De som argumenterer med narkotika og forbud; jeg vil heller at naboen får tak i hasj enn sprengstoff, det kan gå utover andre enn han selv. Og ja; jeg skjønner at noen av dere sannsynligvis er svært forsiktige og talentfulle, og det er surt og miste hobbyen sin, men jeg stoler ikke på nye" pyroteknikere som skal begynne å mekke bombe i kjelleren til mor.
Vis hele sitatet...
Det er ikke et så stort tap i livet å måtte frasi seg muligheten til å leke litt med hjemmemekka kinaputter. Jeg ville også trolig ha overlevd det om staten plutselig krevde at jeg ikke skulle få ha rifla hjemme lenger, men måtte oppbevare den på politistasjonen og hente den ut de gangene jeg trengte den (ja, det har blitt foreslått flere ganer). Alle disse småtingene er greier man kunne svelge hvis man visste at det bare var akkurat den ene tingen det var snakk om. Men jeg opplever heller et stadig press på mange fronter hvor alle friheter utfordres hele tiden! Politiet vil ha økte fullmakter til ransakelse, PST vil ha utvidede hjemle til å ta folk for planlegging kriminalitet, hvilke våpen man kan eie og hvordan blir stadig nedjustert, ytringsfriheten skal ikke gjelde for innhold som er for drøyt osv., osv. Noe er gammelt, mye er nytt. Og, det skal sies, noen friheter har vi også fått - homofile har f.eks fått det mindre ille med årene. Helhetsinntrykket mitt er derimot at politikere og myndigheter jevnt over (med de beste intensjoner!) alltid konkluderer med at en ørliten innskrening i individets frihet er en grei pris å betale for akkurat denne ene lille tingen de nå ønske rå forby.
Men ingen har en overordnet strategi. Dersom politiet hadde som sitt mål å sikre innbyggernes rettigheter, og at retten til sikkerhet bare var én av disse, da ville de nok ofte ha konkludert annerledes i slike saker da nytten er mindre enn inngrepets alvorlighet i forhold til andre rettigheter. Jeg kan sammenligne med nedbyggingen av utmark og verna områder - vi har en masse lover og direktorater som skal passe på at jordbruket, skogbruket og naturen ikke blir overkjørt av byggeherrer. Men dette er totalt kaos, lite kommunikasjon og ingen helhetlig plan. Derfor blir det at alle driver med give and take, slik at alt sakte men sikkert blir bygd ut bit for bit uten at noen kan stoppe det. Slik blir det også med borgerrettigheter; de nedfelles med store bokstaver i grunnloven når landet skal reise seg, også blir de tilføyd en masse "med unntak om..." i etterkant. Til slutt er de borte, slik som boka Animal Farm beskriver så treffende.
Så, for å vende tilbake til utgangspunktet - eksplosiver er ikke et så forbanna stort problem; det er ganske få som blir drept eller skadet av terroristers bomber og hjemmemekka fyrverkeri. På den annen side er det (i denne sammenhengen) en liten begrensning; man kan finne seg en annen hobby. Noen mener at dette er en rimelig greie, andre (heriblandt undertegnede) mener at det er uproporsjonalt og urimelig. Men igjen, livet går videre. Spørsmålet som imidlertid må besvares er:
Hvor skal grensa gå?