Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  14 1954
Hei

Var et sensitiv, sjenert og inne lukket barn. Min far jobbet mye, var ikke så mye hjemme. Var en bra familie å vokse opp i. Men ha lot sinne gå ut over min bror og meg selv. F.eks å gi oss juling på baken foran resten av familien til vi tisset på oss. Å det var av små ting! Slo meg flere ganger i hodet med flat handen bare for at jeg var frekk. Så jeg startet å mislike min far i tidlig alder. Det var ikke noe forbilde.

Nå 20 år etterpå har han forandret seg, han støtter meg med mye, liker å finne på ting, turer og slik. Han har forandret seg. Men jeg synes det er vanskelig å slippe han inn på meg å det gjør han trist. Jeg har vel ikke tilgitt han men prøver så godt jeg kan for å skape ett nytt forhold med han. For å være ærlig, driter jeg i det. Jeg er glad i han, men det er det.

Nå ble vi ikke voldtatt sol barn men mistet respekt for faren min når han ga oss juling flere ganger. Han lot også sinne gå utover dyrene i fjøset. Slo de med pinner i full rage helt til pinnen brakk, jeg kunne se at han sleit med mye som en 8år gammel gutt. Men å la det gå utover barn og dyr fikk meg til å hate ham i tidlig alder, han løy og lovet grønne skoger men holdt det aldri.

Ikke misforstå, føler jeg syter men respekterer han for hvor mye han jobbet ræva av seg for oss. Men han var avhengig å jobbe, å når mor og far skilte seg å han dro hjem en nye dame 2 dager etter mor flyttet ut ga jeg blaffen i mange mange år helt til nå

Men jeg prøver å tilgi, mennesker gjør dumme ting og forandrer seg.

Tips? Er så vanskelig
Sist endret av Takkforatdugår; 29. juli 2020 kl. 13:42.
Jeg tror at for at du skal klare å tilgi han så er du nødt til å få en respons ifra han på dine følelser tilknyttet til det. Det er ikke sikkert at du får det, men det er jo alltids verdt å prøve. Jeg synes derfor at neste steg for deg bør være å prate med ham. Ta å snakk med han og vis følelsene dine, men prøv å unngå å være sint og slike ting i det du starter samtalen, da er det nok veldig fort gjort å gå i defansiven for hans del. Lykke til, jeg håper det ordner seg uansett hva du velger å gjøre. Oppdater gjerne tråden!
Sitat av Relevant Vis innlegg
Jeg tror at for at du skal klare å tilgi han så er du nødt til å få en respons ifra han på dine følelser tilknyttet til det. Det er ikke sikkert at du får det, men det er jo alltids verdt å prøve. Jeg synes derfor at neste steg for deg bør være å prate med ham. Ta å snakk med han og vis følelsene dine, men prøv å unngå å være sint og slike ting i det du starter samtalen, da er det nok veldig fort gjort å gå i defansiven for hans del. Lykke til, jeg håper det ordner seg uansett hva du velger å gjøre. Oppdater gjerne tråden!
Vis hele sitatet...
Takk. Det er vel veien å gå, har startet så vidt å snakke om det å da kjenner jeg tårene presser på så jeg stopper. Innerst inne vil jeg gi ham en klem å skrike som den 8år gamle gutten jeg var. Men nå er jeg 27 å har stått på egne ben, sitter jevla langt inne ..
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Mennesker forandrer seg, men enkelte ting er utilgivelige, samme hvor radikalt man forandrer seg i ettertid. Det er ofte en god impuls å ville tilgi, men det er ikke nødvendigvis alltid riktig, heller. Hva en person kan tilgi er individuelt, ingen har fasiten - den siste avgjørelsen kan bare være din.

Det du forteller om å ha opplevd er faktisk... helt krise. Du ble ikke voldtatt, men det er likevel mishandling, og å snakke om det er ikke å syte. Jeg vil faktisk heller oppmuntre til det - kanskje særlig med noen profesjonelle. Det er ikke normalt, det er ikke fortjent, det er ikke rettferdig. Det er ganske enkelt jævlig.

Jeg tror det er veldig naturlig at du har problemer med å slippe ham innpå deg etter noe sånt. Enkelte får dårlig samvittighet for det, men det gir ikke mening - det er ganske vanlig å ha dårlig samvittighet for ting selv om de ikke er din feil, spesielt når man har blitt traumatisert. Og hvem som helst kan bli traumatisert av mye mindre enn å ha blitt utsatt for regelmessig vold som åtteåring.

Slik jeg ser det skylder du ingen noe som helst her.

Du kan tilgi hvis det er det du føler for - det er ganske mye tilgivelse slik jeg ser det, men det er helt opp til deg.

Du kan ha et slags forhold til en person uten å nødvendigvis tilgi dem for alt.

Du kan distansiere deg hvor mye du vil, eller til og med kutte alle bånd, og absolutt ingen kan klandre deg for det. Ikke du heller.
Hvorfor skal du tilgi ham dette? Folk må roe ned det der pietistiske tilgivelsesidealet. Du skylder ikke denne mannen noen som helst relasjon. Hvis du tror det er bra for deg å ha et nært forhold til ham så kan du det, men ikke fordi han blir trist hvis ikke.

Din tilknytning til faren din ble skapt da du var et barn og han en voksen. Den relasjonen var 100% hans ansvar. Dessverre går det ikke an å få barndommen sin om igjen, så det er for sent for ham å være en trygg og god far for deg. Du kan ikke gå tilbake i tid og skape en ny foreldre-barn-tilknytning. Du kan få et voksen-forhold til ham, men det er ikke noe han har rett på.

Du sier det var en bra familie å vokse opp i, men det du beskriver er grov, grov barnemishandling. Hva enn du føler før faren din nå, om det er kjærlighet, hat, bitterhet, tilgivelse, likegyldighet, skyld, medfølelse eller en rar blanding av alt, så er det helt ok. Ta dine egne følelser på alvor og ikke tving deg selv til å føle ting fordi du tror du burde det.

Jeg har sagt det før her inne, og det kan gjentas: Å holde avstand eller å kutte kontakt med foreldre er ikke hevn, det er selvivaretakelse. Det handler om hva du trenger, ikke om hva han fortjener. Du har ansvar for å ivareta dine egne emosjonelle behov. Når folk ikke håndterer sine egne vanskelige følelser så har det en ugrei tendens til å gå ut over neste generasjon.

Du trenger ikke tilgi noen for å komme videre. Du må akseptere hva som har skjedd og ta inn over deg hva det var, men ikke tilgi, ikke gjenopprette noe. Det kan du gjøre hvis du vil og det føles riktig for deg.





[
Sist endret av *pi; 29. juli 2020 kl. 14:35.
Huff, denne var hard å lese.
Som du skriver ble dere ikke akkurat voldtatt, men dette er triste saker da det mest sannsynlig er litt vanligere enn seksuelt misbruk og potensielt tilnærmet like skadelig.

Vil begynne med å si at det du føler absolutt er rettferdiggjort og forståelig - han hørtes virkelig ikke ut som en bra mann i det hele tatt.

Det som er viktig å huske er at det nesten er en naturlov og at i tilfeller av visse oppførsler er det slik fordi den som opptrer sånn ble utsatt for akkurat det samme eller verre selv som barn.
Du burde spørre han rett ut, om han fikk juling av sin far. Vedder på at dette er tilfellet.

Det er slik en trist verden vi lever i, hvor alle går rundt og er slaver av fortiden sin og hvordan vi sitter fast i et jævla hamsterhjul av dritt hvor vi tilnærmet må være spirituelt opplyste og frelste for å ikke føre dritten videre nedover.

Du og din bror er ofre, og hva som ble gjort mot dere er ikke greit.
Prøv å finn fred i at din far er et offer også - slik som oss alle.
Folk kan sukkerlake det så mye de vil, men denne verden er et fælt sted mer enn et godt - så man skal ikke være så hard med seg selv eller andre for å være et offer av verden.

Tilgi faren din. Prøv.
Tilgivelse er først og fremst for en selv - for å ta av vekten man drar på, men også for å ta en vekt av verden - så tilgivelse er for oss alle.
Du gjør både deg selv og resten av verden en tjeneste ved å tilgi.
Det er ikke uten grunn til at Jesus snakket så mye om tilgivelse - det er faktisk tidenes mind-fuck å virkelig sette seg inn i hva tilgivelse virkelig kan utrette.
Hvis vi skulle reddet verden selv er det kun med tilgivelse.
Tilgi faren din - det er det beste for deg selv og for oss alle.

https://www.youtube.com/watch?v=liaog6-LFpk
Sist endret av SpiritLion; 29. juli 2020 kl. 14:56. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Her var det mye gode innspill, det fikk meg virkelig til å senke skuldrene. Ja hvorfor skal jeg prøve å manipulere meg selv til å tilgi noen som jeg absolutt ikke liker. Radikalt forandret det er han, men hanspiller fortsatt også på samvittighet og liker å ha kontroll. Innerst inne vil jeg ikke ha noe med han å gjøre, å angående det å bli slått ble han det selv. Den gamle generasjonen gjorde det slik.

Broren min er uenig med meg når jeg forklarer dette, nå er han det motsatte av meg da jeg har vært en rusmisbruker siden tidlig alder. Nemlig for å takle følelser. Faen.. han kjøper ting til meg uten at jeg ber om det, men jeg vet at han gjør det for å vise sin 6 dame att han er en god far. Å det å ringe broren min ig meg når vi var liten etter skilsmissen bare for å fiske etter info hva min mor gjorde. Så ikke for å snakke med oss. Ok nå blir jeg sint. Er så mye mer. Pust ut.

Men Seriøst, tusen takk for svarene. Det betyr mye for meg, har ikke snakket med så mye om dette til andre.detr kan vel se hvor ambivalent jeg stiller meg selv til dette.
Sist endret av Takkforatdugår; 29. juli 2020 kl. 15:01.
Sitat av SpiritLion Vis innlegg
Som du skriver ble dere ikke akkurat voldtatt, men dette er triste saker da det mest sannsynlig er litt vanligere enn seksuelt misbruk og potensielt tilnærmet like skadelig.
Vis hele sitatet...
Det ER like skadelig. Dette er jo ikke "god gammeldags oppdragervold", men rent misbruk. Det er selvsagt vanskelig å vurdere hva som er verst, både seksuelle, fysiske og psykiske overgrep finnes i ulikt omfang og grad. I den grad jeg har sett noe forskning på det så tyder det på at psykiske overgrep gjør størst individuell skade av de tre, og at kombinasjon av flere typer gjør effekten større. Man kan selvsagt ikke ha fysisk vold i dette omfanget uten at det også er psykisk vold, i form av konstant frykt (latent vold). Også å være vitne til dyremishandling underbygger dette.

Det som er viktig å huske er at det nesten er en naturlov og at i tilfeller av visse oppførsler er det slik fordi den som opptrer sånn ble utsatt for akkurat det samme eller verre selv som barn.
Vis hele sitatet...
Det er IKKE en naturlov. De fleste som misbruker barna sine er selv misbrukt, men de fleste som selv er misbrukt misbruker ikke barna sine. Hvordan man vil håndtere traumene sine er et valg vi har, det valget har ts og det valget hadde faren hans. Det var hans ansvar.

Vi er ikke slaver av fortiden vår, og å sette Jesus opp som eksempel på hva andre burde finne seg i er temmelig drøyt.

Sitat av Takkforatdugår Vis innlegg
Her var det mye gode innspill, det fikk meg virkelig til å senke skuldrene. Ja hvorfor skal jeg prøve å manipulere meg selv til å tilgi noen som jeg absolutt ikke liker.
Vis hele sitatet...


Radikalt forandret det er han, men hanspiller fortsatt også på samvittighet og liker å ha kontroll. Innerst inne vil jeg ikke ha noe med han å gjøre, å angående det å bli slått ble han det selv. Den gamle generasjonen gjorde det slik.
Vis hele sitatet...
Den gamle generasjonen brukte korporal straff, men det du beskriver der har aldri vært vanlig eller ok barneoppdragelse. Det har overhodet ikke noe med oppdragelse å gjøre. Det finnes ingen unnskyldning.

Men Seriøst, tusen takk for svarene. Det betyr mye for meg, har ikke snakket med noen om dette.
Vis hele sitatet...
Anbefaler terapi, som andre har nevnt. Høres ut som dette er noe du trenger å snakke om og rydde opp i.
Sist endret av *pi; 29. juli 2020 kl. 15:01. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av *pi Vis innlegg
Det ER like skadelig. Dette er jo ikke "god gammeldags oppdragervold", men rent misbruk. Det er selvsagt vanskelig å vurdere hva som er verst, både seksuelle, fysiske og psykiske overgrep finnes i ulikt omfang og grad. I den grad jeg har sett noe forskning på det så tyder det på at psykiske overgrep gjør størst individuell skade av de tre, og at kombinasjon av flere typer gjør effekten større. Man kan selvsagt ikke ha fysisk vold i dette omfanget uten at det også er psykisk vold, i form av konstant frykt (latent vold). Også å være vitne til dyremishandling underbygger dette.


Det er IKKE en naturlov. De fleste som misbruker barna sine er selv misbrukt, men de fleste som selv er misbrukt misbruker ikke barna sine. Hvordan man vil håndtere traumene sine er et valg vi har, det valget har ts og det valget hadde faren hans. Det var hans ansvar.

Vi er ikke slaver av fortiden vår, og å sette Jesus opp som eksempel på hva andre burde finne seg i er temmelig drøyt.





Den gamle generasjonen brukte korporal straff, men det du beskriver der har aldri vært vanlig eller ok barneoppdragelse. Det har overhodet ikke noe med oppdragelse å gjøre. Det finnes ingen unnskyldning.


Anbefaler terapi, som andre har nevnt. Høres ut som dette er noe du trenger å snakke om og rydde opp i.
Vis hele sitatet...
Mye å fordøye dette. Det er noe med å ha en far, å se han i øynene å tenke att han selv ble behandlet slik. Er vanskelig å ikke føle empati. Men hei, skal prøve terapi. Ha en fin dag Pi
Sitat av Takkforatdugår Vis innlegg
Mye å fordøye dette. Det er noe med å ha en far, å se han i øynene å tenke att han selv ble behandlet slik. Er vanskelig å ikke føle empati. Men hei, skal prøve terapi. Ha en fin dag Pi
Vis hele sitatet...
Det er helt greit å føle empati også. Veldig naturlig, det. Det er trist når et menneske roter det så vanvittig til for seg selv og andre. Jeg synes også synd på ham. Du kan føle empati for ham uten å ta på deg ansvaret for at det er sånn eller for å fikse det. Uansett hva du føler så er det ikke feil. Lykke til med terapi
SammeFaenGårNokGreit
Absurd's Avatar
Jeg har hatt det litt sånn med min mor også. Det viktigste for meg er at personen skjønner hvorfor jeg føler det sånn. jeg vil på en måte ikke ha en unskyldning eller noe for det som har skjedd. Er nok viktig og snakke om slikt. Det som fikk meg til å prøve litt mer med mor var egentlig bare skrekken at vi ikke er glad i hverandre når en av oss dør. Er nok veldig viktig og prate om følelser akkurat rundt dette og det kan være at han sitter med mye vondt også fra det som har skjedd.
noen ganger må man bare gi opp folk samme hvem de er. men her virker det som om din far er genuint lei seg ut av det lille jeg kan lese. så prøv å krev å snakk om det.

Men det er også veldig viktig å distansere seg fra folk som ikke bringer noe positivt altså. men hvertfall i mine erfaringer så løses mye med dyp prat
Du kan velge og tilgi, du også si til faren din at du ikke tilgir han for det stygge han har gjort og det trenger du ikke å tilgi han for. Det du må finne ut er hvor mye du vil være i nærheten av han.
Du er ikke forpliktet til å tilgi eller glemme, og han kan heller ikke kreve eller forvente det av deg uansett hvor mye han vil.

Selvom dere gjør hyggelige ting er det ikke bra å omgås noen som har satt sånne spor i deg. Mange i dine sko bryter kontakten for godt og får etterhvert en stor lettelse og et bedre liv etter det, og det skal du ikke ha dårlig samvittighet for.
Når jeg vokste opp både så og hørte jeg om mange som fikk ris eller juling når de gjorde noe galt.
Felles for de fleste foreldre som gjorde dette var at de vokste opp med den type oppdragelse selv.

Enkelte har/hadde et normalt forhold til sine foreldre idag mens noen har brutt kontakten helt.

Jeg fikk også ris noen ganger, men ikke av grov karakter.

Hadde et familiemedlem jeg vokste opp med som hadde alkoholproblemer, han brukte også ganske voldelige metoder når dyra ikke hørte etter og slo dem med dritt skrapa til den knakk osv. Han var også veldig nedlatende og sårende i måten han snakket til barna i familien på, men ikke voldelig mot barna eller kona.

Etter hvert som jeg ble eldre skjønte jeg hvor store personlige problemer denne mannen hadde.
Alkoholproblem, mentalt utslitt, økonomiske utfordringer var nok hovedgrunnen til at han var som han var.

Forakten jeg hadde mot denne personen har derimot utviklet seg mer over til sympati etter hvert som åra har gått.

Ser enkelte her er nådeløse og at du ikke bør tilgi han for julingen du har fått, jeg er derimot uenig. Uenig på den måten at hvis DU ønsker å tilgi han, skal du ikke la deg påvirke av hva folk som ikke har opplevd det du har gjort syns.
Det er kun du som kan føle om du er villig å prøve å tilgi din far.
Oppveksten glemmer man aldri, og 100% kan man sikkert aldri klare å gi slipp på det som har skjedd.

Du sitter sikkert med mange spørsmål til din far som uansett kan være godt å få snakket om, uavhengig om du vil prøve å tilgi ham eller ikke. Men svarene du får kan være med på å gjøre valget ditt lettere, både positivt og negativt.

Idag er jo den typen oppførsel din far hadde med rette sett på som en kriminell handling, for 30-50 år siden not so much.

Gjør det DU syns er riktig.
Kanskje er forholdet dere har idag nok, ikke vet jeg.

Lykke til ��
Sitat av Lusmisbruker Vis innlegg
Forakten jeg hadde mot denne personen har derimot utviklet seg mer over til sympati etter hvert som åra har gått.

Ser enkelte her er nådeløse og at du ikke bør tilgi han for julingen du har fått, jeg er derimot uenig. Uenig på den måten at hvis DU ønsker å tilgi han, skal du ikke la deg påvirke av hva folk som ikke har opplevd det du har gjort syns.
Det er kun du som kan føle om du er villig å prøve å tilgi din far.
Oppveksten glemmer man aldri, og 100% kan man sikkert aldri klare å gi slipp på det som har skjedd.

Gjør det DU syns er riktig.
Kanskje er forholdet dere har idag nok, ikke vet jeg.

Lykke til ��
Vis hele sitatet...
Har tenkt litt, å jeg reagerte med mye sinne i går. Kommer til å ta det opp med han, når jeg setter meg i hans situasjon skjønner jeg selv at han sleit mye i den tiden. Han var bare 20år, Alkohol og press fra sin far, jobb og 2 barn. Når jeg ser på han ser jeg et såret barn som ikke fikk den kjærligheten han trengte, han gjorde sitt beste. Han kommer til tårer ofte når fortiden blir tatt opp, å sier han angrer så mye, så det sier sitt. Det er ett anstrengt forhold, men vi gjør mye koselig sammen å det er nok. Familie er komplisert så jeg tenker å være "the bigger man".
Takk for svar.