[CENTER]http://g.api.no/obscura/API/image/r1/escenic/478x1000r/1343117045/archive/04425/20AREForsiden_av_D_4425876a.jpg[/CENTER]


Bronsealder ...

Amar er født til huset Kaysit. De kaller det slangens hus. Bare en mann står i veien for arven hans. Hundari, den verste slåsskjempen som noensinne har vandret ned fra fjellene. I forsøket på å overvinne sin læremester, og slik bli erklært som voksen, må Amar ha hjelp. Fra sin venn Nanniya, som har sin egen politiske agenda. Fra Mahdi, en gammel mann som liker unge gutter litt for godt. Fra sin lillebror Shulgi, som er lojal fremfor alle. Og fra sin mor, som elsker ham så mye at hun vil sluke ham.

Det sies at verden står stille når slangen slår til.

Boken kan kjøpes på iBooks for en billig penge:
https://itunes.apple...541520628?mt=11

Omtaler av boken finner du her:
http://www.utropia.no/?p=11193

http://www.goodreads...-som-skal-v-kne

http://bokelskere.no/tekst/188523/

Forfatteren har også en egen facebookside:
https://www.facebook...Palasseneskamp/

Palasseneskamp@groups.facebook.com

"Palassenes kamp er en serie fra oldtidens Irak, satt fra år 2223 til 2124 før kristus. Kvinner og menn fra familiene Akkad, Bacca og Kaysit strides om kronen av ild - retten til å herske fra der solen står opp til dit solen går ned. De vil leve, elske og dø, og i kjøvannet vil en hel sivilisasjon settes i brann. Dette er fortellingen om menneskehetens tapte mytologi, i en tid preget av krigskunst, politikk, kjærlighet, men fremfor alt - korte skygger."

Hvem har sagt at norsk fantasy må være tannløs og kjedelig? Etterhvert skal jeg legge ut tekstutdrag.

Wham, wham, wham. Never i bevegelse. Prust og korte stønn. Det smalt i pinner og rekkverk mens Mahdi lente den store kroppen sin tilbake. Stolen var uten rygg, så han måtte gripe etter armlenene der de kurvet seg oppover og tok form av bølgeslag som rullet mot ham fra hver side. Kunstverket var skåret ut av et eneste stykke alabaster, så slitt av forgjengerne at den nesten var blank enkelte steder.

«Vårt hus Magir er et gammelt hus,» sa Mahdi. «Men det er ikke alle hus som blir gamle. Hvorfor det?» Rundt ham stod en rekke unge menn av familien. Nevøer og søskenbarn, noen nært og andre langt ut i slekten. Men det var bare én spørsmålet var rettet til.

Nanniya hadde ingen problemer med å svare. «På grunn av uheldige forbindelser, far.» Han satt på en matte ved siden av stolen, med beina i kors og pannen hevet i påvente av ny kunnskap.

Thock, thock, wham.

«Ja! På samme måte som det finnes riktig og galt, finnes det to typer forbindelser man kan ha. Hvilke er de?»

«Forbindelser med de sterke, og forbindelser med de svake,» sa Nanniya.

Flathånden med de tykke fingrene traff Nanniya i hodet med et smell. «Ikke så primitiv, min sønn. Noen ganger skulle jeg ønske du var mer som meg. Mer raffinert, følsom, åpen for de små gledene og de store tankene som ligger bak det sublime. Dessverre tar du etter din mor, som ikke bryr seg om annet enn hva folk har på seg og hva som blir sagt ved brønnen og på torget denne uken. Små mennesker ser det umiddelbare og snakker om hva andre har gjort.»

Whamp, whamp, whamp.

«Jeg er ikke som min mor,» sa Nanniya.

«Kanskje,» sa Mahdi. «Middelmådige mennesker ser det åpenbare og snakker om hva andre burde gjøre. Det er her politikk begynner.»

Nanniya gned seg i hodebunnen der en negl hadde kuttet seg inn. «Hva med overlegne mennesker?»

De fleskete leppene krøp opp til et smil. «Slike ser essensen og snakker om hva andre er. Prinsippene. Kunst. Det er her politikk blir avansert, hvilket bringer oss til mitt opprinnelige poeng.»

Whappa, whappa, whap.

«Du snakker om de svake. Det er delvis riktig. De fleste mennesker er bare opptatt av å nå en viss grad av komfort. Du må assosiere deg selv med de som har ambisjoner utover det, intelligens til å plassere ambisjonene riktig og energi til å følge opp planene sine. Maktens prinsipper dikterer ubønnhørlig at de ulykkelige og uheldige vil dra deg ned. De vil lesse sine byrder på deg, uten å gi noe tilbake. Om du merker at noen har begynt å tape, at de er tapere, kutt forbindelsen med dem tvert.»

«Ja, far,» sa Nanniya.

Thock, thock, whump.

«På motsatt hold vil styrken til andre varme deg. Søk deg alltid mot de store, de som reiser seg, de som har en overflod av alle ting. Gjør du deg til venns med dem, kan du bruke deres evner. La dem ta risikoen mens du høster godene. Stå med dem og ta æren.»

Wham, wham, KA-WHAM. «Fitte!»

Far og sønn snudde hodet mot Amar. Han hadde sendt et spesielt brutalt spark mot en av de mange trefigurene som stod midt i rommet med pinner stikkende i alle retninger et angrep kunne komme fra. Figuren bikket fra side til side et øyeblikk, før den skranglet ned i golvet. Han så på det ødelagte treningsinstrumentet med en mine av den ytterste forakt. «Jeg håper du kjente det, din utpulte hore,» hveste han. Rundt omkring stod vennene hans lent mot veggen eller lå henslengt på golvet med armer og bein spredt ut.

«Min kjære gutt. Kom hit, la oss snakke med deg,» sa Mahdi.

Norsk er ikke utrydningstruet i det hele tatt. I Norge utgis det over to og ett halvt tusen forskjellige riks- og lokalaviser. Det er svært langt fra "kunstig i live", det er et veldig levende språk. Du kan jo selv prøve å tenke deg: Hvor sannsynlig er det at dine barnebarn kommer til å snakke flytende engelsk til hverandre, og ikke forstår det du sier? Som nevnt: Det er en myte at norsk språk er utrydningstruet.

Hvis norsk rent hypotetisk hadde vært utrydningstruet, hadde det ikke vært mer enn en liten håndfull eldre folk som snakket det til daglig. Da hadde både statsadministrasjonen, alle kulturytringer og det meste av samfunnet foregått på et annet språk. I en slik situasjon hadde heller ikke Norsk Språkråd eksistert. Det hadde derimot eksistert akademiske institusjoner som dokumenterte det døde norske språket, på linje med de faktultetene som i dag underviser i norrønt. Og uten kunnskap om norrønt språk, hadde vi ikke hatt mulighet til å oversette og forstå kildemateriale fra vikingtiden. Så i den forstand er alle døde språk verneverdige.

Dette er ditt svar til lydmalende ord ikke er vanlig i litteraturen. Ditt svar i seg selv er bevis på at du ikke leser mange bøker. Muligens tegneserier ja, men enhver redaktør som utgir bøker med så mange malplasserte / uoversiktelige (og i seg selv) lydmalende ord, burde revurdere sin stilling.

Enhver bør gå til bokhandelen og plukke opp 100 tilfeldige bøker i ulike sjangere, og se hvor mange som bruker et eneste lydmalende ord.

Jeg tror at denne kvaliteten i det utraget (hvis det representerer bokens litterære verdi) i seg selv forringer det norske språket i sin egen fargeløse (og pinlige) prakt.

Å si at Norsk fantasy ikke er en akseptert sjanger i Norge, er bare tull. Fantasy for barn og unge, crossover er i full vekst i Norge. Ja, fantasy (for voksne) er ikke akkurat utbredt, nei, mer eller mindre så er Kristine Tofte, og Song for Eirabu ganske så alene i Norge så langt.

Å skylde på sjangeren, og at det er derfor ingen leser din bok, er nok ingen grunn i seg selv. Den litterære kvaliteten er nok den eneste grunnen, for den virker særdeles mangelfull.

Så til "at boken allerede er gitt ut på et lite forlag"
Forlaget er Tekstloftet forlag - men dette forlaget utgir jo ikke bøkene selv. De bruker lulu.com som er en nettside som tilbyr "print-on-demand"

lulu.com


Med andre ord, så har du blitt lurt kjære forfatter, fordi ALLE kan gi ut HVILKEN SOM HELST BOK på lulu.com. Hva får forlaget for salg av boken din, som du selv bare kan laste opp på lulu.com og gi ut helt på egen hånd? Gir du ut den selv får du jo alt overskudd. her har du et fordyrende mellomledd... dessuten er det ikke språkvask hos lulu.com. mulig Tekstloftet hjelper til, men da burde lydmalende ord ha blitt fjernet i sin helhet.


Så til bokens cover
Jeg håper for "forlagets" del at de har rettighetene til dette bildet, fordi det er tydeligvis en del av filmen 11-11-11 Bare å gjøre et google-søk
http://collider.com/darren-bousman-11-11-11-interview/

https://www.google.no/search?q=11-11...KMPV4gSiuoDwDQ



og hvis Sanjar ikke er forfatteren, så beklager jeg misforståelsen, men kritikken min er like gyldig av den grunn.


Uansett: Jeg mener ærlig at forfatteren bør leve ut drømmen sin, og bli forfatter. Det er viktig å ta kritikk til seg, man må ikke høre på den og ta alt til etteretning. Man må heller ikke legge hodet sitt for hogg og ikke høre på kloke ord. Respons fra en diskusjon bør ikke brukes til å "forsvare seg" for da hugger man hardere, men heller være objektiv rundt dette.

Det er mange grunnleggende feil med denne boken som nevnt ovenfor, og jeg håper forfatteren lærer av sine feil, heller enn forsvare dem.

Neste gang. Sats heller på et forlag som satser på litterær kvalitet og ikke kjører manus gjennom print-on-demand. Det i seg selv sier at forlaget ikke er seriøst nok. Dessuten vil enhver kjøper vegre seg for å kjøpe en print-on-demand-bok nettopp på grunn av manglende språkvask, og forfattere (alle) må gjennom dette gjerne flere ganger.

Føler at dette fortjener svar. Har av ulike grunner vært fryktelig sliten i det siste, men skal gå inn på det viktigste.

Litt om boken:

Teksloftet forlag tok kontakt med meg på det som var den gamle litteraturbloggen, hvor jeg argumenterte for at pulp fiction ikke var en godkjent sjanger i Norge. Det finnes altså en del norsk standardfantasy, best representert av sjangerdronningen Kristine Tofte, men svært lite pulp. For å kort definere hva pulp er, kan man egentlig se på filmen med samme tittel. Sensasjonelle historier med sterke virkemidler. I norge vil jeg si at det beste eksempelet på pulplitteratur er Sven Hazels sine andre verdenskrigsfantasier. Han er riktignok dansk, men finnes oversatt i svært mange hjem.

Så, i utganspunktet var boken kun tenkt utgitt som ebok. Da gjennom apples IBooks. På den tiden var det mye snakk om at eboken kom til å overta markedet, og vi hadde sterke planer om å ta del i en slags ebokrevolusjon. Det var planen. Det gikk ikke. Samtidig ble vi enige om å få boken ut på papir. Siden forlaget ikke rådet over noe trykkeri, ble Lulu løsningen. I ettertid kan man selvsagt si det ene og andre om disse planene, men ting blir til fordi man prøver.

Har fått med meg at forsiden minner om en viss film, ja. Men dette får stå på forlagets og designerens kappe. Ikke min.

Så den markedsmessige tanken bak boken var å fylle ut et sjangertomrom i Norge, i en sjanger som ikke finnes/ikke er akseptert av norske forlag. Samtidig skulle vi utnytte potensialet i ebokens fremmarsj.

Litt om skriveteknikker:


Boken er svært eksperimentell. Uansett hvordan man velger å skrive, har jeg sett at man mottar kritikk. En forfatter som skriver mye dialog, får beskjed om at han må være mer beskrivende. En forfatter som skildrer mye, får beskjed om at han må gå mer inn på interpersonlige relasjoner. Dette blir svært useriøs kritikk, synes jeg. Det finnes mange måter å skrive på. Tanken er altså at det skal gjøres på en bra måte.

Når det gjelder min bruk av lydord, delte jeg dette partiet her på siden for å vekke oppmerksomhet. Jeg mener fortsatt at dette er en gyldig teknikk. Pulpen er jo beslektet med tegneserien, som jo bruker dette svært ofte. I tillegg vil et sammenbrudd av bevisstheten og menneskelig fornuft, kunne ledsages av singulære sanseinntrykk. Så denne teknikken er ikke et forsøk på å være sofistikert, men å vise verden i all sin grovhet. Jeg personlig har selv opplevd at dette har skjedd. At min forståelseshorisont har blitt redusert til lyder. Jeg planlegger også å bruke denne teknikken i senere bøker. Nå er det ikke slik at Den som skal våkne kun består av lydord. Hovedparten av boken er et sammenhengende narrativ, med instanser av lydord og formdikt.

At dette er noe jeg ikke skal få lov til å gjøre, er noe jeg rett og slett ikke kan akseptere.


Litt om det større bilde:

Hva kan jeg si når det gjelder denne boken. Mistakes were made. Og om man skal anvende seg av en kjøpmannsmoral, var ikke dette særlig vellykket. Men det er heller ikke poenget. Jeg er først og fremst kunstner, og må ta hensyn til min egen vilje. Så får omstendighetene være som de er. En fullstending blasfemisk tanke for nytteverditeoretikerne her, det er jeg sikker på, men det er slik det altså er.

Jeg hadde et kunstnerisk produkt, og ville få dette ut på en eller annen måte. Dette fikk jeg muligheten til gjennom Tekstloftet, som er drevet av en viss Ken Hansen i Uppsala. Vi brukte de midler vi hadde tilgjengelige, men oppnådde ikke å selge mye. Slik er det. Det er ingen skam i det. Haters og naysayers kan selvsagt fryde seg, men det får de bare gjøre. Jeg kommer til å fortsette med det jeg gjør, men sikte meg mot større forlag neste gang.

Argumenter for kunstnerisk verdi? Tja. jeg har gått på forfatterstudiet i Tromsø, og har fått ut et utdrag på Litteraturmagasinet Lasso nå i 2013. Fremtiden vil vise om jeg er istand til mer. For de som er interessert i å lese mer av tekstene mine, ligger jeg ute her: http://www.litteraturbloggen.no/oyst...forste-angrep/ Dette er forøvrig en av mine aller beste tekster. Bruk pil frem og tilbake for å finne mer.

Takk for meg.

Ser forøvrig at Fantasten har startet kontoen sin kun for å kritisere meg, med et eneste innlegg. Her er det tydeligvis noen som har kravlet ut av treverket.