Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  219 67403
Sitat av ClaesGreve Vis innlegg
Viss alt dette er sant, burde du stå frem i media med denne historien din. Viss ikke, burde du finne deg en annen plass å søke oppmerksomhet hos, jeg tror ut i fra din beskrivelse av det jeg har lest, - det siste.
Vis hele sitatet...
media er kanskje ikke så hypp på å være så kritisk til systemet vårt..

hvorfor ville ha oppmerksomhet bak et anonymt nick tenker jeg..han er jo "ingen"her uansett
Jeg stiller meg kritisk til det psykiske helsetilbudet i Norge. Behovene dekkes ikke godt nok, og det er lange ventetider. Dette er min personlige mening etter å ha slitt mentalt i mange, mange år uten å bli tatt på alvor. Etter en overdose der jeg ble fraktet i ambulanse til akutten kunne jeg skrive meg ut "på eget ansvar" på overraskende kort tid etter hendelsen. Dette til tross for at jeg har vært åpen om hvordan jeg har det. Jeg føler at man lett kan ende opp med resept på medikamenter og mangel på tilbud om oppfølging.

Jeg liker vinklingen på historien din. Sann eller ikke. Kan se for meg at det er omtrent sånn en som er psykisk syk opplever slike hendelser. Må være utrolig skremmende og traumatisk.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Hvor har det blitt av deg E=fB? Du har ikke vært aktiv på lang tid. Hadde vært innteressant å vite hvordan det går med deg.
Sitat av E=Fb Vis innlegg
Tenkte jeg skulle dele mine personlige erfaringer ang. psykiatri og tvangsinnleggelse. Håper dette er riktig forum. Av hensyn til meg selv og de andre jeg møtte i denne situasjonen, forsøker jeg å være diskrèt og anonym. Hvis noen skulle trenge det, ta gjerne kontakt på PM. Dette innlegget viser seg å bli så langt at det kommer i flere deler.

Ja, da er det bare å begynne å skrive...

Jeg er en ung mann i begynnelsen av 20-årene. Ivrig hasjrøyker i 5 år, en del erfaring med sopp. Over snittet intelligent og kunstnerisk, from som et lam. Spiller\spilte flere musikkinstrumenter på høyt nivå og var en jævel i hoderegning. Har hele livet vært mentalt stabil, og aldri slitt med psykisk sykdom annet enn periodevise milde depresjoner.

Vinteren 2010 og våren 2011 gikk jeg konstant blakk, siden det var umulig å finne en jobb i nærheten. NAV nektet å gi meg mer enn minste livsopphold, 2950kr i måneden, noe som er alt for lite selv om man har bostøtte. Jeg visste det var mulig å få såkalte "Arbeidsavklaringspenger", AAP, hvis man hadde grunnlag fra lege. I alle fall sto det mellom å sulte eller bli kriminell.

Så, jeg går til legen og forklarer situasjonen. Jeg setter først og fremst fokus på at det er en helsemessig utfordring å klare seg på så lite penger i måneden, og ber ham skrive under et dokument slik at jeg kan søke om AAP hos NAV. Legen sier jeg kan få AAP på grunnlag av depresjoner, og henviser meg videre til en psykolog som skal gi meg erklæringen.

En uke etter møter jeg opp hos psykologen, som viser seg å være en merkelig skrue. Jeg forklarer stort sett det samme som til legen, men er litt påpasselig siden jeg er mentalt frisk, og psykologen ikke er ansvarlig for arbeidsledigheten i fylket. En kinkig situasjon, men jeg er i alle fall ærlig og sier det slik som det er.
Vis hele sitatet...
Jeg har ikke lest igjennom alle postene så misforstå meg rett TS, men jeg deler ikke andres sympati for ditt tilfelle. Leser jeg det innledningsvis mener jeg at du fikk akkurat det du ønsket deg. Jeg siterer deg:

Vinteren 2010 og våren 2011 gikk jeg konstant blakk, siden det var umulig å finne en jobb i nærheten. NAV nektet å gi meg mer enn minste livsopphold, 2950kr i måneden, noe som er alt for lite selv om man har bostøtte. Jeg visste det var mulig å få såkalte "Arbeidsavklaringspenger", AAP, hvis man hadde grunnlag fra lege. I alle fall sto det mellom å sulte eller bli kriminell.

Så, jeg går til legen og forklarer situasjonen. Jeg setter først og fremst fokus på at det er en helsemessig utfordring å klare seg på så lite penger i måneden, og ber ham skrive under et dokument slik at jeg kan søke om AAP hos NAV. Legen sier jeg kan få AAP på grunnlag av depresjoner, og henviser meg videre Vinteren 2010 og våren 2011 gikk jeg konstant blakk, siden det var umulig å finne en jobb i nærheten. NAV nektet å gi meg mer enn minste livsopphold, 2950kr i måneden, noe som er alt for lite selv om man har bostøtte. Jeg visste det var mulig å få såkalte "Arbeidsavklaringspenger", AAP, hvis man hadde grunnlag fra lege. I alle fall sto det mellom å sulte eller bli kriminell.

Så, jeg går til legen og forklarer situasjonen. Jeg setter først og fremst fokus på at det er en helsemessig utfordring å klare seg på så lite penger i måneden, og ber ham skrive under et dokument slik at jeg kan søke om AAP hos NAV. Legen sier jeg kan få AAP på grunnlag av depresjoner, og henviser meg videre til en psykolog som skal gi meg erklæringen.
Vis hele sitatet...
Jeg tviler ikke på at det er mulig å få AAP med "depresjon" men det kreves selvsagt en utredning. En slik utredning kan foregå på ulike måter men vanligst er en henvisning fra fastlege, noe du fikk. Fastlegen må selvsagt begrunne henvisningen til psykologen som vurderer enten alene eller sammen med eksempelvis en intervjuer fra distriktspsykiatrisk som igjen evaluerer ditt behov sammen med annen relevant informasjon oppgitt enten av fastlege eller foresatte/pårørende. Antageligvis vurderte psykologen du ble henvist til at det var behov for spesialist utredning. Kanskje du rett og slett overbeviste psykologen din om din "depresjonsproblematikk" og at en grundigere utredning var nødvendig? Ikke vet jeg, men ut i fra hva jeg har lest av dine poster i denne tråden anbefaler jeg deg å sette deg litt bedre inn i lenken min, kanskje du finner det interressant? Jeg vet i hvert fall at hvis du lider av denne depresjonen har du grunnlag for AAP.

Ingen kritikk, bare en vag følelse jeg har hvis det skulle forekomme flere "tvangsinnleggelser" med mulig diagnose-endring og kanskje vil du oppleve, hvis du skulle oppleve det, neste innleggelse litt annerledes? Om ikke annet er det mulig du kanskje får medisiner som passer deg bedre neste gang om du klarer å holde deg nykter vel å bemerke. Klarer du ikke det er mitt beste råd å være ærlig om at du har ruset deg/er beruset hvis faren for tvangsmedisinering er tilstede. Slike medikamenter skal helst ikke inntas med visse rusmidler. Behøver ikke å gå galt, men det er ingen garanti for at det går bra heller ...
Det er en sterk historie du kommer med. Kan kjenne meg igjen i en del av det du beskriver. feks politiet kjører meg til legevakta, det tar legen maks 4min å bestemme seg for å tvangsinnlegge meg. Jeg skal ikke gjøre det her men kunne skrevet side opp og side ned. Nå er jeg passert mitt tredje år på å være innlagt på tvang. håper å slippe ut snart.
Uansett stå på enten du går til media eller ikke.
Interesant historie, men er desverre alt for mye her som skurrer. Har du noe imot å skrive et detaljert innlegg om hva som ble sagt og hvordan du opplevde første timen hos psykologen, andre timen hos psykologen når du ble tatt med ?
Har selv vært innlagt på lukket avdeling seks ganger og vil si meg enig md ts i at det føles som et overgrep.
Hvor vidt ts histore er sann eller ikke gidder jeg ikke å gå inn på.
Syke mennesker blir låst inne og dopet ned til de ikke er utagerende lenger.
Viss du har noe problem med dette fins det både beltesenger og rompesprøyter som kan gjør deg rolig.
Rommet ditt blir ransakt daglig, du veit ikke for lenge du må sitte, du veit ikke når du kan få friskluft neste gang.
Du får meds som vrenger hode ditt mer enn det var før. Du har i prinsippet ingen rettighet og alt som skjer der er unntatt fra norsk lov. I systemet er det heldigviss noen få som virklig vil hjelpe deg, men jeg har på følesen at de er i undertall. Resten er sykelig opptatt av det strenge vaktholdet de har virker som om det er viktigre enn å hjelpe folk. Andre er det er kun for heve lønna si og dra hjem. Om du møter noen som vil hjelpe deg er helt tilfeldig.
Det er ikke noe barnehage.
Har sitti noen få uker i fengsel en gang, det føltes som ferie i forhold til å være innlagt.
Jeg viste altfor godt hva dumt jeg hadde gjort og akkuratt når jeg skulle ut.
Heller det enn at livet ditt er prisgitt leger og pleiere som behandler deg som et undermenneske.
Viss folk hadde vist hva som skjer bak lukkede dører, så hadde de fått sjokk.
Syns at forholdene bare har blitt værre siden min første innlegelse i 1997
Sist endret av Pkake; 28. desember 2011 kl. 20:35.
Sitat av ImnotEmo. Vis innlegg
Hvor har det blitt av deg E=fB? Du har ikke vært aktiv på lang tid. Hadde vært innteressant å vite hvordan det går med deg.
Vis hele sitatet...
Ja, det ville ha vært interessant å vite hvordan det går med deg E=fB.

Psykiatri i Norge er blitt en tung industri,
ofte kan det se ut til at det er viktig for næringen å sørge at det finnes pasienter nok.
▼ ... over et år senere ... ▼
Jeg har en god venn som ble tvangsinnlagt med hasjpsykose for mange år siden nå.

Han sverger den dag i dag på at han ikke var syk og at det som skjedde var et overgrep.

Nå var jeg en av de som ringte etter hjelp etter at han hadde ligget i mer enn tre døgn på sofaen min og sagt skumle og rare ting mens han pekte rundt seg og stirret vettskremt på alle som snakket til ham, så jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at han var veldig psyk. Men det er veldig rart, for når han forteller historien, så er den helt annerledes, han var frisk og normal og ble utsatt for et overgrep av psykiatrien. Han har aldri blitt helt frisk igjen, og han skylder den dag i dag på psykiatrien - det er de som har ødelagt livet hans..

Sitat av Elefantonius Vis innlegg
Psykiatri i Norge er blitt en tung industri,
ofte kan det se ut til at det er viktig for næringen å sørge at det finnes pasienter nok.
Vis hele sitatet...
For noe vås!

Med en svært syk person i nær familie og et par psykolog-/psykiatervenner vet jeg snart alt om hvor vanskelig det er å få hjelp når man trenger det og hvor fulle disse psykiatriske institusjonene til enhver tid er.

"Å sørge for at det finnes pasienter nok" er ikke nødvendig. Å skrive ut folk så fort som mulig, selv om man egentlig vet at de ikke har fått nok behandling er derimot helt vanlig, siden andre og enda sykere står i kø for å få plass..

Sitat av Pkake Vis innlegg
Har selv vært innlagt på lukket avdeling seks ganger og vil si meg enig md ts i at det føles som et overgrep.
Hvor vidt ts histore er sann eller ikke gidder jeg ikke å gå inn på.
Syke mennesker blir låst inne og dopet ned til de ikke er utagerende lenger.
Viss du har noe problem med dette fins det både beltesenger og rompesprøyter som kan gjør deg rolig.
Rommet ditt blir ransakt daglig, du veit ikke for lenge du må sitte, du veit ikke når du kan få friskluft neste gang.
Du får meds som vrenger hode ditt mer enn det var før. Du har i prinsippet ingen rettighet og alt som skjer der er unntatt fra norsk lov. I systemet er det heldigviss noen få som virklig vil hjelpe deg, men jeg har på følesen at de er i undertall. Resten er sykelig opptatt av det strenge vaktholdet de har virker som om det er viktigre enn å hjelpe folk. Andre er det er kun for heve lønna si og dra hjem. Om du møter noen som vil hjelpe deg er helt tilfeldig.
Det er ikke noe barnehage.
Har sitti noen få uker i fengsel en gang, det føltes som ferie i forhold til å være innlagt.
Jeg viste altfor godt hva dumt jeg hadde gjort og akkuratt når jeg skulle ut.
Heller det enn at livet ditt er prisgitt leger og pleiere som behandler deg som et undermenneske.
Viss folk hadde vist hva som skjer bak lukkede dører, så hadde de fått sjokk.
Syns at forholdene bare har blitt værre siden min første innlegelse i 1997
Vis hele sitatet...
De har et stort problem, og det er at vi ikke egentlig har noen god måte å behandle psykose på. Vi har medisiner som virker etter en tid, men med forholdsvis heftige bivirkninger, og man vet at det hjelper å skjerme folk fra stress og krav.

Som en av psykiaterne som behandler min bror sa: Vi vet godt at det vi gjør ikke er bra nok. Om hundre år vil man sikkert snakke om dagens behandling som barbarisk. Problemet er bare at vi ikke har noe annet å tilby nå.
Slutt med knark så skal dere se at vrangforestillingene deres inklusiv paranoia og autoritetsfrykt forsvinner som dugg for solen.

TS; Du er selv skyld i problemene dine, etter å ha sett igjennom trådene dine som omhandler rusmidler syns jeg du er et uansvarlig, uforsiktig brødhue.

Blir så provosert av alle dere som "havner i problemer med det fæle systemet". Hvem faen ba dere om å holde på med narkotikum? Ihvertfall, hvem ba dere om å skrive åpent om det på et offentlig forum? Gjør meg rimelig sikker på at dere ber om trøbbel.
▼ ... noen uker senere ... ▼
jenta tok kontakt for psykiske problemer og ønsket å være der et par uker..istedet ble det 2 år TVANGSINNLEGGELSE!!! slik går det om man er så dum at man oppsøker hjelp rundt slike ting i norge...

farlig rett og slett...skremmer meg

-fikk ikke lov å gå rundt i rommet
-fikk ikke lov å se ut av vinduet,ellers blir det belteseng!!!!!

Norge elsker å sende folk på tvangsinleggelse..det er noe vi vet

http://www.dagbladet.no/2013/04/10/n...vern/26512818/
▼ ... mange måneder senere ... ▼
We got machetes!
Dette virker da veldig merkelig hele greia, tenker på første post.. Galskap? Eller har du glemt å fortelle noe?
De tvangsinlegger deg vel ikke uten videre? eller?.. Virker som tatt ifra en Sci-fi Film...
Sitat av slashdot Vis innlegg
Du skriv du var stein - men samtidig at det ikkje var noia. Du kjem med fullstendig ville antagelser om at personer i psykiatrien jobber i politiet. I heile teke verkar ikkje historia di spesielt truverdig, og helsevesenet har taushetsplikt, så vi får mildt sagt einsidig framstilling.

Beklager, men eg kjøper ikkje utan viare din versjon av saka. Du har og rimeleg einsidig kritikk av medisinen; vel, den har bivirkninger og det er eit diskutabelt tema, men det er langt frå så svart-kvitt som du vil ha det til. Andre eg kjenner har heilt andre erfaringer i møte med psykisk helsevern og medisinering.

Så eg vel faktisk å ikkje tru på at det er heilt slik du framstilte ting. Du opplevde det nok slik, men det vil ikkje sei at det nødvendigvis var så fordømt einsidig som du vil ha det til, eller at det var eit så ekstremt overgrep som du prøver å framstille det som.
Vis hele sitatet...
Om det er sånn TS opplevde det har ingen andre rett til å fortelle at TS ikke kan/skal oppleve det sånn.
Nå er dette faktisk TS sin opplevelse, sånn TS opplevde det.
Ang medisinering har jeg selv brukt div i smertebehandling som også brukes i psykiatrien og jeg støtter TS, man blir dårlig av de.
jeg skal ikke si om det TS har skrevet er sant eller ikke hvis man ser det fra flere sider, men jeg skjønner godt at det er det TS selv har sett. hørt og følt. men føler virklig at noen flere må stå litt opp for det norske helsevesenet ettersom jeg føler flere dømmer uten noe grunnlag og ihvertfall ingen objektiv tenkning. jeg føler jeg ihvertfall kan komme med en objektiv tankegang ettersom jeg har vært i kontakt med begge sider av det norske helsevesenet.

jeg som ung (mellom 8 og 12) slett med veldig kraftig deprisjon. dette kom av mobbing, utstengning og jeg mistet venner på grunn av dette som gjorde det værre, i det hele tatt en veldig ond sirkel som ikke helt tar slutt uten litt drastiske grep. for at de som aldri har slitt med psykiske problemer skal forstå litt så kan jeg lett si at nå når jeg er 18 slitter jeg enda med dette. ikke direkte deprisjon, men som faren min fint sa det, post traumatisk stress.

(til de som ikke helt vet hva det betyr er det i essens at man opplever noe som henger igjen i tankene dine. dette skjer gjerne med folk som har vært i krig på grunn av sterke opplevelser og også lett barn, hvor jeg går under, fordi man ikke har en lang livserfaring og vet ikke helt hvordan å takle alt som blir kastet i tryne ditt. for å forstå det med barn litt bedre kan du tenke at jeg som 8-12 åring hadde til da levd med depresjon i 1/3 av livet mitt, og husk at du gjerne ikke husker mye av de første 4, så til da hadde ca 50% av min livsærfaring vært deprisjon.)

jeg som ung slapp unna anti deperesive, ikke på grunn av legen, men fordi jeg blankt nektet. begge foreldrene mine er utadannet innen helsevesenet, faren min innenfor psykatri, så de viste hva antidepresive kunne ha som bieffekter. vi endte rett og slett opp med å ikke si noe til psykiatrikern min om at jeg ikke tok dem fordi når jeg hadde nektet i starten hadde hun sagt at jeg måtte ta dem til foreldrene mine. mine foreldre klarte rett og slett ikke å tvinge dem på meg så, vel ja slapp unna hvsi du vill. byttet psykitraker når jeg ble enten 9 eller 10 som var enig med meg og foreldrene mine om at jeg ikke skulle bli tvangsfora piller. min ikke så positive side med psykitrien, men gir meg et litt klart bilde av hva TS snakker om, selv om dette begynner å bli en stund siden.

som sagt jobber faren min i psykiatrien og jeg har dermed hørt litt av hvert om folk som har vært innlagt, både frivillig og tvang. på grunn av den fine tingen kalt anonymitet skal jeg ikke gå inn på hvor han jobbet. men som sagt hørt litt om personer som virkelig ikke hadde passet til å gå rundt i det norske samfunnet. alt fra folk som bokstavlig talt gikk rundt å drepte og voldtok når de ikke gikk på pillene sine til de som var psykotiske på grunn av alle salgs ting (dop var vel den vanligste grunnen, men som sagt dette er faren min så kan ha vært tildels propaganga ovenfor dop, men da kommer dette til årsakene ikke psykosene og hvordan de har oppført seg) og som mange har sagt tidligere det er nesten INGEN som går med på at de er psykotiske. de nekter, nekter og nekter. dette er et syntom på sykdomen, det er ikke uvanlig at de nekter enda flere år i etterkant kanskje hele livet. jeg kan gå hundre prosent med på at medisinene har kraftige bieffekter, men de aller fleste gangene er bieffektene mindre skadlige enn å gå uten.

et lite tillegg til de som tror at tvang er noe som blir gjort av makt gale mennesker som bare er ute etter å skade deg så er dere LANGT, LANGT, LAAAANGT ute å kjøre. ja du kan møte på en og annen makt gal person i det norske helsevesenet (skal være sagt at etter min egen og faren min sin erfaring er dette for det meste sjefer og de som sitter litt lengre opp i rangstigen.) tvang er et siste verktøy for at du ikke skal skade andre eller deg selv. det blir ikke tatt lett på bruken og det skal virkelig grunnlegges. for å ta det litt på spissen tror jeg at flere mennesker som burde vært tvangsinnlagt det siste året en det har vært personer som har blitt tvangsinnlagt det siste ti året uten god nok grunn.

men men ser at dette innleget begynner å trekke seg litt vel langt ut. beklager skrivefeil, men begynner å bli litt sent på natten.
Blir jo nesten skremt av å lese dette. Utrolig å tenke på at du blir ble behandlet på omtrent samme nivå som et familiemedlem av meg som er veldig alvorlig psykisk syk, noe av de mest pregede personene jeg har sett i livet mitt. Nå har jeg jo ikke møtt deg, men er ganske overbevist om at du fikk en "hjelp" som du slettes ikke trengte. For en verden...
Blir mest skremt over hvor mange som tror på dette når det er så mye som skurrer i historien.

At det er mye ved psykiatrien som er kritikkverdig er vel de fleste enige om. Jeg syns bare ikke dette på noen måte er representativt til noe annet enn ett eksempel på ymse varsellamper hos brukeren selv. Bare det å gå til psyk under selvmedisinering/rus uten å være åpen om det er jo i utgangspunktet like dødfødt som å fylle diesel på en bensinbil og forvente noe annet enn motorhavari. Har selv både frivillig og tvanginnleggelse bak meg. Alternativet til tvang i den situasjonen jeg satte systemet i var vel glattcelle. Som suicidal hadde det jo blitt fine avisoverskifter om jeg hadde daua på en glattcelle.
Sist endret av Yalla; 4. januar 2014 kl. 10:24.
Norge har vel ett av de høyeste tallene for tvangsinnlegginger i Europa, dobbelt så mye som Sverige hvis jeg husker rett. Leger og annet personell kan få deg tvangsinnlagt på deres ord alene, du har NULL rettssikkerhet. Og når vi ser hva som skjer med folk som innlegges, tung medisinering, så kan man jo begynne å forstå hvorfor. Det er jo mye penger å tjene her.

Er historien til TS sann? Hvem vet, men den KAN være sann. Det vet vi utifra hvordan systemet er lagt opp. En "gal" lege kan i teorien ødelegge livet til hvem som helst. Regelen er ofte slik at hvis ting kan gå galt, så gjør det det. Det er derfor vi har et rettssystem i Norge, det er derfor vi har adskilte statsmakter. Dette er mindre effektivt enn et diktatur og en del "utskudd" slipper nok unna fortjent straff, men grunnen til at vi har dette er jo nettopp fordi at uskyldige mennesker ikke skal risikere å kunne bli misbrukt av f.eks. psykopatiske mennesker med makt.

I psykiatrien derimot, for de svakeste i samfunnet, har vi ikke denne sikkerhetsventilen. Samme gjelder barnevernet. Så det er ikke rart man hører historier som dette, det skal jo ikke mer til enn en ondskapsfull/inkompetent lege så sitter du i det. Har selv hørt fastlegen min legge ut om hasj direkte fra 50 tallets propagandaføljetonger. Selv var han overbevist om at dette var sunn fakta, han hadde jo fått det i et skriv! Så det at folk har årevis med utdannelse trenger ikke bety noe som helst, de kan sluke ting rått og ukritisk de og. Ja kanskje ofte mer enn vanlige folk.
Fy. faen. Har ikke ord. Er som å bli satt i fengsel med beviser "dommeren" trakk fra tynn luft.

Ang "kjemisk lobotomering", tror jeg det er for lite fokus i samfunnet på hva disse stoffene faktisk gjør med hjernen, og at de deler det hemningsløst ut til småunger... Har sjøl blitt fora opp på abilify 7,5 mg nesten hver kveld siden jeg var 11 år gammel. Grunnet depresjon og psykiskr lidelser.

Skal si deg jeg har klart meg de siste 3 åra bra uten! (20 nå)
Sikkert blitt skada også...
Sist endret av visualn00b; 7. januar 2014 kl. 18:59.
Dette henger ikke helt på greip - One Flew Over the Cuckoo's Nest er en Amerikansk film ikke Norsk. Samtidig så skjønner jeg godt at dette føles som et overgrep. Hadde jeg vært psykotisk så ville følelsene mine spilt deretter. Jeg er jaggu sjøl ikke sikker på om jeg hadde vært istand til å innse egen psykose.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Hei!

Interessant tråd, og interessant fremstilling av TS.

Jeg kan jo begynne med at jeg er lege og har jobbet på andre siden av dette systemet - som vakthavende lege ved en akuttpsykiatrisk avd. Jobbet ikke der veldig lenge (4 måneder i turnustjenesten), men lenge nok til at jeg har møtt og sett de vanligste problemstillingene man møter her.

For det første:
Det skal en del til å bli lagt inn ved en akuttpsykiatrisk avdeling. Det er ikke akkurat en overflod av plasser tilgjengelig, og det er nok av folk som virkelig trenger dem. Det er ingen som jobber i psykiatrien som har interesse av å stenge inne en random, frisk 20-åring. Man får ikke ekstra betalt for det, verken av staten eller legemiddelindustrien - tro det eller ei.

Tvangsinnleggelse
For å bli lagt inn på tvang for første gang må du først møte en lege (gjerne fastlege, legevakt e.l) som får mistanke om alvorlig psykiatrisk sykdom og tvangsinnlegger deg på paragraf 3.2 eller 3.3 (les mer her)

Denne legen kan ikke jobbe ved den psykiatrisk avdelingen du skal legges inn - dette for å sikre to uavhengige vurderinger.

Slike vurderinger på legevakten kan ofte ta kort tid. Om pasienten er åpenbart psykotisk - f.ex roper etter Jahve og prøver å skjule seg for alle som overvåker ham/henne - er det lite hensiktsmessig å dra ut tiden på legevakt. Her er det lite/ingenting man kan gjøre, pasienten trenger et høyere omsorgsnivå, observasjon og eventuelt behandling under helt andre rammer.

Så møter man vakthavende på Akuttpsykiatrisk post. Gjerne en lege i spesialisering i psykiatri. Mange pasienter snues i døren og sendes hjem her - som sagt er kravene for å bli tvangsinnlagt strenge og det er ingen som har interesse i å fylle opp en seng unødig.
Når man er innenfor dørene på tvangsparagraf må paragrafen forsvares igjen av overlege i psykiatri.

I et slikt forløp er det minimum 3 leger, som oftes flere, som vurderer om det er rett med tvangsbehandling. Klager man til kontrollkommisjonen - som de fleste som er uenige gjør - vurderes saken din i tillegg av en gruppe bestående av advokat, lege og representant fra pårørendeorganisasjoner. Disse kan avgjøre at du skal slippes fri (uten sammenlikning forøvrig var det visstnok derfor Sigrid-drapsmannen ble sluppet ut noen måneder før han drepte)

Jeg syns jo selvfølgelig som alle andre her inne at saken til TS høres veldig sjokkerende ut, men det er helt åpenbart for meg at vi mangler den andre siden av historien her.

Jeg kjenner systemet i Norge ganske godt. Jeg er undervist i det norske systemet, har hospitert x-antall uker, jobbet der og kjenner mange andre som jobber der nå.

Jeg skal ikke si at psykiatrien er perfekt, for det er den ikke. Jeg skal ikke en gang si at psykiatrien er velfungerende, for det er den heller ikke. Det er et ungt fagfelt og sannsynligvis det vanskeligste faget i medisinen, så feil skjer.

Men at en helt psykiatrisk frisk ungdom i 20-årene skal bli innestengt i ukesvis og tvangsmedisinert i dag det ser jeg på som helt usannsynlig. TS skriver selv at faren har sagt at han "talte i tunger i tiden før innleggelse", men benekter dette selv. Hvis jeg gir meg selv lov til å spekulere så lurer jeg på om at TS kanskje mangler selvinnsikt fra tiden dette her skjedd. Det er et velkjent fenomen. I tillegg har han jo helt åpenbart et alvorlig rusproblem som han ikke ser ut til å vektlegge i det hele tatt.

Jeg mener ikke å fjerndiagnostisere TS. Det kan jeg selvfølgelig ikke. De eneste som vet hva som har foregått er behandlerne og TS selv. Men jeg syns det var nødvendig å nyansere dette litt, for dette er fryktelig fjernt fra den psykiatrien som jeg kjenner.
Sist endret av Herz; 18. januar 2014 kl. 21:43.