Sitat av
aeon_illuminate
CT705: Jeg har et spørsmål; Hvordan kan du som medisinstudent eksperimentere med sånne "drastiske" ting, jeg mener, studiet du går på er rimelig hardt de fleste steder,og 3-timers-søvn-prosjektet tok vel ganske mye vekk av effektiviteten og tiden ved studiene, og etterpå ble du vel sendt til legen/psykolog (el.ns?)....
Altså, jeg forstår at eksperimentering er spennende og det har sikkert også vært lærerikt for din del, men jeg skjønner ikke hvorfor gidde, og utsette seg selv påkjenningen?
Gikk det utover studiet?
Stemmer. Meg og en kompis driver og eksperimenterer med å lage syntetiske stoffer og dette bruker vi under eksamenstider. For eksempel har vi laget et syntetisk stoff som er 10x effekten speed som vi kaller sky-24 (fordi peaken er hele 24timer), dette bruker vi under eksamenstider. Nå høres dette veldig ille ut, men stoffet er delt ut og "prøvd ut" på mange andre før vi kom frem til et stabilt produkt som vi vet både reaksjons-mekanisme, langvarig og ikke minst kortvarige effekter på. Vi har full kontroll på det vi gjør (f.eks deler vi ut stoff i mindre mengde og bare til folk med gyldig helse-attest). Hele poenget mitt er at vi får hjelp av vår hobby til å takle studiet. Du aner ikke hvor mye tid og krefter vi setter inn i andre ting. For eksempel laget vi mephedrone replikasjon som vi videreutviklet (dette hadde vi tråd om men ble slettet) til et stoff som vi foreløpig kaller versjon2 (V2) og som er nærmest 200% effekten mephedrone.
Uansett, samfunnsbildet av medisinstudenter er helt feil, vi er ikke jomfru-nerder som leser dagen lang. Vi er bare smarte
men det finnes også noen jomfru-nerder blant oss, men dem finnes alle steder (tror jeg). Jeg skal love deg at det er mer uteliv, eksperimentering med menneskekroppen og kjemikalier enn lesing, men dette gjelder selvsagt ikke alle medisinstudenter. Her snakker jeg for meg og min kompis. Forøvrig er nyeste prosjekt NZT (oppkalt etter limitless-filmen), trenger jeg å si mer?
Sitat av
Lucy In The Sky
Jeg vil gjerne stille deg et par spørsmål angående denne "diagnosen" din. Du forteller at du har en personlighetsforstyrrelse? Og du beskriver den som, tja, "dualistisk". Ja, egentlig nokså likt klassiske Dr.Jekyll and Mr.Hyde (tipper du kjenner til den). However, selv om stoffmisbruk er en kjent tolkning er det etter min personlige oppfatning en stilistisk fremstilling av mennesket sin iboende, ondskapsfulle natur. Skal man stille en diagnose utifra dette ville nok valget falt på MPF - Multippel personlighetsforstyrrelse. En dissosiativ lidelse det fremdeles hersker mye debatt rundt. Den går ut på å ha en eller flere ulike identiteter som alle veksler mellom å styre atferd og væremåte. Som sagt, etter så mange år er det fremdeles stor tvil om realiteten av denne tilstanden. Jeg kommer til å skrive mer om dette i tråden min "Psykologi", men nok om det for nå.
Du har rett i at psykopati faktisk betegnes som en personlighetsforstyrrelse. Men det går ikke ut på å være vekslevis god og ond som om man svinger mellom to identiteter uten kontroll på dem. En psykopat vil alltid ha en svikt/total mangel på grunnleggende sosiale ferdigheter og følelser som medfølelse og empati. Det gjør jo samspillet med andre mennesker blir meget vanskelig. Ja, de fleste psykopater har en overfladisk sjarm. Men de har faktisk et "sitt «virkelige jeg»" som gjemmer seg bak manipuleringen og bedrageriet. Pasientene har manglende forståelse for lidelsen, og det virker det jo ikke akkurat som om du har motvilje når du skriver det svart på hvitt på et av norges største fora. Og personlig ville jeg ikke vært spesielt stolt over å bli stemplet som en psykopat heller. Jeg er klar over at dette er et mye misbrukt ord men det innebærer faktisk mye samfunnet ser på med avsky. Nedsatt forståelse for ansvar og moral, logiske brister, patologisk løgnaktighet og så videre.
For øvrig har trådene dine stor underholdnigsverdi.
Spørsmålet ditt var veldig vanskelig å få tak i, men jeg ser at du er psykologi-student m.t.p at du liker å drøfte det du kan/lærer/har lært. Jeg liker det. Det er helt riktig at jeg har hatt personlighetsforstyrrelse så lenge jeg kan huske. Jeg er ikke psykolog, men jeg skal prøve å forklare det som skjer inn i meg.
Det er faktisk slik at jeg alltid er "ond" i den forstand at jeg er psykopat (ja, jeg er psykopat), men forskjellen her er at jeg vet definisjonen på psykopat. Jeg vet om min nedsatte evne for ansvar og moral, jeg er rett og slett klar over at jeg er psykopat (noe som er egentlig rart og kan dermed bety at jeg kanskje ikke er 100% psykopat likevel). Men jeg kan ikke stille en diagnose. Jeg kan bare forklare, derfor: til neste paragraf.
Min onde meg blir på en måte hindret av intelligensen (fordi jeg er klar over at det er feil, moralsk ukorrekt, uetisk etc. selv om jeg ikke "føler" det). Når jeg sier jeg er Dr. Jekyll, så mener jeg rett og slett at jeg graver Mr.Hyde veldig dypt slik at han ikke klarer å vise seg. Når jeg sier jeg mister kontroll, mener jeg at Mr.Hyde tar over for Dr.Jekyll. Det er ikke slik at jeg er enten Dr.Jekyll eller Mr.Hyde, men heller at jeg BÅDE er Dr.Jekyll OG Mr.Hyde. Det er snakk om hvem som har overtaket.
Mr.Hyde har vært nedgravd i veldig lang tid, men som nevnt, etter eksperimentet viser han seg mer og mer. Håper jeg svarer på spørsmålet ditt. Hvis ikke, føl fri til å grave dypere. Mange takk.
