Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  45 7522
Kan noen her med unnvikende personlighetsforstyrrelse forklare hvordan det er å leve med? Jeg kom tilfeldig over litt informasjon om den diagnosen og tenkte, wow. Det er jo som jeg skrev om meg selv, men har aldri fortstått helt hva jeg føler, eller klare å sette ord på det..

Om noen av dere kan forklare hvordan det er å leve med, hva dere opplever som kanskje er ‘unormalt’ hadde jeg blitt glad
Overanalyserer situasjoner på jobben/på privat, redd for kritikk, ønsker å gjøre alle glade... Det er slitsomt. Også er det slitsomt å måtte gi noe av seg selv. Du vil helst være alene, og jobbe alene. Noe annet krever energi.

Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Overanalyserer situasjoner på jobben/på privat, redd for kritikk, ønsker å gjøre alle glade... Det er slitsomt. Også er det slitsomt å måtte gi noe av seg selv. Du vil helst være alene, og jobbe alene. Noe annet krever energi.
Vis hele sitatet...
Psykologen min som ga diagnosen gjorde også et poeng ut av at jeg tror at folk er "ute etter meg". Altså at jeg lukker meg delvis, om folk spør.
Om folk gjør meg en tjeneste, blir jeg mistenksom. Om jeg blir spurt om å gjøre noe, blir jeg mistenksom. Overtenking er stikkordet.

Men dette har blitt mye bedre, etter jeg starta i 100% jobb. Eller, på papiret er jeg tilkallingsvikar, men jobber 100% og gjort det i noen år... Er i kontakt med 30-40 pasienter hver dag, så snakken om været begynner å bli rutine. Den small-talk biten er utrolig viktig, for hvordan omverden ser på deg, har jeg funnet ut. Å begynne å snakke om Illuminati, NWO eller "the great reset" blant kolleger tar seg dårlig ut
Sist endret av instinktinnsikt; 7. april 2021 kl. 00:11. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Trådstarter
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Overanalyserer situasjoner på jobben/på privat, redd for kritikk, ønsker å gjøre alle glade... Det er slitsomt. Også er det slitsomt å måtte gi noe av seg selv. Du vil helst være alene, og jobbe alene. Noe annet krever energi.
Vis hele sitatet...
Det hørtes kjent ut, til en viss grad ivertfall..

Litt om meg: uføretrygdet grunnet en skade, flyttet fra hjembyen, kjenner ingen i denne byen (bodd her i 1år) trives best alene, unngår sosiale situasjoner pga redd for å bli såret/hakket på, veldig veldig følsom for konfrontasjon/konflikter, om noen vil være venn med meg skjønner jeg ikke hvorfor.. alltid sett på meg selv som mindreverdig og er cool med det, har blitt nye normalen

Er dette noe jeg kansje burde sjekke nærmere på? Dagene består av 0 sosial kontakt
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Det hørtes kjent ut, til en viss grad ivertfall..

Litt om meg: uføretrygdet grunnet en skade, flyttet fra hjembyen, kjenner ingen i denne byen (bodd her i 1år) trives best alene, unngår sosiale situasjoner pga redd for å bli såret/hakket på, veldig veldig følsom for konfrontasjon/konflikter, om noen vil være venn med meg skjønner jeg ikke hvorfor.. alltid sett på meg selv som mindreverdig og er cool med det, har blitt nye normalen

Er dette noe jeg kansje burde sjekke nærmere på? Dagene består av 0 sosial kontakt
Vis hele sitatet...
Si til fastlegen at du ønsker en utredning hos DPS, da får du henvisning og en diagnose vil bli satt... For noen er det kjipt å få en diagnose, for andre gir det mening når man kan lese og dykke inn i hva det innebærer å leve med en personlighetsforstyrrelse, og ikke minst, gir deg sjansen til å angripe "problemet" på en mer produktiv måte
Sist endret av Kloakk; 7. april 2021 kl. 00:18.
Trådstarter
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Overanalyserer situasjoner på jobben/på privat, redd for kritikk, ønsker å gjøre alle glade... Det er slitsomt. Også er det slitsomt å måtte gi noe av seg selv. Du vil helst være alene, og jobbe alene. Noe annet krever energi.



Psykologen min som ga diagnosen gjorde også et poeng ut av at jeg tror at folk er "ute etter meg". Altså at jeg lukker meg delvis, om folk spør.
Om folk gjør meg en tjeneste, blir jeg mistenksom. Om jeg blir spurt om å gjøre noe, blir jeg mistenksom. Overtenking er stikkordet.

Men dette har blitt mye bedre, etter jeg starta i 100% jobb. Eller, på papiret er jeg tilkallingsvikar, men jobber 100% og gjort det i noen år... Er i kontakt med 30-40 pasienter hver dag, så snakken om været begynner å bli rutine. Den small-talk biten er utrolig viktig, for hvordan omverden ser på deg, har jeg funnet ut. Å begynne å snakke om Illuminati, NWO eller "the great reset" blant kolleger tar seg dårlig ut
Vis hele sitatet...
Ser man det utad av på kroppspråket ditt at du har diagnosen? Eller fremstår du høvelig normal og folk aldri kunne gjettet det?
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Det hørtes kjent ut, til en viss grad ivertfall..

Litt om meg: uføretrygdet grunnet en skade, flyttet fra hjembyen, kjenner ingen i denne byen (bodd her i 1år) trives best alene, unngår sosiale situasjoner pga redd for å bli såret/hakket på, veldig veldig følsom for konfrontasjon/konflikter, om noen vil være venn med meg skjønner jeg ikke hvorfor.. alltid sett på meg selv som mindreverdig og er cool med det, har blitt nye normalen

Er dette noe jeg kansje burde sjekke nærmere på? Dagene består av 0 sosial kontakt
Vis hele sitatet...
Det burde du ha sjekket nærmere ja, men samtidig skjønner jeg ikke helt vitsen. Jeg fikk diagnosen for 6 år siden, og eneste det har hjulpet meg med, er å "forstå meg selv" litt bedre. Jeg fikk "råd" om å ta imot kritikk på en annen måte, og det å skjønne at folk likte meg for "dumme jokes" og slikt, men det blir jo ikke kurert.

Jeg er fortsatt veldig "var" over hvem jeg er, og at jeg helst vil unngå prat med folk, om jeg kan. Dette er ikke noe som kan medisineres bort. Det er en personlighet.
Men som sagt: for meg hjalp det å komme meg inn i 100% jobb, som omhandler kontakt med mennesker dagen lang. 20 kollegaer, enda flere pasienter. For hver dag som går, skjønner du hva folk prater om, og får trening i det sosiale.
Trådstarter
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Si til fastlegen at du ønsker en utredning hos DPS, da får du henvisning og en diagnose vil bli satt... For noen er det kjipt å få en diagnose, for andre gir det mening når man kan lese og dykke inn i hva det innebærer å leve med en personlighetsforstyrrelse, og ikke minst, gir deg sjansen til å angripe "problemet" på en mer produktiv måte
Vis hele sitatet...
Takk! Må man forklare hvorfor man vil bli henvist til psykologen?
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Ser man det utad av på kroppspråket ditt at du har diagnosen? Eller fremstår du høvelig normal og folk aldri kunne gjettet det?
Vis hele sitatet...
Folk kunne nok gjettet at det var "noe" med meg. Selv tenker jeg at folk muligens tror jeg har aspergers. Jeg tar meg litt betenkningstid når jeg svarer, og snubler ofte i setninger. Jeg ønsker å gjøre meg forstått.
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Takk! Må man forklare hvorfor man vil bli henvist til psykologen?
Vis hele sitatet...
Nei, med mindre noe drastisk har endret seg de siste fem årene så er ikke det nødvendig.
Sist endret av Kloakk; 7. april 2021 kl. 00:27.
Trådstarter
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Folk kunne nok gjettet at det var "noe" med meg. Selv tenker jeg at folk muligens tror jeg har aspergers. Jeg tar meg litt betenkningstid når jeg svarer, og snubler ofte i setninger. Jeg ønsker å gjøre meg forstått.
Vis hele sitatet...
Er det noe som er individuelt eller noe som ofte er sett av folk med diagnosen? Utad av virker jeg normal (tror jeg), kansje litt akward til tider

Beklager så mye spørsmål men ble veldig nyskjerrig!
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Er det noe som er individuelt eller noe som ofte er sett av folk med diagnosen? Utad av virker jeg normal (tror jeg), kansje litt akward til tider

Beklager så mye spørsmål men ble veldig nyskjerrig!
Vis hele sitatet...
Det er sånn jeg ser det også, at jeg er awkward til tider. Men som "tilstanden" min er, så gjør jeg det til noe større. Altså som jeg gjorde i sted, sammenligner det med noen som f.eks har aspergers. Jeg gjør altså problemet større, enn det i virkeligheten er.

Egentlig er jeg for omverdenen bare merkelig til tider. For familien min, er det nok mer gjennomskuelig på hvilke tidspunkt jeg oppfører meg merkelig. Og det er i f.eks middagsselskap, bursdager, begravelser og alt annet der vi er flere enn 3 stykker til stede samtidig.
Trådstarter
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg

Egentlig er jeg for omverdenen bare merkelig til tider. For familien min, er det nok mer gjennomskuelig på hvilke tidspunkt jeg oppfører meg merkelig. Og det er i f.eks middagsselskap, bursdager, begravelser og alt annet der vi er flere enn 3 stykker til stede samtidig.
Vis hele sitatet...
Det er som du beskriver meg... Er normal fungerende i familie og venner med typ 2 stk. Er det fler en det trekker jeg meg tilbake. I bursdagsselskaper og slikt er jeg ikke fungerende som regel. Jeg er ikke verdt nok til å prate, har som regel alltid klart å unngått familie sammenkomster og slikt

Håper jeg kanskje finner svar på hvorfor jeg føler meg annerledes! Alltid lurt på det
Etter utredning hos DPS for bipolar fikk jeg ikke no diagnose, men scoret veldig høyt på antisosial/unnvikende personlighet.


Kjenner meg godt igjen i det dere beskriver med og overtenke ting, blir veldig nedfor av kritikk, unngår sosiale settinger så langt det er mulig.
Kjenner meg litt igjen i beskrivelsen av asperger og eller adhd.

Funnet ut at amfetamin funker ganske godt til tider mot sosiale angsten, praten osv flyter mye lettere, hjelper veldig godt også mot ustabilt humør(sinne problem, ustabilt følelsesmessig)
Skal til med utredning igjen nå så får se hva de finner ut til slutt, er ikke så lett heller med psykolog når man er ganske innesluttet da��
Trådstarter
Sitat av ghbnissen Vis innlegg
Etter utredning hos DPS for bipolar fikk jeg ikke no diagnose, men scoret veldig høyt på antisosial/unnvikende personlighet.


Kjenner meg godt igjen i det dere beskriver med og overtenke ting, blir veldig nedfor av kritikk, unngår sosiale settinger så langt det er mulig.
Kjenner meg litt igjen i beskrivelsen av asperger og eller adhd.

Funnet ut at amfetamin funker ganske godt til tider mot sosiale angsten, praten osv flyter mye lettere, hjelper veldig godt også mot ustabilt humør(sinne problem, ustabilt følelsesmessig)
Skal til med utredning igjen nå så får se hva de finner ut til slutt, er ikke så lett heller med psykolog når man er ganske innesluttet da��
Vis hele sitatet...
Bare å krysse fingra på det ordner seg da! må være en lettelse tenker jeg da man endelig er klar over hva som er ‘galt’
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Bare å krysse fingra på det ordner seg da! må være en lettelse tenker jeg da man endelig er klar over hva som er ‘galt’
Vis hele sitatet...
Ja, håper det går fremover.
Kjipe er at de vet om at jeg ruser meg så når jeg spurte om det kunne være ADHD når det ikke var bipolar så fikk jeg ikke noe svar.. så skal begynne på utredning nr2 for bipolar.
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Er det noe som er individuelt eller noe som ofte er sett av folk med diagnosen? Utad av virker jeg normal (tror jeg), kansje litt akward til tider

Beklager så mye spørsmål men ble veldig nyskjerrig!
Vis hele sitatet...
Hei. Jeg har en venn som har unnvikende personlighetsforstyrrelse, og det var ikke noe jeg umiddelbart tenkte før han sa det, bortsett fra normal sjenanse osv.

Uten at jeg har en diagnose selv, så mistenkter jeg at jeg har dette. Har hatt kraftig sosial angst hele livet og folk som har kjent meg hele livet blir overrasket når jeg forteller om det. Så det er ikke alltid synlig, Selv om jeg noen ganger skulle jeg ønske at folk skjønte hvorfor jeg oppfører meg rart. Hvis jeg ser at jeg og naboen kommer til å ta samme heis, later jeg gjerne som om jeg har glemt noe på butikken, og tar meg en ekstra runde

Håper det ordner seg.
Det er tøft, men som nevnt over så er en jobb som du er i kontakt med mange mennesker i løpet av en arbeidsdag er GULL!

Men på samme måte så klarer jeg ikke være verken sosial eller hyggelig på fritiden! Arbeidsdagen tømmer de batteriene jeg har fått utdelt. Hatt den samme jobben nå i 7 år. Og er også den jobben jeg har holdt lengst i!

Kan vel også legge til at jeg jobber i en familliebedrift hvor takhøyden for å få seriøs kjeft er høy! Vi kan si omtrent hva vi vil til sjefer og kollegaer. Men det skal også sies at vi er ganske rappkjefta til kollegaer osv. Fått ganske tjukk hud, men tror nok at det ikke er for alle med unnvikende PF.
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Om noen av dere kan forklare hvordan det er å leve med, hva dere opplever som kanskje er ‘unormalt’ hadde jeg blitt glad
Vis hele sitatet...
Første som kanskje er åpenbart er jo at en unngår så utrolig mye. For meg er spesielle sosiale situasjoner ille. Der hvor fokuset rettes mot meg er vel ganske høyt opp på lista, hvis ikke øverst. Er veldig opptatt av hva andre synes om meg. Når jeg først begynner å tenke slik så minsker selvtillitten etter hvert som tankene kommer.

Jeg har aldri klart å holde på en jobb over så veldig lang tid. Hvorfor? Nei, litt usikker hvis målet er å måle seg med «normale» mennesker. Men for meg har arbeid alltid vært ett mareritt. I starten av ett arbeidsforhold har alltid vært den letteste perioden. Ikke missforstå her, har absolutt ikke sagt at det er enkelt å starte i ett nytt arbeidsforhold, men da har en ikke «rukket» å fått alle tankene enda og kan være positivt innstilt, med noen få negative tanker innemellom. Etterhvert som tiden går vokser bare de negative tankene mer og mer, i alle fall i mitt tilfelle. Når arbeidsdagen da er ferdig har jeg vært helt skutt. Absolutt helt tømt for krefter. Kunne hatt planer om å lage meg noe mat men prestert å sovne. Hvis jeg da sovnet kunne jeg prestere å sove i 14-16 timer og forsovet meg dagen etter, for da sov jeg jeg helt rundt. Dette var mer normalt enn unormalt.

Men jeg har alltid klart og vært i aktivitet oppgjennom med jevne mellomrom. Mye av dette gjennom tiltak hos NAV. Dette har vært utrolig viktig for meg. Som andre i tråden sier så er arbeid en viktig, gull å ha. Eller, om ikke arbeid så i alle fall en form for aktivitet.

Hos meg har dett vært todelt på en måte. En vil helst ikke være blant andre mennesker samtidig som at største ønsket her i verden er at en hadde vært det. Tviler virkelig at noen med hånden på hjertet kan si at de ønsker å være alene.

Jeg har klart noe som er litt uvanlig for de med denne PF’en, ifølge den behandleren jeg hadde tidligere. Jeg lever i ett familie forhold. Kone og barn (<—i flertall). Forstår veldig godt at dette er mer uvanlig enn vanlig.

Uten tvil så er det jo ikke jeg som skal ha noe ære for det i det hele tatt, det er selvfølgelig min bedre halvdel. Forstår ikke hvordan dette har gått i alle disse årene. Men igjen så må jeg takke min kone for det. Jeg vet at hun har måtte funnet seg i utrolig mye. Når jeg tenker meg om så må jo jeg være veldig vanskelig å leve med, enkelt og greit. Vi har delt, eller måtte delt oppgavene i hjemmet. På en litt annen måte enn hva andre gjør. Her er det tatt veldig mye hensyn til meg, og hva jeg kan og ikke kan. Så jeg gjør alt jeg kan og de tingene jeg ikke kan gjør hun. Ikke det at det er så veldig mye jeg ikke kan, for i en slik situasjon så må en arbeide med seg selv ganske mye å bare presse seg selv.

Kan ta ett eksempel her. Som tidligere nevnt har jeg barn. De barna er i skole alder. Ene på ungdomsskole. Da har en gått på skolen en stund for å si det slik. Jeg har aldri vært på ett foreldremøte.. Da gjør jeg heller hva som helst annet.

Er utrolig obs på ungene. En kan kalle det dobbeltmoral hvis en vil. Men jeg passer på at de er med på så mye som mulig, og presser de gjerne litt hvis det er ting de kanskje ikke vil, som de kanskje er litt usikker på. Så må en få det positive frem. Akkurat som i en «vanlig» familie kan en si. Så kan en lure på om det er ungene eller en selv en presser her egentlig. Jeg ville sagt at det var mest meg selv, for at ungene skal ha det bra.

Mange skjuler sikkert at de har PF’en. Selv så jeg ingen rettferdighet i dette. Barn har rett til å få en forklaring. Å sette seg ned å fortelle til ungene at det var noe «galt» med meg er noe av det tyngste jeg har gjort i mitt liv. Sett fra en annen side så har de i det minste en forklaring på enkelte ting, selv om de kanskje ikke helt forstår det.

Jeg er jo ingen godt forbilde slik sett, så må jo heller få ungene til å bli bedre enn meg, enkelt og greit. Fått høre ett fåtall ganger; Du gjør jo det selv.. Da må jeg jo bare svare at har du lyst å bli som meg? Ikke ha noen venner? Osv... Jeg må jo på en måte stå der å snakke ned meg selv til mine egne barn. Klart at det både er tungt og sårt der og da. Men det går egentlig helt greit.

Med mindre en har en veldig snill andrepart som er villig til å akseptere å dele «arbeidsoppgavene» litt etter forholdene, og vite hva som kan kreves, vet jeg ikke helt om jeg vil anbefale ett familieliv. Det kreves også mye arbeid med en selv som da ikke er valgfritt. Vi hadde vært sammen i nesten 8 år før vi fikk barn sammen.

For noen år så ga jeg opp forsøket i å komme meg ut i det ordinære arbeidslivet, etter å ha forsøkt i rundt 20 år. På en annen side tror jeg arbeidslivet samt barn hadde blitt i meste laget, eller jeg vet jo det for å si det slik. PF’en på meg har ikke forbedret seg oppgjennom årene, men har heller blitt holdt i sjakk, eller blitt litt værre på enkelte punkter. Sikkert på de punktene jeg har valgt ut fra livet som har blitt litt forværret, men det har jeg valgt til en ting som jeg overhodet ikke kan gjøre. Jo flere sånne «mål» en setter seg jo værre vil det kanskje bli ser jeg for meg. Har selv forsøkt å ikke velge vekk så mye, men dette koster også veldig mye. Så å arbeide utrolig mye med seg selv, selv hvis en er helt nede eller frykten er som størst, krever klart mye men det er også en stor gevinst å hente.

Jeg har levd med dette i hele mitt liv og kan sikkert svare på noen spørsmål hvis det er noe du lurer på. Ikke det at andre her i tråden ikke har svart godt nok, men en har vel forskjellige opplevelser og erfaringer med dette også.
Trådstarter
Sitat av Jens1 Vis innlegg
Første som kanskje er åpenbart er jo at en unngår så utrolig mye. For meg er spesielle sosiale situasjoner ille. Der hvor fokuset rettes mot meg er vel ganske høyt opp på lista, hvis ikke øverst. Er veldig opptatt av hva andre synes om meg. Når jeg først begynner å tenke slik så minsker selvtillitten etter hvert som tankene kommer.

Jeg har aldri klart å holde på en jobb over så veldig lang tid. Hvorfor? Nei, litt usikker hvis målet er å måle seg med «normale» mennesker. Men for meg har arbeid alltid vært ett mareritt. I starten av ett arbeidsforhold har alltid vært den letteste perioden. Ikke missforstå her, har absolutt ikke sagt at det er enkelt å starte i ett nytt arbeidsforhold, men da har en ikke «rukket» å fått alle tankene enda og kan være positivt innstilt, med noen få negative tanker innemellom. Etterhvert som tiden går vokser bare de negative tankene mer og mer, i alle fall i mitt tilfelle. Når arbeidsdagen da er ferdig har jeg vært helt skutt. Absolutt helt tømt for krefter. Kunne hatt planer om å lage meg noe mat men prestert å sovne. Hvis jeg da sovnet kunne jeg prestere å sove i 14-16 timer og forsovet meg dagen etter, for da sov jeg jeg helt rundt. Dette var mer normalt enn unormalt.

Men jeg har alltid klart og vært i aktivitet oppgjennom med jevne mellomrom. Mye av dette gjennom tiltak hos NAV. Dette har vært utrolig viktig for meg. Som andre i tråden sier så er arbeid en viktig, gull å ha. Eller, om ikke arbeid så i alle fall en form for aktivitet.

Hos meg har dett vært todelt på en måte. En vil helst ikke være blant andre mennesker samtidig som at største ønsket her i verden er at en hadde vært det. Tviler virkelig at noen med hånden på hjertet kan si at de ønsker å være alene.

Jeg har klart noe som er litt uvanlig for de med denne PF’en, ifølge den behandleren jeg hadde tidligere. Jeg lever i ett familie forhold. Kone og barn (<—i flertall). Forstår veldig godt at dette er mer uvanlig enn vanlig.

Uten tvil så er det jo ikke jeg som skal ha noe ære for det i det hele tatt, det er selvfølgelig min bedre halvdel. Forstår ikke hvordan dette har gått i alle disse årene. Men igjen så må jeg takke min kone for det. Jeg vet at hun har måtte funnet seg i utrolig mye. Når jeg tenker meg om så må jo jeg være veldig vanskelig å leve med, enkelt og greit. Vi har delt, eller måtte delt oppgavene i hjemmet. På en litt annen måte enn hva andre gjør. Her er det tatt veldig mye hensyn til meg, og hva jeg kan og ikke kan. Så jeg gjør alt jeg kan og de tingene jeg ikke kan gjør hun. Ikke det at det er så veldig mye jeg ikke kan, for i en slik situasjon så må en arbeide med seg selv ganske mye å bare presse seg selv.

Kan ta ett eksempel her. Som tidligere nevnt har jeg barn. De barna er i skole alder. Ene på ungdomsskole. Da har en gått på skolen en stund for å si det slik. Jeg har aldri vært på ett foreldremøte.. Da gjør jeg heller hva som helst annet.

Er utrolig obs på ungene. En kan kalle det dobbeltmoral hvis en vil. Men jeg passer på at de er med på så mye som mulig, og presser de gjerne litt hvis det er ting de kanskje ikke vil, som de kanskje er litt usikker på. Så må en få det positive frem. Akkurat som i en «vanlig» familie kan en si. Så kan en lure på om det er ungene eller en selv en presser her egentlig. Jeg ville sagt at det var mest meg selv, for at ungene skal ha det bra.

Mange skjuler sikkert at de har PF’en. Selv så jeg ingen rettferdighet i dette. Barn har rett til å få en forklaring. Å sette seg ned å fortelle til ungene at det var noe «galt» med meg er noe av det tyngste jeg har gjort i mitt liv. Sett fra en annen side så har de i det minste en forklaring på enkelte ting, selv om de kanskje ikke helt forstår det.

Jeg er jo ingen godt forbilde slik sett, så må jo heller få ungene til å bli bedre enn meg, enkelt og greit. Fått høre ett fåtall ganger; Du gjør jo det selv.. Da må jeg jo bare svare at har du lyst å bli som meg? Ikke ha noen venner? Osv... Jeg må jo på en måte stå der å snakke ned meg selv til mine egne barn. Klart at det både er tungt og sårt der og da. Men det går egentlig helt greit.

Med mindre en har en veldig snill andrepart som er villig til å akseptere å dele «arbeidsoppgavene» litt etter forholdene, og vite hva som kan kreves, vet jeg ikke helt om jeg vil anbefale ett familieliv. Det kreves også mye arbeid med en selv som da ikke er valgfritt. Vi hadde vært sammen i nesten 8 år før vi fikk barn sammen.

For noen år så ga jeg opp forsøket i å komme meg ut i det ordinære arbeidslivet, etter å ha forsøkt i rundt 20 år. På en annen side tror jeg arbeidslivet samt barn hadde blitt i meste laget, eller jeg vet jo det for å si det slik. PF’en på meg har ikke forbedret seg oppgjennom årene, men har heller blitt holdt i sjakk, eller blitt litt værre på enkelte punkter. Sikkert på de punktene jeg har valgt ut fra livet som har blitt litt forværret, men det har jeg valgt til en ting som jeg overhodet ikke kan gjøre. Jo flere sånne «mål» en setter seg jo værre vil det kanskje bli ser jeg for meg. Har selv forsøkt å ikke velge vekk så mye, men dette koster også veldig mye. Så å arbeide utrolig mye med seg selv, selv hvis en er helt nede eller frykten er som størst, krever klart mye men det er også en stor gevinst å hente.

Jeg har levd med dette i hele mitt liv og kan sikkert svare på noen spørsmål hvis det er noe du lurer på. Ikke det at andre her i tråden ikke har svart godt nok, men en har vel forskjellige opplevelser og erfaringer med dette også.
Vis hele sitatet...
Tok meg tid til å lese gjennom alt og vil bare si tusen takk for utfyllende svar

Det sitter langt inne å oppsøke psykolog å legge alle korta på bordet. Jeg er redd for hva den personen tenker om meg.. Vet tankene er uremlig men slik er det.

Føler samtidig jeg er «for frisk». Jeg klarer å trene på treningssenter uten problemer, handle på butikken etc. Det er først når jeg blir kjent med folk jeg usikker og unngår de/situasjoner.
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Takk! Må man forklare hvorfor man vil bli henvist til psykologen?
Vis hele sitatet...
Nei, en må absolutt ikke det. Det ville derimot hjulpet deg. Det er mange som står i kø foran deg og ventetiden pleier å være alt fra 6 måneder til 1 år hos DPS.

Og du kan nesten banne på at de andre som ber om hjelp helt sikkert presiserer hva og hvorfor. Sånn sett er det verdt det å bare si det rett ut.

Du plages med sosiale relasjoner fordi du er full av angst og usikkerhet (vi hater det ordet, men en spade er en spade). Legg også til at det her går utover livskvaliteten din.

Du taper ingenting på å være ærlig, heller motsatt.
Sist endret av Jokke; 10. april 2021 kl. 23:15. Grunn: skrivefeil
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Tok meg tid til å lese gjennom alt og vil bare si tusen takk for utfyllende svar

Det sitter langt inne å oppsøke psykolog å legge alle korta på bordet. Jeg er redd for hva den personen tenker om meg.. Vet tankene er uremlig men slik er det.

Føler samtidig jeg er «for frisk». Jeg klarer å trene på treningssenter uten problemer, handle på butikken etc. Det er først når jeg blir kjent med folk jeg usikker og unngår de/situasjoner.
Vis hele sitatet...
Jeg skal ikke si hverken frem eller tilbake her, for det er det ingen som kan gjøre. Sett vekk fra deg selvfølgelig

Ett par ting å tenke på er at det er vel en grunn for at du startet denne tråden i utgangspunktet. Så tydeligvis synes du at du sliter, vil jeg tro. Vet godt om de tankene du sikter til. Vet det ikke er enkelt men hva hvis en forsøker å drite i de tankene og heller tenke det at det vil gjøre deg godt å fortelle hvordan du har det? Bare det i seg selv kan hjelpe ganske mye.

Selv om det da ikke skulle være den unnvikende PF’en så kan det faktisk bli satt igang noe som kan hjelpe deg fremover.

Det at du klarer å trene er bra Men du unnskylder det med at du er for frisk. For frisk til hva? Ikke til ett sosialt liv vel? Jeg arbeidet jeg. Har ingen problemer i butikken heller. Sier du at jeg også er for frisk? Eller kan du forklare hva som er den store forskjellen på meg og deg?

Ville bare ha litt perspektiv her på slutten, mest for å legge det i grus at du er for frisk til å gjøre noe med situasjonen. Hvis du vil selvfølgelig. Jeg vil mene det i alle fall er verdt ett forsøk i det minste.
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Føler samtidig jeg er «for frisk». Jeg klarer å trene på treningssenter uten problemer, handle på butikken etc. Det er først når jeg blir kjent med folk jeg usikker og unngår de/situasjoner.
Vis hele sitatet...
Folk går til legen med en inngrodd tånegl, selv om det finnes folk som har kreft. Hvis du har et problem som hindrer deg i å leve levet ditt fullt ut, så er det ok å oppsøke hjelp for det. Det er alltid noen som har det verre.

Du trenger ikke ha noen diagnose klar på forhånd, overlat til profesjonelle å vurdere om du har en personlighetsforstyrrelse. Du trenger ikke å ha det for å fortjene hjelp.
Sitat av Jens1 Vis innlegg
Første som kanskje er åpenbart er jo at en unngår så utrolig mye. For meg er spesielle sosiale situasjoner ille. Der hvor fokuset rettes mot meg er vel ganske høyt opp på lista, hvis ikke øverst. Er veldig opptatt av hva andre synes om meg. Når jeg først begynner å tenke slik så minsker selvtillitten etter hvert som tankene kommer.

Jeg har aldri klart å holde på en jobb over så veldig lang tid. Hvorfor? Nei, litt usikker hvis målet er å måle seg med «normale» mennesker. Men for meg har arbeid alltid vært ett mareritt. I starten av ett arbeidsforhold har alltid vært den letteste perioden. Ikke missforstå her, har absolutt ikke sagt at det er enkelt å starte i ett nytt arbeidsforhold, men da har en ikke «rukket» å fått alle tankene enda og kan være positivt innstilt, med noen få negative tanker innemellom. Etterhvert som tiden går vokser bare de negative tankene mer og mer, i alle fall i mitt tilfelle. Når arbeidsdagen da er ferdig har jeg vært helt skutt. Absolutt helt tømt for krefter. Kunne hatt planer om å lage meg noe mat men prestert å sovne. Hvis jeg da sovnet kunne jeg prestere å sove i 14-16 timer og forsovet meg dagen etter, for da sov jeg jeg helt rundt. Dette var mer normalt enn unormalt.

Men jeg har alltid klart og vært i aktivitet oppgjennom med jevne mellomrom. Mye av dette gjennom tiltak hos NAV. Dette har vært utrolig viktig for meg. Som andre i tråden sier så er arbeid en viktig, gull å ha. Eller, om ikke arbeid så i alle fall en form for aktivitet.

Hos meg har dett vært todelt på en måte. En vil helst ikke være blant andre mennesker samtidig som at største ønsket her i verden er at en hadde vært det. Tviler virkelig at noen med hånden på hjertet kan si at de ønsker å være alene.

Jeg har klart noe som er litt uvanlig for de med denne PF’en, ifølge den behandleren jeg hadde tidligere. Jeg lever i ett familie forhold. Kone og barn (<—i flertall). Forstår veldig godt at dette er mer uvanlig enn vanlig.

Uten tvil så er det jo ikke jeg som skal ha noe ære for det i det hele tatt, det er selvfølgelig min bedre halvdel. Forstår ikke hvordan dette har gått i alle disse årene. Men igjen så må jeg takke min kone for det. Jeg vet at hun har måtte funnet seg i utrolig mye. Når jeg tenker meg om så må jo jeg være veldig vanskelig å leve med, enkelt og greit. Vi har delt, eller måtte delt oppgavene i hjemmet. På en litt annen måte enn hva andre gjør. Her er det tatt veldig mye hensyn til meg, og hva jeg kan og ikke kan. Så jeg gjør alt jeg kan og de tingene jeg ikke kan gjør hun. Ikke det at det er så veldig mye jeg ikke kan, for i en slik situasjon så må en arbeide med seg selv ganske mye å bare presse seg selv.

Kan ta ett eksempel her. Som tidligere nevnt har jeg barn. De barna er i skole alder. Ene på ungdomsskole. Da har en gått på skolen en stund for å si det slik. Jeg har aldri vært på ett foreldremøte.. Da gjør jeg heller hva som helst annet.

Er utrolig obs på ungene. En kan kalle det dobbeltmoral hvis en vil. Men jeg passer på at de er med på så mye som mulig, og presser de gjerne litt hvis det er ting de kanskje ikke vil, som de kanskje er litt usikker på. Så må en få det positive frem. Akkurat som i en «vanlig» familie kan en si. Så kan en lure på om det er ungene eller en selv en presser her egentlig. Jeg ville sagt at det var mest meg selv, for at ungene skal ha det bra.

Mange skjuler sikkert at de har PF’en. Selv så jeg ingen rettferdighet i dette. Barn har rett til å få en forklaring. Å sette seg ned å fortelle til ungene at det var noe «galt» med meg er noe av det tyngste jeg har gjort i mitt liv. Sett fra en annen side så har de i det minste en forklaring på enkelte ting, selv om de kanskje ikke helt forstår det.

Jeg er jo ingen godt forbilde slik sett, så må jo heller få ungene til å bli bedre enn meg, enkelt og greit. Fått høre ett fåtall ganger; Du gjør jo det selv.. Da må jeg jo bare svare at har du lyst å bli som meg? Ikke ha noen venner? Osv... Jeg må jo på en måte stå der å snakke ned meg selv til mine egne barn. Klart at det både er tungt og sårt der og da. Men det går egentlig helt greit.

Med mindre en har en veldig snill andrepart som er villig til å akseptere å dele «arbeidsoppgavene» litt etter forholdene, og vite hva som kan kreves, vet jeg ikke helt om jeg vil anbefale ett familieliv. Det kreves også mye arbeid med en selv som da ikke er valgfritt. Vi hadde vært sammen i nesten 8 år før vi fikk barn sammen.

For noen år så ga jeg opp forsøket i å komme meg ut i det ordinære arbeidslivet, etter å ha forsøkt i rundt 20 år. På en annen side tror jeg arbeidslivet samt barn hadde blitt i meste laget, eller jeg vet jo det for å si det slik. PF’en på meg har ikke forbedret seg oppgjennom årene, men har heller blitt holdt i sjakk, eller blitt litt værre på enkelte punkter. Sikkert på de punktene jeg har valgt ut fra livet som har blitt litt forværret, men det har jeg valgt til en ting som jeg overhodet ikke kan gjøre. Jo flere sånne «mål» en setter seg jo værre vil det kanskje bli ser jeg for meg. Har selv forsøkt å ikke velge vekk så mye, men dette koster også veldig mye. Så å arbeide utrolig mye med seg selv, selv hvis en er helt nede eller frykten er som størst, krever klart mye men det er også en stor gevinst å hente.

Jeg har levd med dette i hele mitt liv og kan sikkert svare på noen spørsmål hvis det er noe du lurer på. Ikke det at andre her i tråden ikke har svart godt nok, men en har vel forskjellige opplevelser og erfaringer med dette også.
Vis hele sitatet...
Veldig utfyllende og bra beskrivelse som jeg kjenner meg mye igjen i. Jeg har selv hatt diagnosen i noen år nå, og er helt enig i dette med å ha regelmessig aktivitet. Det er slitsomt å være med mennesker, men alternativet er så mye værre. Jeg har dessverre ingen fast aktivitet nå, og kjenner jeg blir mye værre av det.

Du er også inne på noe jeg har tenkt mye på, og det er dette med barn. Jeg har ofte hatt veldig lyst på barn, men samtidig så er det en stor bekymring rundt det å klare å oppfostre barn til å bli sosiale. Jeg vil for all del ikke at barna skal få samme problemer som jeg har, og det ser jeg på som en veldig vanskelig, om ikke umulig oppgave. Når det er sagt så vil jeg anta at de fleste med denne PF'en er ganske omsorgsfulle. Dessuten er du jo så heldig at kjæresten din fant deg.

Er det lov å spørre hvordan dere møttes?
New generation
colakork's Avatar
Frekke meg vil bare peke ut at jeg er 110% sikker på at dere hadde vært fint fungerende i 110% stilling hvis det gjaldt om dere fikk mat eller ikke.

Vi har det godt i Norge. Jeg slet selv og trodde det ikke fantes noen måte å komme seg videre på. Heldigvis lever jeg rundt folk som kaster de rundt seg utav reiret så flyr du eller krasjer... Jeg krasja ;p men heldigvis er det ikke rovdyr på bakken lengre. Vi kan ligge såra så lenge vi vil, må bare takle at noen spør om det går bra, hele, tiden...
Noen er heldigere enn andre og noen ikke fullt så heldige.

Noen sliter med å gå ut av huset sitt. Andre klarer ikke å se foreldrene i ansiktet pga tidigere greier. Noen har ingen venner. Noen må gi halve beløpet de har svettet for til staten. Noen får bot fordi de ikke liker det samme som andre..
Sitat av sprett Vis innlegg
Er det lov å spørre hvordan dere møttes?
Vis hele sitatet...
Vi traff hverandre gjennom datidens chatte-kanaler. Jeg gikk jo ikke ut på by’n og måtte jo da finne andre måter å treffe det motsatte kjønn på. Husker folk synes jeg var sprø som kunne møte noen på den måten der. Det kunne jo skje så mye. Men jeg var da i det minste edru i motsetning til de som fløy ut på by’n. Ikke kom å si til meg at det ikke skjer ting på by’n, så det blir for dumt.

Grunnen for at jeg gjorde det slik var jo for at jeg ikke kunne gå på by’n og ha det artig. Men møte 1 til 1 var mye enklere. Mange vil kanskje si tøffere gjort også.

Men folk hadde kanskje 20-30 minutter maks til byen. Her satt jeg på en 8 timers togtur. En kan jo kalle det en Tinder date, bare jeg hadde ikke sett personen engang. Jeg dro aldri tilbake igjen..

Biten med barn er vanskelig å si noe på for jeg sitter bare med den erfaringen jeg har selv. Ja, en kan ikke få barn å fostre de opp innenfor sine 4 vegger. Det er jo noe alle forstår En får kjørt seg, rett og slett.
Trådstarter
Sitat av Jens1 Vis innlegg
Jeg skal ikke si hverken frem eller tilbake her, for det er det ingen som kan gjøre. Sett vekk fra deg selvfølgelig

Ett par ting å tenke på er at det er vel en grunn for at du startet denne tråden i utgangspunktet. Så tydeligvis synes du at du sliter, vil jeg tro. Vet godt om de tankene du sikter til. Vet det ikke er enkelt men hva hvis en forsøker å drite i de tankene og heller tenke det at det vil gjøre deg godt å fortelle hvordan du har det? Bare det i seg selv kan hjelpe ganske mye.

Selv om det da ikke skulle være den unnvikende PF’en så kan det faktisk bli satt igang noe som kan hjelpe deg fremover.

Det at du klarer å trene er bra Men du unnskylder det med at du er for frisk. For frisk til hva? Ikke til ett sosialt liv vel? Jeg arbeidet jeg. Har ingen problemer i butikken heller. Sier du at jeg også er for frisk? Eller kan du forklare hva som er den store forskjellen på meg og deg?

Ville bare ha litt perspektiv her på slutten, mest for å legge det i grus at du er for frisk til å gjøre noe med situasjonen. Hvis du vil selvfølgelig. Jeg vil mene det i alle fall er verdt ett forsøk i det minste.
Vis hele sitatet...
Tusen takk for forståelsen og svaret.

Jeg er i midten av 20 årene å har en mindset om at jeg er bare ung og uerfaren.. Nesten alle sliter sosialt til en viss grad, det blir bedre jo eldre jeg blir.. Men samtidig så har jeg ikke sosial angst, men unngår sosiale situasjoner, tror jeg(?)

Vanskelig å vite hva jeg føler faktisk.

Er det nødvendig å si at jeg tror jeg har X diagnose eller bare legge frem problemene mine å ikke nevne noe som helst om diagnose/PF?

Var jo faktisk når jeg leste om PF’en som fikk meg til å tenke.
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Tusen takk for forståelsen og svaret.

Jeg er i midten av 20 årene å har en mindset om at jeg er bare ung og uerfaren.. Nesten alle sliter sosialt til en viss grad, det blir bedre jo eldre jeg blir.. Men samtidig så har jeg ikke sosial angst, men unngår sosiale situasjoner, tror jeg(?)

Vanskelig å vite hva jeg føler faktisk.

Er det nødvendig å si at jeg tror jeg har X diagnose eller bare legge frem problemene mine å ikke nevne noe som helst om diagnose/PF?

Var jo faktisk når jeg leste om PF’en som fikk meg til å tenke.
Vis hele sitatet...
Nja, det at en har lest om noe sier jo ikke det samme som at en har det en leser om, heller stikk motsatt kanskje?

Tror du bare at du unngår sosiale situasjoner? Det kan du jo faktisk sjekke selv. Bli mer aktiv på den sosiale fronten så finner du jo ut av det

Hvis du trenger hjelp til dette så sier du bare til legen at du isolerer deg selv. At du har 0 sosial kontakt. De er ganske så forståelsesfull
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Overanalyserer situasjoner på jobben/på privat, redd for kritikk, ønsker å gjøre alle glade... Det er slitsomt. Også er det slitsomt å måtte gi noe av seg selv. Du vil helst være alene, og jobbe alene. Noe annet krever energi.



Psykologen min som ga diagnosen gjorde også et poeng ut av at jeg tror at folk er "ute etter meg". Altså at jeg lukker meg delvis, om folk spør.
Om folk gjør meg en tjeneste, blir jeg mistenksom. Om jeg blir spurt om å gjøre noe, blir jeg mistenksom. Overtenking er stikkordet.

Men dette har blitt mye bedre, etter jeg starta i 100% jobb. Eller, på papiret er jeg tilkallingsvikar, men jobber 100% og gjort det i noen år... Er i kontakt med 30-40 pasienter hver dag, så snakken om været begynner å bli rutine. Den small-talk biten er utrolig viktig, for hvordan omverden ser på deg, har jeg funnet ut. Å begynne å snakke om Illuminati, NWO eller "the great reset" blant kolleger tar seg dårlig ut
Vis hele sitatet...

Kjenner meg utrolig igjen i det meste, men selv har jeg ikke fått denne diagnosen, tror vel kanksje psykologen/psykiater var litt rask med å sette sosial angst
Sitat av colakork Vis innlegg
Frekke meg vil bare peke ut at jeg er 110% sikker på at dere hadde vært fint fungerende i 110% stilling hvis det gjaldt om dere fikk mat eller ikke.
Vis hele sitatet...
Da hadde jeg heller sultet, eller tatt fjellvegg metoden.
Sitat av Flaffersen Vis innlegg
Kjenner meg utrolig igjen i det meste, men selv har jeg ikke fått denne diagnosen, tror vel kanksje psykologen/psykiater var litt rask med å sette sosial angst
Vis hele sitatet...
Hvor gammel er du? AVPD diagnosen settes sjeldent når man er veldig ung, gjerne ikke før i voksen alder. Jeg hadde sosialangst osv. diagnosene i alle år inntil jeg ble utredet som 26-åring.
For min del kombinert med Bipolar type 2 og angst så har jeg lett for å trekke meg vekk fra situasjoner som jeg opplever som ubehagelige eller som jeg ikke behersker. Dette har skapt en del problemer for mitt arbeidsliv. Istedenfor å svare når telefonen ringer ignorerer jeg totalt og vil bare være alene og i fred og har en merkelig oppfattelse at det er det beste når jeg opplever det som ubehagelig samtidig som jeg vet veldig godt at det alltid er bedre å svare. Ellers er jeg en veldig sosial og utadvendt type så det er litt morsomt hvordan psykisk sykdom kan påvirke så mye. Anyways vil jeg bare også legge til at etter jeg fikk diagnoser så går livet veldig mye bedre. En lettelse at det er grunner til at jeg er som jeg er som jeg ikke kan noe for. Så lærer man forhåpentligvis å leve med diagnosene sine til å leve et så normalt liv som mulig :-) Det er håp for alle!

Jeg gruet meg mye til hver gang jeg gikk til psykolog og hatet det. Men det hjalp meg, så du burde absolutt sport om en utredning.

Lykke til og ønsker deg alt godt!
Trådstarter
Sitat av CkLenox Vis innlegg
For min del kombinert med Bipolar type 2 og angst så har jeg lett for å trekke meg vekk fra situasjoner som jeg opplever som ubehagelige eller som jeg ikke behersker. Dette har skapt en del problemer for mitt arbeidsliv. Istedenfor å svare når telefonen ringer ignorerer jeg totalt og vil bare være alene og i fred og har en merkelig oppfattelse at det er det beste når jeg opplever det som ubehagelig samtidig som jeg vet veldig godt at det alltid er bedre å svare. Ellers er jeg en veldig sosial og utadvendt type så det er litt morsomt hvordan psykisk sykdom kan påvirke så mye. Anyways vil jeg bare også legge til at etter jeg fikk diagnoser så går livet veldig mye bedre. En lettelse at det er grunner til at jeg er som jeg er som jeg ikke kan noe for. Så lærer man forhåpentligvis å leve med diagnosene sine til å leve et så normalt liv som mulig :-) Det er håp for alle!

Jeg gruet meg mye til hver gang jeg gikk til psykolog og hatet det. Men det hjalp meg, så du burde absolutt sport om en utredning.

Lykke til og ønsker deg alt godt!
Vis hele sitatet...
Tusen takk!

Hvordan er det på vennefronten?
Sitat av Lurifaks1 Vis innlegg
Hvor gammel er du? AVPD diagnosen settes sjeldent når man er veldig ung, gjerne ikke før i voksen alder. Jeg hadde sosialangst osv. diagnosene i alle år inntil jeg ble utredet som 26-åring.
Vis hele sitatet...
Ca samme alder pluss/minus ett år.
Takk for denne tråden, fikk diagnosen i desember, og vet ikke helt hva jeg skal føle om det, men det som sies her gir meg følelsen av å ikke være helt alene om det, så det er bra
Trådstarter
Sitat av Kreger Vis innlegg
Takk for denne tråden, fikk diagnosen i desember, og vet ikke helt hva jeg skal føle om det, men det som sies her gir meg følelsen av å ikke være helt alene om det, så det er bra
Vis hele sitatet...
Det er faktisk en ganske ‘vanlig’ diagnose har jeg lest.. Rundt fire prosent av den norske befolkningen har en unnvikende personlighetsforstyrrelse

https://oslo-universitetssykehus.no/...-pasientgruppe

Ellers da, hvordan er livet ditt mtp sosialt og venner? Jobb osv. Du trenger ikke svare om du ikke er komfortabel med det
Sitat av oslo93 Vis innlegg
Tusen takk!

Hvordan er det på vennefronten?
Vis hele sitatet...
Jeg har mange venner og kjenner ekstremt mye folk, men siste årene har jeg snevret meg inn mot den kompisgjengenjeg føler jeg får mest tilbake. Så akkuratt der har jeg egentlig ikke noe problemer mer enn at jeg kan trekke meg litt bort i dårlige perioder men dette er jeg åpen om mot de slik at alle forstår
▼ ... over en måned senere ... ▼
Anti-moralist
Mekkern's Avatar
Hei, jeg har kommet frem til at jeg (i det minste) har en unnvikende personlighet. Derfor har jeg noen spørsmål til dere freaks i tråden:
Dere som har vært i kontakt med psykologer; omtales diagnosen som helbredelig?
Hva tenker dere om positive sider ved personlighetstypen?
Er det vanskelig å finne en partner som godtar dere?

Særlig det siste uroer meg. Jeg har ingen erfaring med kjærlighetsforhold foruten nær familie, og de't er anspent siden jeg er avvisende og mistroisk. Jeg frykter det samme vil skje med en kjæreste.

Og har dere noen logiske forklaringer på deres oppførsel, og er dere mistroiske mot dere selv? Jeg har mine teorier angående motivene bak min oppførsel.
Sist endret av Mekkern; 5. juni 2021 kl. 22:20. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse med symptomer fra paranoid personlighetsforstyrrelse. Jeg hadde nok symptomer fra unnvikende til at diagnosen kunne stilles, men manglet ett symptom for å få diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse. Fikk diagnosen som 25-åring, og har tidligere hatt diagnoser som sosial angst, tilbakevendende depresjon osv.

Min største utfordring er selvtilliten min. Jeg føler på et vanvittig selvhat, og i perioder kan det være så dårlig at jeg bare sitter å griner og skammer meg over hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Jeg får fysiske smerter når tankene blir for sterke, og det brenner oppover nakken og i hodet. Det er skamfølelsen, og den opptrer ofte når jeg tenker på hvor mislykket jeg er. Jeg har sterke negative tanker og følelser omkring utseende og personlighet, og jeg finner alltid feil i ting jeg sier og gjør. Jeg tør aldri begynne på nye ting eller lære meg noe nytt fordi jeg konstant føler og tror at jeg aldri vil få til noe som helst. Derfor har jeg også hatt problemer med utdanning, har prøvd flere ganger å gå skole men det fungerer aldri.

Når jeg er blant mennesker tror jeg at alle ler av meg, snakker dritt om meg eller gjør narr av meg. Om jeg sitter i et klasserom tror jeg at folk ler av meg, om jeg er på trening tror jeg at andre tar bilder av meg og gjør narr. Om jeg er på butikken tror jeg at alle dømmer meg for de tingene jeg kjøper og at folk tenker at det er så synd at noen skal være så stygg som meg. Disse tankene er ganske vonde og jævlige, og det er automatiske tanker som kan komme uten trigger. Det vil si at jeg trenger ikke se at noen ler eller stirrer på meg, tankene kommer med en gang jeg møter blikket til noen eller så snart jeg entrer et rom hvor det er flere mennesker. Jeg kan for eksempel stå i kassa og føle blikk på meg, og om jeg snur meg så møter jeg alltid blikket til noen. Det kan tenkes at det er tilfeldig at de så i min retning, men jeg tenker automatisk at de gjør narr av meg. Sånt svir, og det skjer nesten hele tiden, hver gang jeg er på butikken. Prøver å handle når det ikke er mennesker der, men noen ganger prøver jeg å utfordre meg selv også. Det går dårlig hver gang.

Jeg har ikke hatt venner på en god del år, og jeg har vært i to forhold. Det gikk dårlig med begge. Jeg opplevde i hvert forhold at mannen trådde over grenser vi hadde satt sammen, og jeg mistenker at de begge var utro i tillegg til "reglene" de brøt. Ydmykende og nedverdigende, og jeg kommer aldri til å gå inn i et forhold igjen, for den smerten av å bli bedratt er så intens at det ikke kan sammenlignes med noe annet. Jeg brukte også å snoke på pc, mobil og slike ting for å finne svar, for jeg stolte aldri på det de sa og fortalte. Måtte ha full kontroll, og jeg fikk fullstendig panikk om de plutselig endra passordene sine og gjorde slikt utilgjengelig for meg. Men jeg fant alltid en måte å komme inn på tingene deres uansett.. Ja, sleip som fy.

For meg er det umulig at noen ønsker å være med meg. Jeg har funnet ut at hver enkelt venn og kjæreste jeg har hatt tidligere har hatt et motiv for relasjonen vår, og at de egentlig ikke var glade i meg. Jeg kan finne gode grunner til at de bare har utnyttet meg og brukt meg. Om det er sant eller ikke kan diskuteres, men for meg er det veldig sant og veldig ekte.

Jeg har et behov for å være anonym. Jeg handler ikke på samme butikk, men jeg kan gå til samme frisør, dette fordi jeg ikke ønsker å bli kjent med nye personer. Om jeg føler jeg har handlet litt for mye i samme butikk så velger jeg en ny. Jeg tar aldri initiativ, i frykt for å bli avvist. Jeg er aldri den som sier hei først eller som tar initiativ til en samtale. Jeg kan ha kjempe lyst til å prate med noen, men ikke tørre å si noe. Jeg har en egen fantasiverden jeg flykter til når jeg ikke ønsker å forholde meg til virkeligheten. Kan dagdrømme i timevis. Noen ganger kan jeg ta meg en kjøretur på flere timer og bare høre på musikk og late som om jeg er en annen. Jævlig nedtur når jeg kommer hjem i den tomme leiligheta og ser det stygge trynet i speilet... Har ingen avhengigheter men sliter mye med maten, overspising osv. Det er ganske typisk for denne personlighetsforstyrrelsen at man har avhengigheter, f.eks rusmisbruk, alkoholmisbruk og slike ting. På dette området har jeg tatt ganske gode valg her i livet, pussig nok.

Om du kjenner deg igjen i denne personlighetsforstyrrelsen bør du absolutt søke hjelp. Jo lengre man går uten hjelp jo verre kan det bli. Jeg har gått ca. 3 år uten behandling, og jeg er ganske langt nede nå, og har fått mye sterkere symptomer. Det trenger ikke nødvendigvis være denne diagnosen du har, men du sliter åpenbart psykisk og da er det viktig å ha noen å snakke med, og finne en behandlingsmetode som passer for deg. Jeg har prøvd alt som finnes av anti-depressiva, og ingenting har fungert dessverre. Samtaleterapi er nok den mest effektive behandlingsmetoden. Prognosene er nok som de er med alt annet, det er enten eller. Jeg tror absolutt dette er noe man kan bli frisk fra, men det krever mye energi og mange ressurser fra personen det gjelder. Du må være forberedt på å jobbe beinhardt med deg selv, og om man i utgangspunktet har en følelse av at man er mindreverdig, så er det vanskelig å jobbe for noe man ikke syns er verdt det, om du skjønner.

Og om du har lyst til å snakke eller lurer på noe, trådstarter, så kan du bare sende meg en pm. Det gjelder for så vidt hvem som helst her inne. Jeg kjenner ingen med denne personlighetsforstyrrelsen og det kunne vært interessant å utveksle erfaringer, tips og råd. Jeg skal starte opp med behandling igjen neste uke og gruer meg som en hund.
Ganske sikker på at jeg også har dette, men føler at jeg har bekjempet det ned til noe andre ikke merker. Det sitter allikevel altfor godt igjen og hindrer meg i å være "normal", vurderer å starte med psykolog for å få noen flere verktøy for å motvirke dette
Sitat av Mekkern Vis innlegg
Hei, jeg har kommet frem til at jeg (i det minste) har en unnvikende personlighet. Derfor har jeg noen spørsmål til dere freaks i tråden:
Dere som har vært i kontakt med psykologer; omtales diagnosen som helbredelig?
Hva tenker dere om positive sider ved personlighetstypen?
Er det vanskelig å finne en partner som godtar dere?

Særlig det siste uroer meg. Jeg har ingen erfaring med kjærlighetsforhold foruten nær familie, og de't er anspent siden jeg er avvisende og mistroisk. Jeg frykter det samme vil skje med en kjæreste.

Og har dere noen logiske forklaringer på deres oppførsel, og er dere mistroiske mot dere selv? Jeg har mine teorier angående motivene bak min oppførsel.
Vis hele sitatet...
Alle de «vanlige» personlighetsforstyrrelser er helbredelige. Dette er nok i strid med lærebøkene de mer konservative psykologer/psykiatere leste når de var ung, men dette er svaret for forskere innen feltet.

Det at du er bevisst på atferden din og anerkjenner diagnosen(e) dine, vil nok telle mer i positiv retning enn det at du har dem gjør i negativ retning. (Mitt erfaringsgrunnlag er kanskje ikke representativt i så øyemed, da mine potensielle partnere har langt større karameller å svelge enn noen uskyldige diagnoser.)

Jeg har selv blandet personlighetsforstyrrelse, med antisosial som mest fremtredende. Går i behandling og er med i et forskningsprosjekt opp mot mentaliseringsbasert gruppeterapi mot antisosial problematikk.

Forskerne/behandlerne har gjort et poeng ut av hvor utdatert og feilaktig det man får når man googler seg opp på personlighetsforstyrrelser, faktisk er. Dette er nok lurt å ha i bakhodet om man finner ut av dette på egen hånd.
Sitat av Tøffetom Vis innlegg
Alle de «vanlige» personlighetsforstyrrelser er helbredelige. Dette er nok i strid med lærebøkene de mer konservative psykologer/psykiatere leste når de var ung, men dette er svaret for forskere innen feltet.
Vis hele sitatet...


Hei, har også hørt denne påstanden om at PF-er er "uhelbredelige". Kan du dele noen kilder på at forskere i feltet mener noe annet?
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Hei, har også hørt denne påstanden om at PF-er er "uhelbredelige". Kan du dele noen kilder på at forskere i feltet mener noe annet?
Vis hele sitatet...
Jeg har snakket med praktiserende forskere på emnet som er godt oppdatert innen feltet sitt.

Men du vil helst at jeg finner en link til en tunglest forskningsartikkel hvor én setning som bekrefter påstanden kan plukkes ut?

Det høres gjerne latterlig ut, men jeg føler litt jeg har vokst fra dette kilde maset. Finner aldri relevant, oppdatert og sammenhengende informasjon i formatet frittstående kilder. Dette blir helt offtopic, men svaret er altså nei.

Om du har en kilde som hevder det motsatte, kan jeg ta det med til dem
På torsdag og se hva de svarer

Husker det ble omtalt en studie spm skulle være ganske nylig og veldig omfattende. Her følges folk over tid. Det interessante var nettopp det at pf’ene ikke var statiske. Søk gjerne med det spm utgangspunkt. Prøver ikke å være vrang eller ekkel, prøver bare å si at jeg personlig ikke får noe ut av å skumlese faglitteratur utenfor mitt eget fagfelt
Sist endret av Tøffetom; 8. juni 2021 kl. 13:45. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Jeg skjønner.

Tingen er at jeg selv har kontakt med feltet gjennom jobb i helsevesenet, og har også hørt at det ikke lar seg behandle, ferdig med det liksom, men at opplegg som basal eksponeringsterapi kan gjøre mye for å senke symptomtrykket osv.

Jeg er helt enig i at ingen blir klokere av å cherry picke forskningslitteratur, men det er en ganske stor påstand du kommer med, og en god review med dette som konklusjon i abstractet hadde vært et ypperlig spor å følge videre.

Jeg er veldig interessert i å lære mer om mulighetene for å behandle denne typen lidelser, og prøver heller ikke å bevise at de ikke kan behandles, men jeg kommer ikke så mye lenger med svaret ditt.

Hvis du hadde giddet å spørre behandler om noen referanser så tar jeg de gjerne imot på pm ikke meningen å kapre tråden med kildemas.
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Jeg skjønner.

Tingen er at jeg selv har kontakt med feltet gjennom jobb i helsevesenet, og har også hørt at det ikke lar seg behandle, ferdig med det liksom, men at opplegg som basal eksponeringsterapi kan gjøre mye for å senke symptomtrykket osv.

Jeg er helt enig i at ingen blir klokere av å cherry picke forskningslitteratur, men det er en ganske stor påstand du kommer med, og en god review med dette som konklusjon i abstractet hadde vært et ypperlig spor å følge videre.

Jeg er veldig interessert i å lære mer om mulighetene for å behandle denne typen lidelser, og prøver heller ikke å bevise at de ikke kan behandles, men jeg kommer ikke så mye lenger med svaret ditt.

Hvis du hadde giddet å spørre behandler om noen referanser så tar jeg de gjerne imot på pm ikke meningen å kapre tråden med kildemas.
Vis hele sitatet...
https://tidsskriftet.no/en/2019/10/k...emergency-care

Dette er jo litt samme topic som vi diskuterer her, og som disse forskerne jeg maser sånn om har sagt. BPD er en av de som kanskje er regnet som verst å behandle, men etterhvert så ser man at det bare var behandlingen som ikke var god nok

Googlet sevlfølgelig litt nå, som den impulsive og inkonsekvente horen jeg er.

Jeg skal høre med dem, hvis det ikke er for sent og hvis jeg ikke glemmer det, på torsdag. Kanskje de har noe lett tilgjengelig. Nå må jeg jobbe, ha en fin dag
Takk!
Jeg leser artikkelen som at den støtter opp under mitt synspunkt, nemlig at det er betydelig gevinst ved behandling, og at det kan bidra med å lette symptomtrykket, men jeg forstår det ikke som at det er det samme som å "kurere" en personlighetsforstyrrelse.

I artikkelen fra legeforeningens tidsskrift snakkes det spesifikt om borderline, eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og de fokuserer på nedgang i selvmordsforsøk og innleggelser. På begge disse områdene er riktig behandling forbundet med god effekt, men på ingen punkter står det noe om en "kur", eller at personen slutter å ha borderline.

Ved første øyekast kan dette fremstå som semantisk flisespikking fra min side, men selvskading/selvmordsforsøk er bare et av 9 symptomer som kjennetegner borderline 1
Å få bukt med dette symptomene er nok et utrolig stort bidrag til økt livskvalitet.

Mens jeg skrev dette så falt det meg inn å slå opp "kurere" 2, og blant betydningene finner vi " behandle og effektivt bekjempe", mens jeg har tenkt mer det som å fjerne alle symptomer, litt som at det ikke lenger finnes et virus i kroppen din.
Den første definisjonen, og den kommer tross alt fra ordboken, passer med at det finnes en slags kur for noen personlighetsforstyrrelser, i den betydning at det er behandling som bidrar til å "bekjempe sykdommen", men det kan ikke sammenliknes med å kurere en somatisk sykdom, hvor infeksjonen forsvinner fra kroppen og slutter å være en del av oss.

Det lyder kanskje opplagt, og alle som har hatt med psykisk helse å gjøre vet hvor stor avstand det kan være med somatisk sykdom og psykisk sykdom, så vi var kanskje enige fra starten av?
Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Takk!
Jeg leser artikkelen som at den støtter opp under mitt synspunkt, nemlig at det er betydelig gevinst ved behandling, og at det kan bidra med å lette symptomtrykket, men jeg forstår det ikke som at det er det samme som å "kurere" en personlighetsforstyrrelse.

I artikkelen fra legeforeningens tidsskrift snakkes det spesifikt om borderline, eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, og de fokuserer på nedgang i selvmordsforsøk og innleggelser. På begge disse områdene er riktig behandling forbundet med god effekt, men på ingen punkter står det noe om en "kur", eller at personen slutter å ha borderline.

Ved første øyekast kan dette fremstå som semantisk flisespikking fra min side, men selvskading/selvmordsforsøk er bare et av 9 symptomer som kjennetegner borderline 1
Å få bukt med dette symptomene er nok et utrolig stort bidrag til økt livskvalitet.

Mens jeg skrev dette så falt det meg inn å slå opp "kurere" 2, og blant betydningene finner vi " behandle og effektivt bekjempe", mens jeg har tenkt mer det som å fjerne alle symptomer, litt som at det ikke lenger finnes et virus i kroppen din.
Den første definisjonen, og den kommer tross alt fra ordboken, passer med at det finnes en slags kur for noen personlighetsforstyrrelser, i den betydning at det er behandling som bidrar til å "bekjempe sykdommen", men det kan ikke sammenliknes med å kurere en somatisk sykdom, hvor infeksjonen forsvinner fra kroppen og slutter å være en del av oss.

Det lyder kanskje opplagt, og alle som har hatt med psykisk helse å gjøre vet hvor stor avstand det kan være med somatisk sykdom og psykisk sykdom, så vi var kanskje enige fra starten av?
Vis hele sitatet...
Det kan tenkes at vi er ganske på bølgelengde ja.

Spørsmålet er vel hva man legger i PF, og hva en legger i vellykket behandling.

En infeksjon er jo en respons på noe som ikke skal være der, mens lettere personlighetsforstyrrelse handler om å ha for mye eller for lite av atferdsmønstre alle til en viss grad har.

En mer treffende analogi ville følgelig vært fedme, eller rusmiddelavhengighet. Det er noe som blir et problem når det blir for mye, og da blir spørsmålet; når er man egentlig «behandlet»? Er en overvektig behandlet når han er ripped og benker 150, eller når han sitter igjen med pappamage?

Er man behandlet for en PF når man ikke lenger ender opp i fengsel pga atferden sin, når man aldri ender opp i problemer, eller når man er totalt fri for enhver tendens?

Slik jeg forstår det, er spørsmålet avhengig av hvor man legger listen.

Er selv et godt eksempel på en som har hatt stor nytte av behandling, særlig relativt til den korte tiden, men det betyr på ingen måte at jeg er kvitt alle negative trekk. Det blir jeg nok aldri, og det er helt ok. Men behandlet i den grad at jeg ikke havner i store problemer, det er jeg faktisk allerede.

(Antisosial er såvidt jeg vet en av de som er omtalt som uhelbredelig. )