Hei, fellow freaks.
Jeg hadde lyst til å fortelle om en blandet erfaring med fleinsopp.
Jeg har så vidt prøvd fleinsopp før, og har vel kommet til level 1. Nå ville jeg prøve nå level 2. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg nådde, men jeg vet at opplevelsen var en ganske annen enn jeg hadde sett for meg.
Jeg hadde vel en tanke og formening om at jeg skulle kunne holde på fornuften og å ha et rasjonelt forhold til det jeg opplevde. For slik var det jo på level 1! Vel. For min del er det bare å konstatere at det kan man glemme.
17:40 Jeg blandet meg en kopp te med 3,5 gram fleinsopp, bottoms up, og tok med meg solseng, mat, drikke, druer og goderi og trasket opp en skogsvei. Jeg har gått veldig mye tur denne veien, og det er svært sjeldent jeg har møtt noen, så jeg følte meg trygg på å få være alene
18:00 Jeg kommer fram til destinasjon uten å kjenne noe av soppen, men var så utkjørt av bæring og trasking at der og da var jeg jammen ikke helt sikker på hva jeg kjente og ikke. Jeg rigger meg til og det tar ikke lang tid før jeg skjønner, aha, at der kom det ja.
18:15 Jeg blir litt engstelig først, tenker: "ånei, jeg ble redd ja, dette var ikke lurt as". Osv. Men jeg roer meg raskt nok, og begynner ta fram litt mat fordi jeg tenker på at jeg ikke har spist så mye inntil da. Hjelper nok med mat i magan.
18:30 Jeg sitter der og spiser brødskivene mine, og følelsen av merkelighet stiger, jeg føler meg rar, som full(men uten tap av motorisk kontroll). Brødskivene er merkelig gode. Jeg spiser sjokolade, og det er bare så godt. Smaken av sjokolade bare varer og varer(det kan hende jeg lot være å svelge på lenge, men det husker jeg ikke. Jeg føler meg fjern som det fjerneste jeg har kjent på cannabis, den der 100 prosent her og nå følelsen(som i en film, sier mange).
19:00 Ser rundt meg på omgivelsene og alt har et snev av lilla farge, fargene er defintivt smått forandra. Ellers ser jeg intet av synsvridende effekter. Jeg lukker øynene og legger meg tilbake på solsenga med pute og teppe, og det kjennes ut som å ligge i den chilleste senga på den tryggeste plassen.
Noe jeg syntes var rart, i og med at jeg like før hadde klart bli redd for at noen skulle komme. Jeg ligger og gjentar for meg selv; "det er bare så godt". Ganske fort kommer følelsen i armer, ben og hode som en orgasme, eller kanskje like før orgasme. Jeg ligger og ser bak øyelokkene, og det skifter fra lille til blått til grønt, men ikke i noe mønster. Bare i gradvis overganger. Så i det hele tatt ingen mønster. Jeg har musikk på øra, klassisk. Men den gir meg ingenting, det høres bare ut som musikk liksom. Så jeg tar av meg headsettet og hengir meg heller til følelsen.
19:15 Jeg ligger der og nyter og begynner ligge gape, samtidig som jeg lager lyd med munnen om og om igjen; Ahmmmmm, ahmmmm, ahmmm. Det er bare verdens beste lyd, så motivasjonen er å lage den for min egen del. Så god å høre på.
Jeg begynner famle rundt meg etter mer mat(det kjennes bare best ut ha øynene lukket), spiser og nyter. Brødskiver med brun- og hvitost er bare himmelsk. Jeg ligger å gjentar for meg selv; det er så godt, det er bare såååå godt, det er så godt liksom. Og mener både maten og følelsen i kroppen. Jeg begynner le av meg selv når jeg tenker på hvordan det må se ut utenfra, om noen hadde sett det.
19:30 Jeg føler meg rennende rusa, men kan samtidig tenke; jeg bare vil ikke. Vanligvis er jeg i konstant monolog med tanker på norsk, men nå opplevde jeg nærmest kunne la være å tenke ord i lange perioder av gangen. Jeg bare kjente på de fantastiske følelsene. Det kjennes ut som det er noe mer der, som en gjesp som ikke blir gjespa. Jeg ligger og famler i været å prøver å gripe etter det. Jeg kjenner jeg vil ha mer, mer av dette. Jeg begynner snakke med meg selv: "Jeg vil ha mer, det er noe der. Ja, det er noe der, noe mer. Jeg vil ha det." Jeg vurderer om jeg skal dra hjem å ta mer. Jeg slår fra meg dette. Men tenker at neste gang; da jeg skal jeg over denne horisonten. Jeg tror det kan hende jeg hadde kommet dypere om jeg hadde blitt liggende og ikke var så utålmodig.
19:45 Etter hvert begynner jeg reise meg opp; og kjenner på denne fantastiske følelsen. Jeg begynner si til meg selv: "Det er nok bare eksistere, det er så godt bare finnes, så heldig vi er som finnes!" Og tenker på at man ikke trenger noe annet her i verden enn å finnes; det er nok. Jeg står og tenker med meg selv; er det slik trær har det? De bare står og nyter sin eksistens? For det her er deilig. Jeg åpner øynene og prøver stå å svaie frem og tilbake og å være et tre liksom. Fargene er sterkere, kanskje litt annerledes rundt meg, men ingen hallusinasjoner.
Så begynner jeg krabbe rundt å kjenne på bakken, og den er bare så god å ta på! Altså, følelsen av å berøre er blitt til en slags ren nytelse. Så jeg sitter med lukkede øyne og bare tar på bakken, masserer bakken og nyter at den er så god ta på.
Jeg hopper og danser litt, men finner ut det ikke er noe vits; det blir ikke noe bedre av det. Jeg kjenner meg veldig glad uansett.
20:00 Så snur det for meg; jeg klarte å begå kardinalsynden, jeg lot være å skru av telefonen eller å sette den på flymodusen. Så jeg skal sjekke telefonen, fordi broren min ringte like før reisen satte i gang, og jeg sendte ham en melding for å si jeg var opptatt. Jeg ville sjekke om han hadde svart, og at det ikke var noe viktig. Plutselig så er det en random lege som har ring, og etterpå ser jeg at han har sendt melding om at han vil ha en avtale med meg.
Jeg blir veldig urolig og tenker at noen må ha sett meg, ringt og meldt meg og nå blir det hele balletten med legevakt og psykiatrisk sykehus. Jeg følte jo selv jeg hadde oppført meg fryktelig rart, og på en måte jeg aldri ville funnet på om jeg ikke trodde jeg av absolutt alene.
Det hadde selvfølgelig ingenting med turen min å gjøre. Men det utløser dyp redsel i meg; så dyp den kan bli kjentes det ut som.
Jeg pakker sammen og tenker at jeg må komme meg ned til samboeren min, for å høre om hun har hørt noe om at øvrigheta skal ha tak i meg.
Jeg blir survete og tenker; "aldri skal jeg få ha det noe gøy, selv om jeg går langt te h.. opp i skogen og ikke plager noen." Det går over i en slags erkjennelse om at jaja, så bærer det inn med denna karn, og jeg begynner se for meg tur i ambulanse/politibil til legevakta, og hvordan jeg garantert ikke vil kunne klare gjøre rede for nå, for så å havne i månedsvis på sykehus. Angsten glir over i depresesjon.
Så trasker jeg avgårde, med sekk og poser. Begynner å føles ut som jeg ikke kommer av flekken. Jeg ser meg tilbake flere ganger og begynner tenke; "gikk jeg ikke akkurat denne biten", jeg blir redd for å havnet i timeloop, eller en veldig dyp hallusinasjon. "Det blir spennende se hvor jeg egentlig er, når dette går over". Så kicker litt rasjonell tanke inn; det er da tross alt et stykke, og mye av veien her ser ganske lik ut. Trask på du, så lenge det er grus under føtta er du nok på rett vei.
Hjemturen går på automatikken; jeg kjenner veien gått og går turen mange ganger i uka med bikkjene. Deler av skogen er ganske mørk, tett og fylt med døde trær, så jeg så for meg da jeg gikk der at dette kunne vært rimelig skummelt om jeg ikke kjente veien så godt. "Det skal bli deilig få spurt samboer om hva i faen som skjer", tenker jeg, og kjenner en trygghet i at hun vet.
20:30 Så jeg kommer hjem, og det kjennes som å komme til et fremmed sted. Jeg blir overveldet av redsel for at samboer ikke vil ha meg der, og at jeg kommer til å skremme henne. Så jeg sier til henne igjen og igjen på tristeste vis; "Du vil ha meg her?", "Du vet du ikke må ha meg her, jeg kan gå vekk." og "jeg skremmer deg ikke, du føler deg trygg?".
Hun geleider meg naturligvis inn på soverommet og får lagt meg i senga, jeg får fortalt om legen som vil ha tak i meg, og hun forsikrer meg om at alt er i orden. "Slik du sier det er slik er det, du bestemmer", sier jeg. Hun setter på litt fargespill i taket(en slags liten kaleidoskoprosjektor) og leaves me too it. Jeg tror nok jeg var såpass irriterende at etter hun fikk roa meg ned, hadde hun nok lyst til å gjøre noe morsommere.
21:00 Etter hvert får jeg roet meg ned. Følelsen av "orgasme" i kroppen er borte og ikke til å oppdrive igjen, men jeg er ikke så engstelig lenger heller. Kjennes ut som jeg er på et mer rasjonelt sted. Jeg går ut i stua og spør samboer om vi ikke skal spille litt CS:go.
Spillet er lett som en lek; med tankene i noe jeg kjenner godt, og som er så altoppslukende er all angst blitt borte. Det kjennes ut som jeg har mye bedre tid i spillet enn vanlig, dessuten at jeg har perfekt kontroll på bevegelsene til karen min. Jeg bunnyhopper rundt, og jeg var definitivt mye flinkere til det enn jeg vanligvis er.
Det føles ut som jeg har full kontroll på hva som befinner seg rundt hjørnet, og å prefire akkurat der jeg vil i f eks "market" fra bak søylene på "B" er ren barnemat.
21:45 Vi vinner så det suser, og det føles heftig, selv om de vi spilte mot kanskje ikke var så gode. Som en binote kan det nevnes at toppnoteringa mi for 5 år siden var LEM, men at jeg nå baler nede i GN3.
22:00 Trippen nærmer seg slutten og jeg sitter ser på en tvserie med dama. Som jeg er fjern på hasj, føler jeg at jeg skjønner alt som foregår i hodene på folka, og hva de må føle i den og den situasjonen. Føler selv jeg trekker dyp lærdom om hvordan sosialt spill fungerer. Husker ingen av leksene nå.
22:30 Jeg blir etterhvert veldig følsom og det renner en hel del tårer, uten at jeg hulker eller noe slikt. Jeg forteller dama mi gang på gang, hvordan hun er det beste som har skjedd meg og at jeg bare trenger henne. Noe jeg står for, og alltid mener, men det kan jo bli litt tutete for noen og enhver; men hun takler det fint.
Stort behov for å være nær henne og å vite at alt er i orden. Jeg føler jeg dreit meg ut som skulle trippe uten tripsitter(hun har sagt hun gjerne sitter for meg, men at det ikke passet denne dagen). Følsomheten sitter i en stund.
I dag har jeg følt meg ganske tom og sliten.
Erfaringer dratt; JEG TRENGER TRIPSITTER.
Den j... mobilen as, skru den av..
Jeg bør ikke dra ut i skogen til et sted med vei eller sti, der det er en teoretisk sjanse for at noen har sett meg. Det bare føkker opp alt for meg om jeg begynner bli redd for at noen har sett meg monge rundt..
Konklusjon til slutt; Følelsen er absolutt ubeskrivelig. Jeg har aldri opplevd en lignende følelse i kroppen på den måten. At maten smaker så himmelsk. At det var slik en lykke å eksistere. Jeg har svært sjeldent vært så redd. Det var som om det fantes to følelser; redsel, kanskje og "bra".
Sopp er ikke bare-bare, det er svært potent og jeg skulle ærlig talt ønske jeg kunne hatt en veileder med bred erfaring; en sjaman kanskje. Jeg er sikker på at jeg hadde hatt MYE mer ut av dette, med noen som passet på meg og ga meg små hint om hva jeg kunne tenke og prøve.
Jeg er interessert i å høre tilbakemeldinger; er dette gjenkjennelig?
Er det fleinsopp jeg har fått i meg? Jeg har kjøpt det, og fikk det servert i pose som et pulver. Det lukter sopp, men etter å ha lest andre tripprapporter, ble jeg redd for at jeg kanskje kunne ha fått noe annet.
Jeg har prøvd å holde det kort, men allikevel få med det vesentligste det er sikkert ting jeg har glemt.
Noen skrivefeil ser jeg, som jeg var for treig til å rette.
Ville presisere at jeg rundt 21:00 følte meg som på level 1.
Jeg hadde lyst til å fortelle om en blandet erfaring med fleinsopp.
Jeg har så vidt prøvd fleinsopp før, og har vel kommet til level 1. Nå ville jeg prøve nå level 2. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg nådde, men jeg vet at opplevelsen var en ganske annen enn jeg hadde sett for meg.
Jeg hadde vel en tanke og formening om at jeg skulle kunne holde på fornuften og å ha et rasjonelt forhold til det jeg opplevde. For slik var det jo på level 1! Vel. For min del er det bare å konstatere at det kan man glemme.
17:40 Jeg blandet meg en kopp te med 3,5 gram fleinsopp, bottoms up, og tok med meg solseng, mat, drikke, druer og goderi og trasket opp en skogsvei. Jeg har gått veldig mye tur denne veien, og det er svært sjeldent jeg har møtt noen, så jeg følte meg trygg på å få være alene
18:00 Jeg kommer fram til destinasjon uten å kjenne noe av soppen, men var så utkjørt av bæring og trasking at der og da var jeg jammen ikke helt sikker på hva jeg kjente og ikke. Jeg rigger meg til og det tar ikke lang tid før jeg skjønner, aha, at der kom det ja.
18:15 Jeg blir litt engstelig først, tenker: "ånei, jeg ble redd ja, dette var ikke lurt as". Osv. Men jeg roer meg raskt nok, og begynner ta fram litt mat fordi jeg tenker på at jeg ikke har spist så mye inntil da. Hjelper nok med mat i magan.
18:30 Jeg sitter der og spiser brødskivene mine, og følelsen av merkelighet stiger, jeg føler meg rar, som full(men uten tap av motorisk kontroll). Brødskivene er merkelig gode. Jeg spiser sjokolade, og det er bare så godt. Smaken av sjokolade bare varer og varer(det kan hende jeg lot være å svelge på lenge, men det husker jeg ikke. Jeg føler meg fjern som det fjerneste jeg har kjent på cannabis, den der 100 prosent her og nå følelsen(som i en film, sier mange).
19:00 Ser rundt meg på omgivelsene og alt har et snev av lilla farge, fargene er defintivt smått forandra. Ellers ser jeg intet av synsvridende effekter. Jeg lukker øynene og legger meg tilbake på solsenga med pute og teppe, og det kjennes ut som å ligge i den chilleste senga på den tryggeste plassen.
Noe jeg syntes var rart, i og med at jeg like før hadde klart bli redd for at noen skulle komme. Jeg ligger og gjentar for meg selv; "det er bare så godt". Ganske fort kommer følelsen i armer, ben og hode som en orgasme, eller kanskje like før orgasme. Jeg ligger og ser bak øyelokkene, og det skifter fra lille til blått til grønt, men ikke i noe mønster. Bare i gradvis overganger. Så i det hele tatt ingen mønster. Jeg har musikk på øra, klassisk. Men den gir meg ingenting, det høres bare ut som musikk liksom. Så jeg tar av meg headsettet og hengir meg heller til følelsen.
19:15 Jeg ligger der og nyter og begynner ligge gape, samtidig som jeg lager lyd med munnen om og om igjen; Ahmmmmm, ahmmmm, ahmmm. Det er bare verdens beste lyd, så motivasjonen er å lage den for min egen del. Så god å høre på.
Jeg begynner famle rundt meg etter mer mat(det kjennes bare best ut ha øynene lukket), spiser og nyter. Brødskiver med brun- og hvitost er bare himmelsk. Jeg ligger å gjentar for meg selv; det er så godt, det er bare såååå godt, det er så godt liksom. Og mener både maten og følelsen i kroppen. Jeg begynner le av meg selv når jeg tenker på hvordan det må se ut utenfra, om noen hadde sett det.
19:30 Jeg føler meg rennende rusa, men kan samtidig tenke; jeg bare vil ikke. Vanligvis er jeg i konstant monolog med tanker på norsk, men nå opplevde jeg nærmest kunne la være å tenke ord i lange perioder av gangen. Jeg bare kjente på de fantastiske følelsene. Det kjennes ut som det er noe mer der, som en gjesp som ikke blir gjespa. Jeg ligger og famler i været å prøver å gripe etter det. Jeg kjenner jeg vil ha mer, mer av dette. Jeg begynner snakke med meg selv: "Jeg vil ha mer, det er noe der. Ja, det er noe der, noe mer. Jeg vil ha det." Jeg vurderer om jeg skal dra hjem å ta mer. Jeg slår fra meg dette. Men tenker at neste gang; da jeg skal jeg over denne horisonten. Jeg tror det kan hende jeg hadde kommet dypere om jeg hadde blitt liggende og ikke var så utålmodig.
19:45 Etter hvert begynner jeg reise meg opp; og kjenner på denne fantastiske følelsen. Jeg begynner si til meg selv: "Det er nok bare eksistere, det er så godt bare finnes, så heldig vi er som finnes!" Og tenker på at man ikke trenger noe annet her i verden enn å finnes; det er nok. Jeg står og tenker med meg selv; er det slik trær har det? De bare står og nyter sin eksistens? For det her er deilig. Jeg åpner øynene og prøver stå å svaie frem og tilbake og å være et tre liksom. Fargene er sterkere, kanskje litt annerledes rundt meg, men ingen hallusinasjoner.
Så begynner jeg krabbe rundt å kjenne på bakken, og den er bare så god å ta på! Altså, følelsen av å berøre er blitt til en slags ren nytelse. Så jeg sitter med lukkede øyne og bare tar på bakken, masserer bakken og nyter at den er så god ta på.
Jeg hopper og danser litt, men finner ut det ikke er noe vits; det blir ikke noe bedre av det. Jeg kjenner meg veldig glad uansett.
20:00 Så snur det for meg; jeg klarte å begå kardinalsynden, jeg lot være å skru av telefonen eller å sette den på flymodusen. Så jeg skal sjekke telefonen, fordi broren min ringte like før reisen satte i gang, og jeg sendte ham en melding for å si jeg var opptatt. Jeg ville sjekke om han hadde svart, og at det ikke var noe viktig. Plutselig så er det en random lege som har ring, og etterpå ser jeg at han har sendt melding om at han vil ha en avtale med meg.
Jeg blir veldig urolig og tenker at noen må ha sett meg, ringt og meldt meg og nå blir det hele balletten med legevakt og psykiatrisk sykehus. Jeg følte jo selv jeg hadde oppført meg fryktelig rart, og på en måte jeg aldri ville funnet på om jeg ikke trodde jeg av absolutt alene.
Det hadde selvfølgelig ingenting med turen min å gjøre. Men det utløser dyp redsel i meg; så dyp den kan bli kjentes det ut som.
Jeg pakker sammen og tenker at jeg må komme meg ned til samboeren min, for å høre om hun har hørt noe om at øvrigheta skal ha tak i meg.
Jeg blir survete og tenker; "aldri skal jeg få ha det noe gøy, selv om jeg går langt te h.. opp i skogen og ikke plager noen." Det går over i en slags erkjennelse om at jaja, så bærer det inn med denna karn, og jeg begynner se for meg tur i ambulanse/politibil til legevakta, og hvordan jeg garantert ikke vil kunne klare gjøre rede for nå, for så å havne i månedsvis på sykehus. Angsten glir over i depresesjon.
Så trasker jeg avgårde, med sekk og poser. Begynner å føles ut som jeg ikke kommer av flekken. Jeg ser meg tilbake flere ganger og begynner tenke; "gikk jeg ikke akkurat denne biten", jeg blir redd for å havnet i timeloop, eller en veldig dyp hallusinasjon. "Det blir spennende se hvor jeg egentlig er, når dette går over". Så kicker litt rasjonell tanke inn; det er da tross alt et stykke, og mye av veien her ser ganske lik ut. Trask på du, så lenge det er grus under føtta er du nok på rett vei.
Hjemturen går på automatikken; jeg kjenner veien gått og går turen mange ganger i uka med bikkjene. Deler av skogen er ganske mørk, tett og fylt med døde trær, så jeg så for meg da jeg gikk der at dette kunne vært rimelig skummelt om jeg ikke kjente veien så godt. "Det skal bli deilig få spurt samboer om hva i faen som skjer", tenker jeg, og kjenner en trygghet i at hun vet.
20:30 Så jeg kommer hjem, og det kjennes som å komme til et fremmed sted. Jeg blir overveldet av redsel for at samboer ikke vil ha meg der, og at jeg kommer til å skremme henne. Så jeg sier til henne igjen og igjen på tristeste vis; "Du vil ha meg her?", "Du vet du ikke må ha meg her, jeg kan gå vekk." og "jeg skremmer deg ikke, du føler deg trygg?".
Hun geleider meg naturligvis inn på soverommet og får lagt meg i senga, jeg får fortalt om legen som vil ha tak i meg, og hun forsikrer meg om at alt er i orden. "Slik du sier det er slik er det, du bestemmer", sier jeg. Hun setter på litt fargespill i taket(en slags liten kaleidoskoprosjektor) og leaves me too it. Jeg tror nok jeg var såpass irriterende at etter hun fikk roa meg ned, hadde hun nok lyst til å gjøre noe morsommere.
21:00 Etter hvert får jeg roet meg ned. Følelsen av "orgasme" i kroppen er borte og ikke til å oppdrive igjen, men jeg er ikke så engstelig lenger heller. Kjennes ut som jeg er på et mer rasjonelt sted. Jeg går ut i stua og spør samboer om vi ikke skal spille litt CS:go.
Spillet er lett som en lek; med tankene i noe jeg kjenner godt, og som er så altoppslukende er all angst blitt borte. Det kjennes ut som jeg har mye bedre tid i spillet enn vanlig, dessuten at jeg har perfekt kontroll på bevegelsene til karen min. Jeg bunnyhopper rundt, og jeg var definitivt mye flinkere til det enn jeg vanligvis er.
Det føles ut som jeg har full kontroll på hva som befinner seg rundt hjørnet, og å prefire akkurat der jeg vil i f eks "market" fra bak søylene på "B" er ren barnemat.
21:45 Vi vinner så det suser, og det føles heftig, selv om de vi spilte mot kanskje ikke var så gode. Som en binote kan det nevnes at toppnoteringa mi for 5 år siden var LEM, men at jeg nå baler nede i GN3.
22:00 Trippen nærmer seg slutten og jeg sitter ser på en tvserie med dama. Som jeg er fjern på hasj, føler jeg at jeg skjønner alt som foregår i hodene på folka, og hva de må føle i den og den situasjonen. Føler selv jeg trekker dyp lærdom om hvordan sosialt spill fungerer. Husker ingen av leksene nå.
22:30 Jeg blir etterhvert veldig følsom og det renner en hel del tårer, uten at jeg hulker eller noe slikt. Jeg forteller dama mi gang på gang, hvordan hun er det beste som har skjedd meg og at jeg bare trenger henne. Noe jeg står for, og alltid mener, men det kan jo bli litt tutete for noen og enhver; men hun takler det fint.
Stort behov for å være nær henne og å vite at alt er i orden. Jeg føler jeg dreit meg ut som skulle trippe uten tripsitter(hun har sagt hun gjerne sitter for meg, men at det ikke passet denne dagen). Følsomheten sitter i en stund.
I dag har jeg følt meg ganske tom og sliten.
Erfaringer dratt; JEG TRENGER TRIPSITTER.
Den j... mobilen as, skru den av..
Jeg bør ikke dra ut i skogen til et sted med vei eller sti, der det er en teoretisk sjanse for at noen har sett meg. Det bare føkker opp alt for meg om jeg begynner bli redd for at noen har sett meg monge rundt..
Konklusjon til slutt; Følelsen er absolutt ubeskrivelig. Jeg har aldri opplevd en lignende følelse i kroppen på den måten. At maten smaker så himmelsk. At det var slik en lykke å eksistere. Jeg har svært sjeldent vært så redd. Det var som om det fantes to følelser; redsel, kanskje og "bra".
Sopp er ikke bare-bare, det er svært potent og jeg skulle ærlig talt ønske jeg kunne hatt en veileder med bred erfaring; en sjaman kanskje. Jeg er sikker på at jeg hadde hatt MYE mer ut av dette, med noen som passet på meg og ga meg små hint om hva jeg kunne tenke og prøve.
Jeg er interessert i å høre tilbakemeldinger; er dette gjenkjennelig?
Er det fleinsopp jeg har fått i meg? Jeg har kjøpt det, og fikk det servert i pose som et pulver. Det lukter sopp, men etter å ha lest andre tripprapporter, ble jeg redd for at jeg kanskje kunne ha fått noe annet.
Jeg har prøvd å holde det kort, men allikevel få med det vesentligste det er sikkert ting jeg har glemt.
Noen skrivefeil ser jeg, som jeg var for treig til å rette.
Ville presisere at jeg rundt 21:00 følte meg som på level 1.
Sist endret av CBDbudbuddy; 1. september 2022 kl. 23:48.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
