Hei.
Et spørsmål dukket opp i hodet mitt:
Hva skjer hvis jeg gjør noe en politimann er usikker på om er lovlig eller ikke. Han velger å arrestere meg likevel for så å sjekke opp det mens jeg er i arresten, og bevisene er ferske.

1: Hva om det faktisk hadde vært en feilaktig arrestasjon, altså at det jeg gjorde var lovlig?

2: Hva om det var ulovlig da? Kan jeg bli siktet / mistenkt selv om han var usikker på om det var en rettsmessig arrestasjon, og så viser det seg at det faktisk var det?

Jeg tar det litt fra begynnelsen. Dersom politimannen er usikker vil ha ringe jourhavende jurist, som kan avgjøre om det er snakk om et faktisk lovbrudd eller ikke. Juristen har kompetanse til å avgjøre det, om politimannen er usikker. I en slik tvilssituasjon vil det nok uansett være jourhavende jurist som beslutter å pågripe deg. Han kan anholde deg på stedet, i påvente av den vurderingen. Da har du plikt til å bli på stedet.

Dersom vi likevel forutsetter at det du beskriver skjer, og politimannen pågriper deg uten å være sikker:

1. Du vil bli løslatt ganske raskt.

2. Om politimannen hadde tvil da han pågrep deg har ingen betydning for om du kan bli siktet eller ikke. Mange tenker litt 'amerikansk' om slikt, men i Norge er det bevisene som avgjør om du blir siktet. Prosedyrespørsmål kan ha betydning (en tilståelse fra et avhør der du er stupe full kan f.eks. ofte ses bort fra), men i hovedsak blir du siktet om påtalejuristen mener at det er sikkert at du har gjort det du er anklaget for, og det er straffbart.

Det kan også være verdt å merke seg at usikkerheten kan skyldes en generell tvil om handlingen er ulovlig ihht lovteksten. Altså at politimannen er sikker på hva loven sier, men usikker på om handlingen omfattes av loven. I så fall vil det være opp til domstolen å tolke loven. I ytterste konsekvens bringes saken til Høyesterett for en avgjørelse som så blir stående til lovgiver gjør endringer.

Skjer nok oftere en du tror. Politimenn er ikke jurister, klart det blir tatt hensyn til.

Synes TS er litt uklar i situasjonsbeskrivelsen her. Lovbrudd kan jo være
så mangt. Om man anholdes av politiet i utgangspunktet, er det jo som
regel fordi man mistenkes for et konkret lovbrudd.

Har selv i ungdommen vært utsatt for en noe spesiell henvendelse fra
lovens lange arm. Sammen med en kompis ble jeg nattestid stoppet
i Bergen sentrum av uniformert politi, som kom kjørende opp bak oss
på fortauet med langlysene på. Husker ikke helt konkret hva som ble
sagt, men det ble ikke fremmet noen direkte mistanke. Likevel husker
jeg godt den ene betjentens avsluttende kommentar: "Folk gående
ute med ryggsekker på denne tiden av døgnet er stort sett ute for å
gjøre innbrudd"!

Det er altså definitivt behov for politijurister.

Hvorfor var det behov for politijurist i dette tilfellet?

Fordi det politimannen sier er feil.

Og hvordan vet du at det er feil?

Ok... Kan du kanskje forklare nøyaktig hva han sa feil, og hvilke(n) lovbestemmelse(r) du baserer dette på?

Nei, svaret ble kanskje formulert på feil måte på grunn av en ekstern tilstand som forstyrret mine tanker og dimensjonell plassering akkurat i det øyeblikket posten ble skrevet!

"Folk gående ute med ryggsekker på denne tiden av døgnet er stort sett ute for å gjøre innbrudd"
Det at politimannen sier dette er en feil. Han burde miste all tillit, få sparken og bli transportert ut av Norge.

Håper dere skjønte nå?

Politiet er mennesker de også, de kjører trynefaktor, har dårlige dager, gode dager osv. Politijurist er nødvendig for de får se saken utenfra uten at de dømmer deg fks ut fra utseende eller klesstil.

Du sier selv at du ikke ble mistenkt for noe eller pågrepet, politiet ønsket å prate med dere for å sjekke hva dere gjorde ute med ryggsekker på denne tiden av døgnet, helt sikkert fordi de har egne tidligere erfaringer. De fant ut at dere ikke var vits å bruke mer tid på og sendte dere avgårde med en forklaring på hvorfor de ville prate.. Hvor er behovet for jurist?

Det høres ut som at politimannen snakker ut fra erfaring, og det er ikke noe galt i dette. Men selvfølgelig så gir det han jo ikke skjellig grunn til mistanke på hver enkelte person.