Så Muffinluv hadde laget en tråd om hans erfaring med lykkepiller, og tenkte jeg hadde noe å bidra med der selv.

Etter noen turbulente tider, ble jeg i 2010 oppdaget av mine foreldre da jeg skulle henge meg selv. Det ble oppdaget med ytterst tilfeldighet, og jeg ble dagen etterpå tatt med til lege.
Der kom det frem at dette ikke var mitt første forsøk, og at jeg flere ganger hadde kuttet meg, kvelt meg selv med ledninger og lignende.

Legen virket ganske useriøs, og satt opp timer noen uker fremover, en gang i uken. Disse gikk jeg til, og hadde da samtaler med en ganske så uinteressert lege.
Min mor oppfattet dette, samt at jeg ble verre, og etter å ha oppdaget nok en gang at hun ikke kunne overvåke meg 24/7, kontaktet hun BUP - Barne og Ungdomspsykiatrisk avdeling.

Der ble jeg møtt av en saksbehandler som tok meg veldig serriøst, og var veldig interessert i det jeg fortalte. Selv fant jeg ikke helt kjemien med han, og bad om en annen. Da fikk jeg en hyggelig, tysk dame, som jeg heller ikke følte meg komfortabel med. Til slutt fikk jeg en utrolig snill dame som het Elin. Jeg og Elin fikk god match, og jeg følte for å slippe ut det jeg følte for henne.

Etter mange opp- og nedturer, ble jeg i 2011 fremstilt for innleggelse på UPA - Ungdomspsykiatrisk Avdeling med akutt fare for liv og helse.
Det var et veldig utrivelig opphold, men når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor godt det egentlig gjorde for sjelen.
Der fikk jeg resept og oppstart på to medisiner;
Vallergan - Innsovingsmedisiner, for å hjelpe meg med søvnproblemer
Fontex - Motvirkende for depresjoner og angst ("lykkepiller")

Jeg følte meg ikke komfortabel med å gå på Fontex, men etter en veldig sterk samtale med min mor, bestemte jeg meg for å være samarbeidsvillig, og gjennomføre dette.
Fontex mener jeg å huske ikke anbefales å bruke lengre enn 1 år. Her er mer informasjon om Fontex.
Bivirkningene første uken slo meg ganske hardt med utrolig hard mage, og tilbringte mye tid på toalettet. Dette gikk imidlertidig over
Dager, uker og måneder gikk, og jeg hoppet litt frem og tilbake mellom 20-40 mg doser daglig, alt etter hva psykologen mente. Hoppet også mellom Fluoxetin Sandoz og Fluoxetin Ratiopharm, alt etter hva som var tilgjengelig på apoteket. Effekten var visste den samme, sa de.

Det ingen informerte meg, eller mine nærmeste om, var de bivirkningene som kunne fremme selvmordstanker eller selvmordsforsøk. Selv om jeg selv mener disse ikke kom av medisinene i etterid, er det likevel betenkelig.
Medisinene hjalp meg ganske godt i en god stund, og fjernet bunnen av de forferdelig bølgedalene jeg hadde. Derifra og opp sørget jeg for selv for med den energien og livsgleden jeg opplevde.
Etter ca. 8 mnd prøvde jeg for første gang selv å slutte på medisinene.
Dette gjorde jeg uten samråd med lege eller psykolog, som jeg fremdeles gikk fast til. Det gikk ikke. Jeg var blitt avhengig. Jeg ble dårlig, spydde, greide ikke gå på skolen, omgås folk, svare telefonen eller gå på butikken. Jeg følte meg helt elendig og var veldig ensom. Da det etter hvert kom frem at jeg hadde prøvd å sluttet, begynte jeg på igjen med tvang fra min mor. Flere ganger nevnte jeg for min psykolog, at det kanskje var på tide å bytte medisiner, siden jeg ble så dårlig da jeg sluttet, men hun sa at det ikke var tiden for det.

Flere ganger i ettertid prøvde jeg på det samme, siden ingen ville hjelpe meg å slutte. Resultatene ble verre. Jeg opparbeidet meg en veldig hissig, agressiv og voldelig personlighet som kom frem da jeg sluttet.
Jeg hadde veldig mye positivt pågående i livet mitt, og så selv at jeg kunne slutte, dersom jeg ikke hadde vært avhengig. At jeg ikke trengte medikamenter for å takle dagene lengre.

Men nei, med en gang jeg selv prøvde nedtrapping, ble jeg mørk, ensom om innesluttet. Kuttet meg og tenkte på å ta mitt eget liv flere ganger. Hadde også et forsøk, som igjen førte til innleggelse. Heller ikke da var det noen som ville høre på meg da jeg sa at jeg ville bytte medisiner. Heller ikke da var det riktig tidspunkt.

Husker spesielt en gang jeg skulle slutte. Det var i en periode hvor jeg var veldig lykkelig, hadde fått meg dame, festet mye og var veldig sosial. Veien var ganske kort derifra, til at jeg sto med kniv og truet min egen far på livet om han ikke kom seg unna meg.

"Alt" ordnet seg da jeg begynte på igjen
Jeg tok kontakt med lege for ca 2 mnd siden nå, og sa at jeg nå ville gjøre enda et forsøk på å slutte. Det ble dårlig mottatt, og han anbefalte ikke å gjøre det med tanke på tidligere historikk. "Det kan ikke være meningen at jeg skal bruke disse hele livet," sa jeg. "Om det fungerer, hvorfor ikke?" ble jeg møtt med da.

Men, tross alle odds, idag, 3 år etter første inntak, har jeg nå vært fri for medisinene i 5 uker, og det har gått ganske bra hittil. Noe kortere lunte, men ikke så eksplosiv som tidligere. Heller ingen mørke perioder så langt. Krysser fingrene og satser på det holder seg slik denne gangen!

Så, det var min erfaring, kunne skrevet mye mer, men er begrenset hva man legger ut.
Håper det er til nytte for noen!

MVH
Pulev1

Godt å høre at det går bra med deg! Det er ufatterlig hvor stor forskjell det er på folk i helsesystemet (som alle andre plasser), og det er bra du tok behandling på alvor! Har selv en far som har vært tildels avhengig av lykkepiller og en fastlege som utrolig nok fortsetter å fôre han med dem.

Interresant lesing, jeg har hørt at leger alt for fort løser problemer med piller, virker ikke helt ideelt spør du meg. Håper du klarer deg bra videre, lykke til!

Takker for det!
Ja, ble tatt serriøs hos BUP, helt til medisinene kom inn i bildet.
Da virket det som jeg ikke var interessant lengre.
Medisiner er en OK måte å takle ting på det, men ikke over lengre perioder!

Litt sent ute, men her er hvertfall en oppdatering; 10.desember begynte jeg på igjen med medisinene. Det gikk ikke denne gangen heller...

Mye av skyld i avhengigheten idag kan skyldes av late leger, istedenfor og faktisk prøve, så stapper de medisiner i pasienten.
Episode tilbake, personen var full, påvirket av annet rus fikk skrevet ut masse piller, merk; legen var ikke fastlegen til personen. Angre ennå den dag idag, at jeg ikke anmeldte hun! Det beviser for meg at helsevesenet ikke fungere på noen måter.

Synd og høre ts, hvorfor startet du på de igjen?

Trist å høre, samtidig som det gjør det noe lettere at man "ikke er alene"!
Kjedlige greier det der, kan jo hende SSRI har ødelagt følelsesmønsteret ditt?

Helt enig! Synes det virket lettere for dem å stappe på meg noen piller, istedet for å faktisk prate med meg, høre hva som foregikk i livet mitt, og hjelpe meg å finne en løsning!
Det høres ut som en dramatisk episode, sln kunne fått drastiske utfall!

Grunnen til jeg begynte på, var at jeg fant meg selv i et liv jeg hadde levd før. Lange, våkne og triste netter, der jeg følte ensomhet som min beste venn. Det som er rarest, er at det er i sitt eget hode man er ensom. Folk kunne spørre om jeg ville være med ut en tur, men i min tankegang ville de EGENTLIG ikke ha meg med. Om jeg ikke fikk melding en dag, da var det verst. Ikke at jeg ville være med ut, men det å ikke bli spurt var verst av alt.

Jeg ble veldig fort sliten, og spiste veldig lite. Jeg var som sagt veldig trist, og giddeløs. Tenkte mye på hvor mye bedre alt hadde vært for meg og andre om jeg ikke var til. Da de tankene kom, tok jeg tak og begynte på igjen. En vansklig avgjørelse som alltid, men det er nok til det beste. Drømmer om et liv uten medisinene... *sigh*

Her er en liten update!
Natt til onsdag forrige uke hadde jeg en hendelse der jeg prøvde å ta mitt eget liv.
Av en eller annen merklig grunn overlevde jeg, og ble lagt inn på psykiatrisk avdeling.
Der ble jeg godt ivaretatt, og begynte på flere medisiner.
Jeg ble skrevet ut i dag, med henvisning til poliklinik, sinnemestringskurs, samt at det er engasjert ambulerende hjelp, siden jeg skal utredes for bipolar.

Jeg skjønner ikke helt hva du prøver å si Tøffetom. Min opplevelse er at trådstarter har gitt oss oppdatering over lang tid om hvordan han har det. Jeg leser det aldeles ikke som sutring eller forsøk på å få oppmerksomhet. Det er også en interessant tråd fordi mange opplever at antidepressiva har hatt svært negativ innvirkning på livet deres. Mange er så syke at de ikke blir helt friske, ikke noen gang.
Hvordan psykiatrien er i Norge kan gjerne belyses mer,
også fra pasientens perspektiv.
Det ville vært fint om flere trådstartere tar seg en tur innom og oppdaterer, ofte sitter vi igjen som spørsmålstegn. Det gjelder i alle fall gamle nysgjerrige damer som meg.
Stor klem fra Betty

Jeg tror det Tøffetom prøve å si er at om noen virkelig vil ta selvmord, så gjør de det. Flere mislykkede forsøk på rad kan tyde på at det heller er et desperat rop om hjelp enn et genuint ønske om å virkelig dø.

Men når det er sagt, flott at du kommer med oppdateringer. Og veldig bra skrevet tråd, håper den får folk til å revurdere tanken om å begynne på lykkepiller, det har den hvertfall gjort for meg. Håper det går fint med deg og at du snart kommer deg ut av denne vonde sirkelen.

Takk for den oppklaringen Stekesmør. Det var slik vi tenkte da jeg jobbet i psykiatrien for årtider siden.
Selv om en pasient har gjentatte forsøk på å ende sitt liv må en likevel ta det på alvor hver gang.
Syke mennesker må få den hjelpen de trenger når de trenger den.
Lykke til TS, fortsett med å dele ditt liv med oss.
Stor klem fra Betty

Det er klart, jeg mente aldri det ikke skulle bli tatt på alvor!

Vi er nok helt enige, no problem
Det skulle vært større fokus på bruken av de såkalte lykkepillene. I starten ble de skrevet ut som sukkertøy, men det kom jo fram etterhvert at de hadde store negative konsekvenser.
Jeg har selv erfaring med bruk av mange ulike SSRI, en erfaring jeg godt kunne vært foruten.
Klem fra Betty

Jeg er helt enig.

Og jeg beklager om jeg oppleves som fiendtlig eller på andre måter skulle "skremme" TS fra å oppdatere igjen. Det er veldig interessant og relevant lesning, og jeg håper ikke det går to år til TS titter innom igjen.

Jeg vet bare at for min del, så har det hjulpet ubeskrivelig mye med en "reality check". Og det har jeg, særlig den siste tiden, fått her inne.

I "virkeligheten" skal alle syntes synd på og forstå dritten ut av hverandre. Bak en PC-skjerm derimot, tørr folk flest være langt mer ærlig.

Jeg skal ikke kuppe denne tråden til å trumfe gjennom mine egne synspunkter, og kommer ikke til å fortsette å argumentere for det ene eller det andre.

Håper det går bra med deg, Mr. Pulevenn.

Hei Tøffetom!
Jeg oppfatter det du skriver som konstruktivt, og det har en rot i virkeligheten i mange tilfeller.
Jeg vil bare understreke at det ikke er tilfellet her.

Dette forsøket mitt foregikk på følgende måte:
Jeg tok et tau og festet i nakkestøtten bak i bilen min, og dro det frem til førersiden og laget en løkke.
Jeg satte meg inn i bilen, tok løkken rundt halsen, satt bilen i gir og kjørte avgårde.
Jeg kjørte mot en tidligere bestemt plass, der det er en liten bergvegg vedsiden av veien. Der ga jeg gass, tror jeg kom opp i rundt 130 km/t. Så svingte jeg over veien, mot berget, så tok jeg hendene av rattet og holdt meg for øynene mens jeg skrek.

Jeg skriver dette for at dere skal forstå at det ikke er realiteten i mitt tilfelle som du beskriver.
Eneste grunnen til at jeg overlevde dette, var at da jeg slapp rattet, og svingte ut i grøfta, svingte framhjula mine til høyre, så jeg traff bergveggen "bare" med frontlykta, og bilen skrapet seg bortover, før den hoppet opp på veien igjen.
Det var en temmelig hard smell, og begge felgene knuste, og hele siden av bilen var smadret. Så der satt jeg, overraskende nok i live. I full panikk ringte jeg min far, som kom å hjalp meg. Dagen derpå ble jeg innlagt.

Det kan nevnes at jeg fikk beskjed av forsikringsselskapet i dag om at bilen var kondemnert. En bil til 300 000kr. Jeg skulle gjerne lagt ut bilder av den, men det velger jeg å ikke gjøre i frykt for å bli gjenkjent.

Veien har gått vidre. Det ambulerende teamet har vært hjemme hos meg både mandag, tirsdag og i dag, samt at de skal til meg i morgen.
Jeg får tett oppfølging nå, og det har blitt oppdaget at jeg har blitt svært sviktet av både skole, fastlege og BUP de tidligere år.

En psyk. overlege har fastslått diagnoser på meg; Bipolar type 2 og manisk depressiv.
Jeg har nå begynt på nye medisiner; lithium og seroquel. Jeg fortsetter også med Fluoxetin.
Jeg vil få tett oppfølging, sannsynligvis daglig frem til de har fått satt riktig medisinmengde på meg.

Jeg er for øyeblikket i veldig god form, og er veldig glad for endelig å få fastsatt hva som feiler meg, og å få en plan som gjør at jeg kan leve livet som vanlige folk.

Jeg setter stor pris på støtte, spørsmål, konstruktiv kritikk og følging på denne tråden.

MVH
Pulev1

Meget sterkt å lese det du skriver Pulev. Jeg er glad for å høre at det går bedre nå og at du får god hjelp.
Klem fra Betty

Takker for det!
Nå ser ting veldig mye lysere ut. Jeg er 22 år gammel, og den overlegen som nå vil hjelpe meg er en skikkelig snill godkar med mye kunnskap og erfaring.
Han er veldig positiv til meg og sier ting som "nå, etter alle disse årene, skal vi hjelpe deg".
Han er selvsagt negativ til både lærere, psykologer og fastlege som tidligere ikke har tenkt i de baner som han nå gjør.
Vi har pratet endel om historien min, og han mener å spore første utbrudd helt tilbake til 3.klasse. Da hadde jeg tegnet personer som skøt seg selv, og noen som hengte seg. Ikke da heller ble noe av det tatt opp.
Den gangen min mor ringte kontaktlæreren min på ung. skolen og sa at jeg hadde prøvd å tatt livet mitt, var responsen "å nei, gjorde han det virkelig?"
Jeg hadde sagt det til han tidligere, i håp om hjelp, men han tok det aldri vidre.

Jeg selv husker jeg begynte å fatte interesse for selmord og selvskading allerede i 11-års alderen. Ikke at det var like brutalt da, men det var nok der det startet. Jeg har egentlig aldri sett for meg å fylle 25, før nå.
Bipolar er en medfødt sjukdom, som forekommer ved "uheldig sammensetting" av gener, så jeg kan ikke noe for det, og jeg vil ha det hele livet. Men, med riktige medisiner, skal også jeg klare å leve det vanlige, "kjedlige" liv. Dette gleder jeg me enormt til, for livet er ganske hærlig når man er på toppene. Og nå er det håp om å bli noenlunde værende der, og ikke bare sitte å vente på neste vinterstorm.

Det virker heldigvis for de fleste.
Jeg går på Cipralex og har gjort det i seks år. Jeg klarer meg ikke uten. Glemmer jeg å ta en dag blir jeg super deprimert og vil kjøre i veggen. Men når jeg er flink å tar hver dag (som jeg stort sett er) så hjelper det meg å holde meg stabil, at jeg ikke faller i kjelleren av motgang.

Lykkelig er jeg ikke blitt av dem. Men jeg vil ikke gi de opp.

Det finnes jo alternativer for piller og psykologer og det "normale" helsevesen.. har selv vært innom dette og gitt opp dette da det ikke hjelper meg i det lange løp. Det jeg har funnet frem til som kan hjelpe er Ayahuasca.. jeg vet jo ikke om det vil hjelpe men er villig til å gi det en sjangse. Skulle vært igjennom en kur nå ,men siden jeg er feig og redd så har jeg utsatt det.. men er igrunn fullt bestemt på å gjennomføre iløpet av året.. men jeg ønsker å dra ilag med noen i samme båt men har ikke funnet denne personen enda.. :/

Ja jeg vet jo at det ikke skrives om enkelttilfeller for å unngå "smitte effekt", men selvmord som fenomen må taes på alvor. Fortielse nytter ikke. Har ingen revolusjonerende ideer om hva som burde vært gjort for å få ned tallet på selvmord, men kanskje mer fokus på hva som trigger suicidale tanker, hvordan kjenne igjen symptomer eller se faresignaler hos venner og familie kunne kanskje vært en begynnelse. Det er jo også slik at det er litt tabu å være suicidal. Vi har blitt født i en lottogevinst. Vi har skolegang for alle, og (delvis) like muligheter. Kan det være at det er så skambelagt å gå rundt å tenke på døden at folk heller velger å avslutte fremfor å be om hjelp? Vi spør jo ofte "åssen går det" når vi treffer kjente. Men tar vi oss tid til å faktisk lytte? Er det bare et tillært setning som vår sosiale refleks klemmer ut, uten at vi faktisk legger merke til svaret?

Helt ærlig har jeg selv gjort det mange ganger. Spør åssen det går, men er egentlig opptatt av noe helt annet enn å følge med på kroppsspråk, ja kanskje også selv det å lytte til det som blir sagt eller ikke sagt. Det kan være fordi jeg står med mobilen i ene hånden, eller for at jeg er mer opptatt av å tenke på hva jeg skal si etterpå. Kanskje vandrer tankene til en nice bakdel som vandrer forbi på gata, eller jeg tenker på hva jeg skal ha i butikken. Jeg foreventer jo egentlig at de skal svare at det går bra - men gjør det alltid det? Er det signaler som en kunne ha plukket opp? Noe som viser åssen det egentlig står til?

Medmenneskelighet. Jeg vet selv at jeg ofte ikke er et godt medmenneske. Ikke fordi jeg er ond, sleip eller likegyldig. Men fordi det stadig surrer tanker i huet, det er en strøm av beskjeder og informasjon som krever plass, alt fra reklame og butikkvinduer til viktige valg for dagen idag og årene fremover. Det er rett og slett vanskelig å være 100% tilstede selv om man er sammen med andre.

Kanskje vi burde hatt fokus på at det er greit å ha det tungt. Og det også greit å si ifra? Kanskje er det lettere å si ifra til en venn eller en i familien enn å snakke med profesjonelle? Er det noe fastlegen burde gjøre for å forsøke å se mennesket og ikke bare journalen og sykdomshistorikk evt. mangel på sådan? Hva med skole, lærere, kolleger og arbeidsgivere?

Tror at de færreste tar sitt eget liv i affekt, direkt uten betekningstid. Jeg tror det er noe som blir en realitet over tid. Der folk har gått med sine tunge tanker helt alene uten å kunne dele, uten å føle støtte eller få den hjelpen de faktisk behøver. Og til sist så blir selvmord en løsning som virker både korrekt, gjennomførbar og fornuftig. Fordi slike tanker har en tendens til å gå i loop. Og sålenge en går alene med slikt så får en heller ikke en motvekt eller noen løsningforslag evt. medisinering.

Å redusere antallet selvmord tror jeg aldri vi klarer ved å unnvike å snakke om det. Vi har ikke lyktes i å tie selvmord ihjel. Vi trenger ikke blåse opp enkeltsaker men jeg tror vi må gjøre noe. For det vi gjør nå virker ikke særlig bra.

Enig i at piller ikke skal være en lettvint løsning som skal erstatte terapi. Men for mange er det ikke uløste konflikter i psyken som gjør dem syke, men rett og slett feil i hjernekjemien. Noen må ganske enkelt ta piller hele livet. Ikke at det er ideelt, men det er av og til det eneste alternativet. Det er veldig vanlig at man føler seg bedre, og tilskriver det en tilfriskning og at man dermed ikke trenger medisiner lenger, man slutter, og får tilbakefall.

I ditt tilfelle høres det jo ut som du aldri har blitt tatt alvorlig. Lærere er ikke psykologer og man kan ikke forvente at de tar alle tegn - men når en elev nevner selvmord er det ufattelig at det ikke blir notert og tatt videre. Du burde selvsagt også få ha en dialog med behandleren din om hvilke medisiner du burde ta, hvor mye og hvorfor. Ikke bli avfeid når du stiller spørsmål. Virker som du blir tatt alvorlig nå da, håper du finner ut av en medisinering/behandling som funker for deg!

For folk som er suicidale så burde vært obligatorisk med en innleggelse ved endring av medisinering, enten det er justering av dose, nedtrapping eller overgang til nye medisiner. Veldig mange anti depressiva har økt selvmordsfare som bivirkning - og det er ofte verst de 4-6 første ukene på en ny pille.

Er direkte ansvarsfraskrivelse å sette suicidale på medisin uten skikkelig tilsyn av fagpersonell.

Enig!

Det er også uforsvarlig å skrive dem ut i det de akkurat begynner å bli bedre. Etter min erfaring er det nettopp da risikoen er størst. En veldig deprimert person mangler ofte gjennomføringsevnen som skal til for å utføre noe slikt. Akkurat den fasen der det løsner i kroppen, men tankene ikke følger med... livsfarlig. Og akkurat da skal man ut på egne ben.

Liten update folkens! Setter pris på alle som bruker tid til å skrive noen ord, selv om jeg ikke svarer så ofte..
Etter lang tid med fullstendig flatt følelsesmønster bestemte en noe fucked up side av meg at det var lurt å ikke ta de medisinene som roet meg. Gikk 3 døgn med ekstremt høyt aktivitetsnivå og 6-7 timers søvn totalt. Spiste heller ikke mat og var veldig agressiv og paranoid.. Etter å ha stått klokken 23 på kvelden siste døgnet med full druser på anlegget og 7 timers vasking bak meg bestemte jeg meg for å male en vegg i gangen min. Gikk i garasjen for å finne utstyr, og da jeg oppdaget at jeg ikke hadde rull og "håndtak" som passet sammen, flippa det over i hodet, jeg klikka fullstendig og raserte og knuste det ene etter det andre. Da jeg fikk roet meg litt knakk jeg fullstendig sammen. Pakket bagen, tok et par pils og noen sigg mens jeg venta på en kompis som kunne kjøre meg hjem til foreldra mine. Der la jeg frem hele saken, og gav de en notisblokk der jeg detaljert hadde planlagt tiden før og vidre fremgangsmåte før jeg skulle ta mitt eget liv. Datoen var satt til å være natten etter bursdagen min, slik at jeg fikk en verdig avslutning der hele familien var samlet. Jeg begrunnet og moraliserte det hele med likgyldighet. Livet suger når man ikke kan føle glede, kjærlighet eller tristhet. I denne boka hadde jeg satt dato for når hvert avsnitt var skrevet. Det hele strekte seg tilbake en måned. Dagen etter ble jeg innlagt på skjermet avdeling i 2 døgn. Etter det fikk jeg komme på åpen avd. siden jeg overbeviste legene at det ikke var noen akutt selvmordsfare, siden jeg alltid har gitt uttrykk for at jeg ikke er impulsiv ovenfor dette og alltid har hatt et behov, som en tvangstanke at jeg må ordne det praktiske rundt økonomi, arv og lignende. Dette for å gjøre tiden etter lettest mulig for familien med tanke på nettopp det praktiske.

Nå er jeg igjen under behandling og har et stort håp om at hverdagen min vil bli normal igjen over tid.

Tusen takk for at du deler med oss. Jeg har ingen gode råd eller fine tanker, er selv i en vanskelig situasjon.
Klem fra Betty

ts dette må vel sies å være klassisk bipolar scenario. Kutte medisin, få et vanvittig løft og resultatet er det som tidligere ble kalt manisk. Ingenting virker umulig, og alt skal gjennomføres raskest mulig. Dessverre ender det ofte opp i kræsj slik du opplevde.

Om du har lett for å droppe medisiner så kanskje du bør vurdere å få medisiner delt ut av hjemmesykepleien? Da har de kontroller på at du tar dine medisiner og det blir enklere for deg å være stabil når medisindosene inntas jevnt slik at du får jevne blodverdier.

Det er sterk lesning dette her. Bra du deler. Vi trenger mer fokus på psykisk helse. Både hva som fungerer og hva som ikke virker eller virker dårlig. Håper du finner roen ganske kjapt nå og at du unngår å falle ned i det dypeste, mørke hullet.

Nei, det må det absolutt ikke!!

OP viser ingen tegn til bipolar lidelse. Forbigående oppspilthet ved medisinbytte er ikke i nærheten av indikativt. Antidepressiva tukler med humøret ditt - det er liksom litt av poenget. Det man ofte ser er at maniske episoder kan fremprovoseres ved bruk av vanlige antidepressiva, noe som er grunnen til at man ikke gir disse til "manisk-depressive".

JEG HEIER PÅ DEG !!!

Bortsett fra at han er diagnostisert med bipolar lidelse da

Spennende lesing, OP, håper ting ordner seg.

Meget mulig du har helt rett, jeg baserer meg på kjennskap til et par med bipolar lidelse. Nå har ikke jeg farmasøytisk erfaring, eller kunnskap så akkurat det med hvilken medisin ts står på tenker jeg fagfolk vet bedre enn meg. Men for all del, ikke umulig ts har stått på feil medisiner. Og da bør det absolutt rettes opp i.

For begge mine bekjente så går det stort sett greit i lange perioder, eller greit nok når de tar sine medisiner. Det er når trangen til å kutte medisinene kommer og de gir etter at manien kommer. Husker ikke farta hvilke medisiner de står på, men ifølge dem selv så kommer det av og til et så kraftig sug etter et løft, en oppstemthet at de ikke klarer å stå imot impulsen til å droppe medisinene.

Til tross for at de vet at det gjerne kuliminerer i innleggelse og endel dårlige valg. Hun ene forklarte det med at hun uten medisiner både kunne føle, mestre og gjennomføre hva det enn måtte være. Hun ble rett og slett uovervinnelig på en måte, eller det er slik hun føler det. Og den følelsen er ulikt alt annet sier hun. Men det medførte også at hun feks kjøpte seg bil på impuls, til tross for at hun ikke har lappen fordi det virket som en god løsning der og da. Og selv om hun "får gjort en hel masse" når manien overtar så blir det gjerne litt å rydde opp i etterpå. Den kritiske delen av hjernen er på en måte slått av sier hun, og hun tenker ikke på konsekvenser eller resultater av de handlingene og valgene hun tar når hun er i manisk fase.

Så mtp at ts har bipolar lidelse så tenkte jeg at det ts beskriver ikke er ukjent for mennesker som sliter med bipolar. Om du leser tråder om dette både på freak og blogger, og artikler så vil du se at akkurat slik er det mange som opplever.

Veldig godt svar! Og akkurat slik venninden din fremstiller det høres kjent ut for mine ører.. men det finnes jo utrolig mange varianter en kan sette sammen av medisiner, og håpet mitt er at de nå skal finne en velfungerende mix for meg...