Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  5 23943
Hva: Ketamin
Vekt: Ca 80kg
Mengde: 300mg
Metode: Nasalt

Tenkte jeg skulle dele min første opplevelse med ketamin, ettersom det er et av de merkeligste og mest snodige stoffene jeg har vært borte i. Tenkte det kanskje kunne vært interessant lesning.

Hadde skaffet 300mg ketamin som jeg skulle dele med en venn. Tanken var at vi skulle prøve 150mg hver, ettersom dette skal være nok til å nå "K-hole".

Jo mer jeg leste om stoffet, jo mer innså jeg at det var dumt å prøve å gå rett for k-hole dosering. Å starte med en lav dosering er alltid lurt, både så man vet hva man har i vente, og hvor mye som skal til.

Bestemte meg for å prøve det som anses som en "light" dosering på 20-30mg nasalt alene før jeg og kompisen min skulle prøve det sammen noen dager senere. Husker jeg ble litt grøtete og rar i hodet, men det var relativt mildt. Uten at jeg var klar over det selv, skulle dette være starten på en lang og merkelig reise.

[CENTER]Verden er et rart sted.[/CENTER]

20-30 mg var ikke nok til å gi noen nevneverdig rus, men det var nok til at logikken min ble smått fordreid. Tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for å ta hele min dose, "Det går jo alltids an å få tak i mer". Her begynner ting å bli litt fuzzy.

Bestemte meg for å gå på do. Her ble jeg sittende i en evighet. Trodde jeg. Når jeg kom ut fra doen var jeg sikker på at peaken var nådd. Egentlig hadde jeg bare sittet på do i et par minutter. Ettersom "peaken var nådd" og jeg var skuffet over effektene, slo tanken "Det går jo alltids an å få tak i mer" inn atter en gang. Logikk var ikke lenger noe som eksisterte i nevneverdig grad. Snortet deretter 150 mg til, og var nå oppe i 300 mg.

[CENTER]Verden blir et enda merkeligere sted.[/CENTER]


Slang meg på sofaen, og istedet for å høre på musikk som egentlig var planen, bestemte jeg meg for å se på film. Valget falt selvfølgelig på Donnie Darko. Helt alene i en kald og bekmørk kjellerleilighet lå jeg på sofaen på ketamin og så på Donnie Darko. Tidenes fredagskveld!

Minuttene gikk, og jeg ble mer og mer borte. Minuttene ble til timer, og timene ble til dager.

Plutselig legger jeg merke til at hele virkeligheten beveger seg smått mot venstre. Jeg skjønner sakte men sikkert at det ikke er virkeligheten som beveger seg, men hodet mitt som glir ned fra puta. Jeg innser plutselig at jeg eksisterer, og det føltes som den største oppdagelsen jeg noensinne har gjort. Jeg ble sittende og måpe av beundring. Det var som jeg oppdaget at jeg hadde en kropp for første gang, kunne ikke engang huske at jeg var et menneske og at det er normalt å ha en kropp.

Kroppen min ble fort glemt, og snart "var" jeg bare øynene mine. Jeg var en kjempeliten ting som stirret ut i rommet. Stua føltes ut som et sted i verdensrommet og var svakt opplyst av filmen på TVen. Husker stemmer i rommet bakgrunnen, og en lav dyster musikk. Eneste jeg husker fra filmen i ettertid er møtene med Frank. Stemningen i filmen bidro til mye av stemningen under trippen. Alt var veldig mystisk.

Jeg dro ut på en reise, og fant ut hvordan virkeligheten fungerer. Verden kunne aldri bli den samme nå som jeg visste hvordan ting egentlig fungerte. Jeg forsto at virkeligheten egentlig består av et hvitt bølgete plan, der alle levende ting er små baller i forskjellige farger som som bevegde seg fram og tilbake i bølgedalene i dette planet. Verden har alltid vært sånn og vil alltid være sånn, og nå som jeg først hadde lagt merke til det, kunne jeg aldri se verden slik den pleide å være igjen (Til tross for at jeg ikke kunne huske hvordan verden egentlig var).

Jeg ble liggende i en abstrakt virkelighet evig lenge. Fløy rundt langs noen mikroskopiske fargerike strenger som bygde opp det hvite planet. Etterhvert som jeg smått fikk tilbake virkelighetsfølelsen, skjønte jeg i det minste hvor jeg var. Da fikk jeg for meg at hundrevis av folk gikk rundt på utsiden av vinduet mitt og så på meg og diskuterte hva jeg drev med. Dette var merkelig nok helt greit, det må de da få lov til.

Dagene gikk, men merkelig nok ble det aldri lysere ute. Roommaten min skulle komme hjem på mandag, og jeg synes det var rart han ikke hadde kommet hjem enda. Jeg innså at jeg måtte legge tilbake kjøkkenet på riktig plass før han kom hjem, så han ikke skulle bli sint, for nå sto det jo på feil sted.

Klarte endelig å komme meg på beina, og skulle gå på dass. Trynet heftig inn i betongveggen med hodet først. Var temmelig umulig å gå normalt, og kravlet inn på dass. Dassen var som et helt annet univers, og jeg skjønte ikke hvordan jeg kom meg dit. Hadde jeg gått meg vill?

Ble sittende på dass i et par dager til, før jeg endelig husket at jeg var ferdig for lenge siden. Skulle til å reise meg opp før jeg så noe sykt merkelig foran meg. Det var et ansikt som stirret på meg. Jeg ble skremt, hvem er dette? Ansiktet beveget seg helt likt som meg, og det var noe kjent ved det. Er det? Er det virkelig??? Er det meg???? Personen i speilet måpte til meg. Nok en gang innså jeg at jeg eksisterte.

Kom meg tilbake til sofaen, og sjekket endelig klokka. Det hadde gått 1,5 time siden jeg begynte. En siste følelse av beundring traff meg, jeg var sikker på at det hadde gått år og dager.

Jeg husket plutselig at jeg så på film og bestemte meg for å fortsette til tross for at jeg ikke husket noenting. Ble sittende i kanskje 15 minutter og så på en TV-meny før jeg innså at jeg hadde glemt å starte filmen igjen etter å ha vært på do.

Etter filmen var ferdig stakk jeg og la meg og sov som et spedbarn.

Helt klart en av mine merkeligste rusopplevelser, men samtidig fantastisk gøy og fascinerende. Har aldri opplevd så sterk fordreining av tid. DMT kan føles som en evighet, men samtidig sier den "biologiske klokka" at det bare har gått minutter. På ketamin var jeg overbevist om at det hadde gått flere dager/år. Selv når rusen var over føltes det ut som om kvelden hadde vart i dagevis.

Kompisen min tilgav meg heldigvis for å ha brukt opp all ketaminen, og vi har i ettertid prøvd litt lavere doseringer, men uten at noe nevneverdig har skjedd. Ser fram til å prøve en høyere dose igjen
Fargerike strenger! Det opplevde jeg også. Testet ketamin en gang for 15 år siden og det var det heftigste jeg noensinne har opplevd. Vi var 3 stykker som klamret oss fast til hverandre på oppturen i ren panikk mens vi brutalt ble kastet ut av vår virkelighet. Det var som å havne i warp drive. Når vi var framme holdt vi hender og uttalte hele setninger hvor vi sa et ord hver.
De greiene der kan faen ikke være bra! Vurdere religiøs fanatisme som et bedre alternativ hvis en skal ta ting så langt ut.
Sitat av KnutAnkhAton Vis innlegg
Fargerike strenger! Det opplevde jeg også. Testet ketamin en gang for 15 år siden og det var det heftigste jeg noensinne har opplevd. Vi var 3 stykker som klamret oss fast til hverandre på oppturen i ren panikk mens vi brutalt ble kastet ut av vår virkelighet. Det var som å havne i warp drive. Når vi var framme holdt vi hender og uttalte hele setninger hvor vi sa et ord hver.
De greiene der kan faen ikke være bra! Vurdere religiøs fanatisme som et bedre alternativ hvis en skal ta ting så langt ut.
Vis hele sitatet...
"I believe whatever doesn't kill you simply makes you... stranger."

Ketamin er ikke nevneverdig skadelig verken fysisk eller psykisk. Selvfølgelig kan man oppleve traumatisk ting, som igjen kan føre negative psykiske ettervirkninger, men jeg ser på dette langt mer sannsynlig på de klassiske psykedeliske stoffene. Ketamin er relativt trygt og lite skremmende.

Uansett er jeg ute etter ekstreme og merkelige opplevelser, men bare under kortvarige og kontrollerte forhold, og må dessverre si meg uenig i at religiøs fanatisme er et bedre alternativ (med mindre det fantes en pille som bare varte noen få timer og en var oppegående nok til å ikke skade noen).
Sist endret av Flue; 30. september 2013 kl. 23:37.
Sitat av Flue Vis innlegg
...men uten at noe nevneverdig har skjedd...
Vis hele sitatet...
Snakk for deg selv.
Før jeg kom hjem ble jeg ringt opp av en viss Flue, som hadde en så beklagende tone i stemmen, at jeg trodde han hadde brent ned leiligheten og skutt nabobikkja. At han hadde tatt all Ketaminen var egentlig bare morsomt da han endelig kom til poenget og sa hva som faktisk hadde skjedd.

Etter fire enheter tid, hadde vi en ny runde på bordet, og bestemte oss for å prøve igjen, men litt mer (fortsatt ikke helt k-hole, siden jeg ikke hadde prøvd det enda). Så vi tok 50 mg hver, og satte oss ned for å spille Skyrim.

Litt bakgrunnsinfo for dem som ikke har spilt 400+ timer Skyrim: Det finnes en armor i spillet, som gjør at fiender som står for nære deg gradvis mister liv. Med andre ord du trenger ikke gjøre noenting for at de skal dø; du kan bare heale, og la dem angripe deg til de dør basically.

Grunnen til at jeg nevner det er som dere sikkert skjønner fordi det var dette jeg gjorde de neste 20 minuttene. Det så ganske latterlig ut, siden jeg gikk i tredjeperson og healet, og det så ut som jeg danset en afrikansk stammedans rundt et troll, som døde sakte, men sikkert.

Etter fem minutter med spilletid merket jeg effektene ganske godt, og begynte å slappe av mer og mer, inntil jeg innså at det hadde vært diggere å sitte og spille med et ansiktsuttrykk som føltes som smeltende smør, enn det jeg hadde der og da. Jeg påpekte dette til Flue, og han så relativt underholdt ut.

Etter en liten stund bestemte vi oss for å redosere, siden effektene ikke var så veldig drøye (kunne sammenlignes med litt sterk weed). 50 mg til it was.

Det ble litt for rart å spille Skyrim etterhvert, så vi bestemte oss for å høre på litt musikk hver for oss. Jeg fikk låne en musikkavspillingsmaskin og beskjed om å høre på "Lost in the K-hole" av Chemical Brothers. Jeg lå og hørte på den en liten stund, og syntes strengt talt den var litt kjedelig, men det gjorde ikke så mye siden jeg lå inne i en Dodecahedron laget av neonlys. Jeg skrudde etterhvert over til "Queen of all everything" av Ott, og ble med en gang ett med sangen. Det føltes som om det ikke var noen (jeg) som hørte på en sang, det var som om det bare var sangen, spilt av for ingen eller for alle, det spilte ingen rolle, opplevelsen var abstrahert forbi det å høre på musikk, det var bare sangen.

Etterhvert begynte jeg å tenke, og for dem som aldri har tatt Ketamin før: tankene dine blir litt underlige.

Det er umulig å si hvor det begynte, så jeg hopper rett inn i en "tankerekke" (tankene var så visuelt sterke at de føltes litt som kontrollerte drømmer): Jeg så for meg konseptet overdrivelse/karikaturtegning i tegneseriestriper, f.eks. hvis noe skulle vises som å utvikle seg plutselig fra lett til vanskelig, kunne tegneren ha tegnet en gutt som satt i et klasserom og leste i en bok, og over boken "hang" det han leste om: en prikk. Så i neste rute kunne prikken bli en runding (vanskeligheten steg litt, gradvis). Så i neste kunne rundingen bli en kule, og så i siste rute kunne det plutselig være helt kaos i hele rommet rundt gutten, kulen hadde blitt et sammensurium av krusseduller og "kompliserte" ting.
Så begynte jeg å lure på hva tegneren faktisk tegnet når han karikerte kompleksitet (det falt meg ikke inn at det ikke var en tegner, eller en tegning, at alt dette bare var tanker). Jeg studerte "kompleksiteten"/kaoset, og befant meg plutselig i rommet hvor gutten satt, uten at det var noe uvanlig. Karikaturtingen stod nå og hang over han, som en stillestående bølge, laget av ruter, trekanter og flerdimensjonale koblinger, som om tingen ville ha oppmerksomheten til gutten. Da han ikke kikket opp av boken, ble tingen litt utålmodig, og "strakk ut" en rute for å pirke borti gutten, litt som en flue strekker ut spisetingen sin. Ettersom han ikke reagerte strakk tingen ut flere ruter, og det hele så litt ut som en tentakkel/tunge (bare laget av rette streker, punkter, osv).
Jeg lurte på hvor denne tungen var festet, så jeg fulgte den ut av rommet (gjennom gulvet), og så at den var formet som en spiral, hvor gutten satt i midten, og tungesaken gikk rundt og rundt seg selv. Jeg "zoomet ut" nok til å se hele bilde, bare for å finne ut at tungesaken (med gutten i midten), befant seg på hodet til gutten. I klasserommet, med tungegreia hengende over seg.
Underligste fraktalen jeg har sett, og tro meg, jeg har sett en del fraktaler.

Etter en liten stund med absurde perspektivskift som dette, begynte jeg å tenke på konseptet fasinasjon. Jeg begynte å se pulserende lys i skiftende former, som representerte "interessente" ting, som fascinerer en. Men det rare var at i øyekroken så jeg at denne lysende tingen var inne i noe, et slags bur eller noe i den dur, så jeg ble mer nysgjerrig på hvor fascinerende ting er, eller hva som holder det innesperret, enn tingene selv. Jeg merket at jeg møtte motstand da jeg prøvde å se vekk for å finne ut av hva som lå omkring, som om jeg ble holdt på plass av en usynlig hånd. Men jo mer motsand jeg møtte, jo mer ville jeg vite hva som lå utenfor, og jo mindre interessert ble jeg i den lysende tingen. Det var omkring da jeg fikk et glimt av et ansikt, bak den lysende greia og buret eller hva det nå var. Det var et desperat blikk jeg så, så jeg skjønte at det var han som prøvde å holde meg igjen, og som prøvde å holde meg hypnotisert/fascinert. Da han skjønte at jeg ikke ville la meg fascinere av den lysende tingen igjen, nå som jeg hadde fått en smak av noe større, gav han opp, og jeg kunne dra meg helt vekk. Han så på meg med en blanding av fortvilelse av irritasjon, han hadde på seg en slags blå turban med en rubin midt foran, og ristet en hånd mot meg, som jeg skjønte hadde vært buret rundt den lysende tingen. Vi var i et veldig merkelig rom, lyseblått med skyer/tåke, og helt umulig å si hvor stort det var, det kunne ha vært uendelig stort, eller én kvadratmeter. Jeg hadde naturlig nok mange spørsmål til denne fyren (som hvorfor han hypnotiserte meg med disse lysende tingene (som egentlig bare representerte ting jeg blir fascinert av)), men før jeg rakk å stille han noen spørsmål ble jeg satt ut av utseende hans, han så utrolig kjent ut, som en fyr du har sett, men ikke klarer å plassere hvor. Jeg sluttet å være irritert, og så at han så mer oppgitt ut, som om jeg nettopp hadde gjort noe jeg ikke forstod konsekvensene av selv. Men da jeg begynte å bevege meg mot han (vi var typ en halvmeter fra hverandre), så jeg at han speilet mine bevegelser nøyaktig. Jeg stod foran et speil.

Alt dette foregikk fortsatt helt og holdent inne i hodet mitt, og etter at jeg innså hvem fyren var, måtte jeg skrive det ned, så jeg løp/tumlet inn på rommet mitt og fant frem penn og papir. Etter det var på en måte trippen over, jeg var fortsatt ganske tullete, men jeg satt og pratet med Flue om hva som hadde skjedd, så jeg opplevde ikke noe særlig mer.

Bottom line: Ketamin; skal prøves igjen ass.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Kjenner meg igjen i mye av dette, haha. Kjempebra rapport, Flue. Morsom å lese gjennom! Gleder meg til å høre flere interessante rapporter fra deg.
▼ ... flere år senere ... ▼
As we speak! Føles sånn ut nå! Bra rapport