Har du planer om å få barn? Hvorfor (ikke)?

Personlig har jeg ingen anelse. Er jente så jeg har den fryktelige biologiske klokken å tenke på. Egentlig har jeg ikke lyst/mulighet, men så sniker frykten seg inn for å være alene som gammel og å angre når det er for sent (ikke så alt for lenge til). Men jeg har nettopp fått en nevø, så da har jeg ihvertfall ham (og slipper hele jobben )

Høres kanskje ut som et "Kvinneguidenproblem", men jeg ønsker å høre synspunkter fra en helt annen type mennesker enn dem som finnes der. Merker at jeg er på en helt annen planet enn de fleste av de folkene.

Nei, absolutt ikke.

Fordi jeg setter stor pris på rikelig med søvn, såpass lite ansvar som jeg har per nå, friheten min, ha det stille og rolig rundt meg, ha det ryddig og pent uten at det ligger leker strødd over alt.
Nei, barn frister meg rett og slett ikke på noen som helst måte.

Harde jeg vært flink til å planlegge hadde jeg sikkert ikke fått noen. Jeg hadde ikke tenkt til det. Glad jeg er en vims. :P

Håper så mange som mulig vil lese dette og reflektere litt på det.
Jeg har selv tenkt å klippe snoppen, bestemte meg vel egentlig for det for et par år siden, men det er en såpass drastisk operasjon at jeg ville gi idéen litt tid å modne seg på.

Vel, hva jeg tenker forandrer seg sikkert ettersom jeg blir eldre, men jeg har lyst på mange barn. Ikke det at jeg er særlig flink med barn eller noe, men jeg har lyst til å ha en stor familie rundt meg.

Tanken på å ha en sønn eller datter er spennende, men helt ærlig vil jeg heller ha en hund. Satser på at søsteren min eller broren min får unger så jeg kan være den kule onkelen.

Har starta å tenke litt over dette i det siste selv

Ja, jeg kunne godt tenkt meg unger, kanskje en eller to, når den tid kommer. Per dags dato kunne jeg ikke tenkt meg unge(r), av den enkle grunn at jeg går på skole, så føler meg ikke økonomisk sterk(?) til å skulle ta vare på et avkom av meg.

Jeg har ett sterkt håp om å ikke skaffe meg noe(n) gråtende små før jeg iallefall har fast jobb og kanskje eget sted.

Jeg ville aldri funnet på å bringe barn inn i et samfunn som dette - verken ville jeg ha hatt et barn i noe annet land. Tenk å måtte sende barnet ditt til en skole der førsteklassinger får iPhone, og der de beste elevene må dra seg ned på nivå med de dårlige (evt. useriøse).

Kanskje om det en dag blir en revulosjon.

Helt enig med deg!

Hvor gammel er du egentlig??, er du veldig ung og påvirket av disse "i'm pregnant" seriene som herjer på diverse kanaler på TV'en om dagen??, har selv 2 flotte gutter som vi fikk da vi var relativt unge og føler at det ikke var noe hindringer, bare at det sosiale livet endres litt.. mange frykter at livet blir ødelgt, men det er for folk tenker 4-kanta og tror det er normer for å ha barn!! så i min filosofi så har alder lite å si så lenge du tilpasser det

Syntes det virker litt morro å se en liten unge vokse opp, som du vet at er din og som du har ansvar for. Men ikke faen om jeg skal ha noen før jeg er ferdig eller nesten ferdig med utdannelse og har et relativt stabilt liv.

Dog er ikke samfunnet på vei dit jeg vil ønske å la en liten unge vokse opp i, men det er fortsatt en god stund for at ting skal forandre seg.

Ikke før jeg er 35-40 minst. Nekter å "sløse" bort mine unge år på å oppdra et barn Bare det å ha en dame er for mye ansvar akkurat nå føler jeg, kan ikke bare gjøre som man vil lenger da

Kunne ikke tenkt meg å ha unger
Jeg tenker på det som en hva skal jeg si.. byrde? Er det eneste som jeg kommer på nå, Høres ikke riktig ut for meg selv men en annen ting er at jeg ikke kunne tenkt meg å bli sammen med kvinner, er nå ikke mer en 16 men ganske sikker på min retning The Great Catsby: Ble en liten vekker med den siden Likte den listen med grunner for grunnene til å skaffe seg barn

Nei. Hvorfor? Fordi jeg er bipolar affektiv og sliter enormt med angst. Føler at et barn fortjener å vokse opp med noe bedre og mer stabilt enn meg som far. For ordens skyld så elsker jeg unger. Har fire herlige onkelbarn som jeg skulle ønske jeg så mer til.

Når tiden er rett så.. ja. Jeg har tro på at barn får fram det beste i en! Har også tro på å bli en god nok far før man setter barn til verden. Man bør vente noen år og bli smart først.

Det er jo mulig å adoptere

Har aldri giddet å se programmer på tv og film om unger og foreldre osv og etter min erfaring ( kjenner mange som har unger på rundt 1-3 år) så skriker og roper de så himla mye at jeg blir gal. Heldigvis er det forhåpentligvis ikke slik når de blir eldre

av en merkelig grunn så er ikke skrikingen så ille når barna er dine egne.. ikke at barn skriker så mye

Unger skal man ha!

Bestemte meg i 14-15 årsalderen at kids skal jeg ha når jeg er 20, uanfaensett.
Helst først en guttunge, og deretter en jentunge.

Begrunnelsen er vel det at jeg "elsker" barn, og er ganske flink med dem.
Hvorfor så tidlig alder, er vel fordi at mine foreldre var 21, når de fikk meg.

Jeg er nå 18, og å drikke på byn, feste me min far e helt konge! Me tanke på at han er "ung".

Og, det er lettere å kommunisere me han b.la angående drugs, kjerringer etc etc.

Virker kanskje ulogisk for andre, men utrolig logisk for min del

Holder meg til øvinga !

Jeg har 2 barn på 3 og 4 år. Er ganske ung selv (23) men i dagens samfunn er det vel rimelig normalt med unge foreldre. Det er kanskje noen ting jeg skulle "ha gjort" før jeg fikk barn, men jeg angrer ikke nå iallefall. De gir meg mye glede (og endel fortvilelse av og til), men alt i alt er jeg fornøyd med valget som ble tatt.

Barn kan også få fram det verste i en, og vil sette tålmodigheten din på prøve både titt og ofte.

Og til mange av dere andre, selv om det det kan være mange grunner til ikke å få barn, mener jeg at dersom man blir med barn, skal man ta det i mot med åpne armer, så sant man har muligheten til det vel å merke, eventuelt avbryte svangerskapet dersom det finnes en god grunne til å gjøre det. For skal man være med på leken, bør man også kunne ta konsekvensene dersom man har vært uforsiktig.
Noe jeg derimot ikke har sansen for, er folk som mer eller mindre skal befolke Jorda alene, ved å flest mulig barn, jeg mener ett til to barn er nok, skal man ha fler barn, er det mer enn nok av barn i verden som ville blitt overlykkelige for å få et hjem.

Ja jeg skal ha barn fordi når jeg blir gammel kan de ta vare på meg og er veldig glad i barn men også i søvn er lenge til men har allerede bestemt meg

Er jeg så heldig at jeg kan finne meg en jente som vil ha barn, JA.

Selvfølgelig vil jeg ha barn. Dere som ikke vil, gi meg deres barn. Jeg ønsker meg masse barn.

Ikke syyt så mye. Jeg har vært inn og ut av helvete hele livet mitt. Eneste jeg ønsker meg i dag er ett barn.

Du hårløse apene som skriker og skriker og holder aldri kjeft? Neitakk

Ja.

Jeg liker ikke barn sånn generelt fra de er 0 til 9-10 år, men etter det er det jo bare artig med unger.
Jeg håper på både en gutt og en jente fordi jeg gjerne vil være den kule faren som alle kidsa på skola liker!
I tillegg håper jeg og ha en god inntekt så jeg kan skjemme bort dem litt, men ikke alt for mye selvfølgelig!

Gleder meg spesielt til f.eks guttungen vil ha moped (får ikke lov, skal ha lett ), de første ordene, de første skrittene, og egentlig alt. Synd jeg bare er 16 enda.

Hvordan kan barn få fram det verste i en? For søren, man har satt det til verden. Hvorfor skal man gjøre det verste i en mot dèt? Stakkars, det er jo hjelpesløst? Du er jo voksen og vet forskjell på rett og galt? Ellers er man ikke voksen. Det er det eneste man skal kunne vite for å ha barn. Man behøver ikke kunne mye annet.

Enig?

Når tiden er riktig. Først må jeg finne drømmekjæresten.

Det betyr at du har så mye mer å leve opp til Husk dette ordtaket: "Ikke prioriter dine planer, planlegg dine prioriteringer" ....

Njaa, vil leve livet først og så skal jeg bli pappa. Da har jeg mange historier å fortelle om til barna

Skjønner meg ikke helt på dere, som ikke vil ha barn? Noen av dere sier at dere ikke ønsker barn i denne "forferdelige verdenen" vi lever i... Har dere tenkt tanken, at deres barn kan forandre på den? Samt bidre til denne "revulosjonen" som dere ønsker?

Selv håper jeg at jeg en dag får barn, det må uten tvil være noe av det mest fantastiske du kan oppleve i livet! Tenk den følelsen du får da! Du har skapet et liv, du har videreført dine egne gener og arv, med en andre ord, hvis du er heldig så vil dine gener og arv leve videre i mange generasjoner!

Hvis alle menneskert skulle ha holdingen "nei, verden er for stygg" til at vi kan sende noen barn til verden, så hadde vi jo til slutt dødd ut. I tillegg til at vi hadde dødd ut, hadde jo kunnskapen vi alle sitter inne med dødd ut! Det å få barn gir deg jeg muligheten til å videreføre, den kunnskapen du sitter inne med, til neste generasjon!

Selv har jeg ingen barn, men hvis jeg en dag skal ha unger, så vil jeg tro at det kommer til å bli en fantastisk opplevelse! Uten at jeg snakker av erfaring, vil jeg tro at det å oppdra barn er noe av det største du kan oppleve i livet! Syns det virker som en helt fantastisk opplevelse å se noen "vokse opp".

Det krever jo endel å få/ha et lite barn i huset, men tror faktisk at gleden er større enn sorgene! Noen søvnløse netter har jo aldri drept noen! Livet handler jo ikke bar om å ta... Men å gi å ta...

Ser mer for meg at jeg er "guttemamma". Kunne egentlig ikke tenkt meg jente. Hvis du får gutter, så kan du jo sende dem over til meg? Så kan jeg sende jenter tilbake

Kommer aldri til å få meg noen unge,har nokk stress i livet fra før.
Er glad i barn,men som andre har sagt,vil jeg heller være den kule onkelen.

Vel kanskje ikke det verste i en, men det er helt utrolig hvor sint man er i stand til å bli, og nei jeg mener ikke å slå eller skade sine barn, det er uakseptabelt. Jeg mener at det å ha barn er mer komplisert enn hva du ser ut til å tro, og jeg ville bare få frem at barneoppdragelse er en stor utfordring. Noe jeg føler meg trygg på at du også vil finne ut den dagen du selv får barn.

Er det feil å få andre til å passe barnet for èn helg av 5 for å få tid til seg selv og forloveden en sjelden gang?

Du skal være heldig foreldrene dine ikke mente det samme som deg, da hadde ikke jeg svart på dette akkurat nå Noen er vell ikke så flink med unger/hater unger. Men hvis den dagen kommer da du "uheldigvis" får en, tror jeg nok du vil knytte deg å bli veldig gla i ungen relativt fort. Når ungen vokser opp, selv om du ikke mener selv du gjorde det bra, blir du nok den viktigste personen i ungens liv.

Den dagen jeg ikke lenger har lån, har et par millioner til overs og har et stort nok hjem - KANSKJE

Hvorfor ikke ?

I mitt syn ødelegger man sitt eget liv økonomisk, arbeidslivet går i dass (om man skal gi ungen den oppdragelsen den fortjener), null frihet osv.
Får jeg unge nå føler jeg at jeg ikke kan skilles fra min samboer om noe skulle skjer pga. ungen

Jeg vil heller ha råd til en heftig ferie, eller en nyere bil, eller utvide min samling eller bruke penger på min samboer.

dere som ikke har barn har ikke mye å fortelle ser jeg!!! egne barn er bare herlig, tenk dere at dem viderefører det mamma og pappa sier!!.. det fører verden videre!!

er 16 år selv, å tenker nøyaktig det samme som deg
håper bare jeg finner meg ei bra dame og att jeg får unge/r

Ja, jeg vil ha tre, gjerne en blanding av gutter og jenter. Samboeren vil ha to, så vi får se hva det blir til. Tenker det blir om to til tre års tid. Grunnen er at jeg fyller 28 år i år. Om to er jeg altså 30. Jeg vil jo stifte familie. Vi eier hus, har stabil og ryddig økonomi og har generelt alt på stell. Forskning viser også at jo eldre barnefaren er, jo større er sjansen for feil hos barnet, som autisme eller schizofreni.

Ja, det blir jo masse snørr, bleieskift, grining og søvnmangel den første tiden, men det tåler man. Personlig ser jeg ingen grunn til at jeg ikke skal få barn.

Når tiden er rett hadde dette vært en herlig rekkefølge:
Første: Gutt
Andre: Gutt
Tredje: Jente
Fjerde: Jente

Jeg vil kanskje ha 1 barn når jeg er i slutten av 30 årene. I dag er jeg 29, og det er helt uaktuelt med barn pr. dags dato. Jeg er glad i unger og alt dette, men jeg er fortsatt såpass opptatt av at jeg selv skal leve livet til det fulle før jeg setter meg tilbake for å være sammen med familie. Jeg elsker å reise rundt i verden, og pga. mye fritid i jobben har jeg det perfekte utgangspunkt til å fortsette med dette.
Jeg var samboer med eksdama i 9 år, og hun ville etablere familie. Er glad hun fikk det hun ønsket seg sammen med den nye kjæresten sin Vi har alle forskjellige måter å leve livet vårt på