Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  10 2253
Hei. Jeg skal, når det blir morgen denne dagen bli tvangsinnlagt i rusbehandling. Først avrusning på sykehus og deretter videre til annen behandling et sted. Hvor er ikke bestemt enda, men avrusningen blir i Tromsø. Rusenheten UNN.

Har vært frivillig i behandling før, men har ikke klart å stå i det. Skriver meg bare ut og havner utpå igjen. Kjenner jeg gruer meg veldig, men jeg har ikke noe valg lenger.

Noen her som har opplevd å bli tvangsinnlagt i rusbehandling før? Hvordan var det? Kom motivasjonen til å klare å bli rusfri etter hvert eller "ventet" dere bare på å få bli skrevet ut også rett ut i rusen igjen?

Håper noen andre natteravner her har innspill å komme med, for jeg får definitivt ikke sove noe denne natten.
Anonym bruker
"Leken Sverdfisk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg er på min 113. dag i tvungen rusbehandling. Var helt jævlig i starten, men blitt bedre og bedre. Så ville forberedt meg på at det blir nok ikke så moro i starten. Prøv å finn på så mye som mulig, få tiden til å gå. Jeg sliter enda med å ville slutte å ruse meg for min egen del, men håper faktisk på at i løpet av behandlingen vil jeg kunne klare å ville det for min egen del. Da er jeg sikker på at motivasjonen hadde blitt mye mye bedre. For å være helt ærlig så venter jeg kun på å bli skrevet ut. Men én endring har i hvert fall skjedd, jeg skal ikke ut å ruse meg som jeg har gjort. All day everyday. I tiden jeg har vært her har jeg klart å se hvor mye skade jeg egentlig gjorde, for meg selv og andre, først og fremst dama og familien. Jeg har blitt en helt annen person etter at jeg har rusa meg så lite i det siste. Helt sykt egentlig hvor langt ifra jeg var meg selv. Dama mi sa at det var som at hun hadde fått en ny type, ment positivt. Jeg også liker mye bedre hvem jeg er nå. Så det hjelper. Men jeg er fortsatt i startfasen så det kan jo skje mye på tiden jeg skal være her. Prøv å minn deg selv på at behandlingen ikke varer for evig og dette er kun en kort periode i livet ditt som du burde gå gjennom for ditt og dine sitt beste. Nå vet ikke jeg noe om din rushistorie, men prøv å vær smart. Ta imot hjelpen du kan få, du skal jo være der uansett. Prøv å se hva rusen gjør med deg og dine nærme, hvor stor prisen for å ruse seg mye er.
▼ ... over et år senere ... ▼
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg er på min 113. dag i tvungen rusbehandling. Var helt jævlig i starten, men blitt bedre og bedre. Så ville forberedt meg på at det blir nok ikke så moro i starten. Prøv å finn på så mye som mulig, få tiden til å gå. Jeg sliter enda med å ville slutte å ruse meg for min egen del, men håper faktisk på at i løpet av behandlingen vil jeg kunne klare å ville det for min egen del. Da er jeg sikker på at motivasjonen hadde blitt mye mye bedre. For å være helt ærlig så venter jeg kun på å bli skrevet ut. Men én endring har i hvert fall skjedd, jeg skal ikke ut å ruse meg som jeg har gjort. All day everyday. I tiden jeg har vært her har jeg klart å se hvor mye skade jeg egentlig gjorde, for meg selv og andre, først og fremst dama og familien. Jeg har blitt en helt annen person etter at jeg har rusa meg så lite i det siste. Helt sykt egentlig hvor langt ifra jeg var meg selv. Dama mi sa at det var som at hun hadde fått en ny type, ment positivt. Jeg også liker mye bedre hvem jeg er nå. Så det hjelper. Men jeg er fortsatt i startfasen så det kan jo skje mye på tiden jeg skal være her. Prøv å minn deg selv på at behandlingen ikke varer for evig og dette er kun en kort periode i livet ditt som du burde gå gjennom for ditt og dine sitt beste. Nå vet ikke jeg noe om din rushistorie, men prøv å vær smart. Ta imot hjelpen du kan få, du skal jo være der uansett. Prøv å se hva rusen gjør med deg og dine nærme, hvor stor prisen for å ruse seg mye er.
Vis hele sitatet...
Hei! Jeg glemte helt bort at jeg opprettet denne tråden for over ett år siden.

Hvordan gikk det med deg etter endt behandling?

Jeg ble bare værende i 1,5 mnd. Etter et alvorlig og nesten vellykket selvmordsforsøk så gikk jeg over i en hypoman fase hvor jeg plutselig ble full av handlingskraft rundt å ta tak i livet mitt. La masse planer og det var ikke måte på. Klarte å lure både meg selv og behandlere. Argumenterte for at jeg ikke hadde godt av langtids behandling noe en av mine diagnoser understøtter. Mot at jeg la meg inn frivillig på akuttpost i byen min hvor jeg hadde en kjent behandler så opphevet de tvangen og sendte meg dit. Det var jeg i tre uker før jeg var helt utskrevet. Så gikk det tre uker og jeg gikk på veggen igjen. Hadde et virkelig alvorlig selvmordsforsøk hvor jeg havnet i koma og lå i respirator i 14 timer.

Deretter havnet jeg på kjøret igjen og ruset meg døgnet rundt på 2 g amf i døgnet, hasj, benzo, minus, noe syre og ja. Alt mulig. Mistet hjemmet mitt gjorde jeg også. Inn og ut av et par psykoser og til slutt smalt det fullstendig og jeg la meg inn full av abstinenser på sykehuset for avrusning. Da valgte jeg å gå frivillig inn i langtidsbehandling. I neste uke har jeg vært åtte måneder i behandling. Har hatt et par sprekker, men ellers har det gått greit med rusen. Selv om jeg lengter etter den hver dag og ikke er av den formening at jeg aldri mer skal ruse meg. Jeg ønsker fortsatt å av og til ta meg en kveld eller helg. Men da i skjul uteb at familie får vite det. Bare dra til et par venner i miljøet og henge der. Aldri ta miljøet hjem til meg og ikke reke rundt offentlig fullstendig på en snurr.

Jeg sliter for mye psykisk og i livet til at jeg klarer å gi slipp på det. Når rusen blir et substitutt for å forsøke å ta selvmord. Er det da så galt? Det har vært nære på flere ganger når jeg på impuls har forsøkt å ta livet mitt. Det er som oftest på impuls det skjer. Da kan jeg heller ruse meg en kveld på impuls. Flykte litt bort fra virkeligheten. Jeg savner sprøyta og jeg savner rushet. Jeg savner derimot IKKE å ruse meg 24/7. Det er ikke ett fiber i kroppen min som vil tilbake til det. Jeg er også veldig forsiktig i forhold til overdose. Når det er lenge siden sist så tar jeg alltid først bare 0,2 g pepper og jeg tester alltid et nytt parti med 0,2 før jeg tar større dose. Rører ikke heroin så den er jo grei.

Jeg føler jeg må leve rusfritt for min familie sin skyld. Ikke for min egen skyld..
Har nå prøvd sopp...
Sopphuet's Avatar
Sitat av UpsAndDowns90 Vis innlegg
Hei! Jeg glemte helt bort at jeg opprettet denne tråden for over ett år siden.

Hvordan gikk det med deg etter endt behandling?

Jeg ble bare værende i 1,5 mnd. Etter et alvorlig og nesten vellykket selvmordsforsøk så gikk jeg over i en hypoman fase hvor jeg plutselig ble full av handlingskraft rundt å ta tak i livet mitt. La masse planer og det var ikke måte på. Klarte å lure både meg selv og behandlere. Argumenterte for at jeg ikke hadde godt av langtids behandling noe en av mine diagnoser understøtter. Mot at jeg la meg inn frivillig på akuttpost i byen min hvor jeg hadde en kjent behandler så opphevet de tvangen og sendte meg dit. Det var jeg i tre uker før jeg var helt utskrevet. Så gikk det tre uker og jeg gikk på veggen igjen. Hadde et virkelig alvorlig selvmordsforsøk hvor jeg havnet i koma og lå i respirator i 14 timer.

Deretter havnet jeg på kjøret igjen og ruset meg døgnet rundt på 2 g amf i døgnet, hasj, benzo, minus, noe syre og ja. Alt mulig. Mistet hjemmet mitt gjorde jeg også. Inn og ut av et par psykoser og til slutt smalt det fullstendig og jeg la meg inn full av abstinenser på sykehuset for avrusning. Da valgte jeg å gå frivillig inn i langtidsbehandling. I neste uke har jeg vært åtte måneder i behandling. Har hatt et par sprekker, men ellers har det gått greit med rusen. Selv om jeg lengter etter den hver dag og ikke er av den formening at jeg aldri mer skal ruse meg. Jeg ønsker fortsatt å av og til ta meg en kveld eller helg. Men da i skjul uteb at familie får vite det. Bare dra til et par venner i miljøet og henge der. Aldri ta miljøet hjem til meg og ikke reke rundt offentlig fullstendig på en snurr.

Jeg sliter for mye psykisk og i livet til at jeg klarer å gi slipp på det. Når rusen blir et substitutt for å forsøke å ta selvmord. Er det da så galt? Det har vært nære på flere ganger når jeg på impuls har forsøkt å ta livet mitt. Det er som oftest på impuls det skjer. Da kan jeg heller ruse meg en kveld på impuls. Flykte litt bort fra virkeligheten. Jeg savner sprøyta og jeg savner rushet. Jeg savner derimot IKKE å ruse meg 24/7. Det er ikke ett fiber i kroppen min som vil tilbake til det. Jeg er også veldig forsiktig i forhold til overdose. Når det er lenge siden sist så tar jeg alltid først bare 0,2 g pepper og jeg tester alltid et nytt parti med 0,2 før jeg tar større dose. Rører ikke heroin så den er jo grei.

Jeg føler jeg må leve rusfritt for min familie sin skyld. Ikke for min egen skyld..
Vis hele sitatet...
Du føler du må leve rusfritt for din egens families skyld og ikke din egen. Dette betyr jo at du ikke ønsker å slutte, men derimot så er du er redd for å ta det hver dag?

Her vil jeg anbefale deg å revurdere hva det er som trekker deg inn i rusen. Hva får du ut av amfetamin som du vanligvis ikke får? Hvorfor har det seg at du ønsker å fortsette, selv om du vet kroppen din misliker det?

Jeg vet at veien virker vanskelig og lang, men det trenger den nødvendigvis ikke være. Du er et menneske slik som oss alle, og du har like god evne til å kunne klare deg slik som alle andre. Dermed, så se på veien som en måte å forbedre deg på. Hver dag kan du bidra til at livet ditt blir litt bedre, og dermed kan du bygge deg opp til et fantastisk liv preget av mennesker du elsker og ambisjoner du har. Vi har alle fått denne fantastiske sjansen til å oppleve hva det vil si å leve, vil du bruke den på å leve det samme livet, hver dag, resten av livet? Eller oppleve nye ting hver eneste dag og virkelig kjenne på hva det vil si å leve?

Et rusmisbrukers liv er som regel et kort et, preget av samme og gamle rutiner. Du sier jo selv at det er det du er redd for. Jeg håper du velger det motsatte.

Om du trenger støtte eller hjelp, ikke vær redd for å sende meg en PM når som helst.
Sitat av Sopphuet Vis innlegg
Du føler du må leve rusfritt for din egens families skyld og ikke din egen. Dette betyr jo at du ikke ønsker å slutte, men derimot så er du er redd for å ta det hver dag?

Her vil jeg anbefale deg å revurdere hva det er som trekker deg inn i rusen. Hva får du ut av amfetamin som du vanligvis ikke får? Hvorfor har det seg at du ønsker å fortsette, selv om du vet kroppen din misliker det?

Jeg vet at veien virker vanskelig og lang, men det trenger den nødvendigvis ikke være. Du er et menneske slik som oss alle, og du har like god evne til å kunne klare deg slik som alle andre. Dermed, så se på veien som en måte å forbedre deg på. Hver dag kan du bidra til at livet ditt blir litt bedre, og dermed kan du bygge deg opp til et fantastisk liv preget av mennesker du elsker og ambisjoner du har. Vi har alle fått denne fantastiske sjansen til å oppleve hva det vil si å leve, vil du bruke den på å leve det samme livet, hver dag, resten av livet? Eller oppleve nye ting hver eneste dag og virkelig kjenne på hva det vil si å leve?

Et rusmisbrukers liv er som regel et kort et, preget av samme og gamle rutiner. Du sier jo selv at det er det du er redd for. Jeg håper du velger det motsatte.

Om du trenger støtte eller hjelp, ikke vær redd for å sende meg en PM når som helst.
Vis hele sitatet...
Takk for svar.

Da jeg ruset meg 24/7 Så ble jeg til slutt bare enda sykere, ble kriminell og hadde en del møter med razzia hjemme hos meg, folk snakket og ryktene gikk, jeg begynte å gå inn og ut av nærpsykoser. Et par ganger var jeg ordentlig psykotisk også. Ja, til slutt ble det jo bare et helvete. Men jeg savner pausen rusen gir meg. Fra livet. Fra traumene jeg har, de psykiske lidelsene mine (har Asperger syndrom, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, PTSD, unnvikende personlighetsforstyrrelse, avhengig personlighetsforstyrrelse og spiseforstyrrelse i tillegg til at jeg er inn og ut av depresjoner. Alt dette kom før jeg havnet ut i rusen), fra den altoppslukende ensomheten. Det gir meg et rush av Lykke og selvsikkerhet og bare hele ritualet med å mekke seg en smell, få blossvar, trykke det inn og bam! Akutt antidepressiva. Jeg klarer ikke å gi slipp på akkurat det. Eller jeg klarer jo? Men jeg vil kanskje ikke.

Jeg er helt bestemt på at jeg ikke skal tilbake til det jeg var. Jeg har kommet ganske langt på de åtte månedene jeg har vært i behandling, men å gi helt slipp på det? Der er jeg ikke akkurat nå i alle fall. Kanskje en dag i framtiden?

Jeg vet ikke hvordan det er å leve uten psykisk smerte da jeg allerede som tre-fireåring slet med angst og en enorm fremmedfølelse og min første depresjon kom som niåring. Rusen gir meg en pause fra den smerten, og tidvis har rusen vært det eneste som har gjort at jeg ikke har tatt livet mitt.
Anonym bruker
"Hjemmelaget Succubus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av UpsAndDowns90 Vis innlegg
Takk for svar.

Da jeg ruset meg 24/7 Så ble jeg til slutt bare enda sykere, ble kriminell og hadde en del møter med razzia hjemme hos meg, folk snakket og ryktene gikk, jeg begynte å gå inn og ut av nærpsykoser. Et par ganger var jeg ordentlig psykotisk også. Ja, til slutt ble det jo bare et helvete. Men jeg savner pausen rusen gir meg. Fra livet. Fra traumene jeg har, de psykiske lidelsene mine (har Asperger syndrom, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, PTSD, unnvikende personlighetsforstyrrelse, avhengig personlighetsforstyrrelse og spiseforstyrrelse i tillegg til at jeg er inn og ut av depresjoner. Alt dette kom før jeg havnet ut i rusen), fra den altoppslukende ensomheten. Det gir meg et rush av Lykke og selvsikkerhet og bare hele ritualet med å mekke seg en smell, få blossvar, trykke det inn og bam! Akutt antidepressiva. Jeg klarer ikke å gi slipp på akkurat det. Eller jeg klarer jo? Men jeg vil kanskje ikke.

Jeg er helt bestemt på at jeg ikke skal tilbake til det jeg var. Jeg har kommet ganske langt på de åtte månedene jeg har vært i behandling, men å gi helt slipp på det? Der er jeg ikke akkurat nå i alle fall. Kanskje en dag i framtiden?

Jeg vet ikke hvordan det er å leve uten psykisk smerte da jeg allerede som tre-fireåring slet med angst og en enorm fremmedfølelse og min første depresjon kom som niåring. Rusen gir meg en pause fra den smerten, og tidvis har rusen vært det eneste som har gjort at jeg ikke har tatt livet mitt.
Vis hele sitatet...
Problemet er jo bare at du ikke vil kunne klare å ruse deg kontrollert og bare ta litt inimellom. Det du beskriver er jo enhver junkies drøm ( jeg snakker av egenerfaring som x-junkie) Enhver rusavhengig tenker at de har lyst og skal klare å ruse seg kontrollert, og etthvert forsøk ender tilbake i elendigheten, og som regel som blir det enda litt verre for hver gang. Det vil si, det du beskriver over vil gjenta seg igjen, bare kanskje det blir enda litt verre i neste runde.

Hva er det som gjør at du tror at du skal klare og bare ta litt innimellom når du ikke har klart det hittil?

Men med det du skriver tenker jeg at du ikke er ferdig å ruse deg, at du ikke har fått kjenne på nok smerte. Å blir rusfri for andre enn seg selv er helt bortkastet, du må ville det selv. Istedenfor å huske det positive med rusen ( det lille øyeblikket med eufori) så prøv å huske på all elendgheten, smerten, absitensen, paranoiaen osv. for det er der det ender...alltid!
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Problemet er jo bare at du ikke vil kunne klare å ruse deg kontrollert og bare ta litt inimellom. Det du beskriver er jo enhver junkies drøm ( jeg snakker av egenerfaring som x-junkie) Enhver rusavhengig tenker at de har lyst og skal klare å ruse seg kontrollert, og etthvert forsøk ender tilbake i elendigheten, og som regel som blir det enda litt verre for hver gang. Det vil si, det du beskriver over vil gjenta seg igjen, bare kanskje det blir enda litt verre i neste runde.

Hva er det som gjør at du tror at du skal klare og bare ta litt innimellom når du ikke har klart det hittil?

Men med det du skriver tenker jeg at du ikke er ferdig å ruse deg, at du ikke har fått kjenne på nok smerte. Å blir rusfri for andre enn seg selv er helt bortkastet, du må ville det selv. Istedenfor å huske det positive med rusen ( det lille øyeblikket med eufori) så prøv å huske på all elendgheten, smerten, absitensen, paranoiaen osv. for det er der det ender...alltid!
Vis hele sitatet...
Ja jeg vet at omtrent alle sier det samme og få klarer å holde seg til et kontrollert bruk. Jeg har aldri forsøkt å ha et kontrollert bruk tidligere. Jeg har gitt F og ruset meg hele tiden. Så jeg tenker at hvis jeg går inn for det så kan jeg klare det. Å ruse seg på amf og benzo en gang i måneden slik andre drikker alkohol en gang i måneden virker mulig for meg. Men jeg vet jeg har oddsen i mot meg. Likevel vet jeg om andre som har klart nettopp det. Jeg har bare vært ute i rusen i 2-3 åt selv om det da har vært rusing av alvorlig karakter med masse overdoser av både frivillig og ufrivillig art...Men siden jeg ikke har så lang fartstid så tror jeg at jeg har større sjanse til å klare et kontrollert bruk.

Jeg kan nok ikke komme lenger ned på bunnen enn det jeg allerede var da jeg søkte meg inn i behandling nå i høst. Hadde mistet all kontakt med samfunnet unntatt mine venner i miljøet, mistet hjemmet mitt, nesten mister livet mange ganger, stadig vekk i klammeri med politiet osv. Hvor mye lenger kunne jeg komme liksom. Unntatt å bli heroinavhengig... Saken er den at jeg var innlagt i psykiatrien i lang tid på grunn av alvorlig psykisk sykdom lenge før jeg begynte å ruse meg. Jeg har så mye smerte i mitt nyktre liv at det er ikke så mye mer smerte å innta. Bunnen har jeg nådd for lenge siden. Det eneste som kan få meg enda lenger ned er hvis jeg blir dømt for en sak som begynner å bli ganske gammel. Det er ikke snakk om noe jeg har gjort mot noen personlig, men det er en alvorlig sak likeså. Som vil ødelegge mye av det jeg på disse åtte månedene nå har klart å bygge opp. Da vet jeg ikke om jeg blir å orke å stå i mot rusen noe mer.

Jeg er ikke sterk nok. Har bare 4 mnd igjen av behandling og jeg vet ikke hvordan det skal gå når jeg skrives ut.

Heldigvis har jeg et godt støtteapparat rundt meg og jeg har en formell avtale om lavterskel for akuttinnleggelser for å hjelpe meg til å be om hjelp før jeg havner på kjøret igjen eller den kroniske suicidaliteten jeg lever med går over til handling.
Sist endret av UpsAndDowns90; 1. juni 2019 kl. 17:05.
Anonym bruker
"Hjemmelaget Succubus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av UpsAndDowns90 Vis innlegg
Ja jeg vet at omtrent alle sier det samme og få klarer å holde seg til et kontrollert bruk. Jeg har aldri forsøkt å ha et kontrollert bruk tidligere. Jeg har gitt F og ruset meg hele tiden. Så jeg tenker at hvis jeg går inn for det så kan jeg klare det. Å ruse seg på amf og benzo en gang i måneden slik andre drikker alkohol en gang i måneden virker mulig for meg. Men jeg vet jeg har oddsen i mot meg. Likevel vet jeg om andre som har klart nettopp det. Jeg har bare vært ute i rusen i 2-3 åt selv om det da har vært rusing av alvorlig karakter med masse overdoser av både frivillig og ufrivillig art...Men siden jeg ikke har så lang fartstid så tror jeg at jeg har større sjanse til å klare et kontrollert bruk.

Jeg kan nok ikke komme lenger ned på bunnen enn det jeg allerede var da jeg søkte meg inn i behandling nå i høst. Hadde mistet all kontakt med samfunnet unntatt mine venner i miljøet, mistet hjemmet mitt, nesten mister livet mange ganger, stadig vekk i klammeri med politiet osv. Hvor mye lenger kunne jeg komme liksom. Unntatt å bli heroinavhengig... Saken er den at jeg var innlagt i psykiatrien i lang tid på grunn av alvorlig psykisk sykdom lenge før jeg begynte å ruse meg. Jeg har så mye smerte i mitt nyktre liv at det er ikke så mye mer smerte å innta. Bunnen har jeg nådd for lenge siden. Det eneste som kan få meg enda lenger ned er hvis jeg blir dømt for en sak som begynner å bli ganske gammel. Det er ikke snakk om noe jeg har gjort mot noen personlig, men det er en alvorlig sak likeså. Som vil ødelegge mye av det jeg på disse åtte månedene nå har klart å bygge opp. Da vet jeg ikke om jeg blir å orke å stå i mot rusen noe mer.

Jeg er ikke sterk nok. Har bare 4 mnd igjen av behandling og jeg vet ikke hvordan det skal gå når jeg skrives ut.

Heldigvis har jeg et godt støtteapparat rundt meg og jeg har en formell avtale om lavterskel for akuttinnleggelser for å hjelpe meg til å be om hjelp før jeg havner på kjøret igjen eller den kroniske suicidaliteten jeg lever med går over til handling.
Vis hele sitatet...

Greien er at når du allerede nå sitter å drømmer om rusen og sier at du ikke er sterk nok, hvordan i huleste skal du være sterk nok til stoppe etter den ene helgen i mnd? Du få gå ut å prøve da og se hvordan det går, det nytter ikke hva noen sier til deg du må bare erfare det selv. Og viss du tror at du ikke kan komme lenger ned, så kan du alltid det, du kan fint ende opp som heroinavhengig ( heroin er den ultimate smertedemper, fysisk og psykisk, det var det jeg hektet meg på) uansett døden er den ultimate bunn, og det er der du ender. Men kanskje du ikke bryr deg så mye om akkurat det der du er nå?
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Greien er at når du allerede nå sitter å drømmer om rusen og sier at du ikke er sterk nok, hvordan i huleste skal du være sterk nok til stoppe etter den ene helgen i mnd? Du få gå ut å prøve da og se hvordan det går, det nytter ikke hva noen sier til deg du må bare erfare det selv. Og viss du tror at du ikke kan komme lenger ned, så kan du alltid det, du kan fint ende opp som heroinavhengig ( heroin er den ultimate smertedemper, fysisk og psykisk, det var det jeg hektet meg på) uansett døden er den ultimate bunn, og det er der du ender. Men kanskje du ikke bryr deg så mye om akkurat det der du er nå?
Vis hele sitatet...
Eneste grunnen til at jeg bryr meg er fordi jeg har barn...Jeg bryr meg ikke om meg selv lenger. Jeg har aldri vært ruset i mine barns nærvær. Da jeg gradvis ble veldig syk så flyttet jeg barna til faren, fordi jeg ikke klarte å ta vare på meg selv en gang. Så ble jeg bare verre, havnet i akuttpsykiatrien og slik ballet det videre på seg. I alle rusperiodene hvor jeg ikke har klart å nyktre opp for å dra til min mor for samvær så holdt jeg meg unna for at de ikke skulle oppleve meg slik. Så jeg har aldri mistet omsorgen da jeg har skjermet barna for det. Nå har jeg kommet dit at jeg har begynt å ha de noen timer alene hos meg når de er hos min mor annen hver helg. Og det er kun for barnas skyld at jeg prøver. Men nettopp derfor er jeg stadig vekk innom tanken å ruse meg av og til. Fordi for det meste er jeg ikke sammen med barna mine da jeg ikke har kapasitet til det. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være i stand til å være noe mer enn helgemor. Det er en sorg og en skam. Jeg var en svært tilstedeværende mor fram til jeg knakk sammen. Da hadde jeg blitt tennene sammen og rømt fra smerten min i årevis. Så når jeg da knakk sammen for snart tre år siden så var det alvorlig. Mye mer enn å bare møte den berømte veggen. Den første innleggelsen min varte i over et halvt år og jeg har vært inn og ut av psykiatrien siden.

Jeg har vært utsatt for så mye fra jeg var helt liten at jeg er bare fryktelig trøtt av livet. Jeg har ikke lenger noen tro på at jeg kommer til å bli gammel, men hver gang jeg tenker på å ende livet for godt så dukker tanken på ungene mine opp. Jeg kan ikke la de miste meg. Spesielt ikke nå når de har fått meg mer tilbake enn noen gang siden min første innleggelse i desember 16. Det er jo et friskhetstegn, for i lang tid var jeg helt overbevist om at de hadde det bedre uten meg. Ingen kunne overbevise meg om noe annet. Jeg tenker det enda til tider, men jeg vet at det er ikke sant. Om jeg så bare blir helgemamma så er jeg fortsatt deres mamma som gir dem omsorg og kjærlighet. Og som ser deres emosjonelle behov på en helt annen måte enn deres far gjør. Som dessverre mishandlet meg i ni år.

Rusen ble en erstatning for døden. I stedet for å stadig vekk leke med døden i selvmordsforsøk vel vitende om at før eller siden ville jeg klare det, så begynte jeg å ruse meg. Jeg har vel vært innlagt 15 ganger med overdoser. Har ligget i koma i respirator og har blitt tvangsinnlagt pga selvmordsfare mange ganger. Så da rusen kom inn i livet mitt så ble det langt færre innleggelser på grunn av den type ting. Men det økte jo på med behov for innleggelse på grunn av hjelp til avrusning, tvangsinnleggelse i rusbehandling og frivillig rusbehandling. Så jeg er jo sånn sett ikke noe mindre innenfor systemet som aktiv rusmisbruker enn som nykter, men suicidal.
Sitat av UpsAndDowns90 Vis innlegg
Hei! Jeg glemte helt bort at jeg opprettet denne tråden for over ett år siden.

Hvordan gikk det med deg etter endt behandling?

Jeg ble bare værende i 1,5 mnd. Etter et alvorlig og nesten vellykket selvmordsforsøk så gikk jeg over i en hypoman fase hvor jeg plutselig ble full av handlingskraft rundt å ta tak i livet mitt. La masse planer og det var ikke måte på. Klarte å lure både meg selv og behandlere. Argumenterte for at jeg ikke hadde godt av langtids behandling noe en av mine diagnoser understøtter. Mot at jeg la meg inn frivillig på akuttpost i byen min hvor jeg hadde en kjent behandler så opphevet de tvangen og sendte meg dit. Det var jeg i tre uker før jeg var helt utskrevet. Så gikk det tre uker og jeg gikk på veggen igjen. Hadde et virkelig alvorlig selvmordsforsøk hvor jeg havnet i koma og lå i respirator i 14 timer.

Deretter havnet jeg på kjøret igjen og ruset meg døgnet rundt på 2 g amf i døgnet, hasj, benzo, minus, noe syre og ja. Alt mulig. Mistet hjemmet mitt gjorde jeg også. Inn og ut av et par psykoser og til slutt smalt det fullstendig og jeg la meg inn full av abstinenser på sykehuset for avrusning. Da valgte jeg å gå frivillig inn i langtidsbehandling. I neste uke har jeg vært åtte måneder i behandling. Har hatt et par sprekker, men ellers har det gått greit med rusen. Selv om jeg lengter etter den hver dag og ikke er av den formening at jeg aldri mer skal ruse meg. Jeg ønsker fortsatt å av og til ta meg en kveld eller helg. Men da i skjul uteb at familie får vite det. Bare dra til et par venner i miljøet og henge der. Aldri ta miljøet hjem til meg og ikke reke rundt offentlig fullstendig på en snurr.

Jeg sliter for mye psykisk og i livet til at jeg klarer å gi slipp på det. Når rusen blir et substitutt for å forsøke å ta selvmord. Er det da så galt? Det har vært nære på flere ganger når jeg på impuls har forsøkt å ta livet mitt. Det er som oftest på impuls det skjer. Da kan jeg heller ruse meg en kveld på impuls. Flykte litt bort fra virkeligheten. Jeg savner sprøyta og jeg savner rushet. Jeg savner derimot IKKE å ruse meg 24/7. Det er ikke ett fiber i kroppen min som vil tilbake til det. Jeg er også veldig forsiktig i forhold til overdose. Når det er lenge siden sist så tar jeg alltid først bare 0,2 g pepper og jeg tester alltid et nytt parti med 0,2 før jeg tar større dose. Rører ikke heroin så den er jo grei.

Jeg føler jeg må leve rusfritt for min familie sin skyld. Ikke for min egen skyld..
Vis hele sitatet...
Prøv å finne deg et mindre farlig rusmiddel å ruse deg på da hvis syre lar deg rømme fra virkeligheten hvorfor ikke heller ta det gå ut å være i naturen ?
Sitat av Sukkerpapir Vis innlegg
Prøv å finne deg et mindre farlig rusmiddel å ruse deg på da hvis syre lar deg rømme fra virkeligheten hvorfor ikke heller ta det gå ut å være i naturen ?
Vis hele sitatet...
Favoritten min er amfetamin og benzo. Har tatt noen syretripper og det er jo artig det. Men jeg har gjort en del rare ting. Som da jeg og en kompis fikk det for oss at vi var i skogen til Pocahontas (vi hadde sett på parodier av pocahontas i dagene før), eller i alle fall jeg gjorde det. Og vi fant ut vi skulle ha sex. Jeg tenkte vi var skjult under bestemor piletre, men vi lå midt i en park kl 04 på natta. Og ble da arrestert og anmeldt for grov, krenkende offentlig sex. Hehe. Hadde ikke sovet på mange dager og det, pepper og fleinsopp gjorde sitt ja.

Jeg trener mye i hverdagen og går en del i naturen. Når jeg er ferdig i rusbehandling skal jeg røyke meg en splitt og gå tur.