Noe må vell være positivt eller bra? Ingen andre enn deg selv som kan prøve å få til livet du ønsker

Var mange som var interessert i en utdypning til dette innlegget, og det er forståelig. Glad at en tråd som diskuterer livskvalitet skapte slikt engasjement og ikke minst ærlighet fra flere her som ikke nødvendigvis føler at de lever et godt liv. Vi ønsker vel alle å lære av denne typen diskusjon.

Setter stor pris på om du svarer på spørsmålene jeg hadde som nummer 2 innlegg etter det du skrev:

Håper du svarer, dette er en fin mulighet til å høre ditt perspektiv og det i seg selv kan være lærerikt.
Gjerne forklar grunnene til at du tenker som du tenker, på tross av at noen av oss andre stiller oss mer eller mindre uforstående til det som fremstår som en ganske pessimistisk holdning

Jeg kan være pessimistisk i perioder, men jeg har også øvd mye på å være positiv og finne glede i småting. Det funker. Det er litt "fake it till' you make it" som ruskonsulenten min har sagt ifht. en optimistisk holdning til livet.
Og det har faktisk fungert veldig godt!

Håper du greier å finne glede i små ting så vel som store ting etterhvert

Tror en bør tenke før en skriver noe slikt. Det er jo ikke en sannhet at alle har noe bra i livet. Noen har faktisk ikke det. Noen har kanskje ikke noe nettverk, ingen venner eller familie, ingen jobb, knapt penger til mat og er kanskje kroniske syke eller sliter kanskje tungt psykisk.

Slike spørsmål kan kanskje dytte folk over kanten?

Hva om spørsmålet omformuleres, hva trenger du for at du skal ha noe positivt eller bra i livet?

Da blir spørsmålet noe som kan bidra til å klargjøre hva de føler de trenger eller mangler i livet og som de kan bidra til å få på plass.

Så så ingen av oss her inne er noe psykologer heller. Sett værre svar enn det der. Dessuten var det ikke skrevet på en kjip måte, mulig litt direkte. Dette er en tråd som omhandler livet på godt og godt som de som ønsker kan svare på. Det kan være ulike svar og det er greit.

Så generelt tror jeg det er et større problem at folk ikke bryr seg, at folk ikke svarer enn at man risikerer å si så mye feil.
Hvis man er saklig og oppriktig i det man sier så syns jeg de fleste svar og råd bør være innenfor.
Her holder jeg selvfølgelig ting som åpenbart kun fagpersoner kan svare på utenfor
Sånn tenker i hvert fall jeg.

Du er rik med god helse, men hva er det du føler du ikke får til da?
Kjærligheten?

Er det ikke bedre å ha noen få enn folk som drar deg ned og gjør hverdagen kjip? Det synes i allefall jeg. Nå er jeg veldi fornøgd å da. Stresser ikke med å finne noen eller dette med barn. Man kan ha det nok så bra i eget selskap også.

Drømmen er å ha økonomisk uavhengighet.
No more, no less

Drømmen er å realisere drømmene. Masse dyr. Folk rundt deg tilføyer godhet i livet. En jobb man trives i. Tjener godt. Har en god psykisk helse. Kvitter seg med folk som bare juger, baktanke om alt og utroskap. Å være et omsorgsfullt menneske som fullfører målene sine og føler på en mening i hverdagen.

• Masse dyr = Lett
• Folk rundt deg tilføyer godhet i livet = Da må du gjøre det samme for andre
• En jobb man trives i = Lett
• Tjener godt = Er det viktig hvis alt det andre blir oppfylt?
• Kvitter seg med folk som bare juger, baktanke om alt og utroskap = Det starter med deg
• Å være et omsorgsfullt menneske = Lett
• ..som fullfører målene sine og føler på en mening i hverdagen = Sett deg riktige mål

Håper ikke navnet ditt har du med tråden da «NokerNok» har en viss tyngde..

Hvordan kom du deg ut av depresjonen? Og evt hvor lang tid?

Hæ?

Kan menes med at man har fått nok av noe eller livet, slik jeg tolket det.

Et godt liv for meg er og gi totalt faen i hva andre mennesker mener om deg. Jeg gjør akkurat hva jeg vil når jeg vil & vis ikke folk aksepterer det so what? Jeg er meg ikke alle andre. Så jeg er meg selv uten og bli påvirket av hva andre synes og mener.

Ingen anelse, alt annet en hva det er nå. Få livsgnist tilbake kanskje.

Åja, nei har ikke noe med det å gjøre nei.

Å ikke må kjempe for å klare seg gjennom hverdagen.

Kjem videre en dag lysner det opp

For de følelsløse er det enkelt ja.. For andre tar det år før det gir seg. Kanskje aldri

Sant det ja, lettere sagt en gjort. Har vært i et mørkt hull ca 2 år og datt enda lengre ned tidligere i år. Men jeg lever å puster og har et håp om at en dag kan jeg puste ut å begynne å leve igjen. Er egentlig ganske sosial for tia med kompiser men føler meg allikevel alene.

Heller alene enn å føle seg alene med noen. Da kommer det mye gøy som traume og problem med å forholde seg å knytte seg til folk igjen.

Jo lenger man er alene, jo vanskeligere blir det å knytte seg til folk igjen dessverre..

Ikke nødvendigvis. Jeg trives å være alene men er ikke ensom. Å knytte seg til noen pga en relasjon i ettertid er vanskelig ja. Men det ønsker jeg heller ikke.

Et godt liv må være å kunne bo godt, ha bra folk i livet, en jobb man trives i og ha penger til å gjøre ting man vil. Tenker ikke på sløsing men å reise eller spise ute i blandt eller kjøpe seg den fete jakka man ser og ikke alltid være fattigfant!

Helt enig her, desverre. Fått tillitsproblemer selv og stoler knapt på min egen familie som alltid har vært ganske nære.

Det er jo noe som kan la seg gjøre å fikse. Ikke alle har den muligheten når de ikke er i livet sitt. Heller alene enn å føle seg alene med flere. Folk er bare piss.

Det har jeg innsett også...

Folk? eller at noe kan fikses, men andre ting ikke?

Folk er dritt og tenker stort sett på seg selv. Forskjellen er at enkelte innser det.

Tja, ikke alle som har den selvinnsikten og kanskje innser det i ettertid.

Kan være enig i at folk flest bare er piss, men ikke alle.. Skal ikke putte folk i den gode og dårlige båsen, men skal man generalisere på et slikt plan så vil jeg si det finnes en del gode folk der ute også. men det er lett å ikke se det om man selv sliter, er pessimistisk, deprimert og hele den pakka der. Been there, done that, er sånn fra tid til annen selv. Folk flest tenker på seg selv naturligvis men man kan tenke på seg selv og samtidig bry seg om andre, ikke sant.

For å holde meg til trådens tema.. Får du dekka alle behovene i behovspyramiden så tenker jeg man har gode forutsetninger for å leve et godt liv. Tror derimot mange mangler et og annet behov, spesielt når man sliter psykisk, sliter med rus osv. Har man the basics dekka med tak over hodet og inntekt gjennom jobb eller annen sikker inntektskilde så har man i det minste trygghet. men det alene trenger ikke gjøre deg lykkelig.

Likevel tror jeg ens måte å se verden og mennesker på også vil ha noe å si for hvor godt livet ditt er. Så noen videoer på yt av folk som bor i undergrunner i storbyer, som er hjemløse og ikke ønsker å bo på shelters pga kriminalitet og dop. Flere av de var veldig fornøyd med livsstilen sin og gjorde det beste ut av det, de smilte og var glade. livene deres var ikke perfekte men de gjorde det beste utav hva de hadde, en ganske bra innstilling jeg gjerne skulle adoptert selv.

Jeg tror likevel ikke at hvordan man ser verden og mennesker, er 100% valgfritt, for man er som man er. Noen er optimister, noen er pessimister, noen er psykisk syke og hvordan man ser verdensbildet vil påvirkes sterkt av det. Å endre innstilling og tankesett er en mentalt krevende jobb, ofte klarer man det ikke alene, og så er jo spørsmålet om man vil endre det. Jeg for min del har et noe pessimistisk syn på mine omgivelser, og jeg opplever ganske ofte at jeg har rett, for meg ville det vært naivt å være optimistisk og for godtroende.

Livet er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, sa dronningen i talen til barnebarnet sitt. Mange reagerte på dette, for man kan ikke alltid velge hvordan man tar det og det kan skje ting i livet som kan være vanskelige å takle der og da og som vil påvirke livet negativt, uavhengig av hvordan du tar det.

Livet er greit så lenge du kan gå på ski.
https://helledussen.com/mp3/Fra_gaml...aa_paa_ski.mp3

Noen trives bedre i sitt eget selskap enn andre da kanskje? Betyr ikke nødvendigvis at man er ensom for det. For mye sosialisering for min del tar ekstremt mye energi og blir sliten av det. Litt påfyll her og der er innafor. Ikke alle dager er like ålreite, det skal de ikke være heller. Men livet er som det er og det er greit.

Av alle syns eg personlig dette var den refleksjonen som er ærligst. Passet ihvertfall meg og egentlig bare mer med årene som har gått og faila kjærlighetsforhold. Spørsmålet har vel verken et enkelt svar og dessuten individuelt svar for oss alle. Men uten tvil Musikk, Damer, familie, venner, mat og til slutt (rus)

Jeg er gift, to barn. Krevende ansvarsfull jobb som jeg liker. God økonomi, friske barn, bolig med utleie. Hektisk hverdag fører til lite sosial kontakt, få venner jeg har kontakt med i dag, men fyller forsåvidt det sosiale behovet på arbeidsplassen. Gjennomsnill kone, men dødt og kjedelig sexliv.

For mange sikkert drømmelivet. For noen år tilbake var det mitt drømmeliv også. Jeg har det bra, men innser stadig at jo bedre jeg har det, jo høyere flyttes lista. Føler meg liksom aldri helt fornøyd.
Jeg har funnet ut at det jeg savner er frihet. Frihet og tid til selvrealisering. Frihet økonomisk og personlig.

Jeg er også født slik at jeg har behov for å bli sett opp til, behov for å føle aktelse og bli beundret. Jeg tror det er derfor jeg stadig jager lykkefølelse kanskje? Jeg elsker å få skryt og bli brukt som et godt eksempel på jobb blant annet, dermed setter jeg også store krav til meg selv. Gjennom livet har disse behovene også ført med seg en del dritt dessverre, blant annet svært mye damer en periode. Mye alkohol deler av livet da jeg elsket å være midtpunktet i gjengen og dra damer på fest.

Nå i dag har jeg mer kontroll over disse behovene, i hvert fall har de seksuelle roer seg litt med årene.

Så, hva er et godt liv? Tja, med svaret mitt mener jeg å si at jeg lever godt, men av ulike grunner blir jeg aldri fornøyd selv om mange skulle kappe av seg fingre for å få mitt liv.
Så lenge man har dekket sine primære behov og har økonomisk trygghet er forestillelsen om er godt liv subjektivt, tror jeg.

Hva som er bra og godt går i faser for min del. Jeg er skilt og har 2 barn, hvor det ene bor hos meg fast og det andre halvparten av tiden.

Når vi var en familie var det helt greit til ting begynte å skli ut. Det var en god periode i livet. Hadde alt man trenger og mer til. Savner egentlig ekssvigers for å være ærlig. De var veldig hyggelige og solide mennesker.

Nå om dagen er alt helt greit, men jeg er ensom. Jeg har en god jobb og god økonomi, samt hus, bil og alt jeg og barna trenger. Har mye ansvar på jobb (langt mer enn jeg egentlig ønsker) og får mye skryt for jobben jeg gjør. Det er fint det, men effekten av det er at jeg stiller høye krav til meg selv ellers også. Jobben har tatt mye av energien min og jeg har lite kontakt med voksne utenfor jobb. Det medfører en form for ensomhet på kvelden og det er trist. Jeg har kjæreste som også har barn, så vår tid sammen har minket mye etter at min eldste datter ønsket å bo hos meg fast. Det er trist, men jeg vil aldri la barna mine komme i andre rekke. Mange tanker for tiden og en vanskelig periode nå, som forhåpentligvis går over. Spørsmålet er vel hva som skal til for å løse opp i det. Avslutte forholdet er alternativet som popper opp i ny og ne.

Så ja, det går i faser og endres etter hvilken situasjon man er i. Som andre har nevnt ønsker man kanskje det man ikke har, eller noe man ser tilbake til som en hyggelig greie.

En ting som er sikkert er at det som har skjedd ikke kan endres på, men man har alltid muligheten til å endre det som kommer i fremtiden. Gresset er sjeldent grønnere på andre siden etter min erfaring. Det vil alltid være problemstillinger og ting man må ta hensyn til i alle settinger. Det som er bra for noen vil også være djevelen for andre.

Kanskje lettere å vite hva et godt liv IKKE er og deretter se hva man sitter igjen med. Er på 3 natta på veeldig lenge der jeg ikke har brukt sovetabletter og våkna imårrest av at jeg hadde 3 forskjellige drømmer som handla om verdens undergang. I vær drøm mista jeg enten familie, venner eller noen jeg var glad i og det føltes så ekte at det trigga endel ting som endte med at jeg våkna, starta å grine og deretter sovna.
Ikke første gang det har sjedd og blir nok ikke siste.

Jeg tror om man har alt dette, så burde man kunne leve et godt liv:
Tilhørighet, kjenner på daglig mestring, sunn livstil(søvn, mat, aktivitet etc), familie, interesser, økonomisk stabilitet, at en klarer å kontrollere sine egne følelser og reaksjoner/akseptere at ting er tungt og vanskelig, for så å sette pris på perioder når ting er fint og godt.

Godt liv er å ikke få kjipe tanker i hodet som skravler 24/7

Støtter denne..

Elsker hvert eneste sekund. Absolutt eneste jeg gjerne skulle forandrer på er frykten for at det kun kan gå nedover, selv etter over ti år i denne drømmejobben av alle drømmejobber (som strengt tatt ikke har endret seg stort siden 1991). Før eller senere må jeg sikkert flytte når huseier vil selge, men med mindre eiendomsbobla øker takst 2x fortere enn historisk rate så har jeg nok oppspart til å kjøpe nettopp denne boligen som er så perfekt plassert for mitt sære behov at det siste 12 år har ikke har vært noe annet sted og tomt jeg heller ville kjøpt/leid.
Når det er sagt så har jeg aldri hatt noen store hindringer i livet å overkomme. Født med en kronisk diagnose som påvirker store deler av livet før puberteten, men i voksen alder er det nesten mer fordeler (gratis tannlege, handicapparkering etc) enn ulemper. Er også 12 år siden jeg kuttet all kontakt med fadern og hans side av familien, men ikke pga mishandling eller noe, han er bare en narsissist særpeis som jeg i voksen alder ikke ser noen grunn til å ha kontakt med (og hans side av slekta har fått servert iallefall en fiksjonshistorie som fraksriver han all skyld for 'bruddet', som de gjerne må tro på for min del, jeg vet ikke en gang detaljene). Håpet er iallefall at de ti siste år fortsetter helt identisk resten av livet (er 34 år), det hadde vært jævlig sytalaust.

Jeg er veldig 50/50. Jeg har familie, jeg eier hus og bil, jeg har to nydelige barn og sånn hverdagslig sett så har jeg det ganske bra. Problemet ligger i en trøblete oppvekst. Jeg fikk en alt for sen adhd diagnose som resulterte i store utfordringer i hjemmet. Mamma var alene om omsorgen for meg, og slet med å håndtere meg. Jeg ble derfor hentet av politiet i en alder av 15 år, og plassert på en institusjon 5 timer unna, midt på natta. Etter noen dager ble det bestemt at jeg skulle plasseres på en bolig, med oppfølging av miljøterapeuter. Jeg ble kastet ut fordi jeg var en sinna femtenåring - utenom det hadde jeg ingen problemer. Jeg kom hjem til avtalt tid, sa alltid ifra hvor jeg var, drakk ikke alkohol og ruset meg ikke. Men så ble jeg plassert på en institusjon med mennesker som ruset seg til den store gullmedaljen. Så kan dere jo sikkert forstå hva som skjedde videre derifra.

I dag er jeg 29 år. Jeg sliter med angst og depresjon. Ingen utdanning, og som følge av det er jeg stuck på nav. Jeg prøver å studere, men alltid kommer det noe i veien. Jeg har fått et barn med en alvorlig kronisk sykdom, og pga det har sykehuset vært en stor del av våres liv i fire år.

Jeg skulle ha mine siste eksamener nå i November. I går fikk vi brev om at operasjondato for mitt barns tredje operasjon er satt til starten av november. Som betyr at jeg heller ille nå blir ferdig. Planen var å søke høyskole i starten av neste år, men igjen blir det utsatt.

Det skal alltid være noe, hele tiden. Jeg føler at jeg aldri har hatt serlig flaks i livet, og det gnager mye - og påvirker meg i hverdagen.

Som sagt, jeg har to fantastiske barn, jeg eier hus og bil, og sånn på overflaten er livet ganske fint, men jeg skammer meg over livet mitt, at jeg ikke har fått meg en utdanning, at jeg ikke føler at jeg helt håndterer livet som jeg burde.

Jeg ble nykter når jeg var 23 år, men jeg påvirkes fortsatt av de dumme valgene jeg har tatt den dag i dag.

Min pappa skrev fra seg omsorgen for meg før jeg ble født, mens min mor gjorde det samme da jeg var 15. Det er ingen god følelse, og er noe jeg går å tenker på ofte.

Innlegget mitt ble litt lenger enn planlagt, men det var godt å få luftet litt. Jeg leste i mine gamle papirer fra bupp(?) at jeg scoret høyt på unødvendig åpenhet, noe som jeg mistenker at stemmer. Haha.

Har du noe kontakt med dine foreldre den dag i dag, og eventuelt hvordan er forholdet dere imellom nå?

Et godt liv er å kjenne seg glad (ikke trist hele tiden). Et godt liv er at tankekjør er pauset (ikke fred å få). Godt liv er å kunne slappe av og sove uten «juks».

Et godt liv i mine øyne, er et liv hvor man har ekte frihet. Frihet fra sitt eget ego/mind og frihet fra samfunnets ideer. Du er fanget i ett fengsel lagd av deg selv og samfunnet. Livet ditt styres av samfunnets forventinger og dine egne forventninger, som bare er tull. Det er ikke ditt liv. Det livet du lever nå, lever du som en slave til eksterne og/eller interne påvirkninger. Jeg fant ut for at jeg skal kunne leve et godt liv, så må jeg kutte vekk alt som bundet meg fast til det gamle livet. Nå lever jeg et liv, hvor ego ikke lenger har all makten. Jeg identifiserer meg ikke med noen personlighet eller som en del av noen gruppe. Jeg identifiserer meg ikke selv som et menneske en gang. Figuren jeg ser i speilet har jeg liten til ingen identifikasjon med. Jeg er ikke lengre en slave til det falske ego og samfunnet. Så jeg blir heller ikke påvirket særlig av begge delene. Triste nyheter og triste tanker påvirker meg nesten ikke noe, for jeg har ingen ting med det å gjøre. Hadde jeg fått nyheter om at familien min dør i morra og at hele menneskeheten vil dø, så hadde ikke det påvirket meg like mye som det ville påvirket folk flest. Livet er en drøm, og har ingen mer realitet enn en drøm. Og det er dumt og la noe påvirke deg for mye i en drøm.

Triske saker har ingen påvirkning på deg? Høres ut som en kald psykopat som ødlegger folk. Vill heller gråte daglig enn å være totalt følelsesløs.