Overskriften kunne liksågodt vært "Hvorfor skal vi være så forbanna dårlig på det vi jobber for her i landet?" Jeg håper med innlegget å få en debatt om det som rett og slett går det presterer i løpet av en arbeidsdag, samt yrkesstoltheten vår. Kort sagt: Kvalitet på den ene siden, og holdninger på den andre.
De siste åra har jeg reflektert litt over ting jeg har opplevd i arbeidslivet og ellers. Jeg lurer på om jeg bare har vært uheldig, eller om det virkelig står så dårlig til her i landet. Jeg kan tømme meg for en del ting:
-Jeg jobber i skolen. Jeg opplever utdannede lærere som ikke kan den lille gangetabellen, jeg opplever kollegaer som legger hodet på bordet under et personalmøte onsdag og sier "nå er jeg klar for helg", jeg opplever kollegaer som gjør det samme mandag og sier "helga gikk fort". Kollegaer som forteller elevene at de skal holde det ryddig i klasserommet, for så å gi f i det samme når elevene er sendt hjem, og avslutte dagen med å si "Det er ikke min jobb, det får vaskedama gjøre".
- Jeg mottar lønn fra kommunen. Jeg opplever ansatte på lønningskontoret ikke ha kompetanse til å foreta en enkel ansiennitetsberegning. Jeg har opplevd å gå til fagforbundet, kun for å oppdage at den lokale tillitsvalgte for sikkerhets skyld har vært barndomsvenn med personen jeg har vært misfornøyd med.
- Jeg har opplevd å gå i banken og skulle betale ned et lån med skyhøy rente og fått beskjed om at "Dette kan ikke jeg, da må du snakke med ... til uka". Jeg har opplevd å høre folk i banken sitte i telefonen og snakke om julekaker i stedet for å ekspedere kunder.
- I en byggvarekjede har jeg opplevd å stille enkle og presise spørsmål om materialer og utstyr. Jeg har fått som svar at "Hm det kan jeg ikke si sikkert" eller bare et "Vet ikke" osv. Jeg har hørt ekspeditører i klesforretninger høylytt snakke om en fest de var på framfor å spørre om jeg trenger hjelp.
Jeg kan nevne et par tilfeller de siste 7-8 årene der jeg har tenkt at en kollega er fantastisk engasjerende og virkelig brenner for jobben sin. Et par tilfeller der jeg har tenkt at en ekspeditør virkelig hadde peiling på det den snakka om. Et par tilfeller der jeg har tenkt at den læreren er fantastisk engasjert og virkelig streber for at vi sammen skal bli dyktige. Noen få tilfeller. I et hav av mennesker.
Jeg hørte nylig noe snakk om det å enten "Leve for å jobbe?" eller "jobbe for å leve?". Da tenker jeg at det må da finnes en gylden middelvei.
Vi kan da virkelig ikke ha det sånn at jobben er åtte timer om dagen vi må tvinge oss igjennom, ikke gjøre mer en høyst nødvendig, før vi kommer hjem og legger oss på sofaen med Ipaden og skriver oppdateringer på facebook om hvor slitne vi er? Jeg kjenner mye sinne, frustrasjon og oppgitthet når jeg virkelig vil prestere noe på jobb, og får en slags lunken holdning tilbake.
De siste åra har jeg reflektert litt over ting jeg har opplevd i arbeidslivet og ellers. Jeg lurer på om jeg bare har vært uheldig, eller om det virkelig står så dårlig til her i landet. Jeg kan tømme meg for en del ting:
-Jeg jobber i skolen. Jeg opplever utdannede lærere som ikke kan den lille gangetabellen, jeg opplever kollegaer som legger hodet på bordet under et personalmøte onsdag og sier "nå er jeg klar for helg", jeg opplever kollegaer som gjør det samme mandag og sier "helga gikk fort". Kollegaer som forteller elevene at de skal holde det ryddig i klasserommet, for så å gi f i det samme når elevene er sendt hjem, og avslutte dagen med å si "Det er ikke min jobb, det får vaskedama gjøre".
- Jeg mottar lønn fra kommunen. Jeg opplever ansatte på lønningskontoret ikke ha kompetanse til å foreta en enkel ansiennitetsberegning. Jeg har opplevd å gå til fagforbundet, kun for å oppdage at den lokale tillitsvalgte for sikkerhets skyld har vært barndomsvenn med personen jeg har vært misfornøyd med.
- Jeg har opplevd å gå i banken og skulle betale ned et lån med skyhøy rente og fått beskjed om at "Dette kan ikke jeg, da må du snakke med ... til uka". Jeg har opplevd å høre folk i banken sitte i telefonen og snakke om julekaker i stedet for å ekspedere kunder.
- I en byggvarekjede har jeg opplevd å stille enkle og presise spørsmål om materialer og utstyr. Jeg har fått som svar at "Hm det kan jeg ikke si sikkert" eller bare et "Vet ikke" osv. Jeg har hørt ekspeditører i klesforretninger høylytt snakke om en fest de var på framfor å spørre om jeg trenger hjelp.
Jeg kan nevne et par tilfeller de siste 7-8 årene der jeg har tenkt at en kollega er fantastisk engasjerende og virkelig brenner for jobben sin. Et par tilfeller der jeg har tenkt at en ekspeditør virkelig hadde peiling på det den snakka om. Et par tilfeller der jeg har tenkt at den læreren er fantastisk engasjert og virkelig streber for at vi sammen skal bli dyktige. Noen få tilfeller. I et hav av mennesker.
Jeg hørte nylig noe snakk om det å enten "Leve for å jobbe?" eller "jobbe for å leve?". Da tenker jeg at det må da finnes en gylden middelvei.
Vi kan da virkelig ikke ha det sånn at jobben er åtte timer om dagen vi må tvinge oss igjennom, ikke gjøre mer en høyst nødvendig, før vi kommer hjem og legger oss på sofaen med Ipaden og skriver oppdateringer på facebook om hvor slitne vi er? Jeg kjenner mye sinne, frustrasjon og oppgitthet når jeg virkelig vil prestere noe på jobb, og får en slags lunken holdning tilbake.