Vel, de har vært og kunne fremdeles ha vært både viktig og nyttig, men enkelte land - blant annet Israel og USA - gjør jo sitt beste for å undergrave dem til tider, så da er det klart de sliter. Virker som USA bare vil støtte FN så lenge FN gjør akkurat som USA vil, og når de er verdens eneste virkelige supermakt (dvs, egentlig er vel Kina også en, men de er ikke like aggressive utad og leker ikke verdenspoliti i hytt og pine og oppfattes dermed ikke som like viktig), så er det klart at det ødelegger veldig.

FN er bare så mektige som vi vil gjøre dem. Jo flere land som samarbeider, jo mer effektivt og nyttig blir det . Er det et par mektige land som setter kjepper i hjulene, så stopper det kjapt opp.

Vetoretten blir pekt på som en årsak til FNs manglende effektivitet og evne til å håndtere alvorlige konflikter. Og kanskje vil en begrensning av vetoretten kunne bidra til et mer handlekraftig FN. Dette forutsetter i så tilfelle at de 5 faste medlemmene ikke motsetter seg endringer.

Men hvordan kan vetoretten begrenses? Nordiske sosialdemokrater (SAMAK) foreslår blant annet at denne retten bare skal kunne brukes hvis det aktuelle landet offentlig begrunner sitt veto med henvisning til FN-paktens prinsipper, og at et veto automatisk fører til diskusjon i FNs generalforsamling.

Situasjonen kan virke litt låst og totalt styrt av de gamle stormaktenes ønsker og behov. Og dette er FNs store svakhet – at organisasjonen er så avhengig av sine medlemmer. Det er medlemmene som er FN! Den største utfordringen ligger nok derfor i å skape en kultur for samarbeid og vilje til å følge de reglene som gjelder. En slik kultur krever først og fremst at egeninteresser ikke alltid blir styrende for stemmegivningen.

Det som er kjipt er at bare fem land har veto-rett i FNs sikkerhetsråd (USA, England, Frankrike, Russland og Kina).