Gul og jeg hadde lært av vår forrige tur, Oslo bys gater er ikke helt velegna for turing, selv om de har mye å by på. Denne gangen hadde vi bestemt oss for å stikke på skogstur, vi skulle tilbake til naturen, der vi opprinnelig kommer ifra, men som de fleste(byfolk)har glemt. Vi så fram til en slags koselig reuinon med naturen, da vi på vår forrige tur følte en veldig sinnsro og enhetsfølelse ved kontakt med naturen. Jeg hadde fått det for meg at skogen hadde en viktig lærepenge å gi oss. Hverken gul eller jeg har noe særlig erfaring med skogen, da vi begge er født og oppvokst i Oslo.
Med oss hadde vi to lapper av ukjent type(med måne og stjerner på), en ryggsekk hver, med litt mat, en lommelykt, litt ekstra klær, en vedkubbe og vann selfølgelig(må le av dette nå).
Vi tok bussen mot skar i maridalen, det eneste stedet i marka jeg var sånn nogenlunde kjent med. Bussjåføren var av typen veldig hyggelig, utadvent, morsom, gledesspredene liten afrikaner med morsom aksent. Vi gikk av bussen ved kirkeruinene i maridalen, vi hadde bestemt oss for å gå derfra til skar. Her inntok vi en lapp hver og begynte ferden mot skar.
Vi gikk langs hovedveien, snakket litt om livet og følte litt kribling i magen etterhvert. Virkningen av lappene begynte å komme, etter ca en halvtimes tid med vandring fant vi ut at vi hadde feilberegna avstanden til skar litt, det var mye lengere enn vi hadde trodd. Vi hadde også feilberegna tiden, mørket begynte å falle inn og vi begynte å få kalde føtter for hele greia. Plutselig ble det ubehaglig å gå midt i hovedveien, da det kom biler i full fart hele tida og rulleski-fantomer som virkelig freaka oss ut suste forbi.
Skogen rundt oss fikk et magisk preg over seg og nå begynt lappene å virke for fullt. Virkeligheten vår vrengte seg, alt ble snudd på hodet og ubehaget av å gå langs den trafikkerte veien toppa seg. Vi gikk til nærmeste bussholdeplass, der måtte jeg sette meg ned for det gikk virkelig rundt for meg, jeg var nervøs og følte meg ikke så bra.
Etter en stund med venting kom bussen, vi gikk på og ble overrasket over å møte samme bussjåfør som sist, han syntes av en eller annen grunn at det var forferdelig festlig at vi kom på bussen igjen, han lo og storkoste seg. Jeg skjønte ingenting av hva han sa lenger, ordene hans vrengte seg i hodet mitt og plutselig begynte han å kødde med gul siden biletten hans hadde gått ut, det hele ble en helt syk blanding av lyder i hodet mitt og jeg greide ikke dy meg, jeg brøt sammen i latterkrampe og ble liggende å vri meg i et bussete foran alle på bussen.
Endelig kom bussen fram til skar, vi gikk av og ble møtt av den mektige mørke skogen rundt oss. Nå var vi virkelig tura og alt rundt oss pusta, bølget og var klart og levende.
Skogsveien til skar er en ganske bred vei som går oppover i skogen, da vi kom til veien møtte vi nok et problem, vi hadde feilberegna igjen, i byen hadde snøen og isen smelta mens her var hele veien vi skulle gå på dekket av is.
Det var ikke litt is, men tjukk is som på en skøytebane, i tillegg holdt isen på å smelte og var forferdelig glatt. Da vi først hadde kommet så lang, hadde vi ikke lyst til å snu, selv om jeg hadde en skikkelig dårlig magefølelse for dette, var gul fast bestemt på å fortsette.
Vi bega oss oppover den isete veien og det var nesten umulig å gå der, for hvert skritt vi tok skled vi litt tilbake og vi brukte kanskje 15minutter på å komme oss ca200meter oppover veien.
Da vi hadde tilbakelagt de 200meterne stoppet vi opp, for ut av den mørke skogen dukket det på mystisk vis opp en hund. Hunden ble stående å se dumt på oss en stund, akkurat som om den følte med oss, så gikk den bort til gul og så opp på han et lite øyeblikk.
Gul koste litt med hunden og plutselig forsvant den inn i den mørke skogen igjen. En rar følelse kom over oss.
Vi fant ut at vi ikke kunne gå langs veien lenger, så vi gikk inn i skogen. Der var det mørkt og det eneste lyset vi hadde var en liten lommelykt jeg hadde med. Vi gikk et lite stykke inn i skogen, da det slo meg at jeg ikke ante hvor mye batteri som var igjen i lommelykta. Vi satte oss ned under et gigantisk tre for å planlegge hva vi skulle gjøre videre, vi fant ut at vi skulle skru av lommelykta for å teste nattsynet vårt.
Det var helt mørkt og vi så absolutt ingenting rundt oss, det eneste vi så var en slags energi i lufta og vi kunne skimte tretoppene svaie i vinden.
Den kalde vinden suste gjennom trærne og bakken under oss var våt. Vi var og følte oss fulstendig hjelpesløse. Vi fant ut at det var beste å komme seg hjem.
Vi gikk tilbake til veien.
Det gikk ikke ann å gå nedover veien, både gul og jeg falt og vi skled nedover hele veien og endte opp i en grøftekant. Vi var begge kalde og våte og venta utålmodig på at bussen skulle komme. Endelig kom den!
Bussturen hjem var ubehagelig for min del, jeg er den litt mer diskre typen og liker ikke å lage så mye ut av meg, gul derimot begynte å spise klementiner på dyrisk vis mens han kasta skall overalt rundt seg og lo høyt. Dette syntes jeg var veldig ubehagelig, da jeg prøvde febrilsk å se mest mulig "normal" ut for å ikke vekke oppmerksomhet. Gul fant dette veldig morsomt og lagde enda mer ut av seg bare for faen.
Endelig kom vi hjem, hjem til sivilisasjonen, til menneskene, husene og den varme hulen min. Vel hjemme fikk vi endelig litt tid til å utforske oss selv og reflektere over hva vi hadde lært. Vi følte virkelig at vi forsto hvorfor menneskene har utvikla seg som vi har gjort, hvorfor vi bygger byer, lager ny teknologi, etc
Vi følte også hvor svake vi var, hvor håpløst hjelpeløse vi var og hvor lite vi visste om naturen som vi opprinner ifra.(Ja jeg vet at turen var håpløst planlagt, men likevel)
Menneskene har av en eller annen grunn problemer med å leve i symbiose med naturen, derfor prøver vi å barrikadere oss ifra den, fortrenge at vi er en del av den og finner opp teknologi som kan gjøre oss mer eller mindre uavhengig av den og hjelpe oss med å glemme den osv.
Resten av turen velger jeg å ikke ta med, men den var litt mer koselig en starten, alt i alt var det en bra og lærerik tur =)
Med oss hadde vi to lapper av ukjent type(med måne og stjerner på), en ryggsekk hver, med litt mat, en lommelykt, litt ekstra klær, en vedkubbe og vann selfølgelig(må le av dette nå).
Vi tok bussen mot skar i maridalen, det eneste stedet i marka jeg var sånn nogenlunde kjent med. Bussjåføren var av typen veldig hyggelig, utadvent, morsom, gledesspredene liten afrikaner med morsom aksent. Vi gikk av bussen ved kirkeruinene i maridalen, vi hadde bestemt oss for å gå derfra til skar. Her inntok vi en lapp hver og begynte ferden mot skar.
Vi gikk langs hovedveien, snakket litt om livet og følte litt kribling i magen etterhvert. Virkningen av lappene begynte å komme, etter ca en halvtimes tid med vandring fant vi ut at vi hadde feilberegna avstanden til skar litt, det var mye lengere enn vi hadde trodd. Vi hadde også feilberegna tiden, mørket begynte å falle inn og vi begynte å få kalde føtter for hele greia. Plutselig ble det ubehaglig å gå midt i hovedveien, da det kom biler i full fart hele tida og rulleski-fantomer som virkelig freaka oss ut suste forbi.
Skogen rundt oss fikk et magisk preg over seg og nå begynt lappene å virke for fullt. Virkeligheten vår vrengte seg, alt ble snudd på hodet og ubehaget av å gå langs den trafikkerte veien toppa seg. Vi gikk til nærmeste bussholdeplass, der måtte jeg sette meg ned for det gikk virkelig rundt for meg, jeg var nervøs og følte meg ikke så bra.
Etter en stund med venting kom bussen, vi gikk på og ble overrasket over å møte samme bussjåfør som sist, han syntes av en eller annen grunn at det var forferdelig festlig at vi kom på bussen igjen, han lo og storkoste seg. Jeg skjønte ingenting av hva han sa lenger, ordene hans vrengte seg i hodet mitt og plutselig begynte han å kødde med gul siden biletten hans hadde gått ut, det hele ble en helt syk blanding av lyder i hodet mitt og jeg greide ikke dy meg, jeg brøt sammen i latterkrampe og ble liggende å vri meg i et bussete foran alle på bussen.
Endelig kom bussen fram til skar, vi gikk av og ble møtt av den mektige mørke skogen rundt oss. Nå var vi virkelig tura og alt rundt oss pusta, bølget og var klart og levende.
Skogsveien til skar er en ganske bred vei som går oppover i skogen, da vi kom til veien møtte vi nok et problem, vi hadde feilberegna igjen, i byen hadde snøen og isen smelta mens her var hele veien vi skulle gå på dekket av is.
Det var ikke litt is, men tjukk is som på en skøytebane, i tillegg holdt isen på å smelte og var forferdelig glatt. Da vi først hadde kommet så lang, hadde vi ikke lyst til å snu, selv om jeg hadde en skikkelig dårlig magefølelse for dette, var gul fast bestemt på å fortsette.
Vi bega oss oppover den isete veien og det var nesten umulig å gå der, for hvert skritt vi tok skled vi litt tilbake og vi brukte kanskje 15minutter på å komme oss ca200meter oppover veien.
Da vi hadde tilbakelagt de 200meterne stoppet vi opp, for ut av den mørke skogen dukket det på mystisk vis opp en hund. Hunden ble stående å se dumt på oss en stund, akkurat som om den følte med oss, så gikk den bort til gul og så opp på han et lite øyeblikk.
Gul koste litt med hunden og plutselig forsvant den inn i den mørke skogen igjen. En rar følelse kom over oss.
Vi fant ut at vi ikke kunne gå langs veien lenger, så vi gikk inn i skogen. Der var det mørkt og det eneste lyset vi hadde var en liten lommelykt jeg hadde med. Vi gikk et lite stykke inn i skogen, da det slo meg at jeg ikke ante hvor mye batteri som var igjen i lommelykta. Vi satte oss ned under et gigantisk tre for å planlegge hva vi skulle gjøre videre, vi fant ut at vi skulle skru av lommelykta for å teste nattsynet vårt.
Det var helt mørkt og vi så absolutt ingenting rundt oss, det eneste vi så var en slags energi i lufta og vi kunne skimte tretoppene svaie i vinden.
Den kalde vinden suste gjennom trærne og bakken under oss var våt. Vi var og følte oss fulstendig hjelpesløse. Vi fant ut at det var beste å komme seg hjem.
Vi gikk tilbake til veien.
Det gikk ikke ann å gå nedover veien, både gul og jeg falt og vi skled nedover hele veien og endte opp i en grøftekant. Vi var begge kalde og våte og venta utålmodig på at bussen skulle komme. Endelig kom den!
Bussturen hjem var ubehagelig for min del, jeg er den litt mer diskre typen og liker ikke å lage så mye ut av meg, gul derimot begynte å spise klementiner på dyrisk vis mens han kasta skall overalt rundt seg og lo høyt. Dette syntes jeg var veldig ubehagelig, da jeg prøvde febrilsk å se mest mulig "normal" ut for å ikke vekke oppmerksomhet. Gul fant dette veldig morsomt og lagde enda mer ut av seg bare for faen.
Endelig kom vi hjem, hjem til sivilisasjonen, til menneskene, husene og den varme hulen min. Vel hjemme fikk vi endelig litt tid til å utforske oss selv og reflektere over hva vi hadde lært. Vi følte virkelig at vi forsto hvorfor menneskene har utvikla seg som vi har gjort, hvorfor vi bygger byer, lager ny teknologi, etc
Vi følte også hvor svake vi var, hvor håpløst hjelpeløse vi var og hvor lite vi visste om naturen som vi opprinner ifra.(Ja jeg vet at turen var håpløst planlagt, men likevel)
Menneskene har av en eller annen grunn problemer med å leve i symbiose med naturen, derfor prøver vi å barrikadere oss ifra den, fortrenge at vi er en del av den og finner opp teknologi som kan gjøre oss mer eller mindre uavhengig av den og hjelpe oss med å glemme den osv.
Resten av turen velger jeg å ikke ta med, men den var litt mer koselig en starten, alt i alt var det en bra og lærerik tur =)
Den beste delen er siste avsnitt, he skulle jeg ønsket at du fortalte mere. Men veldig bra 
