Jeg bryter vel med charteret for dette forumet nå, men jeg vil gjerne dele en rusmiddelfri trip med dere. Den fant sted for et halvt år siden, og var for meg skjelsettende og svært interessant. Jeg håper andre kan ha interesse av å høre om den:
Bakgrunn:
Jeg har meditert med metoder hentet fra Theravada-buddhistisk praksis i noen år, og har på denne tiden hatt ulike opplevelser. Den jeg forteller om her er så langt den sterkeste.

På meditasjonstidspunktet hadde jeg ikke brukt sterkere rusmidler enn kaffe på ca fire måneder. Jeg var uthvilt og hadde spist et lett måltid.
Slik hendte det:
Jeg satte meg oppe på det enkle, tomme loftsrommet som jeg bruker til meditasjon.
Jeg sitter på en dobbel pute, og på grunn av skader har jeg ryggen mot veggen og knærne støttet opp av puter. Full lotusstilling er umulig for meg, så jeg bruker en komfortabel stilling som ligner, med bena i kors.
Foran meg har jeg et lavt bord. På det står en Buddha-statue og en liten røkelsespinneholder.

Nå fremsa jeg hviskende den enkle, urgamle chanten med hendene mot hverandre og øynene lukket:
Namo tassa bhagavato arahato samma sambuddhassa.
Oversatt blir det noe a la: «Jeg ærer den velsignede, den opphøyde, den fullt opplyste» (buddha). Dette er altså ikke en bønn i «vanlig» forstand, som man tenker på det fra f eks kristendommen, men en påkalling og anerkjennelse av det som er buddha i meg, deg, og alle ting. Jeg sier denne reglen tre ganger, og lytter til stillheten etterpå i noen sekunder.

Nå tente jeg en enkelt røkelsespinne, og tok meg tid til å se gloen krype et lite stykke inn på pinnen. Fra tilstand (urørt) til aske (oppbrukt, lagt øde) via ild. Dette minner med om alle tings forgjengelighet, at ingenting varer, at ingenting er verdt å holde fast ved.

Med øynene lukket la jeg hendene åpne i fanget med håndflatene opp, den høyre i den venstre. Jeg rugget på meg til jeg kjente at jeg satt godt, uten unødig spenninger eller vonde lemmer. Så gikk jeg inn i det første stadiet: å være tilstede i nået. Med rolig pust visualiserte jeg hvordan jeg satte fra meg to kofferter: fortid og fremtid. Jeg «kjente» hvordan vekten av de to slapp taket i meg. Følte på dette en stund, og gikk nå inn i opplevelsen av nået. Langsomt ble øyeblikket skarpere, klarere. Fortiden: borte, uten et spor. Fremtiden: ikke kommet enda. Bare nå. Etter et kvarter var jeg i en beroligende, frigjørende tilstand av nå, nå, nå, øyeblikk av skarp tilstedeværelse som avløste hverandre. Jeg slapp ett nå fra meg, det var i neste øyeblikk helt borte, og opplevde det neste, glasskart, frigjørende.

Her gjør jeg et sprang ut til stadiet der jeg hadde lagt tilstedeværelse i øyeblikket bak meg, og var inne i pusten. Her skulle jeg bli en stund.
Jeg fokuserte på å trekke pusten inn gjennom fotsålene, gjennom hele kroppen, opp i hodet – så, langsomt ut samme vei. Fortsatt i nået sank jeg dypere og dypere inn i bare dette: pusten, som det eneste som fantes. Gradvis trådte en slags visualisering frem i meg. Pusten ble et vennlig, men helt abstrakt vesen uten form eller farge. Det este og slappet av, este og slappet av … Jeg ble bare en betrakter. Pusten eksisterte av seg selv.
Langsomt begynte jeg, betrakteren, å forsvinne for meg selv. Jeg var i en dimensjon der ingenting annet enn min venn pusten fantes. Hva var jeg selv i dette? Kanskje en slags åndelig versjon av et par øyne.

Etter ca 50 minutter (hadde ingen tidsoppfattelse her, vurderingen av medgått tid gjør jeg i ettertid) var hele min fysiske kropp borte. Ingen verking i ledd, ingen kløe, ingen opplevelse av fysisk kropp i det hele tatt. Null, niks kropp. Dette gjorde at jeg ble gjennomstrømmet av en dyp, deilig følelse av tilfredshet og ro, og samtidig en udefinerbar følelse av å være på vei inn i noe annet.
Det siste skulle snart vise seg å ha en helt konkret betydning.
Så langt i meditasjonen kjente jeg igjen alt. Jeg var på gamle trakter. Pusten min var nå rent fysisk bare så vidt en svak, svak bevegelse i mellomgulvet. Samtidig var «visualiseringen» av den, den indre opplevelsen av pusten, stor og levende. Jeg var i ferd med å forlate den fysiske verden og tre inn i noe større.
Da det hendte forsto jeg øyeblikkelig hva det var. Begrepet som brukes om fenomenet / eksistensen er Nimitta. Den eneste grunnen til at jeg forsto hva det var, var alt jeg hadde lest og blitt fortalt om det. En del av meg var forberedt, men møtet ble likevel et sjokk.

Dette skjedde:

Fra det ene øyeblikket til det andre var hodet og det «indre synsfeltet» fylt av lys. Lyset kunne best sammenlignes med å få fulle fjernlys fra en bil rett mot stengte øyelokk på bare et par meters avstand. Samtidig hadde lyset en stofflighet som LANGT overgikk noe lys jeg noen gang hadde opplevd. I dette sekundet rakk jeg på underlig vis å tenke tilbake til forrige sekund, da lyset hadde oppstått, og jeg forsto at det hadde vokst fra en liten prikk til noe som helt fylte meg, i en fantastisk hastighet.
Jeg hadde ventet på min første nimitta lenge, men det var først da jeg var totalt uforberedt at den kom. Jeg hadde lurt mye på hvordan det ville oppleves, og hadde flere ganger lest at det var to ting som kunne skremme den bort: frykt og entusiasme. Nå ga plutselig denne advarselen full mening for meg. Det var en sjokkartet entusiasme jeg følte. På et øyeblikk jaget pulsen av sted, og det ar som om kroppen rykket til i en slags refleksmessig fluktreaksjon. Så sterk var denne tilstedeværelsen.
Og ganske riktig: Som en skremt fugl var nimittaen borte igjen.

En annen del av treningen / forberedelsene på dette øyeblikket slo inn, og fungerte: jeg forholdt meg helt rolig, som om ingenting hadde skjedd. Jeg lot pustevesenet fortsette med sitt, og med vennlig tvang tok jeg igjen betrakterens rolle.
Jeg var delvis forberedt på det neste som skjedde, igjen av hva jeg så langt hadde lest og hørt om fenomenet. Kanskje nettopp derfor var det så sprøtt å faktisk oppleve at det var akkurat som beskrevet: Nimittaen kom tilbake, men i en mini-versjon. Som om den stakk hodet frem igjen for å se om det var klar bane likevel. Et lite, men veldig tydelig lys, gnistrende hvitt og med den samme stoffligheten som det store, sprang til liv for mitt indre øye. Jeg ante at rundt den var det ingenting. Altså ingenting, som i mørk materie, i den grad det i det hele tatt går an å forestille seg noe sånt. Selv fargen svart blir et villspor, blir for mye av en «materie» i denne sammehengen.
Jeg forsto at jeg var vitne til noe som hadde vært kjent i MINST 2500 år, siden Buddha begynte sin undervisning og mangfoldiggjorde det han selv hadde tilegnet seg av lærdom om eksistensen. Tanken var svimlende. Dette fantes! Det hendte meg!
Jeg aner ikke hvor lenge jeg og den utrolig vakre, lille, svakt pulserende / vibrerende nimittaen så på hverandre. I ettertid vurderte jeg det til, alt tatt i betraktning, kanskje 20 – 30 minutter.
Jeg lot det indre blikket / oppmerksomheten min holde seg til sentrum av den lille nimittaen. Så, gradvis, skjedde det utrolige: den vokste. Etter gud vet hvor lenge registrerte jeg at den hadde fylt hele bevisstheten min, som første gang, da den kom med et smell. Nå registrerte jeg at en slags «lyd» ledsaget nimittaen. Språket strekker ikke til her, for dette var ikke lyd i alminnelig forstand, men likevel det nærmeste jeg kan komme begrepsmessig. En susing, during, dyp, dyp strupetone? Jeg vet ikke.

Så, mine damer og herrer, mens jeg fortsatt hadde all min totalt avslappede, vennligsinnede oppmerksomhet rettet mot sentrum av denne sfæren som var nimittaen, slukte den meg. Noen annen måte å forklare det på finnes ikke.
Se for deg at du er kroppsløs og seiler inn i en hvit, temperert sol. Når du er inne i denne solen er det ingenting som gjør at du må myse. Selve begrepet «temperatur» har også fullstendig mistet sin betydning. Og, du forstår med ett at denne «solen» du er i sentrum av, er et faktisk levende vesen.
Jeg sto, rett og slett og hinsides en hver tvil, ansikt til ansikt med min egen bevissthet. For første gang i mitt liv. Eller sagt på en annen måte: jeg forsto med ett at jeg var universet som betraktet seg selv. Og følelsen av velbehag som gjennomstrømmet «meg», gjennomstrømmet alt, var en million ganger sterkere enn noen følelse av jordisk kjærlighet eller for den saks skyld orgasme, jeg noen gang hadde opplevd.
Langsomt, langsomt ble jeg – antagelig vis ved en slags viljeshandling og motvillig erkjennelse av at jeg måtte tilbake – trukket ut av opplevelsen og ut av meditasjonen. På et tidspunkt åpnet jeg øynene og lot kroppen vende tilbake til seg selv. Rommet var kaldt, røkelsen selvfølgelig for lengst nedbrent, og det var mørkere utenfor.
Resten av den dagen, og i dagene som fulgte, gikk jeg rundt med en dyp fred i hjertet, og en like dyp forståelse av å ha fått kontakt med noe helt grunnleggende, både veldig hemmelig, veldig allment og veldig dypt sant. Rent fysisk var det som om alt fremsto mye klarere og vakrere, jeg husker blant annet tydelig kanten på en avisside, hvordan papiret hadde myke tagger etter maskinell avriving. Detaljene i denne lille delen av papiret var fantastiske, vakre, meningsfylte og detaljerte. Det samme med en rekke andre ting, som kvister, levende lys, min egen hud.
Om det var noe jeg lærte av denne opplevelsen var det at rundt oss, i oss, i hele universet, finnes en eksistens, virkelighet, så sterk og fredelig og åpen, at det vi tenker på som livet og døden bare er små, små fliker av den absolutte virkeligheten. Viktige fliker, men like fullt …

Takk for at du leste.