Jeg har så ekstremt dårlig samvittighet for all elendigheten som foregår i verden, det er jo tross alt utrolig mange som dør og lider hver dag uten at de har gjort noe. Folk som oss som bor i Norge lever med et bedre utgangspunkt enn mange andre og da skjønner jeg ikke når nordmenn skal prøve å tviholde på den "tryggheten" vi har samlet oss her til lands.
Jeg føler kanskje bare at folk har for lite empati og klarer ikke se realiteten utenfor sitt eget perspektiv. "ignorance is bliss" er noe som mange mennesker, som lever mer komfortabelt enn andre, er veldig gode på og jeg bare blir så frustrert
I min mening er å ofre alt av liv man har til å hjelpe andre/hjelpe en god sak det eneste riktige man kan gjøre hvis man lever komfortabelt nok, hvis ikke så bare lever du i en verden bygget opp av døde kroppene og arbeidskraften til en majoritet med undertrykte mennesker. Er det slemt å mene dette, at det er egoistisk å fokusere på sitt eget liv når det er kanskje 1000 stykker som arbeider hver dag for under minstelønn for at du kan ivareta ditt liv. Jeg er for antikapitalisme og er enig i at alle mennesker som ikke er i eliten er undertrykt under et slikt system, men det må da være måte på lite samvittighet folk har for hvor jævlig mye elendighet det er i verden, hvis du ikke kan bidra med noe kan du ihvertfall ha dårlig skyldfølelse, og ikke si "jeg ble bare født på denne jorden jeg kan ikke noe for det livet jeg har" fordi veldig mange ganger har folk gått utenfor sin komfortsone for å putte folk på likefot.
Beklager i forkant

Hvis du ikke kan bidra med noe bør du IKKE ha skyldfølelse. Mener heller at de som kan bidra men lar være bør ha skyldfølelse.

Alle kan jo bidra med noe mens ingen må
bidra så hvordan skal man bestemme seg for hvilken av de to du nevner man tilhører?

En ting jeg har lagt merke til siste uka er at jeg er relativt upåvirket av hendelsene rundt om i verden, helt til det er noe om at en journalist har dødd, at det er en bombe som går av mens de har en reportasje, eller når de viser følelser osv. Det er først da jeg kjenner følelsene komme...

Når det kommer til krig f. eks som TS nevnte bl.a. så føler jeg at jeg ikke har noe å bidra med annet enn en kveldsbønn. Jeg er heller ikke så veldig påvirket av det som skjer rundtom i verden. Jo gamlere jeg blir jo mere har jeg innsett/inntrykk av at folk flest er egoistiske og bryr seg stort sett om seg selv så da mister man litt lysten på å gjøre noe "ekstra" for andre folk. Kanskje jeg er litt skada av det men.

Enig i tankegangen din.
Folk flest gir og bidrar for sin egen samvittighet og ikke fordi det hjelper noen man aldri har møtt og aldri kommer til å møte.

Og selv når man ser personen, som tiggere eller bøssebærere og sigøynere så er det letteste å bare gå forbi og ignorere de.

Aldri sagt jeg er bedre enn de folka jeg snakker om i tråden, var bare frustrert og ville.at folk skulle tenke på sin rolle i verden, å føle empati er noe jeg syntes alle skal mestre

Empati kan man fortsatt føle selv om man ikke aktivt bidrar til de som stiller svakere i samfunnet å verden generelt.

Det går ann å gå for langt, noe som synes å være temaet ditt: Hvor sette grensen? For medfølelse, for empati.

De fleste (i industriarbeider-bit-i+samlebåndsproduksjonen-vesten) tar utgangspunkt i antagelsen at andre er som dem selv (psykopater tror de er veldig unike), og derav at andre har en "verdi" i kraft av... å være menneske, og å eksistere.

Det er bare det at det er ikke riktig.

For å sitere Leonardo da Vinci: ""Most men are of naught more use in their lives but as machines for turning food into shit".

Du er under middelmådig og du har betraktninger som forteller at du har ikke opplevd utfordringer i livet.

Start der.

Samvittighet for hva? Jeg skjønner virkelig ikke hva du TS og enkelte andre mener her. Har dere gjort individene direkte skade eller annet omfang? Jeg forstår ikke hvorfor dere føler samvittighet over noen dere ikke rår over. Det høres passe psykotisk ut for min del, å måtte ta til seg et ansvar en halv verden forbi der du er. Jeg har ikke dårlig samvittighet for det som skjer rundt meg, om så det hadde vært min feil eller ikke. Synes det er rart og samtidig uforståelig for meg å ha samvittighet ovenfor noe du ikke rår over eller er en del av? Høres slitsomt ut å holde på sånn

Jeg skjønner ikke hvordan du kan ha dårlig samvittighet for at du er en av de heldige som er født i Norge, deg om det. Det du kan ha dårlig samvittighet for er at du ikke bidrar, noe annet blir bortkasta energi og tanke kraft. Jeg syns du burde gjøre mer og jeg skjønner godt at du har dårlig samvittighet. Hva har du tenkt til å gjøre for å endre på det?

Få deg en familie, så lover jeg det at du endrer prioriteringene dine.

Ellers burde du ikke føle deg så crap med at det er elendighet i verden. Psykologen min hjalp med meg teknikker da jeg følte det samme som deg, noen år tilbake.