Så hva er poenget ditt? Hva er "suksess"?

Om vi skal tro grafer fra andre land, så må det sies at avkriminalisering og legalisering fører til et lavere forbruk. Det virker som om det er hovedmålet ditt. Det illegale alkoholsalget har forøvrig gått drastisk ned, etter at forbudet ble opphevet.

For meg er det allikevel ikke det som er hovedargumentet for legalisering. Jeg synes en hver borger av dette samfunnet, bør kunne få lov til å være et fullverdig medlem av samfunnet. Det får rett og slett ikke cannabisbrukere i dag lov til. Jeg, som er en bruker av cannabis, har fått sett konsekvensene av dette, ved å ha et rulleblad som innebærer cannabisbesittelse. Flere jobbmuligheter er innskrenket, samt min frihet til å reise utenlands.

Cannabis er ikke den sorte ulven som den har blitt portrettert som gjennom media. Det er fullt mulig å leve et meningsfullt liv i kombinasjon med cannabisbruk. Det er rett og slett ikke så skadelig som du, og andre, skal ha det til. Jeg har brukt planten i flere år, og fungerer, dog kun ifølge meg selv, relativt godt (hverken bedre eller dårligere enn hva jeg hadde gjort uten stoffet) i samfunnet.

Hovedpoenget for meg blir den personlige friheten som følger en legalisering. Jeg vil rett og slett kunne nyte en joint i samme frihet, samme fellesskapsfølelse og motta samme forståelse som jeg kan når jeg ta meg en øl. Hvorfor kan jeg ikke det? Hvorfor kan samfunnet slenge meg på glattcella og bøtelegge for en aktivitet jeg kan kontrollere, og som jeg føler er best for meg?

Jeg ble ikke klokere av argumentasjonen din, og hvis det er noe du mener du har formulert uklart, ber jeg deg pent formulere deg igjen.

Ønsker mye mer snakk om rusmidler i undervisningen, og ikke bare de negative sidene og utdaterte fakta. Men på en annen side så vil vel ikke staten ha en ruset og sløv befolkning, har vel noe med prestisje eller lands-rykte å gjøre?
Tror det er manglende kunnskap som gjør at ungdommen svarer at de ikke har prøvd eller vil prøve cannabis.

Ogs som er sakt så mang en gang, mye snakk om cannabis er jo bare bullshit. På en pressekonferanse på Øst-landet kan en politiker uttale seg "Cannabis har en sløvende effekt, og kan virke negativt på korttidshukommelsen" - og så sprer det seg på folkemunne til Nord-trøndelag der det ender opp som "HANJ DERRANE CANNABIS E JÆVLI FARLIJ SJØH, SKA HOLJD MÆ TE HEIMBRENTEN"

Ga kp ved feiltrykk.
Hvorfor henger du deg opp i at det kun er 6,80% av ungdommene som ønsker legalisering?Folk flest har jo ikke noe reel kunnskap om cannabis,så det er jo ikke noe rart at det tallet er lavt.Det dem kan om temaet er det dem har lært på barne og ungdommskolen og igjennom myter som florerer i samfunnet.
Blant de som har lest mye om emne og satt seg godt inn i det,så er brorparten for en legalisering.
http://www.aftenposten.no/meninger/k...cle3331648.ece

Legalisering av alkohol fungerer ikke? Du bør lese om hvordan det var under forbudstiden, så ser du hva som fungerer og hva som ikke gjør det.

Har redigert og satt sammen noe Mentalmelt har skrevet i en tidligere diskusjon, poster bare det her. Det i parentes har jeg selv lagt til.

Tar vi ikke et samfunnsansvar når vi håndhever forbudet?

- Narkotika er ikke noe som lar seg fjerne gjennom et forbud, det er rimelig åpenlyst spør du meg. Så hvilke alternativer har vi egentlig? Vi kan enten tviholde på forbudspolitikken av frykt for å innrømme at vi har feilet totalt, og dermed fraskrive oss alt ansvar og all kontroll over narkotikamarkedet. Eller, vi kan avkriminalisere og legalisere, ta det samfunnsansvaret vi strengt tatt burde tatt for lenge siden, og dermed ta kontroll over markedet, sikre kvaliteten, beskatte varene, og frata de kriminelle miljøene enorme inntektskilder og maktposisjoner. Gjennom forbudet gir vi fra oss muligheten til å kontrollere markedet gjennom tiltak som aldersgrenser og kvalitetskontroller. Man gir rett og slett hele ansvaret til de kriminelle, som selvsagt ikke finner det for godt å begrense tilgang, eller å sikre kvalitet på noen som helst måte.

- Jeg mener man fraskriver seg ansvar når man velger å lukke øynene for hvor dårlig forbudet fungerer, og heller tviholder på en utdatert og feilslått politikk av frykt for å rokke ved en inngrodd, nærmest religiøs moral som nå har preget den politiske scenen i mange tiår. Man er redd for hva USA vil si, hva EU vil si, og ikke minst hva de gamle partiveteranene vil si. Det er lite mot å finne hos norske politikere til å gå i mot noe som så mange har tviholdt på så lenge. Karrieren er gjerne viktigere enn å ta det samfunnsansvaret som man egentlig vet man burde. (Det er ikke tilfeldig at svært mange mennesker fra høytstående stillinger som nå uttalerer seg positivt om legalisering, ikke lenger er i den stilling og maktposisjon de én gang var i.) Det er politikernes feighet som er skyld i opprettholdelsen av dette feilslåtte systemet, og det er deres ansvar å rydde opp før flere liv renner ned i avløpet.


Det er et samfunnsøkonomisk hensyn her. Selv om vi allerede har mange forhold som er en belastning på samfunnet, er ikke det et argument for at vi skal skaffe oss flere.


- Hvis vi skal se det fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, så kan vi jo begynne å se på hvor mye penger og ressurser vi pr. i dag kaster ut av vinduet gjennom forbudspolitikken. Rundt 40% av alle straffesaker i Norge er narkotikarelaterte. Det er nesten halvparten. Det er helt ufattelig hvor mye tid og ressurser politiet bruker på dette, for ikke å snakke om rettsvesenet, som i likhet med politiet ikke akkurat har mangel på viktige arbeidsoppgaver. (Alt dette uten at vi ser en nevneverdig forbedring i utbredelse, bruk/misbruk og overdosedødsfall, ofte tvert i mot.)

- Vi har alt å tjene på en legalisering. Istedetfor å straffeforfølge hver bidige narkotikabruker man sporer opp, kunne vi konsentrert oss om å hjelpe den lille prosentandelen som faktisk er rusmisbrukere. Få noen av disse totalt bortkastede midlene inn i helsevesenet i stedet, så kanskje vi kan begynne å snakke om fornuftige samfunnsøkonomiske perspektiver.


Vi bør forby alle rusmidler. Det er farlig og ødelegger liv.

- Vi må se dette en smule mer nyansert. Narkomane vil vi alltid ha i samfunnet vårt, og så lenge vi har en forbudspolitikk, så vil denne pasientgruppen være tvunget til å leve under svært kritikkverdige forhold. For det er det de er, pasienter, og det er slik de skal og bør behandles. Det er lite hensiktsmessig for en rusmisbruker å måtte kjøre ørten runder i rettsapparatet, stadig tilbringe netter på glattcelle, samtidig som man står i en milelang ventekø for å få hjelp til å bli frisk. Dette er heller ikke særlig hensiktsmessig for myndighetene eller resten av samfunnet, for når man først er stemplet som kriminell, hvor mye skal da til før man tyr til andre kriminelle aktiviteter? Veien til et liv som yrkeskriminell er plutselig veldig kort når man allerede lever i et kriminelt miljø, og konstant trenger penger fordi man stadig er syk av abstinenser.


Dersom disse rusmidlene var helt lovlige kan vi vel være enige om at flere sannsynligvis ville prøvd dem?

- Når det kommer til tyngre stoffer med mer alvorlige skadevirkninger og faremomenter, så tror jeg ikke vi ville sett en økning i bruk. Jeg tror ikke det er forbudspolitikkens fortjeneste at folk holder seg unna slike stoffer.
Vi bør naturligvis ha på plass funksjoner som aktivt begrenser konsum av rusmidler blant befolkningen. Hensikten med dette må være å hindre spredningen av rusmiljøer og rusmisbruk. Målet kan derimot ikke være å hindre rusbruk generelt, da rus i aller høyeste grad er en del av menneskets liv og kultur. Måten å gjøre dette på er å innføre aldersgrenser og utsalgssteder med begrensede åpningstider. Samtidig må man aktivt gå inn med informasjon i skolene, og bytte ut skremselspropagandaen med håndfast og dokumentert informasjon. Jeg har mer tro på at et opplyst folk er i stand til å ivareta sine egne interesser, enn at myndigheter med skremselspropaganda og forbud kan styre befolkningen inn på rett spor. At alle midlene brukt på håndhevelsen av forbudet er bortkastet mener jeg ikke, men så lenge ressursene kunne vært brukt på en langt mer konstruktiv og fornuftig måte, så vil jeg så absolutt hevde at mesteparten av innsatsen er totalt bortkastet.

- Som eksempel kan vi se på Portugal, som i 2001 avkriminaliserte all bruk og besittelse av mindre menger narkotika. Eksempler på tendensen man har sett der er en liten økning i bruk av cannabis, og mindre bruk av heroin. De har også forbedret en rekke andre forhold, først og fremst i sammenheng med behandling av pasienter i avrusning, overdosedødsfall, og i bekjempelsen av HIV-smitte.


Det er jo antatt at for eksempel cannabis har relasjon til "amotivasjonssyndromet", et større forbruk vil dermed resultere i en betydelig kostnad for den norske stat?

- Man kan også anta at forbudet i seg selv, et voldsomt sosialpolitisk virkemiddel, bidrar i langt større grad til amotivasjonssyndromet enn det THC-molekylet gjør. Det å bli stemplet som en kriminell, det å skape seg en identitet som er knyttet opp mot en illegal og rebelsk subkultur, det å konstant kjenne på følelsen av å ikke være akseptert, og å føle seg fremmedgjort. Dette er rimelig kraftige psykologiske bieffekter av den nåværende politiske situasjonen.


~ Mentalmelt




Cannabis fører til tyngre stoffer.

Det finnes ingen stoffer i cannabis som skaper et behov for sterkere stoffer. Statistisk sett vil en svært marginal andel cannabisbrukere gå over til tyngre stoffer, mens de aller fleste som bruker tyngre stoffer har brukt/bruker cannabis. Når cannabis er ulovlig stemples man automatisk som kriminell når man bruker det. Da er det naturlig at terskelen for å ta andre ulovlige stoffer blir mindre. Samtidig tvinges man inn i et kriminelt miljø der de samme menneskene vil veldig gjerne selge deg tyngre stoffer. Jeg mener det ligger en større sammenheng her enn mellom de spesifikke stoffene i den utdaterte trappetrinnsteorien.

Det er ytterst sjeldent en er påvirket av cannabis og som en konsekvens av det får lyst på noe sterkere. Hadde alkohol vært ulovlig vil jeg tro det ville vært den store stygge ulven som angivelig fører til tyngre stoffer. Men det er det ikke snakk om i dag - nettopp fordi det er lovlig og fritt for stigmatisering og andre nevnte påvirkninger. Det er vanskelig å forstå at trappetrinnsteorien fremdeles blir brukt som et argument mot legalisering av cannabis, da det i realiteten er et argument for legalisering.

Det største problemet med cannabis er at cannabis ikke er i legens repertoire, muligheten for misbruk; om mulig, vil uansett finne sted.

50% har allerede prøvd det pr i dag vil jeg anta, jeg tenker da på dem under 25...

Vidre ser jeg ikke helt sammenligningsgrunnlaget mellom alkohol og cannabis,
da kaffe og cannabis ville vært mer realistisk å sammenligne.

Slik jeg forstår avhengighetsforholdet er cannabis mer avhengighetsskapende enn te, men mindre enn kaffe.

Siden vi bruker flertall/mindretall som argumenter her, så må vi jo sporenstreks gå inn for forbud av alle farlige aktiviteter som kun et mindretall ønsker å bedrive.

Fallskjermhopping, basehopping, hesteridning, sykkelritt, skateboards, bare for å nevne noe som kan være farlig og som flertallt av befolkningen ikke driver med. listen over aktiviteter som kan være farlig, og som kun bedrives av et mindretall er uhyre lang..
Hva med avhenighets-skapende online spill som world of warcraft, eller eller eller?

et ekte demokrati tar ikke kun vare på flertallet, men også mindretallet så fremt det er mulig.

På samme måte som jeg respekterer ditt valg om å ikke røyke cannabis, eller å ikke kaste deg ut fra et fly i 10.000 meters høyde med en fallskjerm, så forventer jeg at du respekterer mitt valg om å røyke cannabis eller å kaste meg ut fra et fly fra 10.000 meters høyde(ikke at jeg gjør det, men som eksempel).

"Jeg er av den hellige overbevisning om at de virkelig betydningsfulle øyeblikkene er de uten rus."

Og jeg/vi respekterer ditt valg/syn på dette, på samme måte som vi forventer at du respekterer vårt syn om det motsatte.

Det er heller ingen motsetning mot å ha betydningsfulle øyeblikk uten rus, forderetter å røyke seg en joint på kveld etter jobb. det er ikke svart/hvit, enten/eller. man er ikke enten narkoman på plata som må ruse seg 24/7, eller rusfri som deg..

Skrev et relativt dårlig innlegg i går, var under påvirkning av Kong Alkohol. Anyways, jeg hadde et poeng. Skal prøve å forklare hva jeg mente på en bedre måte nå:

"Flertallsdiktatur" har vært et begrep individer som er skeptiske til dagens demokrati har valgt å betegne det med. Henrik Ibsen, blant andre. Tanken bak begrepet er at flertallet fungerer som en diktator ovenfor mindretallet.

For cannabisbrukere idag, kan Norges demokrati på mange måter føles som et flertallsdiktatur, de tilhører nemlig en minoritet som ikke blir hørt og ikke blir respektert, tvertimot har legaliseringsforslag regelrett blitt latterliggjort gjennom media og gruppen har blitt stigmatisert til de grader av diverse skremselspropaganda.

Hvorfor vil den jevne nordmenn sky tanken om legalisering? Er det fordi h*n har reflektert over saken, sett den fra flere sider, og konkludert med at et forbud er det mest effektive og humane? Jeg tviler sterkt på dette, og vil heller tro at denne frykten delvis er totalt irrasjonell og har oppstått som et resultat av årelang mating med feilinformasjon og fordummende tabloidmagasiner.

Jeg mener aldri det at et flertalls meninger kan brukes til å forsvare et forbud som diskriminerer mennesker, noe jeg mener narkotikaforbud gjør. Ikke for å trekke direkte paralleller her, men skulle den hvite majoriteten i Sør-Statene fått det som de ville, hadde for eksempel slaveriet fortsatt å eksistere. Det er minoriteten av Norges befolkning dette angår, altså cannabisbrukerne, om ikke annet, burde man spørre disse menneskene angående legalisering. Hva tror du de vil?

Det at du mener at stoffets virkning er overdreven og til en viss grad unødvendig, får være helt og holdent opp til deg. Det samme kan jeg si om tobakk eller alkohol, men jeg ville fortsatt aldri ha støttet en kriminalisering av disse stoffene.