Hei alle freaks... Mulig jeg slenger denne tråden på litt feil sted, men ok.

Jeg vurderer å prøve meg på psykologi utdanning, først og fremst her i Norge hvis karakterene mine blir gode nok.
Er det noen som kjenner noen, eller som selv tar/har tatt psykologi her?

Hører fra alle kanter at det er så ekstremt vanskelig og utmattende.
Hvis noen kunne utdypet litt, forklart litt, hva som helst egentlig, hadde det gjort dagen min

Tenker du på å bli psykolog, eller ta bachelor?

Nei tenker på hele utdanninga, 6 år. Psykolog.

Psykolog profesjon, altså. Såvidt jeg har forstått er det vanskeligste med det studiet å komme inn. Man må gå ett år på psykologi før man kommer inn på profesjon, og da er det A i snitt som gjelder.

Søker med poeng fra videregående nå. Er vel kun NTNU og UIO som tilbyr profesjonsstudie, og begge ligger på rundt 5,5 i snitt på primærvitnemål.

Jeg går profesjonsstudiet ved NTNU og det var virkelig hardt å komme inn. Mitt kull var blant de siste som kunne få studieplass med karakterer fra ettårsstudium, og et rent A-snitt var nødvendig. Noen bruker mange år på å greie det, jeg klarte det heldigvis på det ene året. Både NTNU og Oslo har gått over til karakterer fra vgs, der opptakskravet er på linje med medisin.

I Bergen og Tromsø kan du fortsatt komme inn med karakterer fra ettårsstudiumet, men det er ikke utenkelig at begge vil følge etter Oslo og Trondheim snart. Får du én eneste B er det over og ut, så det kan anbefales å heller ta opp vgs-fag.


Selve studiet er veldig spennende. På et semester har jeg blant annet IQ-testet barn i laboratorium, tatt EEG, dissikert menneskehjerner, fremført min livshistorie og deltatt i akademiske debatter med professorer angående feks evolusjonspsykologi som er et felt med sterk fremgang. Seks års profesjonsstudie gir graden cand. psychol, og du får autorisasjon/tittel psykolog. Selv om man i hovedsak blir utdannet klinisk psykolog, som stereotypisk behandler psykiske lidelser, så har man veldig mange muligheter. Feks innen næringsliv.

Stjeler tråden litt, men hva gjør man på et slikt ettårsstudium?

Ting har forandret seg, altså. Da får jeg bare beklage

På NTNU gjennomførte man innføring i åtte fag; 4x7.5 poeng per semester. Da er man innom utviklingspsykologi, personlighetspsykologi, vitenskap og forskningsmetode, biologisk psykologi, sosialpsykologi, psykologihistorie, kognitiv psykologi og den obligatoriske exphil. For å komme videre inn på profesjon måtte man ha A i alle fag, minus kognitiv og exphil der bestått var nok. På ettårsstudium i de andre byene er det annerledes, men jeg har ikke god nok oversikt til å gjengi her.

Det er mange av dem, men ett skrekkeksempel er en kompis som var ett poeng fra A i et fag, og dermed måtte gå et helt år om igjen for å ta opp fag. Jeg derimot, var ett poeng fra B i to fag og hadde mao lykken på min side

Så for en "skolelei" person, som ikke har allverdens med gode karakterer burde bare drite i å prøve seg på psykologi?

Selvfølgelig ikke. Føler du at du kan klare det, er sjansen for det relativt stor. Alikevel kan det være greit å finne en lyst i det når psykologi krever såpass.

Det virker nesten som en egen jobb bare å følge med på "poeng" og ditt og datt. Deretter skal man ha 100% i alle fag, eller 95% går -kanskje. Så har man fagene i tillegg, mye å lære og lese, mange lange kvelder. Skal også passe på sin egen psyke. Virker som en nærmest umulig oppgave å få til det der. Psykolog er ett av yrkene som har høyest selvmordsrate.

Er det verdt lønna? Du skal vurdere mange forskjellige mennesker og deres sinnstilstand.

Det er nok ikke høyest selvmordsrate pga studiet er så vanskelig. Det er det slettes ikke. Jeg tipper heller det er fordi man får såpass god innsyn i psykologien og samtidig i deg selv og alle andre. Det er krevende, men det samme er en ingeniørutdanning. Jeg går selv psykologi nå på NTNU, og det er veldig, veldig spennende fag. Men nei, det er ikke noe for en person som er skolelei. Det er vel ca 2000 sider pensum hvert semester, og noe av stoffet er veldig krevende (feks kognitiv psykologi). Noe er mest artig (sosialpsykologi bl.a). Må legge til at noe av psykologiutdanningen handler om rusmidler, hvordan det påvirker hjernen etc. Det hadde vært interessant å forske på rusmidler feks...

Nettsidene til NTNU gir deg egentlig ganske mange svar på hva en slik utdanning går ut på

Bare for å påpeke en liten ting.. Det er forskjell på et snitt på A og på å ha kun A-er. Et snitt på A vil du få selv om du har 50% A og 50% B, så et snitt på A er altså strengt tatt ikke tilstrekkelig for å komme inn.

Nå er kognitiv psykologi bytta ut med abnormal psykologi på første året.

Nice, tusen takk for alle svar. Ekstremt hjelpsomt å kunne få noen innspill fra dere som faktisk går der.

Til Lootfisk; I starten av tråden så jeg du skrev litt om hva dere faktisk gjør der, bare å pøse på mer om akkurat det. Hvor mye teori er det, og hvor mye praksis er det? Hvor foregår praksis ? Begynner man med praksis allerede første året?
Hvor mange er dere i klassen?

Jeg har bare fagbrev i elektro, dermed kun gått på videregående. Tar allmenn påbygg på kveldstid nå for tiden. Hvordan er skolen, medelever og lærere ? Regner med at det er ganske variert fra skole til skole, men allikevel, hvordan er skolen din?

Personlig er jeg rimelig interessert i psykologi, spesielt ikke-verbalt språk, manipulering, hersketeknikker og atferd. Er det slik at folk som går psykologi har interesse av det fra før av ? Eller er det slik at det bare er en gjeng med 6er elever som bare random velger dette studiet? Regner ikke med at du har et klart svar på det, men hva er din oppfatning?

Etter ettårsstudiumet, som jeg tidligere har beskrevet, har man fem år igjen der første halvparten er teoretisk basert. Hvert semester går man dypt inn i et av basalemnene på 15p, også skrevet ovenfor, i tillegg til andre litt mindre fag. Hele studieforløpet med mer kan du du finne på NTNU profesjons linjeforening. Et fag som heter 4041 følger med disse 2.5 årene, her sitter man i større og mindre grupper og snakker om absolutt alt man vil. Målet er vel å reflektere mye rundt yrket og etikk, pluss at man skal bli godt kjent med seg selv og de rundt. Personlig utvikling. Det er her man har rollespill, fremfører sin livshistorie, får intervjuopplæring, og så videre.

Etter disse 2.5 årene flytter man inn på klinikken, der alle får kontorer og hver sin pasient under 17 år de skal behandle over semesteret. Da står psykolog og tre medstudenter bak dobbeltspeil og observerer din time med pasienten, før man går igjennom etterpå hva som kunne vært bedre. Semesteret etterpå får alle hver sin voksen, og tror det er noe av det samme forløpet. Alt står godt forklart på psykolosjen.no!

Skolen er veldig bra. Vi er 58 personer i mitt kull, og klassen er fantastisk. Det er noen lærere som er langt bedre enn andre, og noen klassemiljøer som er bedre enn andre. Slik vil det vel alltid være, men jeg tror det skal litt til for at man ikke finner det man liker om man starter her. På universiteter generelt er jo de fleste åpne og vennlige med hverandre. Psykologstudenter er nok kanskje også over gjennomsnittlige empatiske, uten at jeg har noen studier å vise til.

Jeg er selv spesielt interessert i flere av emnene du nevner, og leser min andel relaterte bøker ved siden av pensum. Dyreatferd / ethology er også noe jeg sluker ved siden av. Har inntrykk av at mange av studentene er oppriktig interessert i psykologi, husk at alle har jobbet hardt i opptil flere år med nettopp psykologi for å komme inn på profesjon. Blant de som kommer inn på nye ordningen derimot, så har jeg inntrykk av at det er flere som tilfeldigvis startet der - siden de ikke kom inn på medisin og det forventes at de utnytter seg av sine høye VGS-karakterer.