Hvordan kan det ha seg at de som kjenner til amf og virkningen av det har gjort seg forstått med at alle som bruker amf blir kyniske og egoistiske? jeg er enig der, men hvorfor blir det slik? hva er mekanismen?

Avhengighet er en bitch! Kjærligheten for rusen overgår alt annet av fornuftig, empati og sympati for andre mennesker.
Rusmisbrukere passer veldig ofte inn i de antisosiale personlighetsforstyrrelsene (sosiopati, psykopati, machivellisme og narsissisme) uten at man trenger å ha den diagnosen siden trekkene er direkte i sammenheng med rusmisbruket. Det er også en del med disse personlighetsforstyrrelsene som tyr til rus så for psykologer og pårørende er det ikke alltid lett å sette fingeren på hva uten å vite hva som kom først av høna og egget. Trekk som passer med bipolar og borderline, depresjon og angst kan også komme av rusmisbruk.

Rusavhengighet endrer hjernen på mange negative måter, rent fysisk og kjemisk som gjør at man blir mer kynisk, i tillegg er miljøet survival of the fittest så man har måttet lære seg holdninger til å være kynisk for å få det man vil.

Da jeg var narkis ble jeg aldri kynisk. Jeg skjønte aldri hvordan folk kunne totalt tape seg selv og alt de stod for. Jeg ble narkoman i voksen alder så kanskje derfor hadde jeg de samme verdiene som da jeg var yngre, til og med da jeg havnet på gaten. Men av erfaring så er nesten aller de fleste jeg kjenner fra det miljøet ute etter å stjele fra deg, lure deg, eller ødelegge for deg på en eller annen måte. Kan ikke stole på en kjeft. Jeg hater sånne mennesker.

Fy faen, jeg skjemmes over meg selv da jeg var på det kjøret der.

Jeg har alldrig vært på kjøret, men har observert mange venner som havnet der. Jeg hadde en gang en svært så tilitsfull person på besøk, hvor jeg gav han husly i noen uker til nøds hvor han deretter robbet hun under for gjennstander han solgte videre som jeg måtte betale for. Så jeg har undret meg selv på hvordan folk du vanligvis kunne gitt bankortet til kan ende opp med å bli slik. Samtidig så har jeg og tidligere venner som var fullstendig ute som man kunne lånt bankortet til. Det er nok en kombinasjon av flere faktorer.

Jeg tror det er mye rett i dette.

Dessuten lurer man belønningsystemet i kroppen etter kyniske og uetiske handlinger som resulterer i tilgang på narkotika - som i sin tur fører til en massiv utskillelse av nevrotransmittere som forteller deg at det man akkurat gjorde var gode greier som man burde fortsette med.

Og hva skjer så når man sitter der igjen etter en skikkelig heisatur og føler seg som et takras mens vonde tanker og følelser fortsetter å presse seg på uten at man har noe å foreta seg pga. man har endt opp med å miste jobben som følge av rusmisbruk f.eks.?
Eller har mistet kjæresten som man elsket over alt på jord?
Kanskje at vennene har begynt å vende deg ryggen etter mange år med oppfølging og mislykkede forsøk på å hjelpe?
Forvist av familien?

Da kan jeg forstå at man nærmest går over lik for å få seg noen pauser fra virkeligheten.