Overskriften kunne liksågodt vært "Hvorfor skal vi være så forbanna dårlig på det vi jobber for her i landet?" Jeg håper med innlegget å få en debatt om det som rett og slett går det presterer i løpet av en arbeidsdag, samt yrkesstoltheten vår. Kort sagt: Kvalitet på den ene siden, og holdninger på den andre.

De siste åra har jeg reflektert litt over ting jeg har opplevd i arbeidslivet og ellers. Jeg lurer på om jeg bare har vært uheldig, eller om det virkelig står så dårlig til her i landet. Jeg kan tømme meg for en del ting:

-Jeg jobber i skolen. Jeg opplever utdannede lærere som ikke kan den lille gangetabellen, jeg opplever kollegaer som legger hodet på bordet under et personalmøte onsdag og sier "nå er jeg klar for helg", jeg opplever kollegaer som gjør det samme mandag og sier "helga gikk fort". Kollegaer som forteller elevene at de skal holde det ryddig i klasserommet, for så å gi f i det samme når elevene er sendt hjem, og avslutte dagen med å si "Det er ikke min jobb, det får vaskedama gjøre".

- Jeg mottar lønn fra kommunen. Jeg opplever ansatte på lønningskontoret ikke ha kompetanse til å foreta en enkel ansiennitetsberegning. Jeg har opplevd å gå til fagforbundet, kun for å oppdage at den lokale tillitsvalgte for sikkerhets skyld har vært barndomsvenn med personen jeg har vært misfornøyd med.

- Jeg har opplevd å gå i banken og skulle betale ned et lån med skyhøy rente og fått beskjed om at "Dette kan ikke jeg, da må du snakke med ... til uka". Jeg har opplevd å høre folk i banken sitte i telefonen og snakke om julekaker i stedet for å ekspedere kunder.

- I en byggvarekjede har jeg opplevd å stille enkle og presise spørsmål om materialer og utstyr. Jeg har fått som svar at "Hm det kan jeg ikke si sikkert" eller bare et "Vet ikke" osv. Jeg har hørt ekspeditører i klesforretninger høylytt snakke om en fest de var på framfor å spørre om jeg trenger hjelp.

Jeg kan nevne et par tilfeller de siste 7-8 årene der jeg har tenkt at en kollega er fantastisk engasjerende og virkelig brenner for jobben sin. Et par tilfeller der jeg har tenkt at en ekspeditør virkelig hadde peiling på det den snakka om. Et par tilfeller der jeg har tenkt at den læreren er fantastisk engasjert og virkelig streber for at vi sammen skal bli dyktige. Noen få tilfeller. I et hav av mennesker.

Jeg hørte nylig noe snakk om det å enten "Leve for å jobbe?" eller "jobbe for å leve?". Da tenker jeg at det må da finnes en gylden middelvei.

Vi kan da virkelig ikke ha det sånn at jobben er åtte timer om dagen vi må tvinge oss igjennom, ikke gjøre mer en høyst nødvendig, før vi kommer hjem og legger oss på sofaen med Ipaden og skriver oppdateringer på facebook om hvor slitne vi er? Jeg kjenner mye sinne, frustrasjon og oppgitthet når jeg virkelig vil prestere noe på jobb, og får en slags lunken holdning tilbake.

Jeg jobba i matbutikk, men betyr det at jeg da skal kunne alt om absolutt alt jeg selger? Det var noen kunder som kalte meg uvitende, og dette hjelper heller ikke akkurat på selvtilliten når du skal ta imot dritt i den ene enden og prøve å gjøre så godt du kan ellers i den andre enden. Men jeg forstår poenget ditt, det er mange som gir f... i yrket sitt. Det er ikke bra!

Jeg kan gi et todelt svar.

1) Velkommen til virkeligheten.

2) Trass i din misnøye - det beste du kan gjøre er å opprettholde din egen
kvalitetssans, utøve denne, og gjøre ditt for å spre en slik holdning.
Jeg mener det kan nytte - men det krever tålmodighet.

Stå på.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var en av personene som ønsket å gjøre minst mulig på jobben jeg hadde.
Når jeg jobbet innen IT/kundeservice innen det kommunale, så åpnet en som regel for 3 nye ting om en skulle gjøre en ting skikkelig. Så vist en kunne komme unna med "å gjøre det bra nok" så ble det som regel slik, var jo slik personene som hadde jobbet før meg og hadde gjort det.

Nå sier jeg ikke akkurat dette er en bra innstilling, men det er veldig lett å gjøre selv for også dømme andre som gjør det samme. Kan være så frustrert du bare vil TS, men ser ikke helt hvor mye det hjelper.

Som de over her sier (dessverre): velkommen til (en del av) virkeligheten.
Jobba selv som selger en periode, og merket at en del av de ansatte var mere opptatt på spotify-lister og facebook enn på annet arbeide. Dette kunne også forekomme mens kunder var til stede.
Jeg har alltid trivdes i service-yrket, og min hyperaktivhet hjelper da på. Jeg var av den oppfatning av at god service var (er) at om man f.eks ikke har kunnskap nok om noe, så forsøker man å yte den service man kan ift å finne et svar på problemet, det være seg google, sjefen, datablader etc. Jeg følte jeg fikk involvert meg mer i kundene, og fikk enkelte ganger skryt for god service (at jeg gadd å ta meg bryet med å søke opp ting og gi kunder det de forventer, nemlig service.)
God på service, men solgte ikke de dyreste varene (da jeg heller var ærlig med kunder om specs etc.) og gav meg etter en periode, da fokuset kun ble til profitt. Få solgt det dyreste på en eller annen måte, punktum. )
Mulig jeg er for gammel nå, men jeg har blitt slik selv at jeg ikke har noen respekt for selgere lenger, og følgelig bestiller nesten utelukkende på nett selv. Jeg er klar over at selgere skal selge seg oppover, men kunnskap og service burde være på plass først.)
Slikt som dette gir fristelser mot å starte egen bedrift, med disse kravene

Noen har nok vondt i viljen, men min erfaring er at de fleste jobber hardere enn godt er.

Vil ikke kalle dette et problem, og hvorvidt det er værre enn tidligere tider er jeg også usikker på. Dog ser jeg poenget ditt.
Dog må vi vel også skylde oss selv som forbrukere. Når vi ønsker lavest mulig pris på varene i elektrobutikken medfører det at butikken kutter kostnader. Dermed ansettes ungdom på lav lønn, det brukes ikke penger på kursing og kravet til salg øker. Der jeg bodde før lå det en liten elektrobutikk med svært kompetente ansatte, som ble tvunget til å avvikle. Kompetansen kostet, og det medførte at kundene kom til butikken for å finne ut hvilken vaskemaskin de burde kjøpe, så dro de på Expert eller hjem og handlet på nett.

I andre yrker oppstår problemet når man føler at det ikke betaler seg å gjøre en god jobb. Du gjør det du må, men har ingen insentiver til å gjøre noe ekstra. I de verste tilfellene opplever man at det å gjøre jobben skikkelig medfører at man ses på som en dårligere arbeider. En bekjent av meg jobbet med fakturering i et større firma. H*n var opptatt av at ting skulle være skikkelig, noe som naturligvis medførte at ting kunne ta lengre tid. På avdelingsmøtene gikk rosen til de som gjorde ting fort og gæli - siden de kjørte ut flere fakturaer per måned. Det tok ikke lang tid før min bekjente gikk over til samme rutine...

På den annen side, det er svært mange der ute som gjør en veldig god jobb - det blir bare ikke satt pris på. Alternativt er det de du ikke legger merke til, for de har jo bare gjort det du forventet.

Det er nå vanligvis litt tre eller firedelt hvorfor det er sånn.
Vanligvis starter det med at de som lærer opp ikke gjør en god jobb. Så plutselig skal de lære opp andre. Det går ikke bra, og det er synd.
Og det er veldig fort gjort at det blir sånn. Spesielt i spesialforettninger. Eller at man ikke blir opplært til gode rutiner i forskjellige jobber.


Manglende arbeidsmoral er noe helt annet. Om det skaper av miljø, eller at jobben rett og slett er slitsom er nå noe. Men det er alltid litt synd vis den kommer snikende.
Det er enda værre vis de som har arbeidsmoral blir forvirret av de som sarkastisk sier mye rart.

Jeg vil driste meg til å være uenig med deg siden dette har veldig med hvilken bransje man er i. Jobber selv i en bedrift som leverer til oljeindustrien der alle kontrakter er snakk om 3+ siffret mill beløp og her går det også endel på service og hvordan vi gjennomfører leveransene.

Ser det også på noen av våre store innkjøp, i vår kjøpte vi en ny maskin til nesten 9mill der det sto mellom 2 leverandører der en var noen få hundretusen billigere. Der var det en viktig faktor at vi var missfornøyd med service på en annen maskin vi hadde fra den billigste maskina så der ble det kjøpt den dyreste pga service.

Så tror vi må skille bedrift og privatmarkedet. Om man har ei maskin som blir stående i 2-3 dager eller ei uke pga venting på servicemann så vil det koste en bedrift dyrt, da betaler man ofte litt mer for å få den service man trenger.

Jeg har stilt meg de samme spørsmålene som TS her.

Jeg jobba forøvrig i en byggerbransje en periode, hvor det var en del østeuropeere.

Det var helt villt å se åssen dem arbeidet i forhold til noen av nordmennene i samme firmaet. Disse østeuropeerne fikk like mye i lønn som nordmennene, men de jobba så iherdig at jeg tror ikke jeg har sett maken. Uansett hva slags vær, så jobba dem uten å nevne et ord om været eller hvor kaldt det var.

De tok aldri pauser, og spurte alltid om det var mulig å jobbe i ferier og søndager, osv. (Dette er det jo såklart regler på, det ble dem jo såklart lei seg over, hehe.)

Dette har jo kanskje noe med at de tjener noe grønnjævilig i forhold til oss, og det ser jeg jo såklart på som en motiverende grunn, men makan til arbeidsmoral og effektivitet tror jeg ikke jeg har sett før, hehe.

Min erfaring er motsatt, arbeidere fra østblokklandene er flinke til å skrive opp timer feks 12 timer hver dag mens en nordmann som jobber 7,5 timer gjør like mye og ofte mere i løpet av en arbeidsdag.

Absolutt ingen som jobber effektivt 12 timer om dagen hver dag hele året.. Det er bare tull.

Til TS jeg kan garantere at noen andre synes det samme om deg!

Har opplevd akkurat det samme. Har forsåvidt jobbet for Elkjp også. Det er ikke slik at Elkjøp prøver å være dårlige på kundeservice. Men de er veldig bevisste på at de skal være billige og derfor må selge mer volum. Dette går selvsagt utover hvordan servicen oppleves for kunden. Jeg likte meg som selger mye bedre i den lille butikken.

Det sagt så handler ikke det akkurat om abreidsmoral eller kunnskap. Det handler om butikkens rettningslinjer for service. Se på Elkjøp som Rema1000 og den lokale slakteren som de små faghandlene. Det er dyrere hos slakteren, men du snakker med en som har masse kunnskap og kan hjelpe deg, og ikke minst har tid til det. På matbutikken strekker det seg til at man spør en annsatt om hvor ting står plassert. Dette aksepterer folk. Og som sagt tidligere så er dette vi forbrukere som har skylden i. Men igjen, besides the point.

Nordmenn er verdens mest produktive arbeidstakere.

Jeg tror du er uheldig. Men selvsagt finner man late folk over alt. Eller kansje folk bare er lei. Jeg skjønner faktisk at en som har jobbet 10 år på Rimi ikke tar jobben med enorm entusiasme.

Man kan jo stille seg spørsmålet: I hvilket tilfelle ville du brent mest for jobben din:

I en jobb med konkrete og kanskje kortsiktige mål, som f.eks en bestemt mengde produksjon, en mengde salg og kanskje en bestemt bonus ut i fra det du presterer? Eller i en jobb med kanskje mindre konkrete og kanskje mer langsiktige mål, som f.eks i skole og barnehage eller andre jobber med mennesker med ulike behov (selv om det selvfølgelig kan være vel så konkret å dra hjem fra jobb og føle at barna på skolen har hatt en fin dag).

Jeg heller helt klart mot alternativ én, uten å mene noe som helst negativt om hva som driver selgere eller eiendomsmeglere i jobben. Og uten at jeg skal være skråsikker på at barnehage- og SFO-ansatte har noen dårligere arbeidsmoral enn andre. Jeg vil ikke favorisere den ene eller andre typen jobb.

Jeg skjønner at ikke alle som jobber på Rimi kan ha et brennende ønske om at Rimi skal gå godt, og de gir vel blanke i om adm.dir er fornøyd med årets omsetning. Men burde det ikke vært motivasjon nok å tenke tilbake på jobben som et sted der du gjorde ditt beste for å oppnå mindre mål for bedriften, for å oppnå personlige mål, og for å utvikle deg selv?

Hva om vi som jobber i skolen, i barnehagen eller på eldrehjemmet kunne gå på jobb og tenke at kanskje én dag når disse barna blir eldre vil de huske deg som en glad og engasjert voksen, kanskje stoppe deg på gata og si at de husker deg, og kanskje de pårørende på eldrehjemmet kan si at den gamle fikk en verdig avslutning på livet nettopp på grunn av deg. Det burde vært mer enn nok til at folk flest skulle kunne reflektere litt over at et arbeidsliv har litt mer å by på enn en lønnsslipp en gang i måneden.

Kjære trådstarter, du kan flytte til Tyskland, der vil du trives.

Jeg var på en byggeplass idag for å sjekke leiligheten min under bygging til 4 mill.

Det så helt jævlig ut med rørene til elektriker, rørlegger og ventilasjon. Var hengt opp på mest mulig stygg måte. Sendte melding til installatør at jeg var skuffet over røropplegg som lå åpent i fellesområder, var bare makkverk av plastrør som allerede var begynt å dette fra hverandre.

Utrolig at en må betale så mye for dårlig arbeid. Regner med å bruke masse timer på å fikse leiligheten. Og skal du ha en endringsordre er de sure og arrogante.

Nei, bare slurv nå til dags. Men på den positive side, prisene har steget 10 prosent det siste året på boliger. Så bra at jeg kom meg inn i markedet...

Billig arbeidskraft = slurv og dårlig arbeid.

Jeg tror ikke det er utlendinger som gjør alt arbeidet. Det er bare dyrt og dårlig. Firmaene har ofte lærlinger som de far støtte fra staten for å ha, men disse må jobbe selvstendig, samt hjelpearbeidere. Ofte er det 4 hjelpearbeidere og lærlinger pr. ansatt med fagbrev. Da er det klart at resultatet blir som det blir. Og så har en aksjonærene som skal ha overskudd. Er en stakkar hjelpearbeider på bunnen som gjør tungt fysisk arbeid for småpenger, mens sjefene og meglerne koser seg. Er fokus på profitt, håndtverk er ikke prioritet.

Unntak fins!

Kjøpte kjøkken på HTH på Endsjø. Oversiktlig pakkliste og ryddig oversikt over alt jeg hadde kjøpt. Forklaring på hva som var hva uten å bruke vanskelige fagord. Begynte å montere hjemme og oppdaga at bunnen i skuffen måtte være altfor lang for skuffesidene. Dro tilbake med alt. Der var det tre stykker (kl 18 på ettermiddagen - Hvor ofte møter man ikke udugelig skoleungdom med kveldsjobb) som var over meg og var behjelpelige. De gikk igjennom alle pakker og sa at dette var riktig, tok meg med ut til et utstillingskjøkken og forklarte meg hva jeg hadde misforstått. Til slutt bar de ut varene i bilen for meg.