Hei dere. Jeg er på første året mitt av studier og ting gikk forholdsvis greit første semester. Er nå på andre semester og ting begynner bli litt vanskelig. Grunnet en situasjon med mine klassekamerater der hvor jeg føler de rett og slett ikke har lyst til å ha noe med meg å gjøre, uten at jeg virkelig forstår hvorfor og hva som skjedde. Vi hadde en god tone ila fadderuken og mye av første semester. Startet med sånne småting der hvor jeg spurte dem om dem skulle på et arrangement som de fleste var gira på, spurte dem alle på SoMe men fikk seriøst ikke ett eneste svar. Uken senere sitter jeg med dem og alle snakker om hvor fett dette arrangementet var, men jeg dro aldri fordi det virket som jeg var den eneste som ville dit og ville ikke dra helt alene. Jeg fikk etter det en liten bekreftelse av at jeg ikke var "velkommen" i gjengen og tok sakte avstand. Endte opp med at jeg satt meg på andre siden av forelesningssalen fremover fordi jeg rett og slett ikke gadd bruke energi på noen som ga blanke i meg. Jeg har alltid vært inkludert i vennegjengen min i oppveksten og vært veldig heldig generelt før. Jeg tror det var litt vanskeligere for meg og bli utstøtt sånn fordi jeg aldri har opplevd det før. Høres sikkert ut som en bortskjemt drittunge for noen av dere.

Jeg har tidligere hatt mild sosial angst, ikke noe særlig stress men kan være litt vanskelig til tider men generelt gått greit. Nå disse siste to månedene har jeg seriøst ikke turt å dra til forelesning lenger. Jeg har for øvrig søkt nytt studie ettersom jeg ikke liker meg der jeg er nå, men jeg har allerede betalt mange titusen for dette semesteret og jeg fysisk klarer ikke møte opp i forelesning og delta pga. denne angsten. Angsten var mild i starten og klarte komme på skolen, men det ble bare verre og verre innover. Mine foreldre blir ekstremt misfornøyde om dem finner ut at jeg ikke møter opp lenger og "ditcher" skolen for å være hjemme. Ingen av forelesningene mine blir tatt opp og jeg har noen praktiske fag som jeg rett og slett må være i forelesning for å kunne klare gjennomføre. Jeg bruker ekstremt mye energi på å tenke over at jeg burde sitte gjøre skole men hver gang jeg forsøker så er det håpløst, jeg er LANGT bak forelesninger og har ikke klart å gjennomføre flere arbeidskrav etter første.

Har noen vært i dette før? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Uansett hva jeg gjør nå har jeg jo kasta vekk 50k på å sitte hjemme og ikke tørre gå til skolen. Det er ikke sånn at jeg sitter hjemme fordi jeg heller vil, jeg vil på skolen og få de studiepoengene jeg har betalt for å få. Har aldri opplevd angst på denne måten og syntes det er kjipt å føle at jeg kaster vekk tid og penger. Jeg har løyet til mamma om at jeg har vært på skolen og vil egentlig bare si det som det er... men er ikke bare bare. Det som er så rart er at jeg har egentlig mye mindre angst i alle andre situasjoner enn før, men på skolen er det helt jævlig.

Har noen noen kloke ord for en smule overstressa student?

Trist å høre at du at du føler det sånn, og jeg blir veldig lei meg på dine vegne. Men husk at du ikke er den eneste som har følt det slik, det er mange andre også. Og husk at til syvende og sist så er du der for å gjennomføre et studie, ikke for å feste, pule og få deg venner.

Kan jeg få spørre om hvor i landet du studerer og hva? Mulig du kan slenge deg på med meg og noen kjente

Husk: om du mistrives i studie og ønsker å bytte til noe som interreserer deg mer, så er det selvfølgelig helt greit, og sånn er det bare, du må ikke være redd for å fortelle.

MEN: jeg tror uansett ikke at det vil løse "roten" til problemet. Du må spørre deg selv : vil du bytte studie pga du vil prøve noe annet, eller fordi du "ikke" har venner?

Jeg er helt enig slik som colakork skriver over: du klarer dette! Og du kommer IKKE til å angre om du bare biter tenna sammen og tar skikkelig tak Vi har alle troen på deg her!

Har slitt endel med angst opp i gjennom jeg også - og er ganske introvert, så unngår helst å sosialisere meg med ukjente hvis jeg kan. Går nest siste året på masteren nå, og har nesten ikke vært i en eneste forelesning siden første året

Husk hvorfor du tar utdannelsen i utgangspunktet - jeg antar motivasjonen din er å få en grad og ikke det sosiale? De fleste studier går det også fint og komme seg gjennom uten å fysisk møte opp på forelesninger.

Personlig synes jeg det er mer effektivt å droppe forelesninger også, slipper tiden brukt på pendling og man slipper å bruke masse tid på å gå gjennom stoff man kanskje på forhånd kan.

Men vi alle er forskjellige, kanskje du har behov for de fysiske forelesningene? Isåfall er det ingen skam i å sitte alene? Helt sikkert noen andre som også sitter alene - du kan jo kanskje prøve å sette deg med noen av dem å se om dere kan få ett vennskap - dersom du ønsker å sosialisere deg.

Synes det er litt dumt at du vurderer å droppe utdannelsen, dersom det kun belager seg på det sosiale - husk at du fremover vil ta mange nye fag, og du vil hele tiden møte nye medstudenter etterhvert som årene går i de ulike fagene - kanskje de gamle folka som du ser hver dag nå også velger helt andre fag enn deg - slik at du ikke ser dem i de neste semestrene.

Uansett, lykke til TS

Hvis du har mye angst å stress, kan jeg anbefale deg på det sterkeste å prøve lavkarbo/keto diett i kombinasjon med litt trening og badstu. Trenger ikke mye eller hver dag men jo mer du orker å gjøre det jo bedre. Spesielt trening som løping vil ha en effekt på hjernen og slike viktige kjemikalier. Dette vil også gi deg bedre søvn. Ellers anbefaler jeg deg å avtale med noen du liker i klassen å møtes for å jobbe med oppgaver osv, så kan dere sitte å diskutere og gjøre oppgaver sammen. Er en fin og sosial måte å lære på, som også kan være med på å redusere stress og angst pga oxytocin. Ellers kansje prøve å ta deg et varmt bad, og så lese etter det, når du er avslappet. Lykke til!

Lavkarbo fungerer stabiliserende på humøret, da man slipper de store svingningene i blodsukkeret. Jeg har også opplevd den positive effekten lavkarbo kan ha på humøret.

Men det var ikke det jeg skulle si. Jeg hadde på et punkt så ekstrem sosial angst at når jeg bodde i kollektiv så dreit jeg heller i buksa enn å gå forbi fellesarealet for å komme meg på do. Og mitt råd til deg er å skifte fokus. Greit, det sosiale betyr mye for mange, men det trenger ikke å være alt. Ta å fokuser på studiet du har lyst til å studere, og på å få med deg den informasjonen du trenger. Når du finner glede i det du gjør i hverdagen, fremfor hvem du er sammen med så skal du se at hele resten av livet ditt blir lettere, for det vil ikke alltid være noen der til å være vennen din og som støtter deg i alt du gjør. Finn heller glede i de tingene du selv gjør, så ser du om andre også kanskje finner interesse for deg etter hvert.