Hei, jeg er litt usikker på hvordan jeg skal gå frem nå.
Forhistorie:
Jeg har slitt med depresjon og selvmordstanker (Selvdiagnosert, jeg oppfatter det som depresjon) i godt over 12 år. Det har gått opp og ned i alle disse årene. Jeg ble syk for 4 år siden, og har vært endel borte fra jobb. Sykdommen har bare blitt værre med årene, noe som har resultert i at depresjon har blitt verre også. Min kjæreste og søster utrykte sterkt at de ville jeg skulle oppsøke hjelp, med tanke på min mørke tanker.
Jeg får time hos psykolog. Jeg er ærlig, og syns egentlig psykologen virket ålreit, følte jeg ble hørt. Jeg har aldri snakket spesielt mye om mine følelser med noen, så dette er uvant for meg. Jeg får beskjed om at de vil jeg skal gå til en annen psykolog da hun jobbet mer med noe annet innenfor psykologi.
Jeg har 1 time med generell prat hos første psykolog, deretter en time med utredning, så neste time blir jeg presentert med diagnose og spørsmål om hva jeg vil jobbe videre med. Jeg svarer da at jeg vil jobbe med det jeg kom hit for, depresjonen. Da nærmest uffet hun seg og mumlet at det kom til å bli vanskelig for jeg var bare satt til mild - medium depresjon, jeg var liksom akkurat på kanten, og da har man bare noen timer vanligvis. Hun ville heller jeg skulle jobbe med min OCD eller sosial angst. Dette var sist time jeg var der.
Noen ting jeg har tenkt på i ettertid:
Jeg følte hun var mer opptatt av å skrive, og å si hvor synd det var på meg for at jeg hadde opplevd det jeg har opplevd (jeg følte til tider jeg ikke fikk komme til ordet da hun utbroderte noe veldig). Under utredning tok hun nesten ordet ut av munnen min og valgte hva jeg følte for de forskjellige spørsmålene hun stilte - feks: Du er nok ikke der, du er vel mer der. hun nevnte aldri de siste alternativene - kun de 2 første. (dette kan være vanlig, det vet ikke jeg). Følte også hun hang seg opp i at min mor døde for noen år siden, og at jeg var lei meg og ikke deprimert (Hun sa vel dette med litt andre ord, når jeg sa jeg ville jobbe videre med depresjonen).
Jeg er ikke ute etter å si jeg er feil diagnostisert, eller noe slikt. Jeg er ikke psykolog. Jeg lurer bare på hva jeg gjør videre? Er ikke 12 år med depresjon og selvmordstanker bra nok for å få litt hjelp? Jeg føler selv jeg trenger litt hjelp med å håndtere dette. jeg har vel de siste 4 årene "følt" meg dø, fordi jeg mer eller mindre har bestemt meg.(JEg har bare ikke klart å finne ut av hvordan jeg vil gjøre det, og har prøvd å kjempe videre). Er jeg sytete og må bare godta at livet er sånn?
Beklager hvis ting er dårlig forklart, jeg er ikke alltid så flink til å ordlegge meg.
Forhistorie:
Jeg har slitt med depresjon og selvmordstanker (Selvdiagnosert, jeg oppfatter det som depresjon) i godt over 12 år. Det har gått opp og ned i alle disse årene. Jeg ble syk for 4 år siden, og har vært endel borte fra jobb. Sykdommen har bare blitt værre med årene, noe som har resultert i at depresjon har blitt verre også. Min kjæreste og søster utrykte sterkt at de ville jeg skulle oppsøke hjelp, med tanke på min mørke tanker.
Jeg får time hos psykolog. Jeg er ærlig, og syns egentlig psykologen virket ålreit, følte jeg ble hørt. Jeg har aldri snakket spesielt mye om mine følelser med noen, så dette er uvant for meg. Jeg får beskjed om at de vil jeg skal gå til en annen psykolog da hun jobbet mer med noe annet innenfor psykologi.
Jeg har 1 time med generell prat hos første psykolog, deretter en time med utredning, så neste time blir jeg presentert med diagnose og spørsmål om hva jeg vil jobbe videre med. Jeg svarer da at jeg vil jobbe med det jeg kom hit for, depresjonen. Da nærmest uffet hun seg og mumlet at det kom til å bli vanskelig for jeg var bare satt til mild - medium depresjon, jeg var liksom akkurat på kanten, og da har man bare noen timer vanligvis. Hun ville heller jeg skulle jobbe med min OCD eller sosial angst. Dette var sist time jeg var der.
Noen ting jeg har tenkt på i ettertid:
Jeg følte hun var mer opptatt av å skrive, og å si hvor synd det var på meg for at jeg hadde opplevd det jeg har opplevd (jeg følte til tider jeg ikke fikk komme til ordet da hun utbroderte noe veldig). Under utredning tok hun nesten ordet ut av munnen min og valgte hva jeg følte for de forskjellige spørsmålene hun stilte - feks: Du er nok ikke der, du er vel mer der. hun nevnte aldri de siste alternativene - kun de 2 første. (dette kan være vanlig, det vet ikke jeg). Følte også hun hang seg opp i at min mor døde for noen år siden, og at jeg var lei meg og ikke deprimert (Hun sa vel dette med litt andre ord, når jeg sa jeg ville jobbe videre med depresjonen).
Jeg er ikke ute etter å si jeg er feil diagnostisert, eller noe slikt. Jeg er ikke psykolog. Jeg lurer bare på hva jeg gjør videre? Er ikke 12 år med depresjon og selvmordstanker bra nok for å få litt hjelp? Jeg føler selv jeg trenger litt hjelp med å håndtere dette. jeg har vel de siste 4 årene "følt" meg dø, fordi jeg mer eller mindre har bestemt meg.(JEg har bare ikke klart å finne ut av hvordan jeg vil gjøre det, og har prøvd å kjempe videre). Er jeg sytete og må bare godta at livet er sånn?
Beklager hvis ting er dårlig forklart, jeg er ikke alltid så flink til å ordlegge meg.
