De siste ukene har jeg, ulldott og en ikke-nffer som fra her og ut blir kalt B lett etter en mulighet til å innta det potente hallusinogene stoffet 2C-E, også kjent som 2,5-dimethoxy-4-ethyl-phenethylamine. Endelig hadde muligheten bydd seg, og vi befant oss i et rekkehus som B hadde fått låne. Også tilstede den første timen var okaminaru fra forumet, som fungerte som en edru tripsitter(og vaskehjelp skulle det vise seg). Etter litt fikling med vekta hadde ulldott endelig fått målt opp 10 mg til hver, og vi satt nå og stirret på hver vår knøttlille mengde pulver. Dette er første gang jeg prøver et hallusinogent stoff, tidligere har jeg røyket Salvia(noe som er i en klasse for seg selv) og har en del erfaring med cannabis(som kan være psykedelisk, men ikke i denne grad).

Jeg følte meg uansett ganske forberedt, da jeg hadde gjort grundig research om stoffet, hadde en god set og setting, vi hadde noen Vival(diazepam) tilgjengelig om ting skulle bli helt ute av kontroll og det at vi hadde en edru tripsitter føltes også veldig betryggende. Etter å ha sett på pulveret i et minutt og samlet litt mot, sniffet jeg stoffet inn i høyre nesebor gjennom en kulepennhylse.

Klokken er 16:00 og alt er vel.

Min første reaksjon er; "Dette var da ikke så verst," da ulldott tidligere hadde beskrevet det som å få et slag i ansiktet. Helt feil. Det var som om jeg hadde sniffet en sterk syre som etset seg gjennom nesa mi og inn i hjernen. Smerten bare vokste og vokste. Først var det en mild irritasjon, før det ble til en helt intens svie som førte til at øyet mitt på høyre side begynte å renne. Jeg merket at stoffet begynte å dryppe ned bak i munnen, og det smakte fælt og kjemisk. En bølge av kvalme begynte å stige opp, og det var bare et tidsspørsmål før jeg spydde.

Man snorter universet og spyr det ut igjen.

Nå begynner ting å bli kaotisk. Verden vibrerer, vegger og gulv bølger rundt meg og jeg må prøve å komme meg opp trappa til badet så jeg får spydd i do. B kommer akkurat ut av badet i det jeg kommer opp trappa og jeg når akkurat doen. Brekker meg et par ganger, men det er lite som kommer(hadde ikke spist på flere timer). Kvalmen gir seg heldigvis. Kommer meg ned i stua igjen og blir møtt av ulldott som prosjektilspyr ut over gulvet og verandadøra. Prøver å holde meg rolig, men kvalmen kommer tilbake. Nå ER jeg kvalme. Prøver å assistere okaminaru med å få ordnet bøtte og rengjøringsmiddel samtidig som jeg kjemper mot den overveldende trangen til å spy. I det B tømmer ut innholdet av magen sin i vasken må jeg også gi tapt, og jeg blir stående ved siden av han og spy i oppvaskkummen.

Klokken er 16:15 og alt er ikke vel.

Nå gir kvalmen seg heldigvis. Jeg blir helt fascinert av mitt eget spy, som ser ut som det er fullt av masse små marker som vrir seg rundt og skifter farge. Ingen flater er flate lenger, veggene buler rundt meg. Ingen linjer er rette lenger, de danser på de overflatene de befinner seg på. Ingen farger er konstante, de skifter hele tiden gjennom hele fargespekteret. Jeg og B rømmer ned i kjelleren mens okaminaru vasker vekk spyet oppe. Kjelleren skifter mellom å være iskald og altfor varm(noe som gjentok seg gjennom hele trippen, følelsen av å enten være for varm eller for kald). Men kjelleren er fredelig, og fungerer utmerket som et lerret for visualene å utfolde seg, da veggene er helt hvite. Mønsteret fra teppet under setter seg på veggene, tusenvis av små partikler blinker i lufta, og veggene har nå fått en dyprød farge. Etter et par minutter går jeg og B opp igjen for å holde ulldott og okaminaru med selskap.

I dagens samfunn søker mennesker oftere og oftere trygghet.

Okaminaru sitter og leser en artikkel i avisa med akkurat denne tittelen, mens ulldott sitter i sofaen med en bøtte i fanget som er full av spy. Vi blir alle satt ut av ironien. Jeg prøver å si noe, men hver gang blir jeg satt ut av hvor mange forskjellige meninger man kan trekke ut av en setning. Jeg blir redd for å si noe galt, noe tilsynelatende uskyldig som de andre kan tolke på en negativ måte. Atmosfæren i rommet er sinnsykt dårlig, ulldott utbryter at han føler seg som om han er på det laveste punktet et menneske kan nå, det virker som om hele rommet er kaldt, bløtt og mørkt. En sang som vanligvis pleier å muntre meg opp uansett (Timbuktu – Det löser seg) gjør meg i stedet deprimert, da den virker så falsk.

Nå tipper vi den veien...

Endelig kommer redningen i form av en sang. Jeg setter på Collapse the Light into Earth av Porcupine Tree og plutselig virker det som stemningen snur. Vi skrur på alle lys, alle varmeovner og jeg blir fylt av en himmelsk følelse. Endelig virker det som om ting roer seg ned. Okaminaru sier ifra at han må gå, og det føles greit. Han har loset oss gjennom det tyngste, og nå virker det som vi vil klare oss på egen hånd. B tar av seg sine våte sokker og putter de i en boks, og med det så virker det som om alle de vonde følelsene også blir puttet i boksen. Klokken er nå blitt litt over 17:00. Endelig kan vi begynne å trippe.

Ris er den mest symbolske maten som finnes.

Jeg åpner en boks med ris, og tar ett eneste riskorn, mens B tar en hele neve full. Jeg blir helt sikker på at dette viser helt klart at vi er forskjellige mennesketyper, men hvordan klarer jeg ikke å forklare. Det ene riskornet fyller munnen min med smak, men om det smaker godt eller vondt klarer jeg ikke å bestemme meg for. Det virker som om alle konsepter av hva en god smak er har forsvunnet, nå finnes det bare smaker av forskjellig type. Det samme med musikk. En sang som jeg vanligvis elsker blir til bare en sang, og jeg må anstrenge meg for å finne ut hva det er som gjør den enten bra eller dårlig. Men av og til kommer helt riktig sang på, og da blir jeg fylt av en følelse av velvære.

Gå en mil i mine sko.

Av en eller annen grunn vil B låne tøflene mine, og det får han lov til. Den dype meningen med det går meg ikke forbi. Hele den første delen av trippen har jeg vandret hvileløst rundt, men nå kan jeg endelig slappe av. B setter på en pizza, noe som ble en fin test på hvor påvirket vi var. Når vi måtte gjøre et eller annet, så funket det veldig greit å sette trippen til side litt og ting roet seg en del ned. Med en gang oppgaven var fullført, så kom trippen tilbake i full styrke. Alt tilbehøret på pizzaen danset rundt og glødet. Klokken var vel nå rundt 18:30, og ting begynte å roe seg litt ned for meg og B, mens ulldott var fortsatt helt utafor. Jeg og B kunne starte en samtale om noe(som ofte inneholdt 5 temaskifter, og innen den var ferdig så hadde begge glemt hva poenget var), men det var like fullt en samtale. Ulldotts bidrag til konversasjon strakk seg ikke lenger enn ”Oi, nå ble alt veldig firkanta.”, eller ”Du har en bjørn i panna.”

Tripping er en treningstur for sinnet, det kan være jævlig slitsomt der og da, men etterpå er man glad for å ha gjort det.

Etter dette så minket effektene sakte i intensitet over et par-tre timer, men jeg var ikke på baseline før etter en god natts søvn. Hadde ikke store problemer med å sovne når klokka var blitt rundt 01:00, og vi inntok stoffet 16:00. Må si at det var noen av de mest hendelsesrike timene i mitt liv, både når det gjelder gode og dårlige ting, men i ettertid så har jeg vært glad for å ha gjort det. Kommer til å fortsette å benytte meg av psykedeliske stoffer, men jeg tror ikke neste gang blir før utpå vårparten og forhåpentligvis utendørs.

Har ikke fått med meg halvparten av hva som skjedde så hvis noen har noen spørsmål så er det bare å fyre løs .

Jeg må legge til at selv om jeg var opptatt med å bli ett med bøtta, spy ut hjernen min og diverse, var det hele en utrolig, himmelsk positiv opplevelse helt fra da alt snudde seg. Bodyloaden gjorde sitt med meg, og jeg ble sittende smeltende inn i den å-så-myke sofaen. Når du sier at alle deres samtaler byttet tema 5 ganger, vil jeg si det også gjelder for de setningene jeg prøvde å lire av meg.

Skal se om jeg klarer å få liret av meg en rapport selv, men jeg tror det kan bli vrient.

Godt skrevet, og det var en helvetes dag. På alle mulige måter. Særlig den gode måten.

Smaken er som baken - den er delt. Snorting krever ikke like høy dosering som oralt inntak i de fleste tilfeller, er mer intenst men i gjengjeld kortvarig. Noen vil ha det kort og godt, andre vil strekke det lenger ut. Selv snortet jeg 2C-E, og jeg har brukt samme metode på 2C-B som i og for seg er et ganske likt stoff, simpelthen fordi jeg liker det litt kort og intenst. Og når det gjelder disse to stoffene, er ikke den ene metoden noe tryggere enn den andre =)

Edit; Battlecat: Øyemål på slike stoffer er ikke alltid lurt og bør absolutt ikke bli en vane. Men joa, på bare 25mg vil jeg si at øyemål ikke er noen veldig stor risiko. Iogmed at ved en liten overdosering på 2C-E blir hallusinasjoner og ellers andre vanlig effekter forsterket. Men på andre kjemikalier derimot kan noen få mg mer gjøre stor forskjell.

Er 2c-e lov å importere, bruke eller oppbevare?

Ah, blir så irritert når man absolutt skal klippe ut de negative sidene og vise til almennheten. JEg forstår det, helt klart, men klarer fortsatt ikke å forsvare slik "propaganda"