Etter å ha lest gjennom, "Til dere som vil teste speed" posten til DonVito, ble jeg inspirert til å uttrykke mine egne frustrasjoner og tanker. Jeg ser at forumet kanskje kan fungere som en ventil for å lette på trykket. Og jeg håper å oppnå akkurat det.

Jeg er nok ikke en skribent av samme kaliber som DonVito. Og jeg kommer til å være litt mer vag i utrykksformen. Men jeg skal gjøre mitt beste for å skildre hva som plager meg og med det, forhåpentligvis klare å formidle noen ord som vekker empatien hos enkelte. Det er kanskje greit å presisere at det ikke er sympati jeg er ute etter.



Jeg tenkte å begynne med å fortelle litt om meg selv. Jeg er en ung mann i begynnelsen av tjueårene, som sliter med en stadig mer overveldende personlighetsforstyrrelse. Jeg har egentlig alltid vært kjent som en gledesspreder på skole og i jobbsammenheng. Med en stor porsjon selvironi og en lun humor, har jeg aldri hatt problemer med å få nye venner.
Men i skyggen av personen alle kjenner meg som, skjuler det seg et onde, som drar meg lengre og lengre vekk fra virkeligheten. Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg, men jeg klarer ikke lengre å ta kontakt med familie og venner. Noe som har gjort meg gradvis mer og mer isolert. Og med det følger en skam og utilfredshet som stadig eskalerer. Det blir rett og slett vanskeligere å ta kontakt. Jeg som tidligere har vært full av kreativitet og meninger i øst og vest, er blitt redusert til et trangsynt, sært og vanskelig menneske. De positive tankene forvitrer, sammen med ambisjonene jeg en gang hadde.

Bare en så simpel ting som å holde øyekontakten med andre mennesker er nå blitt en tidvis stor utfordring for meg. For noen år siden hadde jeg aldri kunnet forestille meg, at det å gå på butikken for å handle mat, skulle være noe å kvi seg etter. Det virker fortsatt absurd i mitt eget hode, men likevel er det et problem. De små trivielle ting i hverdagen som egentlig ikke er en utfordring for de fleste, er blitt problematisk å takle for meg. Og alt som kan utsettes, utsettes.
Jeg vet ikke om dette er det man kaller deprisjon, for jeg gråter aldri og aldri syns jeg synd i meg selv. Men jeg merker at jeg er på et annet følelsesnivå enn tidligere. Jeg blir mer og mer en fange av mitt eget sinn, og det plager meg.

Hvis jeg skal utdype hva jeg mener med et annet følelsesnivå, så mener jeg at hele spekteret av følelser jeg er i stand til å kjenne er snudd på hodet. Eksempelvis så mistet jeg nylig et nært familiemedlem til kreft. Jeg felte ikke en tåre. Samtidig kan ubetydlige ting som å gå tom for juice, virke som verdens undergang. Det er nok et velkjent fenomen blandt rusmisbrukere, at ting blir satt i et helt annet og egosentrisk perspektiv etter en stund. Når en over lengre tid har hatt kun èn tanke boltet fast i hjernebarken; "når får jeg neste fiks".

Jeg går konsekvent ikke inn på hvilke substanser jeg har tatt, for jeg ser ikke relevansen i det da jeg har vært nykter en periode nå. Og det er ikke dopet i seg selv, men heller ettereffektene av det som påvirker meg.

Kvaliteter som barmgjertighet, medmenneskelighet, hjelpsomhet og sympati blir idag etterlatt og satt i skyggen av det konkurranseinstinktet som regjerer i dagens samfunn. Da er det ikke lengre plass til beskjedne lett påvirkelige sjeler som meg. Noe som gjør det ufattelig vanskelig for meg å trè inn igjen i de oppvaktes rekker.

Jeg er fullstendig klar over at jeg utelukker mye, men er det noen som utifra det jeg skriver klarer å kjenne seg igjen? Eventuellt har noen gode råd kanskje? Jeg vet ikke helt hva jeg kan oppnå med å skrive dette her, men jeg merker at det var godt å få satt litt ord på ting. Og forhåpentligvis så vil dere småpjokker som leser dette, reflektere litt over konsekventikken ved det å dope seg.

Peace.


Mvh
En inspirert

Først vil jeg bare si tusen takk for tilbakemeldingene jeg har fått. Setter pris på det.

Vel, mentalmelet, jeg skal prøve å utdype litt videre.

Den første gangen jeg dopa meg var i niende klasse på ungdomskolen. Jeg begynte som de fleste gjør med cannabis. Ble fort hekta på det iogmed det er det feteste og mest naturlige rusmiddelet, skapt av vår moder jord. Og jeg klarte faktisk å holde meg til kun det, fram til jeg dro på sjøen som 19 åring. Der ble jeg møtt av en pillenarkoman skipper som ikke var snau på å dele ut godsakene. Samtidig som han delte ut valium som det skulle vært suketter, så lignet det snøstorm på lugarene. Bare at snøen var cola og pepper. Og jeg som evig "ja" menneske, kunne jo selvfølgelig ikke si annet. Så slik banet hverdagen seg i et års tid. Men etter flere nær-døden opplevelser enn jeg har fingrer å telle på, der hvor en av episodene slo meg bevisstløs og etterlot seg et salig arr i trynet mitt. Så valgte jeg å sette beina til lands og prioriterte skolegangen igjen.
Men det skulle vise seg da, at jeg hadde lagt til meg noen nye uvaner som var vonde og vende. Men nå tror jeg endelig at jeg har fått bukt med cola- og peppermisbruket mitt.
Da vet dere iallefall hvilke stoffer det er gått mest i. Har vel stort sett gått med åpen kjeft og svelgt alt som har landet i den siden jeg satt beina til lands.

Samme situasjon 6 år har det vært sånn.Det du gjør er å komme deg ut å bli mer og mer sosial, vet det er vanskelig menne du må.Ellers blir det att du ikke drar på butikken eller tar kontakt med familien også tilslutt blir du ensom og deppressiv.Det som skjedde med meg.Kom deg ut for det er for sent.

Enig med Shinobi, høres ut som sosial angst. Hvis du skal feks på butikken og angsten kicker litt inn, så er det beste å bare si til seg selv at dette klarer jeg, fordi du vet at det ikke er noe farlig. Det er jo trossalt bare en butikk med oftest hyggelige mennesker i.

Så gjør som andre har foreslått, kom deg ut med venner eller andre mennesker.

Jeg har alltid slitt i forhold til psyke. Helt siden jeg ble utsatt for et overgrep i svært ung alder. Uten hjelp utenfra prøvde min forvirrede hjerne å skape avstand fra hendelsen, noe som resulterte i tung angst og psykotiske tendenser. Jeg var veldig paranoid. ALT og ALLE var ute etter meg. Det satt aliens utenfor vinduet mitt når jeg skulle legge meg. Sove gjorde jeg lite. Det var vanskelig å bevege seg ute, og jeg varierte mellom å foretrekke natten fremfor dagen og omvendt. Noen ganger var det lettere å forholde seg til spøkelsene ute i mørket enn til bekjente jeg møtte på butikken en tirsdag formiddag. Jeg var helt alene i verden. Selv om dette sikkert ikke var tilfelle, følte jeg at det var noe gærent i alt jeg gjorde. Jeg følte meg ekkel, var full av skam, og jeg trodde at alle kunne se det på meg. De kunne se hvem jeg var, hva jeg var verdt, hva jeg tenkte… Og de så på meg med avsky. En stund falt jeg inn i filosofiens verden, med en viss ro, da tankene og teoriene var så mye større enn både meg og alle andre, at ingenting betød noe. Og det synes jeg var deilig, for spøkelsene og aliensene jeg eventuelt så i øyekroken var for meg bare bevis på en teori, eller et liv etter døden. Men etter hvert når jeg hadde dratt disse tankene så langt at jeg innså at i en så stor sammenheng som tankene mine begikk seg ut på, der var jo ikke mine tanker noe verdt. Alt jeg opplevde var tross alt speilet gjennom et menneskes hjerne, en del av skaperverket som absolutt ikke var til å stole på. Mine tanker betød ingenting. Så jeg prøvde å forkaste og glemme det hele. Men hadde jo innen den tid utviklet en vond eksistensiell angst, som satt i meg 24 timer i døgnet i flere år. Og den gav seg aldri helt. Virkelighetsavstanden jeg med dette hadde søkt, viste seg å ha motsatt virkning.
Jeg fortsatte i det samme vonde sporet. Angsten forplantet seg på enkeltmennesker. Det forløp seg sånn at noen mennesker var verdt ALT for meg. De betød mye mer for meg enn noe annet. Og om lag alt jeg gjorde var for deres tilfredshet. Ikke at jeg var noe særlig glad i dem, jeg var redd dem. Det verste som kunne hende var hvis disse ble sinte på meg. Så da jeg ble tilbudt speed av en av dem, var det for meg en selvfølge å ta i mot. Jeg ante ikke hva slags virkning jeg kunne vente, og ble overrasket over ikke å føle meg ”dopet”. Og trodde det hele var tull. Jeg ante absolutt ingenting om stoffet, eller skadevirkningene. Jeg ble sittende resten av kvelden og lese til en naturfagprøve, husker jeg. Først senere forstod jeg at det absolutt ikke var normalt for meg å finkjemme hver side av en lærebok flere ganger uten pause og i tillegg synes at det var kjempegøy. Dermed begynte jeg å bruke speed som et hjelpemiddel i hverdagen, til å bli ferdig med gjøremål og lignende. Etter en veldig kort stund merket jeg hvor lett alt var. Angsten gav seg, jeg kunne gå i butikken som et morsomt prosjekt, og synes det var interessant å snakke med alle slags mennesker. Speed var det eneste som noensinne skulle se ut til å hjelpe meg. Jeg begynte å bruke det mer og mer. Hver dag. Og etter hvert som kunnskapene mine om stoffet tiltok, så skremte det meg ikke. For alt måtte jo være bedre enn det jeg tidligere hadde gjennomlevd. Jeg så jo uansett ingen fremtid for meg selv. Noen lykkelige øyeblikk, var bedre enn ingen. Min eneste ambisjon var jo uansett å være lykkelig. Ettehvert hjalp speeden meg til å skape disse manglende ambisjonene. Om utdannelse, forhold og vennskap.
Men det som så ut til å være min reddende engel viste seg etterhvert å være min OVERGRIPER NUMMER TO. Litt etter litt gikk seiringsfølelsen min over. En dag uten pepper var et mareritt. Vennskapene jeg hadde oppnådd ble revet vekk. Utdannelsen min gikk i vasken, og kjæresten min var en dag borte. På nytt ble ALT og ALLE på jakt etter meg. Jeg var på nytt helt alene. Og atter en gang leste folk tankene mine og så hvor ekkel jeg var.Jeg kunne høre at de fortalte det til hverandre. Aliens og spøkelser lurte i mørket, men nå kunne jeg SE dem. Jeg følte at mødre gikk i omvei rundt meg for å skåne sine barn. Det jeg hadde flyktet så sårt fra var atter en gang blitt min virkelighet. Og atter en gang hindret skammen meg i å søke hjelp. Så jeg fortsatte.
Nå vet ikke jeg hva som kan være til hjelp for disse plagene, men jeg kjenner at det er "godt" å vite at jeg ikke er alene om disse tankene. Jeg tror det er viktig å kunne dele, og stå sammen om disse tingene. Huff, jeg skrev litt langt nå... Men det var deilig å tømme seg litt... Godt at du har klart å roe ned på inntaket. Jeg håper virkelig at det går bra! Hold oss oppdatert!

Ser at noen allerede har nevnt psykolog, og selv om det virker som et slags nederlag å gå til det, hjelper det virkelig. Høres ut som et ganske dumt standardsvar og du tenker sikkert at "det er jo reservert for helt gale folk" og at du egentlig ikke trenger det. Jeg tok nylig kontakt med psykolog etter å ha gått rundt og tenkt at jeg ikke er skrudd nok, men angrer ikke et sekund. Skulle faktisk ønske at jeg gjorde det før. Tenkte og at jeg antakeligvis kom til å få en moraliserende pekefinger i trynet med en gang jeg gikk inn døra, men det gjorde jeg ikke. Kan vel hende at du er uheldig og får nettopp det, men det er en sjanse som er verdt å ta.

Var visst mer skrudd enn jeg trodde og og fikk time svært raskt, selv om hun opplyste om at det ofte er lang ventetid med mindre det er noe seriøst. Virket nesten som om hun tok det mer seriøst enn jeg gjorde det. Well, videre kan jeg vel legge til at det kom vel aldri så langt som det gjorde med deg, men det er vel desto mer grunn til å gå til en psykolog.

Kan hende dette ble noe rotete. Er litt brisen.

Hvis man går til psykolog må man huske at den personen er en profesjonell som er der for deg.
Man må "bruke" psykologen til å forstå seg selv og dette kan være litt smertefullt.

Vet om en som hatet å gå til psykolog fordi psykologen "stilte så mange rare spørsmål". Men etter en stund så gikk det mye bedre. Psykologen stilte ikke så mange spørsmål fordi kameraten min hadde begynt å prate med ham. Og det er nok det de er til, psykologer.

Jeg har vært i akkurat samme situasjon, -akkuratt- samme situasjon.

Ikke bare det, men kjenner meg også igjen i characteren du beskriver.



Det er ikke sosial angst, men det BLIR til det.
Speeden, for meg, gjorde at jeg rett og slett mistet evnen til å føle.

Om man mister evnen til å føle, mister man evnen til å kommunisere på en normal måte med andre mennesker, siden det ikke handler så mye om hva du sier, men mer måten du sier det på; energien du gir tilbake til vedkommende eller gruppen du snakker med.

Jeg isolerte meg også, mer eller mindre 2-3 år til sammen. Det var ikke interessant for meg å være med venner på samme måte som før, siden jeg ikke klarte levere det gamle venner etc rundt meg "regnet med" jeg kom til å si eller gjøre. Dessuten hadde jeg ikke noe positivt å komme med anyways (hverken negativt eller positivt). Hvorfor utsette gode venner for noe slikt? De har ikke gjort meg noe. I did this to myself. Dette, etter hvert, forvandlet seg til sosial angst. Ganske ironisk i grunn - å være på topp hele livet og deretter nå bunn når livet faktisk begynner - det skal jo egentlig være andre veien. =P


Uansett, det går over.
Det gjorde det hvertfall for meg.


Angrer egentlig ikke på at ting gikk som det gjorde. Men det tar tid å overbevise og andre mennesker du var med (i perioden du var i fuxed state) at du er på vei tilbake for dine fulle 5 ++, siden de nu er vandt med at du er en relativt følelsesløs person. Du vil sikkert også merke når hele denne dritten er over, at du fått en helt ny forståelse og respekt for andre mennesker, som du kanskje ikke tenkte over på samme måte før dette skjedde.


Samtidig er det kanskje også en viktig erfaring dette.


Det er helt sikkert også raskere og mer effektive løsninger enn nærmest total isolasjon, jeg gadd bare ikke se etter.

Som datainteressert, som lett kunne sittet isolert i et fjell et helt år uten besøk, hadde det bare vært mat/vann, fiber og laptop + øretelefoner/anlegg til stede, spilte det egentlig ikke en videre større rolle for meg. ;p

Om trådstarter føler det problematisk å gå i butikker kan muligens han være i ferd med å utvikle agorafobi?

Agorafobi er angst mot å ferdes i offentlige steder der muligheten for å flykte unna angsten er begrenset, eller hjelp mot angstanfall ikke er tilgjengelig. Dette innebærer angst for å møte på en mengde mennesker på bruer eller i butikker, på offentlige toaletter eller allmenne transportmidler. Sosial angst er frykten for å hevde seg blant mennesker, avtale møte med en person av motsatt kjønn eller snakke foran en gjeng eller en gruppe. Sosial fobi er når denne angsten blir så sterk at det går ut over ens sosiale vaner, eller sterk angst overfor, og ønske om å unngå situasjoner hvor man kan bli bedømt og gransket av andre personer. Personer med sosial fobi er også redde for at de skal oppføre seg på en måte som føles ydmykende eller pinlig. Sosial fobi debuterer vanligvis i tenårene til forskjell fra agorafobi, der debuten ligger på rundt 25-30 år.

Et annet begrep jeg kom over er ordet aleksitymi, som består av manglende evne til bevisst å oppleve følelser. Derigjennom rammes evnen til å drømme og fantasere, å skille mellom sorg- og sinnereaksjoner, samt å beskrive følelsesreaksjonene med ord. Det er en forstyrrelse av både emosjonelle og kognitive funksjoner. De emosjonelle reaksjonene står ikke i forhold til de ytre hendelsene (tydelig illustrert av trådstarter i eksemplene gravferd og juice) og ofte mangler personen evnen til å vise følelser. Tankemessig mangler evnen til kreativitet og innlevelse (som var evner trådstarter var i besittelse av tidligere). Dette syndromet ses ved en rekke psykiske lidelser, ved tilstander med stoffmisbruk og rusavhengighet.

Aleksitymi er også en personlighetstrekk og for noen individer kan en kronisk dysfori eller manifest med grusom fortvilelse eller sinne oppstå. Aleksitymi kan deles inn i to kategorier - aleksitymisk personlighetstrekk og tilstand. Avsnittet over er beskrevet tilstanden, og her beskrives personlighetstrekket. Begge definisjoner innehar samme karakteristikk og symptomer. Aleksitymisk trekk gjør at personen som er rammet føler det blir vanskelig å knytte til seg følelsesmessige eller personlige relasjoner, og trekker seg gradvis tilbake fra all kontakt med nære venner og familie. Syndromet kjennetegnes også på en begrenset evne til å erfare glede, og personer som lider av dette kan også ses på som anhedoniske. Aleksitymi kan gjøre deg sårbar for å utvikle angstlidelser.

Til trådstarter så kan det opplyses om at så mange som 50% av rusmisbrukere kan oppleve aleksitymi under eller etter endt rusmisbruk. Videre behøver ikke tilstanden å være kronisk, den kan også gå over av seg selv. Hvordan det er med personlighetstrekket er jeg neimen ikke sikker på. Aleksitymi er også kjent som affektavstumphet. Affektavstumphet (disaffectation) innebærer blant annet apati.

Den behandling som har vist seg å gi best resultat ved agorafobi er eksponering in vivo. Dette betyr kort og greit at du utsetter deg for angstsituasjonen gradvis, planmessig, med stigende vanskelighetsgrad og blir der til angsten går over eller er lindret. Istedet for å løpe inn og ut av butikken så fort du kan, så eksponerer du deg for angsten på stedet gradvis litt en gang, deretter litt lenger en annen gang og tilslutt så lenge at den slipper taket. Dette repeteres så ofte som nødvendig. Det er to typer eksponeringsterapi, in vivo som betyr "å være i situasjonen" og in vitro som betyr "å forestiller seg situasjonen".

Behandlingsform for sosial angst kan være medikamentell behandling. I tillegg kan det være nødvendig med kognitiv atferdsterapi ved alvorligere former som f.eks, sosialfobi. Behandling for aleksitymi tilstand og personlighetstrekk foregår, om nødvendig, ved psykoterapi. Dette gjelder hvis tilstanden ikke har gått over av seg selv. Aleksitymi korrealiserer eller hva det heter for noe, med ulike psykiske lidelser. Som oftest må man behandles for lidelsene separat.

Det er ikke normalt at diagnosen sosialfobi og agorafobi stilles hvis angsten er påvist som følge av rusmisbruk. Selvom det ikke blir stilt en diagnose, betyr det ikke at du ikke innehar problematikken. Diagnose er bare et "behandlingsverktøy", og type angst uten rus behandles ulikt type angst av rus.

Det du opplever høres akkurat ut som depresjon, men jeg skal selvfølgelig ikke si det for sikkert. Det virker som din oppfattelse av hva depresjon er ("Jeg vet ikke om dette er det man kaller deprisjon, for jeg gråter aldri og aldri syns jeg synd i meg selv") er ganske feil. Når man er deprimert syns man ikke synd på seg selv eller gråter nødvendigvis. Snarer tvert imot, man føler seg lite verdt og at venner og familie skammer seg over en eller misliker deg.

Jeg ville anbefalle deg å slutte eller kutte ned rusmiddelbruket ditt, og dersom problemet ikke gir seg oppsøke en psykolog.

Jeg opplever ofte at jeg føler at folk ser ned på meg eller ser tvers igjennom meg hvilken dårlig person jeg er. Og mange ganger skylder jeg på min tidligere erfaring med amfetamin og alkohol. (Langvarig misbruk) Problemet er at selve angsten ikke ser ut til å gi slipp, og jeg må av og til ty til medikamenter som Vival. Jeg ser på meg selv som et annenrangs menneske, selv om jeg har toppresultater fra skole og jobb. Denne følelsen er ekstremt vanskelig å leve med, og jeg føler med deg. Selv vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å overkomme problemet. Har blitt anbefalt å gå inn i problemene og ikke flykte når angsten er som verst, men det er lettere sagt enn gjort. Jeg har forsøkt flere ganger å gå inn i situasjoner som er vanskelige, men ender ofte med å bare flykte fra dem. Og da blir angsten ti ganger forverret. Det er noe man kan se i ettertid og angre bittert på, men som virker helt hensiktsmessig i det øyeblikk man er oppi en slik situasjon.

Iboga ville sikkert fikset problemet etter et par turer.

JD, dette høres ut som en lett grad av selvhenføring. Den eneste måten å takle selvhenføring på er en direkte konfrontasjon når situasjonen tillater det. Ikke alle situasjoner tillater når du kan konfrontere det, så det blir på en måte opp til deg selv når du mener situasjonen er åpen for slik konfrontasjon. For eksempel vil en direkte konfrontasjon som er mest vanlig, være når du kommer til vennene som ler og du spør om de ler av deg?

Svaret du får er med på å oppklare selvhenføringen. I en annen setting kan direkte konfrontasjon være at du tar opp problemet med en venn. Fortell ham at du til tider opplever at omgivelsene er nedlatende overfor deg og spør ham om han har lagt merke til det han også, eller om det bare er noe som foregår i hodet ditt. Denne samtalen er en direkte konfrontasjon, fordi du får enten avkreftet eller bekreftet dine mistanker fra et hold som kan være representativt fra de hold du ønsker mistanken avkreftet. Det betyr at nedlatende holdning fra vidt fremmede mennesker ikke er så betydelige som nedlatende holdning fra dine nærmeste, der siste påstand blir bekreftet eller avkreftet ved direkte konfrontasjon.

Slike konfrontasjoner er kanskje med på å hjelpe deg der fremmede synes å komme med den nedlatende holdningen. Om ikke det betyr at du konfronterer de fremmede direkte, så kanskje ser du for deg samtalen mellom deg og en betrodd venn eller familiemedlem i slike situasjoner og får overbevist deg om at dette kun foregår oppi hodet ditt og er ikke reelt. Det å se for seg situasjonen og bare la det komme kan være behjelpelig for selve angsten du opplever i selvhenføringen, men har ingen virkning på selve selvhenføringen. Mitt tips til deg er at du på et eller annet vis får konfrontert selvhenføringen direkte, selv om det virker både vanskelig og dumt, så tror jeg at konfronteringen vil avlaste dine verste grublerier om emnet.

Vival og andre beroligende medikamenter er med på å begrense eller dempe angsten som oppstår i slike situasjoner, men så fort virkningen tar slutt, så er selvhenføringen tilbake. Selvhenføring kan utvikle seg til paranoia-lignende tilstand, der du oppfatter det som nære venner og bekjente baksnakker deg på ting du selv innerst inne angrer på, ikke vil ha noe med deg å gjøre eller spiller falsk overfor deg - det vil si at de oppfører seg på en viss måte når dere er alene, og helt forskjellig når du ikke er tilstede. Denne selvhenføringen her er utelukkende vanskeligere å konfrontere, men også her gjelder direkte konfrontasjon som beste valgmulighet ifølge meg. Om ikke annet så er samtalen med på å bekrefte eller avkrefte situasjonen.

Ikke undervurder bestekameraten din eller familiemedlemmets terapeutiske effekt. Det kan hende at i flere situasjoner er en samtale med dem like mye eller mer verdt enn den samtalen du gjør hos en profesjonell terapist. Bare sørg for å ikke utlevere for detaljrik informasjon hos dine nærmeste venner eller familiemedlemmer, men forbehold slik informasjon til din terapist. Det er ikke vits i å dyrke selvhenføringen ved å utlevere detaljer en kanskje angrer på siden. Du kan for eksempel si at du føler det som folk har en nedlatende holdning til deg, at de baksnakker deg, at du føler deg uvelkommen osv. og begrunne hvorfor hvis/når vennen eller familiemedlemmet spør. Men du behøver ikke i detalj å utbrodere dine personlige feil og mangler, dine negative sider eller dine innerste hemmeligheter overfor dem. Det holder med at dere har en samtale om emnet, som viser at du tok feil/rett om dine bange anelser.

Selvhenføring, merkelig nok, er lettere å akseptere når vissheten er tydelig, enn når emnet er uklart. Du vil for eksempel akseptere at du hadde rett med dine anelser uansett hvor vondt det gjør inni deg. Du vil ihvertfall akseptere det lettere hvis det viser seg at dine anelser var feil, og at alt foregår oppi hodet ditt. Som regel er det det sistnevnte som er gjeldende nesten alle tilfeller av selvhenføring. Angsten slipper kanskje ikke taket med det første men der kan det hjelper med å la angsten bare komme - slik du har prøvd - i stedet for å sperre det ute, slik at du kan motarbeide angsten gradvis senere. Men in vitro eksponering av denne typen er lite hensiktsmessig hvis ikke selve det grunnleggende problemet blir konfrontert, og i følge meg kan det tyde på selvhenføring av en eller annen form i en eller annen grad.

Selvhenføring medfører også en angst, en form for katastrofetenkning, og på den måten også en form for tvangstanke som kan resultere i en tvangshandling. For eksempel kan slike tanker fort gjøre at du ikke deltar aktivt i samtaler, at du ikke tør se folk i øynene, at du kutter kontakt med venner eller bekjente, at du automatisk ser håpløsheten ved enhver motgang som kommer i mot deg, osv. Ikke helt ordrett etter den psykologiske termen, men ikke feil heller. Selv opplevde jeg å føle tvangstanker og -handling når jeg fikk opplyst at en henvendelse vedrørende problemer som gnager meg, ble forkastet fordi de anså henvendelsen som useriøst - noe som det ikke var og som resulterte til at jeg valgte å ikke benytte meg av den tjenesten noe mer, til tross for at den første henvendelsen dit hjalp meg - om enn ikke merksnodig nok på sin måte.

Slik katastrofetenkning, som oftest går ut på at du tror noen andre ser ned på deg og kun fokuserer på dine negative sider og din selverklærte dårlige personlighet, medfører den engstelsen om å bli avslørt som en slik dårlig person. Det som oftest ikke vedkommende er klar over er at alle mennesker har sine svin i skogen, selvom alvorsgraden er varierende - og at dine dårlige sider ikke nødvendigvis avviker fra andres dårlige sider. Dermed er det lettere å skylde på seg selv enn andre ting, fordi en selv er skylden i at folk er bedre eller overlegen enn ens eget selvbilde. Å skylde på alkohol og amfetamin er ensbetydende som å skylde på seg selv, en bare oppfatter det ikke. Det er ikke sant at andre er en selv overlegen, men kun en tanke som føles virkelig. Det som kan hjelpe på denne angsten er å veie opp dine positive sider med negative sider neste gang angsten kommer, istedet for å sperre angsten ute. Oftest vil det å sperre angsten føre til en uvisshet rundt angsten din, og dermed bare forverre den. Ved å la det komme så vil du bli vant til denne angsten, og det blir tydeligere og tydeligere hva det kommer av - nesten på samme vis som i en direkte konfrontasjon.

Men er det noe vits i å la bare angsten komme hvis du ikke samtidig kan forebygge den? Ifølge meg - nei! Så med bakgrunn på at dette er en selvhenføring, mener jeg at når du lar angsten komme neste gang - istedet for å forsøke å sperre for den - så må du samtidig veie mellom dine positive og negative sider i forestillingen. Føler du som om de negative sidene veier tyngst, så er det frem til neste gang angsten inntreffer om å gjøre å pleie de positive egenskapene ved seg selv. Er du snill av natur er det viktig at du får følelsen av å være snill nå også, er du omgjengelig av natur er det viktig at du føler at du er omgjengelig. Dette kan gjøres med gode gjerninger eller sosial omgang. På dette viset har du konkrete følelser å veie når angsten inntreffer neste gang og dermed jevnes kanskje de negative og positive sidene mer ut. Når du lar angsten komme og veier opp positive og negative sider så finner du det tilfredsstillende å ha positive sider ved deg selv som er verdt å ta vare på. Er for eksempel sosial omgang med venner et problem, kan sosial omgang med familie kanskje være nok til at selvfølelsen forbedres.

Slik søker du etter å få undertrykt de negative sidene følelsesmessig og stå igjen med positive opplevelser av deg selv. Dermed har du opparbeidet deg selvfølelse, som er grunnlaget for angst i en selvhenføringskontekst. Klarer du å få opparbeidet deg selvfølelsen din, klarer du å dempe selvhenføringen. Men selvhenføring krever som regel noe konkret i sin bearbeiding, så gode gjerninger som gjør deg selvtilfreds eller dyrking av dine positive sider i hverdagen er et krav - det hjelper lite å føre en in vitro eksponering* alene på dette området. Og helst etter en direkte konfrontasjon, som tydeliggjør selvhenføringen som enten begrunnet eller ubegrunnet, før du tar tak i deg selv og imøtekommer angsten eller pleier dine positive egenskaper.

* Lenka handler om kognitiv terapi som tar utgangspunkt i at måten vi tolker en situasjon på, vil påvirke hvordan vi reagerer følelsesmessig på den. Direkte konfrontasjon i dette tilfelle er en måte å realitetsteste egne bange anelser. Å imøtekomme angst med oppveining av positive og negative sider eller egenskaper ved deg selv, er selve eksponeringsteknikken in vitro (å forestille seg). Å dyrke de positive sidene eller egenskapene, eller påføre seg nye positive egenskaper, er en konkret mestringsteknikk - det å tillate seg selv å endre på dårlige egenskaper som er grunnen til selvhenføringen. En bygger opp selvfølelse selv om selvtilliten blir stående på stedet hvil. Selvtillit kan en derimot få opp hvis de positive sidene en pleier blir respondert av omgivelsene.

La meg bli den første i så fall til å si at av det jeg har lest du har skrivd her på forumet, kan jeg ikke se noen som helst grunn til at folk skal ha en nedlatende holdning overfor deg. Det jeg derimot ser, er at det hersker uenige synspunkter og litt amper diskutering som kan mistolkes dithen. Dette betyr ikke nødvendigvis at folk har en nedlatende holdning overfor deg som person, men at de har sterke meninger som kanskje uttrykkes litt mistolkende på grunn av at de forholder seg kortfattet, og poengterer visse ting som av deg kanskje kan oppfattes direkte rettet kun mot deg. Som eksempel er der det påkreves kildehenvisning - som jeg kan fortelle deg ikke bare gjelder deg - men stort sett "alle" har en eller annen gang her på forumet blitt henvist til å kildehenvise på et eller annet vis, enten via PM eller i en post.

"Alle" forstås de som har bidratt i diskusjoner der kilder har vært forespurt, og selvsagt ikke hos dem som ikke har deltatt, for å ta det helt på spissen. Også jeg, kan jeg avslutte med, har vært henvist til å bruke kilder i visse diskusjonstema og har etter å ha gjort det heller ikke merket flere kritikk på det området. Dette var bare et eksempel på hvordan lettere grad av selvhenføring kan forekomme og bearbeides. Det er ikke dermed sagt at det var dette du siktet til, men ubevisst kan du ha tenkt i de baner. Syns ikke du skal slutte å bidra selvom det i starten har forekommet noen uenskomster med andre brukere, eller du føler deg misforstått med dine sterke og personlige meninger. Det skal jo i grunn diskuteres på et diskusjonsforum så jeg tror sikkert dine sterke meninger er velkomne på dette forumet her uansett, selvom det skulle være andre som har meninger som strider deg imot. Uansett kan jeg ikke se noe nevneverdige grunner til selvhenføring på bakgrunn av det jeg har lest fra deg på forumet.

Dette er så langt jeg kan bidra med et eksempel i direkte konfrontasjon, men håper du ser at denne konfrontasjonen burde løse opp en eventuell selvhenføring oppstått via forumet - hvis det i det hele tatt har vært tilfelle! Slik konfrontasjon kan eksempelvis en godt betrodd venn eller familiemedlem også bidra til å løse - hvis de blir gitt sjansen, på et annet område i hverdagen der selvhenføring oppstår. Og sånn sett - positive tilbakemeldinger er med på å styrke selvtillit i de aller fleste tilfeller, selvom selvfølelse kan være på stedet hvil. I så fall gjelder det å pleie de gode egenskapene ved seg selv (for eksempel hvis du er snill så gjør du snille ting, hvis du er omgjengelig så pleier du din sosiale omgangskrets, hvis du er hjelpsom så tilbyr du hjelp, etc). Selvfølelse er det stort sett deg selv som kan endre, selvtillit kan andre hjelpe med. Det er selvfølelse som er av betydning for selvhenføring.

Det er viktig dog, å ikke utvikle tvangshandlinger ved å pleie sine positive sider. Med andre ord skal du ikke pleie dine positive sider sykelig, slik at det er ledd i en tvangstanke/tvangshandling rituale. Det er derfor viktig å ikke utelukke forestillingsbiten helt (in vitro eksponering) og forstå at denne teknikken ofte er vond i starten, men etter gjentatte ganger så løsner det. Allikevel er det helt uhensiktsmessig å imøtekomme selvhenføring basert på eksponering in vitro alene, siden det grunnleggende for denne angsten forblir uavklart. Oppklaring er den eneste måte, ifølge meg, du blir kvitt selvhenføring på (eller får dempet det til et akseptabelt lavt nivå).

Hva om jeg sier, Paranoy, at det ikke var et så fullgodt innlegg? Du har ikke klart å sette meg i bås enda. Det er vel mye snakk om det i psykologiske kretser -å sette folk i bås. Enten er du bipolar, eller så har du personlighetsforstyrrelse, eller så er du schizofren. Eller kanskje du er så heldig og "bare" har angst? Jeg er et produkt av særdeles MANGE livserfaringer, både fysisk og psykisk. Jeg har vært utsatt for psyksik terror i barndommen, flere voldtekter og et utall av fysiske og psykiske reaksjoner etterpå. Jeg har vært gjennom kriminelle handlinger jeg ikke visste jeg utførte engang på det tidspunktet jeg utførte dem. Men jeg har tatt straffen for akkurat det. Jeg har vokst opp i et alkoholisert hjem, hvor jeg kunne vandre gatelangs ved midnatt hver eneste helg uten at noen brydde seg. Utfordringen var å finne ut av hvilket nabohus mine foreldre satt og ruset seg i. Jeg har hatt anorexia som resultat av mine foreldres oppførsel, og det måtte spesialister til for å stadfeste at jeg trengte mat når alt jeg egentlig trengte var kjærlighet! Min far døde ung på grunn av alkoholmisbruk. Jeg stoppet egentlig aldri å være sint på ham. Det var kanskje derfor jeg ikke ville besøke ham på sykehuset før det var for sent. Og akkurat den tabben har jeg betalt dyrt for i ettertid. Jeg ble min far, tro kopi. Glad i livets fest, glad i drikkevarer.......

Jeg har vært innom flere diagnoser i psykiatrien, både mht meg selv og venner og familie, og min konklusjon er at psykisk sykdom er tøft å takle. Men det var først da jeg fikk kjenne på kroppen hva FYSISK sykdom gjør med deg, jeg virkelig fikk problemer. Jeg har ærlig talt aldri hatt så mange selvmordstanker som jeg har hatt nå den siste tiden tidligere........

Jeg har ikke forsøkt å sette deg i bås heller. Hva jeg gjorde var å dele litt erfaring med noe jeg har slitet med i mange år selv, og som jeg er ca 80% kurert fra - har vært på 100% - men en hendelse ødela den gode trenden. Jeg er ikke psykolog heller, så jeg vet ikke hva de pleier å gjøre. Men mest av alt tror jeg ikke de er så opptatt av å plassere deg i en bås, men finne ut av den beste måten å tilby deg hjelp på. Det er klart at med de opplysningene du har gitt her + tidligere opplysninger, kunne jeg forsøkt å sette deg i bås for kanskje bedre å kunne forstå hvordan du har det, men det ville jeg antageligvis ikke nevnt.

Det er klart at slik båssetting som du kaller det, er nødvendig for at en annen enn deg selv, som ikke har opplevd de samme plagene, skal forstå hvordan du har det, eller kunne danne seg et bilde av hvordan du har det. Kun når de får dannet seg dette bildet vil de faktisk kunne gi en forståelse - såkalt ekte forståelse! Uten denne forståelsen hjelper disse psykologene deg overhodet ingen verdens ting. Det ville de ikke gjort med meg ihvertfall! Jeg pleier å si at "jeg er kanskje dum, men ikke dust!" Med det mener jeg at en falsk forståelse ville jeg gjennomskuet når jeg er i en tung og vanskelig situasjon. Da er det nesten bedre å la være å hjelpe, fordi at det er forståelse de fleste av oss søker - også du! Når du finner den rette som er villig til å gjøre sitt beste for å forstå deg, vil du kanskje kunne akseptere psykologien.

Mange ser på psykologien som et onde, fordi folk liker ikke å bli gransket. Men ekte psykologi gransker deg ikke, den søker etter å forstå deg! Ekte psykologi plasserer deg ikke i bås, men hjelper ditt individuelle jeg til å bli identiten din igjen - det du kjenner og føler og vet er riktig og godt! Psykologien setter umenneskelig høye krav til seg selv, faktisk er det et under at disse personene har klart å bidra med de tjenester og resultater som til nå er oppnådd! Men kravene er så høye, fordi disse menneskene har en umenneskelig tro på seg selv om at det lar seg gjennomføre. At de kan og vil forstå deres klienter, at de kan hjelpe dem ut av skyggen og at de samtidig kan lære sine pasienter et eller annet.

Dette er ikke selvhevdelse, men en nødvendig kvalitet for slike mennesker, det at de oppriktig tror de kan hjelpe deg og er villig til å streve langt for å forstå deg! Og derfor plasseres plagene, men ikke individet, i en bås, slik at det ikke skal være nødvendig for psykologen å måtte granske deg, men heller spørre deg. Forskjellen er at når han gransker, så tråkker han på tema du kanskje i denne anledning ikke er klar for å dele. Men spør han, så lar han deg bestemme hva du vil dele! Ut i fra det kan han lese i "båsen" du er plassert under den historien du ikke er villig til å fortelle om i denne anledningen. Båsen er bare en oversikt, og etterhvert som dere har samtaler, vil det komme frem nye opplysninger som psykologen kan hake ut i denne båsen, eller tilføye nye punkter.

Hvis det gis råd som hjelper mot et punkt i båsen, hakes den ved som hjulpet. Hvis ikke lar han det stå for senere evaluering. Det punktet han ikke fikk haket ved, har han ikke forstått fullstendig. Da vil, ihvertfall dyktige psykologer vil jeg tro, strebe enda mer for å søke en oppriktig forståelse, fordi pasienten vil kjenne igjen en maskerade hvis psykologen spiller på det. Og da har psykologen nærmest ødelagt samspillet mellom han og hans klient. Dermed klarte han ikke å gjøre sitt beste. Dermed klarte han ikke å hjelpe. Dermed klarte han ikke å forstå. Alt han gjorde var å sette deg i en bås. Psykologien er ikke interessert i å sette deg i en bås. Den er interessert i å få deg ut av den båsen!


NB!
Kan hende psykologene ikke akkurat arbeider sånn med å krysse av og hake ut, men prinsippet er den samme: Å gjøre det beste de makter for å hjelpe og forstå. At de er nødt til å ha hjelpemidler på veien, er nesten en selvfølge med så mange forskjellige mennesker som skal behandles. Du kommer lenge på flaks, men med viten kommer man lengre. Tilslutt kan jeg nevne at tro og håp kommer du lengst med, så ikke gi opp håpet ditt - om du skulle ha forlatt troen. Håpet blomstrer best hvis du klarer å finne noe i hverdagen du kan håpe på, som ikke er umulig at skulle skje, ikke er for urealistisk og som du nesten forventer skal hende! For eksempel hvis du håper på at du får et brev i postkassa, det er - om ikke noe forutsigbart - så ihvertfall et håp. Får du ikke brevet i postkassa lærer du samtidig å takle skuffelse. Dette var bare et eksemple på hvor lett en bør starte.

Du kan senere øke håpet litt mer, gradvis frem til du igjen husker hvordan det var å ønske. Deretter kan du ønske til du igjen husker hvordan det var å tro. Deretter kan du ha tro på håpet ditt, og kanskje finner du ut at du har vært sterkere enn du antok, modigere enn hva du turde å tippe på, og veldig trofast mot deg selv! Og det å være sterk, modig og trofast kan være en god hjelp for den fysiske sykdommen din. Men det er lett for meg å si, det er nok vanskeligere for deg å oppleve dette under disse omstendigheter, men ikke umulig. Det er mulig jeg tar feil, men det går jo tross alt an å håpe på at jeg har rett. Det er en god start får å bygge opp håpet ditt..

Mohogn:Jeg har lest om iboga planten og dens healing egenskaper. Har tenkt litt på og undersøke den nærmere. Har du noen erfaringer med ibogaine i forhold til det å overkomme f.eks en depresjon eller en rusavhengighet?


One love

Jeg har vært til behandling hos mange psykologer opp gjennom årene, men ingen har klart å knekke den nøtten jeg er. De stiller alle med den kunnskapen at de skal granske din fortid, men den fortiden har jeg gransket ferdig for lenge siden. Og kommer ingen vei. De jeg ville ha snakket med eksisterer ikke, og de som jeg tok en samtale med brøt sammen. Så da fikk jeg skyldfølelse med på kjøpet. Kanskje hele ideen ville være å glemme fortiden på et tidspunkt, og heller investere tid og krefter i en coach? Det har jeg tenkt på. En coach som kan veilede deg, som har et positivt syn på fremtiden, som FOKUSERER på HER OG NÅ eller FREMTIDEN, og lar fortid være fortid. Jeg tror faktisk det ville fått meg mer på vei enn de utrolig mange pyskologene som har gravd i fortiden min.

Alt du sier virker så enkelt og selvfølgelig når du leser det. Men det er adskillig verre å gjennomføre dette i praksis. Jeg tor rett og slett jeg må begynne foran speilet, slik jeg gjorde for flere år siden da jeg bekjempet sosial angst. Jeg bekjempet den da ved å daglig si at "jeg er verdt noe, jeg er pen, jeg kan mye, jeg vet ting andre ikke vet, andre liker meg". Jeg husker at jeg sa slike ting til meg selv, og det funket som bare f......men jeg sluttet å bruke det da jeg ble eldre. Det ble litt for dumt. Men kanskje det ikke er så dumt likevel? Vi får alle selvtillit av å snakke positivt til oss selv. Og jeg skal være den første til å innrømme at det er få positive tanker som kommer til nå om dagen.....

En sånn coach har jeg lyst på! Klart fortiden preger oss, men å granske den i hjel gjør den til en del av nuet. Jeg vil ikke gå rundt og tenke på alt det jævlige som har skjedd, men det er klart jeg ønsker å forstå det.

Har selv hatt min runde med eksistensiell angst og sosial angst. Har oppdaget noen verktøy for å gjøre tilværelsen litt lettere, og de mener jeg i grunn alle kan få bruk for, enten de er psjuke i huet eller ikke.

Motgang gjør sterk. Den beste antidepressivaen er en løpetur. Kjør deg langt ned i kjelleren og du vil ha et klarsyn og en ro i kroppen som jeg vil tro måtte kunne måle seg med den beste medisin. Minst like positivt er at du får mer overskudd i hverdagen.
Trivielle gjøremål som må gjøres uansett, som rydding og vasking, er med på å rive ned selvfølelsen hvis de ikke blir gjort. Du kan bruke disse oppgavene til å dempe "rastløs angst" som kommer av at du har ignorert store oppgaver over lengre tid. - Sjekk ut Prokrastinasjon.

Planlegg fremover. Hvor langt er opp til deg selv, men lar du skjebnen eller impulsene avgjøre livet ditt er du fanga. Å nå mål som du har satt for deg selv er også utrolig givende og bygger selvtillit og karakter. Vær ærlig med deg selv, så unngår du nederlag. Hva er realistisk å oppnå?

Finn balansen mellom for mye og for lite. En umulig oppgave i seg selv, men å ha det løst i tankene er nyttig over lang tid og effekten over kort tid er en givende følelse av å være ansvarlig for egen skjebne. Prøv å se for deg en ansvarsfull person som du respekterer og tenk på hva han ville gjort. For de av dere som sliter med avhengighet: Så fort den første stripa er tatt, er slaget tapt. Så ikke bryt dere ned mentalt fordi dere ikke klarte å slutte etter en eller to doser. (Unngå hele settingen istedet!) Gjelder også for røyk, spilleavhengighet osv.

Lær å føle på stemninger. Som det ble nevnt tidligere i denne tråden handler sosialisering om den energien man gir tilbake til gruppa. Det synes jeg var dritbra sagt. Husk at jo større grupper, jo mer angst får medlemmene i gruppa.

Vit når du skal være lege og når du skal være pasient! Ikke vær bevisst på å "forbedre" deg hele tiden. Ta det som det kommer og la deg slappe av når du trenger det. Føl deg fram.

De som er veldig langt nede og ikke vet hvor håpet ligger mener jeg burde lese nedover og vurdere om dette er aktuelt. Jeg vet av personlig erfaring at det funker, selv om mine opplevelser bare blir blåbær i forhold til hva som har blitt gjort av andre.

Vi er skapt for å leve mye raskere, mer stormfulle liv enn den trygge tilværelsen vi har nå. Urmannen ble i større og hyppigere grad enn oss, tvunget til å ta oppgjør med følelsene sine. Livene var kortere og hardere. Når han kommer ut på andre siden etter en skikkelig heftig nevekamp om maken sin (eller fire dagers sult!) besitter han en stoisk sjelsro, fordi han overvant motgang av KOSMISKE PROPORSJONER. Id tenker: "nå er det bare godt i vente", mens super-egoet tenker "Jeg er fullstendig sjef over id."

En indianersjaman hadde et rituale som var ment å gi ham sterkere kontakt med gudene. Selve utførelsen var enkel og grei: han skulle bare sitte på en stein i fire dager uten å spise. Han skulle altså fremprovosere en vanvittig kraftig psykose. Når du går i gjennom et rituale, er det du egentlig gjør, å strekke yteevnen til hjernen til det ytterste under et stort press, som igjen gjør hjernen mer og mindre lamma. Hvis hjernen din kunne snakka til deg ville den kanskje sagt: "Vi har et JÆVLA stort problem heR%"#%.hva faen er det som skjer?!?"

Du tar inn mer informasjon enn noengang fra hva enn du fokuserer på. Psykedelika, noen? I ønske om å "finne en løsning" går hjernen i gang med å avdekke/avklare/avgjøre kunnskapen din i en mye større hastighet enn tidligere og ser sammenhenger som ikke var der før (og som kanskje ikke burde være der i det hele tatt). Etter noen dager med INTENS eksistens, sitter du der med de få tankene du er helt faens sikker på at er sanne og innsikten om at tvil er en mørk kraft som i første instans "styres" av instinktive id (nuet). Så senker roen seg. Smerten glir over i likgyldighet. Til slutt sitter man der og eksisterer uten å føle smerte. Hva er jeg hvis jeg ikke er idet mitt, lystene, følelsene eller behovene mine? Sjamanens svar på det er at han er rørt av guddommelige krefter, blitt ett med naturen eller lignende. Okkultister kaller det opplysning. Min definisjon går som følger: Det er den konkrete vissheten om at sinnet ditt er todelt på et plan utenfor din bevissthet. Selve ditt vesen, alt hva du definerer som deg, er egentlig et resultat av to "entiteter" som igjen er et produkt av et "nu", som igjen er påvirket av disse to "kreftene" osv osv osv.


Deppa folk har lett for å gå rundt og virre. De utsetter ting, glemmer fort, har flyktige tanker og er generelt lite til stede. De trenger mål og mening. De må bevise for verden at de kan! "Jeg er her, jeg og!" Hvis en person med lav selvtillit går gjennom en opplevelse av de samme dimensjonene som ovenfor vil den merke ham for livet. Forestill deg hvilken sterk verdi dette minnet har. Et minne av en altomfattende intensitet med et budskap om total seier over egne behov. Det er noe å vokse på

Jeg har funnet ut at coach er tingen om man vil komme seg videre i livet. Enten man er deprimert, har angst eller sliter med forhold fra fortiden. Som jeg skrev -de som mitt sinne er rettet mot har enten gått bort eller er uimottagelige for videre samarbeid. Og psykologer som vil grave i fortiden din er jo ofte på utkikk etter disse personene. Jeg har vel to gjenlevende som jeg kunne hatt min "terapi" sammen med, mens hovedpersonen er død. Og de to som er igjen gidder jeg ikke ta kontakt med for sånt. Den ene har opplevd nok dritt, den andre hater meg så intenst at jeg ikke orker å gå den veien.

De broer som er brent, de er brent. Terapi for meg nå er å gå videre, gå andre veier en akkurat de som familien var med meg å velge ut.

Og ja, jeg vet godt at motgang gjør sterk. Og det hjelper ikke en døyt å tygge antidepressiva. De tablettene får deg i en fase hvor du glemmer alt og ikke gidder å bry deg. Og slutter du må du likevel ta et oppgjør. Det beste er å ta oppgjøret først som sist. Jeg gjorde det. Jeg tok et oppgjør med familien min. Det ble alt annet enn pent, og var utrolig dårlig timing da det skjedde. Det som skjedde var at jeg mistet min halvsøster på veien, og nesten min mor. Men hun fikk jeg heldigvis kontakt med senere.

Når det gjelder avhengighet så er jeg klar til å ta en kamp. Nå er det ikke store ting jeg sliter med, men nok til at det ødelegger selvtilliten. Nikotin, søtsaker, fet mat, vin osv. Klarer man å stå i mot dette i et par uker så er man kanskje over kneika. Jeg har søkt hypnose hjelp for å komme meg gjennom.


Når det gjelder sosial angst så er det verre. Jeg har hørt at man skal stupe inn i det man frykter aller verst for å få bukt med dette. Jeg har et par utfordringer som venter meg dette halvåret, så jeg har meldt meg på et kurs i å takle dette. Tror det er mye mer effektivt enn å knaske piler. Har forsøkt pillemetoden det året som gikk, og det var ikke suksess.

Jeg har en plan for mitt videre liv. Jeg skal gjenoppta treningen min. Jeg trente daglig for noen år tilbake, og trente hardt. Det utbyttet jeg hadde av det tror jeg var mer enn bare fysisk for meg selv. Jeg opplevde å komme i nær kontakt med meg selv, jeg sprengte grenser ved å pushe meg selv under treningsøktene, og jeg fikk mer overskudd til alt annet. Det blir nesten som det du beskriver i siste del av innlegget ditt. Kropp og sjel blir på en måte i ett, og du føler en ubeskrivelig lykke. Det er slik jeg husker ting fra å ha trent aktivt. Synd at jeg la treningen på hylla og må begynne på scratch rent fysisk.

kjenner meg veldig godt igjen i mange av de tidlige innleggene her

jeg føler jeg er over det værste nå å etter 2-3 år i denne fasen har kommet til nostalgi-delen der jeg bare sitter å føler på barndommen..

angrer meg på misbruk? nei, jeg tror erfaringen kan bli nyttig en dag.

Kjenner meg på en måte igjen med trådstarter. Har ikke tatt speed eller cola, men det har gått mye i cannabis (ikke vet jeg om det har noe med saken å gjøre). Men har realitetsproblemer slik trådstarter nevner, ignorerer ting jeg føler. Kan f.eks se på hendene mine og de føles ikke ut som mine - ikke i det hele tatt. er skeptisk på om at det går over så jeg prøver å vende meg til det, og venter heller på en positiv overaskelse