Jeg ble mobbet i grunnskolen og deler av videregående.

Det hele begynte på barneskolen. Vi møtte opp til første skoledag i førsteklasse, og da la tre av guttene i klassen merke til at jeg hadde en utenlandsk mor. De hadde vært i samme barnehage som meg, men i andre avdelinger, så det kan hende det var grunnen til at de ikke tok tak i meg før nå. Første dag tok de tak i meg, presset meg opp mot veggen og kalte meg ting som "guling", og ba meg om å dra dit jeg kom fra. De to-tre første årene var i all hovedsak styrt av disse tre. Det var ikke daglig, men ofte nok til at jeg ble svakere og mer redd for å omgås andre. Foreldrene mine spurte meg om jeg trivdes på skolen. Jeg løy og sa ja.

Ettersom snøballen hadde begynt å rulle, ble det verre i fjerdeklasse. Flere slengte seg på "trenden", og til slutt sto jeg alene, mens alle guttene sto i svømmehallsgarderoben og ertet meg, både på grunn av vekt og på grunn av utseende. Jeg var annerledes. Senere hengte noen av jentene seg også på.

Det roet seg litt på slutten av barneskolen. Noen av dem holdt fortsatt på, men de begynte nok å gå lei. På ungdomsskolen økte det igjen.

Jeg er fra ei lita bygd, så ungdomsskolen omfatter hele kommunen. Derfor kom det nye til skolen. Nye som ikke kjente meg. Nye som synes jeg var rar. Før var det kun de i klassen som mobbet meg. Nå var det nye i klassen, men også andre fra klassen over. Jeg gråt mer åpenlyst nå, midt i klasserommet, ute i gangen. Jeg ble mer aggressiv, slo etter de som jobbet, dyttet folk i veggen. Men aldri uten grunn, aldri før noen sa noe som såret. Lærerne forsto meg, så jeg havnet aldri hos rektor, men det gjorde heller ikke mobberne. Foreldrene mine dro aldri på foreldremøter eller elevsamtaler, så det ble aldri gitt beskjed hjem heller. Jeg sto alene.

På videregående fortsatte plagingen. De som utførte den vil nok ikke si at det var mobbing. De bare ertet og dyttet, men etter ni år med mobbing i grunnskolen var det nok til å bryte meg videre ned. For meg var det mobbing. Jeg hadde venner i klassen under, og det andre året på videregående vurderte jeg først å droppe ut. Det gikk et par måneder, så ombestemte jeg meg. Jeg vurderte så å stå over et år, men ombestemte meg igjen. Jeg fullførte, flyttet og begynte å studere.

Som student slet jeg med å få kontakt med andre. Jeg turte ikke å gå ut. Jeg var redd for å gå til forelesninger, for å gå på butikken, for å se andre mennesker. Jeg satt innelåst på hybelen, møtte opp på eksamen, besto så vidt. Etter to år sluttet jeg.

Den sommeren bestemte jeg meg for å ta meg sammen. Jeg skulle få orden på problemene mine. Jeg skulle ikke være redd lenger. Jeg søkte meg derfor inn på et nytt studie, et helt annet sted i landet, og det hjalp. Jeg tok kontakt, jeg fikk venner, venner jeg fortsatt har. Jeg brøt den onde sirkelen, angsten, frykten.

I dag er jeg ikke lenger redd for å gå på butikken eller for å delta i sosiale sammenhenger. Noe henger naturligvis igjen. Jeg er ikke den som snakker stort når vi sitter flere rundt bordet, men jeg tør å ta del i det. Jeg er ikke lenger redd for å møte fremmede mennesker. Jeg fullførte studiene og tok en mastergrad. Jeg eier hus, har samboer og en god jobb. Jeg kom meg opp og frem i livet, til tross for motgangen.

Mobbing er noe av det værste jeg vet!

Ble utsatt for regelmessing mobbing, både psykisk og fysisk igjennom nesten hele barneskolen. Det toppa seg vel når jeg ble voldtatt i 10-11års alderen, men det bedra seg heldigvis litt når jeg begynnte på ungdomsskolen.

Men det har satt sine spor. Det var lenge vanskelig for meg å få venner, fordi jeg følte jeg aldrig kunne stole på noen, og alle tidligere erfaringer tilsa at dem kom til å ende i skitt uansett. Så jeg ble en innesittende nerd uten venner. Greit nok det.

Nå har jeg det mye bedre, lettere å få venner og jeg er ikke like mistenksom lengre. Har lært meg å håndtere mobbingen på en måte som gjør at det fort tar slutt og ikke er morsomt for mobberen. Selvironi og humor er ekstremt viktig!

Ble mobbet stort sett hele tiden mens jeg gikk på barneskolen. Jeg hadde alt som skulle til for å bli ett mobbeoffer, rødt hår, fregner, asosial, dysleksi og stammet/hakking når jeg leste. Det gikk stort sett i psykisk mobbing.
Men det året jeg skulle begynne i 6. klasse (tror jeg det var), så hadde jeg i løpet av sommeren utviklet meg til å bli en av de beste i klassen i fotball. Trente 4-6 timer hver dag. Vi gikk fra å være ett taper lag til å begynne å vinne.

Den første WOW opplevelsen jeg fikk var da en 7. klassing kom og yppet med meg, etter litt dytting lå jeg på bakken. Rett før jeg skulle til å reise meg og spurte alt jeg maktet derfra kom de i klassen min og "reddet meg". Det var første gang noen hadde stått opp for meg og det var de jeg ble mobbet av før.
Etter dette har nesten aldri blitt mobbet igjen.

Det å gå den fysiske utveien er for mange redningen, men jeg ser absolutt problemet til dere som ikke hadde muligheten til dette. Man skulle kanskje tro at siden jeg også har vært der burde ha et tips eller to utenom, dessverre har jeg egentlig ikke det.
Barn må kjenne på kroppen og psyken at ting får konsekvenser. De må frykte det som kommer for at de skal la være. Litt som at du vet at hvis du kaster stein på det vepsebolet så kommer du til å merke det som stikk. På samme måte må mobbing få konsekvenser. Jeg sier ikke at vold alltid er løsningen, men slik jeg opplevde det så var det eneste mulighet for de andre å kjenne konsekvensene av sine handlinger.
Noen må på en måte være bøddel her, jeg tok på meg den rollen selv og skulle ønske at alle kunne gjøre det samme.

anbefaler å se dokumentaren Bully. en sterk dokumentar om mobbing i usa. burde etter min mening vert pensum på skolen..

trailer: http://www.filmweb.no/trailere/artic...681.ece?clip=1

filmen slippes på dvd i norge 27.02.2013 men er tiljengelig på bukta

Så ett 15 minutters intervju med foreldrene til ene gutten som tok livet av seg på Ellen. Nokså sterkt. Anbefales også å se: http://www.youtube.com/watch?v=H6RDpOGqeCg

Nå orker jeg ikke å gå i detalj på hvordan og hvorfor jeg ble mobbet, men jeg ble mobbet på barneskolen, ungdomskolen og videregående. Kraftig, mest psykisk. Men også fysisk. Dette har ført til en (eller flere) alvorlige angstlidelser, en sannsynlig forverring av min bipolare lidelse, og uføretrygd i en alder av 26. Før noen begynner å kritisere meg for å gå på uføretrygd, vil jeg gjerne påpeke at jeg har prøvd alle tiltakene NAV har satt meg i siden jeg var atten. Det førte til nervøse sammenbrudd og kraftige selvmordstanker. Jeg har blitt usosial, og har svært få venner som jeg ser altfor sjeldent. I tillegg må jeg si nei til å være med på konserter, byrunder og andre artige ting.

Bodde på krisesenter i Kongsberg og gikk på en skole med 50 elever, hvor alle kjente hverandre fra før.. Var sinnsykt vanskelig å komme inn i de forskjellige vennegjengene. Blei jo selvfølgelig mobba fordi jeg bodde på et krisesenter med modern og et par søsken. Det gikk så hardt utover meg at jeg blei "sjuk" og holdt meg mye hjemme..

Jo, mer som tia gikk, begynte jeg bare å stamme mer og mer. Det blei nesten umulig for meg å si en eneste setning uten å måtte stoppe opp tre-fire ganger. Var ufattelig hardt. Lærerne stoppa ikke opp ved meg når vi skulle lese opp lekser en gang. Var en tung tid. Andre medelever skyldte på meg hvis noen hadde gjort noe galt. Fikk mer og mer kjeft. Ingen gjorde noe med det. Var helt ødelagt.

Husker ting som blei sagt, om at ingen brydde seg om meg, siden jeg bodde på et krisesenter og at familien min bare var dritt... Prøvde å forklare det beste med at vi var en fattig familie og at vi ikke hadde noe sted å bo for øyeblikket.
Men det blei bare ledd bort med idiotiske kommentarer og dum latter. Var heller ikke sterk nok til å ta igjen.

Fikk lov til å flytte til fadern når det skoleåret var ferdig, siden mamma fant seg leilighet i området og kom til å bo der videre. Vil si ting blei bedre da, selv om jeg ikke var helt ferdig som mobbeoffer før 7 klasse, tenker jeg.

Men det jeg føler... Er at jeg har blitt en bedre person av det i ettertid. Ville aldri gjort noe så jævelig mot noen.
Og jeg har snakket med flere som har blitt mobbet, fortalt de hva jeg gjorde i min situasjon og at man ikke burde grave seg et dypt hull og bare bli der. Prøv. Forsøk. Ting vil bli bedre.

Her har tydeligvis alle blitt mobbet, men ingen har mobbet noen. Merkelige greier.

Kanskje fordi de som blir mobbet stenger seg selv inne, og bruker mer tid på data og sånne ting, der de slipper andre folk, og deretter ender opp på slike forum? Bare en tanke

Hva med deg? Har du noe storry?

enig, mobbing er en stor grunn til at jeg er blitt over gjennomsnittet glad i data og div spill.

Kan du utdype dette innlegget litt?

Skjønte ikke poenget

Jeg har mobbet og det er noe jeg skammer meg så inn i helvete for i dag. Var vel ikke den mest aktive mobberen men var liksom med i "gjengen" og deltok i det. Da visste jeg jo ikke hva jeg gjorde og hvordan det må føles å være den som ble mobbet. Noe av grunnen var vel også ut av frykt for å bli utstøtt selv også. Mobb-mentalitet.

Jeg har sagt unnskyld til et par-tre stk etter at jeg nådde voksen alder, men det er fortsatt 1 som jeg tenker ofte på den dag i dag. Er ikke uvanlig at jeg kan gråte en liten skvett når jeg tenker på hvor grusomme vi var mot denne personen og hvordan vi "ødela" livet hennes.

Er vel litt ironisk at jeg har et jævlig kjipt liv selv i dag. Karma is a bitch.

Ble visst mobbet i første klasse pga adhd av duden som senere ble min beste venn gjennom grunnskolen (han fikk diagnosen selv), og i 10 hengte jeg med 3 karer i 8. (Ungdomsskolen var samlet, liten skole), vil ikke si noen av oss var mobbeoffer, men hvis noen av oss gjorde noe 'dumt', ble vi litt ertet av de andre, men det er vel normalt...

På vg2 var vi en fin klasse, bortsett fra en kar som var ganske stille, og bare åpnet kjeften for å klage på ting (som at det ikke var arbeidsro, selv om han bare satt å spilte osv), han var også ganske frekk i kjeften, men tålte ingenting selv. Jeg personlig hadde egentlig ikke noe kontakt med han (verken for eller i mot), men enkelte av de andre i klassen (2-3 av 17)syntes det var hysterisk og terge han, fordi han 'nerdraget'.

Jeg er ikke enig i hva noen av dere sier som mener at vold ikke hjelper mot mobbere. Jeg ble mobba i 6 fuckings år!!!!!! Jeg følte meg til slutt så hjelpesløs og jeg hadde så mye sinne inni meg. Jeg denga løs på den verste mobberen og slo han, han så aldri på meg igjen. Jeg har også hørt samme historie xx antall ganger, at vold har stoppa det. Noen ganger forstår ikke folk hvor dypt de sårer en person, dem bare gjør ikke det.

Vold er en løsning for de som har muligheten, når du er mye lavere og mye svakere enn de som mobber deg så blir de bare større av frykten, i tillegg så vet du at siden de er flere så får du bare bank av de om du klarer å denge en av dem. Vold er altså ikke en ultimat løsning, bare i noen tilfeller.

Jeg tror vel kanskje ikke at det er dritt-tøft å stå som fram mobber i ettertid. Om jeg som 25åring nå står fram og sier at jo, jeg mobbet en kar daglig i sånn ruffly 7år så hadde ikke det gjort meg videre stolt og happy. Tror det er noe jeg ville holdt for meg selv. Selv om dette er et anonymt forum og greier så har de fleste et visst image de kanskje vil holde på brukeren sin.
Jeg tror også at mange mobbere ikke er klar over hva de har vært med på og hvor langt ned de har trekt andre mennesker. Det virket kanskje som uskyldig lek og moro når det sto på for mange. Barn er ondskapsfulle mennesker uten klare skiller mellom rett og galt

Personlig skal jeg innrømme at jeg såklart har ertet folk, jeg har også ertet folk sammen med andre ved et par anledninger , men den daglige fysiske og psykiske terroren som jeg opplevde i årevis det kan jeg ikke si at jeg har vært en del av.

Det er ikke alltid slik. Om du går etter lederen av mobbegruppen og gir han juling, er det ganske ofte at de andre ikke tør å gjøre noe.
Når min far gikk i 4-5 klasse, var det en gruppe som mobbet han. Han sa dette til bestefar, og bestefaren min sa; Nestegang de plager deg, går du til han som ser størst og slemmest ut av dem, så slår du han så hardt du kan en gang midt på nesa. Det endte med at karen fikk en sprukket leppe, og ble 2 tenner fattigere. Ingen av de andre eller han plaget pappa noen gang igjen. Fikk selv den samme visa av pappa når jeg ble plaget selv.

Det er helt utrolig hvor følelseskalde og hjerteløse så unge barn kan være.

Jeg mobber de som mobber meg (dobbelt opp, kanskje trippelt...) Men jeg begynner aldri altså, jeg har nok nok med meg selv.

Jeg har selv blitt mobbet og mobbet andre dette foregikk i sutten av barneskolen at jeg ble mobbet og det var jo noe som jeg selvfølgeig ikke likte men når jeg begynte på ungdomsskolen så begynte jeg jo selv og mobbe andre og jeg mobbet spesielt en gutt i nesten 2 år noe som endte med at han hadde gått direkte til ledelsen på skolen og etter som jeg gikk på en ganske liten skole med kun 31 elever og alle som jobbet på skolen var miljøterapauter og slikt så tok de slike ting veldig seriøst så det endte med at jeg fikk en mobbe kontrakt som da bokstavligtalt hidret meg i og være uhyggelig mot vedkommende i 5 mnd og at vis jeg brøt denne kontrakten ville jeg bli tatt ut av fellesskapet på skolen og måtte da hatt alene undervisning et annet sted.

når disse 5 mnd var over så fortsatte jeg ikke og mobbe han jeg tidligere hadde mobbet jeg bestemte meg heler for og gjøre en forskjell og ta opp kampen mot mobbing på skolen i og med at det var veldig mye av det til og være en så liten skole så jeg meldte meg inn i elevrådet på skolen og klatret fort opp i verv og når jeg hadde kommet såpass langt opp at jeg var på toppen visste jeg at dette var en posisjon jeg virklig kunne bruke til og gjøre en forskjell. Jeg fikk bokstavligtalt fjernet mobbing fra skolen ved hjelp av allmøter en gang i mnd og ekstra oppfølging av mobbere var noe jeg krevde av ledelsen og dette styrket jo selvfølgelig selvtillitten til offrene og samtidig så begynte jo de også og se at jeg gjorde en forskjell der. nå tre år etter jeg gikk ut av ungdommsskolen er jeg fortsatt med på allmøter en gang hver tredje mnd hvor jeg bidrar med det jeg kan for og forebygge mobbing.

Leste du i det hele tatt hva jeg skrev? Hvis du leser det tidligere innlegget mitt i tillegg så vil du se at det ikke var noe alternativ for meg å faktisk mose trynet til mobberene, heller ikke for mange andre. Tenk over hva det er du svarer på før du faktisk sier noe du, det er jo nesten som "god dag mann. økseskaft"

Jeg ble shykiskt mobbet hjemme av min bror i 20 år.
Det var ikke alltid lett.I dag er jeg 34 år gammel
og klarer meg fint.Min søster har selv levd i mobbehelvete
på skolen.
Jeg vokste opp med en fraværende far og en kuet mor.
Min oppfordring og gode råd til alle der ute som har
opplevd vonde ting i livet er og heve seg over det som
har skjedd og gå videre med livet sitt.
Mine foreldre har gått bort i dag.
Jeg ble selv shykiskt mobbet det siste årer jeg gikk
på Vg.skole for 15 år siden.

Må vel krype til korset å innrømme at jeg var nok en av idiotene som var med å bidro til mobbing på barneskolen,det tærer den dag idag.
"My name is Earl" liste er under vurdering.
Ettersom årene gikk og vi startet på ungdomskolen kan jeg ikke si jeg sluttet 100% å mobbe,men jeg fant ut at å ta mobbere var "kjekkere" om det kan kalles det. Jeg hadde få venner i min egen alder,alle var fra 1-5år eldre enn meg selv,noe som nok ga meg muligheten til å gjøre det meste uten konsekvenser.

Spesielt en episode jeg husker godt er når jeg kom over 3 stykker som sto å truet å brukte "mild vold" mot et daglig offer på ungdomskolen, "tøff" som jeg var gikk jeg rett bort å planta Art skoene mine midt i trynet på "leder-typen".
Måten offeret takket meg i ettertid motiverte meg til å drive noe som nok kan minne om Cartman når han er skole-vakt.
Det blir feil å oppfordre til vold,men om du er i en situasjon hvor du kan gripe inn så råder jeg alle til å gjøre dette,mobbere fortjener pryl(inkl meg selv).
Natta freak,vær snilø med hverandre!!

Har dessverre blitt litt muntlig mobbet, og egentlig gjort det samme på barneskolen. Som mange av de andre her inne har jeg stått opp for meg selv, dog så tidlig som i 5. klasse, og samtlige av de eldre mobberne ble taus etter første omgang med juling. Viste seg dog i ettertid, noe jeg ikke var klar over, at jeg har en hjernesvulst som går utover nakkemusklene og litt andre ting, så så nok ut som en spesialagent de første årene.


Mobbingen her er ikke det som står i sentrum da, men hva det gjorde med meg som person. Er jo som Moret sier lett å bli kald og kynisk av ting som dette, men jeg har heller gått andre veien og er litt mer åpen for folk som har det vanskelig, og hjelper selv til det jeg kan. Nå er jeg jo midt oppi et temmelig heftig miljø, er jo ingen som har tittelen fløtepus i min omgangskrets om dere skjønner, men er helt klart blitt litt mer opptatt av rettferdighet, og er ikke passiv og står å ser på at noen blir mobbet. Ukjente eller ei.



Alt i alt vil jeg si det gjorde meg til et mer gjennomtenkt individ, med bein i nesen.

Jeg kan si at jeg har mobbet, og det i en veldig veldig tidlig alder.

Var meg og en god kompis på den tiden, vi gikk i 1 klasse på barneskolen og det var denne tiden alle var litt skeptiske til innvandrere, hvertfall her jeg bor. Tidlig 1990 tallet.
Vel, det startet ei utenlandsk jente i klassen, med skaut over hode (vet ikke hva de kaller det, burka kanskje?) og hun kunne nesten ikke snakke norsk, og var helt stille hele tiden. Husker ikke hvordan det begynte, men vi hadde samme skolevei hjem som henne, så vi fant ut av en eller annen dag at vi skulle ta henne. Vi pleide alltid å løpe ut og stoppe et sted på veien for å vente på at henne skulle komme gående alene. Vi gikk rett og slett til kraftig fysisk angrep på henne, la henne i bakken, dro av sekken, kastet alt utover, dynka ansiktet med snø og lignende. Dette skjedde gjentatte ganger over lengre tid. Vi dro det også såpass langt at vi kontaktet henne på fritiden også, kastet snøballer på vinduene dems for å skremme henne osv. Vi fikk henne til å gråte flere ganger, og tror hun til slutt ble livredd oss for å være ærlig.
Det eneste som skjedde var at vi fikk litt pes av læreren vår. Satt i en samtale med henne og læreen hvor læreren tvingte oss til å si unnskyld. Noe mer skjedde ikke dessverre.
En dag, når vi kom på skolen så sto læreren forran klassen å fortalte at denne jenta hadde sluttet, og familien hadde flyttet til en ny by et sted i landet. Det var først da jeg forsto hvor alvorlig egentlig det jeg hadde gjort var, for i mitt hode var alt dette kun morro og tøft, uten å tenke over hvordan dette var for henne.

Gikk rundt i flere uker å var ganske lei meg, og sint på meg selv.
I senere tid , ville jeg si unnskyld til denne jenta som jeg knapt kjente, og gikk til anskaffelse av post adressa dems. Uten at jeg var 100% sikker på om det var deres adresse, skrev jeg et brev om hvor lei meg jeg var som hadde påført henne dette, fikk aldri noe svar. Noe jeg egentlig ikke hadde forventet heller. Men det å vite at hun kanskje hadde fått det, og lest det, ga meg en litt bedre samvittighet hvertfall.

Fra den dagen begynte jeg heller å hjelpe mobbere, var flere som ble mobbet på skolen våres. Og da spesielt fargede. Vi hadde en gutt i klassen som var adoptert fra Brazil, som rett og slett ingne brydde seg om. Han fikk juling fra eldre gutter på skolen i friminuttene uten at noen lærere grep inn , fordi disse var gode til å gjøre det uten å bli oppdaget.
Folk i klassen gadd heller ikke ta kontakt med han, så jeg bestemte meg for en dag at jeg skulle bli hans første venn.
Vi hadde noe opplegg som at vi skulle gå 2 og 2 sammen og si masse fint om hverandre, og da jeg så at alle hadde funnet seg en å gå med mens han sto helt alene, droppet jeg den jenta jeg gikk med, for å gå bort til han å ta han i hånda og bare smilte. Han er den dag i dag en god venn av meg, og har hjulpet meg igjennom masse. Når vi drikker, er på vors eller lignende så har han en tendens til å tenke tilbake på akkurat det og si hvor takknemlig han var for at jeg gadd å ta kontakt med han, for han følte seg veldig fremmed og alene ved å være den eneste fargede i klassen, og ingen gadd å ta noe særlig kontakt med ham.

Har i senere tid gitt noe juling til mobbere på u.skolen, og støttet de svakere individene på skolen. Noe som også ga meg en del pes, men jeg hadde ikke noe problem med det, da jeg hadde mine gode venner som støttet meg.
Så mitt tips er, hvis noen ser at noen blir mobbet av personer så rett og slett ta de hardt og sett de på plass. Det har i mine øyne vært det eneste som faktisk hjelper, samtaler med lærere osv kan gjøre ting enda verre. For læreren har ikke mulighet til å fotfølle og få med seg alt som skjer i friminutter, eller på skoleveien for den saks skyld.

Jeg husker en kar i klassa på ungdomsskolen, typisk drittunge som prater piss til alle, og kommer med nedverdigende/frekke kommentarer til alt og alle.

Husker han blant annet kalte meg "trebein" i gymgarderoben, fordi leggene og lårene mine tydeligvis er satt sammen slik at det minnet ham om tre-bein som pirater hadde
Dette hadde jeg aldri tenkt på selv engang, og det var ganske kjedelig å få høre det, samt åpne øynene for en "estetisk defekt" med meg selv...

Unødvendig å forklare mer om fyren, alle skjønner vel nå at dette var en typisk fotball-drittunge (i vårt nærområde har alltid fotballgutta vært de verste mobberne)

Uansett, en vakker dag fornedret han meg i skolekantina nok en gang, selv om han gjorde dette med veldig mange, så var det et eller annet akkurat den dagen som fikk meg til å "klikke".

Var ikke så drøyt som det høres ut; men jeg tok fatt i genseren hans og slang hele ham inn i veggen, slik at han skle sammen på ræva og ble sittende der, ild-rød i fjeset med et sykt dumt glis i trynet :P
det var tydelig at han ble tatt på senga, og han roa ned veldig med de ultrafrekke kommentarene.

Han var fortsatt en irriterende dritt da, men det var akkurat som om han behandlet meg med respekt etter denne hendelsen.

Har nå i ettertid, 8-9 år senere fått høre at typen fikk kommentarer som "du er den av oss som ikke hører hjemme i familien" slengt etter seg av sin egen mor i hjemmet, til og med når venner var på besøk hos han!
Ikke rart gutten har vært så drittunge... Nå i dag skjønner jeg jo hvor mobbingen og slikt kommer fra, det er åpenbart at det er mobbernes problemer, ventilert ut på andre.

Fyren driver og fikser seg fast jobb som assistent på en ungdomsskole nå da, må nesten si jeg er stolt av fyren, faktisk!

Har aldri mobbet , men blir mobbet i en alder av snart 18år.Bor på institusjon pga dårlig barnevern som sendte meg hit uten nok grunnlag.Har prøvd å sagt ifra til de som jobber på institusjonen men det virker som om de ikke orker å bry seg så mye.Jeg har blant annet blitt mobbet via tekstmelding og blitt frastjålet eigendeler (penger,røyk osv.) i tillegg har jeg fått skoene mine kastet ut i snøen samt et knust vindu på rommet mitt.Jeg føler meg aldri trygg når jeg bor her,og skulle ønske jeg kunne bo hjemme med familie og venner som jeg engang gjorde ifjor.Om barnevernet mener dette er det beste for meg..gud hjelpe dem alle.håper jeg ikke må være her et år til på tvang,da vet jeg egentlig ikke hva jeg skal gjøre.

Der stiller jeg meg uenig i noen tilfeller, dog ikke alle, og jeg skal gi et eksempel på hvorfor:

En kompis ble på barneskolen ertet titt og ofte fra én kar i klassen fordi han hadde utenlandsk mor, og en dag etter at det hadde ringt inn til time, så slengte denne karen en veldig uakseptabel replikk (Husker ikke nøyaktig hva han sa, så gidder ikke å sitere), som endte med at kompisen min ga han ett enkelt slag rett i øyet, for så å gå stille til timen. Ingen var rundt der, men for å si det sånn, han som hadde slengt frekke replikker og slikt holdt kjeft og fokuserte mer på at han nettopp hadde fått et blått øye. Per i dag kommer disse to faktisk over ens, da det er mange år siden. Forandring fryder, gjør det ikke?

Jeg har selv vært litt "mobber", og dette begynte rundt tiden på ungdomsskolen, da det var en i klassen som var litt særere enn resten (NB: Ingenting medisinsk sært, typ asbergers eller lignende. Han var bare annerledes enn oss), så jeg (I et forsøk på å bli litt mer "tough guy") begynte å erte ham. Det var aldri noe fysisk eller lignende, bare replikker. Til slutt ble han ganske irritert og sa ifra, og jeg ble konfrontert med dette, så "mobbingen" avtok ganske vesentlig fremover, men jeg var fremdeles frekk og uforskammet mot stakkaren. Jeg begynte etter hvert å bli bitter mot denne personen da han hadde fått meg i trøbbel, og jeg kom i klasse med han på videregående, så i 1.- og 2.-klasse var det fremdeles en del erting, men han tok igjen fysisk, så det stilnet litt.
3.-året flyttet jeg da jeg ville prøve å bo en annen plass, og hver gang jeg kom hjem, så merket jeg at forholdet mitt til denne fyren hadde blitt bedre av at vi hadde vært unna hverandre i lengre perioder, og nå, snart 3 år seinere, så er vi i grunn begynt å bli gode kompiser igjen, slik som vi var før ungdomsskolen.

Moralen er vel at barndommen er hard, og at mange unge blir avskyelige drittfolk i alderen 10-16 år og muligens etter dette også, men de fleste vokser opp etter hvert.

Hva mener du her? ..At du både har vært mobbeoffer og en som har mobbet?

Har på en måte blitt mobbet. Har også mobbet andre. Jeg synes kanskje synd på den personen i ettertid, menmen, sånn er livet.

Det er veldig vanlig at en som blir mobbet også mobber andre. Mobbing handler om et råttent miljø hvor alle sparker nedover på statusstigen. I noen miljøer er rett og slett mobbing vanlig omgangsform, det er slik man kommer seg opp og frem og får status blant andre. Det kan virke uforståelig at en som har blitt mobbet selv begjærlig griper sjansen til å gjøre det samme mot andre, men det er slik de har lært at man må gjøre for å ikke havne nederst selv.

Du kan ha skoler der omtrent "alle mobber alle", og skoler der det generelt er veldig lite mobbing fordi man har andre måter å hevde seg på. For å bekjempe mobbing må man ta tak i hele klasser og skoler, ikke bare hvert enkelt mobbeoffer og mobber.

Jeg har blitt mobbet siden 1.klasse av en gjeng. Bor i ei lita bygd, så det isolerer liksom litt. Så det har ikke vært lett. Jeg har til tider blitt litt sur, og slått noen av de. I en ung alder så hjelper det faktisk, til tross for hva alle sier. Men jeg angrer også litt på at jeg ikke slo inn kjeven på en av de når vi var yngre...og det hadde gjort en forskjell.
PÅ ungdomskolen begynte det å sakke litt ned. Vi var da to barneskoler som startet på en ungomskole, så fikk litt flere å velge venner fra. De "gutta" frøvde seg fortsatt, men jeg lærte meg å ikke ta meg nær. Bruke litt selvironi, og spøke litt. Det å være klasseklovn har alltid hjulpet meg. Jeg syns egentlig litt synd på de, siden de ikke vet hvor dumme de er. Har et fint sitat, men vet ikke hvem som har sagt det. "Forgive, not because they deserve forgiveness, but because you deserve peace".
Nå går jeg første klasse på videregående, og med min høyde er det lett å se over hvem enn som prøver seg. har alltid gode venner å være med. Blir ikke mobbet lenger, men har en slask i klassen som minner meg lit om mobberene. Heldigvis er "the good guys" i flertall nå. Men har i det siste erfart med han at at det å bare si "kan du slutte?", er VELDIG undervurdert. Det kommer et herregud, eller teiting eller noe annet tilbake, men det er en mobberefleks. De prøver å beskytte seg ved a skyte ord tilbake på deg. Men bar fortsett å si "kan du slutte?", helt til de skjønner at det er meningsløst. Husk at du må være bestemt i blikket, ha en dominant stemme, og mene det du sier. En annen god tilg er hvis andre folk rundt deg hører deg. Det får mobberen til å føle seg truet.

Det å bli mobbet har tvunget meg til å handle alene, og det har egentlig bare gjort meg sterkere. Jeg har også blitt en bedre person av det, siden jeg har blitt fulgt opp med gode eksempler på hvordan folk IKKE skal være.

Her har du korte versjonen av min historie, med noen tips og triks. lykke til i livet

Jeg ble mobbet mesteparten av barneskolen og gjennom hele ungdomskolen. Det ødela livet mitt i noen år, kan man si. Jeg sliter den dag i dag med sosial angst og jeg hadde alvorlige depresjoner over lengre tid. Jeg har til og med prøvd å ta selvmord et par ganger... Det høres kanskje rart ut, men jeg føler fortsatt at jeg på en måte fortjente det. Jeg og en annen var nemlig veldig aktive mobbere i barnehagen. Da var vi jo såpass liten at vi ikke ante konsekvensene av det vi gjorde men det er liksom ingen unnskyldning føler jeg. Jeg ser på de årene jeg ble mobbet som dårlig karma.

Jeg ble ikke mobbet lengre på videregående da jeg sørget for å begynne på en skole hvor jeg ikke kjente noen, men "arrene" var fortsatt der og da hadde jeg allerede anlagt den sosiale angsten. Selv om jeg fikk meg noen gode venner på VGS så kunne små bemerkninger som "faen du er dum! hahaha"- greier som kompiser ofte har det gøy med i sosiale sammenhenger gjøre at jeg faktisk følte meg dum og at jeg satt å grublet over om kompisen min faktisk mente det han sa flere dager i etterkant. Ettersom at jeg alltid har trodd at jeg fortjente dette har jeg heller aldri prøvd å skaffe hjelp for det - før for 10 måneder siden. Det går veldig mye bedre nå, og depresjonene som ifølge psykologen kom som et resultat av den sosiale angsten er så og si helt vekke. Den sosiale angsten er der fortsatt dog, og jeg tviler på om jeg noengang kommer til å få noe selvtillit. Jeg er nå 24 år og jeg kan ikke huske at jeg noen gang faktisk har følt meg "lykkelig" eller at jeg noen gang har hatt selvtillit. Men jeg er på god vei føler jeg.

Jeg aner ikke hva jeg kunne gjort annerledes for å komme unna mobbingen, men det tipset jeg kan gi til de som faktisk sliter med sånt i voksen alder også er å gå til psykolog så fort som mulig. Jeg har gått til min psykolog i nesten ett år nå og jeg føler for første gang at jeg har fått litt kontroll over livet mitt. Jeg har alltid tenkt at psykologer ikke kunne hjelpe meg, men gud så feil jeg tok. Det var for øvrig under en heavy sopptur at jeg endelig innså at jeg måtte gjøre noe og tok initativet til å forandre livet mitt og gå til psykolog, men det er en historie for en annen gang.

Har blitt mobbet også.Grunnen de gjorde det for vet jeg ikke.
Men så en dag da jeg hadde bursdag mobbet de meg og jeg låste meg inne på rommet.
De kom til meg og fikk meg ut etter 10 minutter.

Senere begynte en av vennene å grine, og da gikk jeg bort og spurte "hvorfor griner du?"
"Vel du ser, de XXXXX (nevner ikke navn) sa at jeg skulle gjøre det, de presset meg til det. Jeg hadde ikke noen valg" så gren hun en stund. Da forsto jeg at jeg hadde ekte venner blant dem, og at de som sier ting om andre har det bare verre.

de andre er de som blir presset. De presser andre med å tvinge dem til å gjøre ting i mot deres vilje, som om de skulle være selv slaver.

Hmm.. Var en i klassen min som var spydig pga hudfargen min og trodde han var så mye bedre enn meg. Endte med at jeg brukte tilbake det jeg hadde på han, nemlig at han var omskjært. Så vær gang han var rasistisk tok jeg opp det med at han ikke hadde forhud. Til slutt så hang alle guttene i klassen seg på å plaget han får at han ikke hadde forhud pga han va generelt en douche og ingen likte han.

Så endte vel opp med at det var han som ble mobbet til slutt..

Tror du at mobbere - mobber fordi dem innerst inne har lyst til å påføre andre langvarige mèn?

Mobbere har problemer, akuratt som dem som blir mobbet, værtfall veldig ofte.

Denne tråden har vært opplysende. Selv om jeg selvfølgelig visste at mobbing er er digert problem, så har man det fortsatt litt på avstand før man leser historiene selv.

Problemet er i stor grad at de som mobber ikke er modne nok til å vite hva det er de påfører den som blir mobbet, eller ikke skjønner det godt nok før den personen flytter eller tar selvmord.

Hvorfor har vi egentlig ikke folk som drar rundt på skoler og forteller historier om mobbing og konsekvensene av det?

Gjør meg godt at dere her fikk ta igjen på en eller annen måte. Så relatert til emnet her.. Så irriterer disse anti-mobbe kampanjene meg, dem fungerer ikke i det hele tatt og det å tro at mobbing skal ta slutt er like naivt å tro som at det blir verdensfred.

Er faktisk blitt slikt på min skole at alle de som røyker/snuser og generelt er noen bad-asses og mobber andre blir sett ned på.

Ser det er flere som ikke har hatt det helt lett, og mange som har hatt det vesentlig værre enn meg.
Jeg ble mobbet i fjerde og femteklasse. Det var denne ene gutten som alltid kom med bemerkninger om at jeg var feit eller slikt, (var greit overvektig). Det var egentlig det samme om folk sa det, men var den evige gjentakelsen fra denne gutten. Det trykket meg ned psykisk og jeg fikk en veldig dårlig selvtillit. Sa ifra til min far at jeg ble mobbet, han kontaktet skolen og det skjedde som i 90% av mobbesakene, INGENTING.

Da dette fortsatte uten noen endring så fikk jeg bare beskjed av pappa om å "Gjøre det jeg synes var rett. Og måtte ta saken i egne hender siden ingen andre gjorde noe!" Gutten var ca 10 cm høyere enn meg. Denne mobbehistorien ender som med veldig mange andre; Vi var ute å spilte fotball en fin vårdag i femteklasse. (jeg var kanskje feit, men spilte fortsatt fotball og var generelt aktiv) Jeg bommet på ett skudd eller noe sånt og så fikk jeg en bemerkning på at jeg var så feit. Det var dråpen som veltet demningen. Jeg dura rett bort til fyren ba han dra åt helvete og slo han rett ned. Han svimte ikke av, men brakk nesa. Han gjorde ikke motstand, men startet bare å grine og gikk sin vei. Min kontaktlærer, som hadde inspeksjon og hadde sett hele episoden, kom bort etter å ha fått tak i han og vi hadde en handshake før vi fikk beskjed om å holde oss unna hverandre det friminuttet. Selv om det er 8 år siden husker jeg det som om det var igår. Jeg fikk fortsette å spille fotball, mens han ble bortvist av de andre.

Da jeg kom hjem og fortalte at jeg hadde "rydda opp selv" så fikk jeg egentlig bare en high-five og så var det greit, men pappa spurte om jeg ikke kunne valgt dagen etter i og med at det var foreldresamtale den kvelden. Da vi kom på dette møtet med læreren så foregikk det egentlig helt vanlig, vi gikk igjennom hvordan jeg gjorde det i alle fag. Og helt på sluttet så sa læreren at;
"Vi hadde en liten episode idag, men den ryddet *mitt navn* opp i selv i og med at skolen ikke hadde klart det"

Etter det var saken avsluttet, og vi aksepterte hverandre etter ett par måneder. Kunne finne på ting, og ble innen samme omgangskrets inntil ungdomsskolen.

"Senskadene" av dette har jeg merket. Jeg har fortsatt litt dårlig tro på meg selv. Jeg liker ikke å stikke meg ut, og hater å drite meg ut foran fremmede. Har også ganske vanskelig for å akseptere folk inn i "omgangskretsen" min, men hvis de først er kommet inn så tåler jeg alt fra dem. Min evne til å føle medlidenhet eller følelser generelt er også veldig mye dårligere enn alle andre jeg kjenner. Da mormor døde nylig var alle i sorg og snufsa i hytt og gevær mens jeg tenkte, "Jaja, sånn kan det gå".
Merk at dette er den eneste ordentlige slåsskampen jeg har vært i i mitt 18 årige liv. Jeg tåler ufattelig mye dritt før jeg renner over, og er rolig MYE lenger enn de fleste.

Jeg har ikke selv mobbet noen bevisst, men tror jeg til tider har kommet med kommentarer på ting som har gjort at folk føler seg tråkket på.

Prøver idag å leve etter kardemommeloven

Har aldri bodd et sted lenger enn 5 år sammenhengende, så gått på tre forskjellige barneskoler og to forskjellige ungdomsskoler. Fra 2-5 klasse blei jeg mobba ganske greit, siden det var vanskelig å komme inn i vennegjenger på de litt mindre stedene vi flyttet til. I 5. klasse blei jeg mobba rett og slett fordi vi blei kasta ut av typen til modern, så vi måtte bo på krisesenter i Kongsberg. Sår tid og tung tid. og det hjalp ikke at lærerne tok det opp foran alle i klassen (en skole med 50 elever, så 4 og 5. klasse var samla) at elevene måtte være snillere mot meg. Følte det fikk meg til å se svak ut. Og det blei verre etter det. Hjalp heller ikke at broren min hadde kraftig adhd og slo en lærer... Jeg som fikk gjennomgå. Hadde et par venner, men de så ikke ut til å bry seg nevneverdig om mobbinga. Kom meg bort derfra og mobbinga tok slutt. Det føltes helt jævlig å bli mobba når livet utenom skolen ikke var bra heller. Mange tårer.

I seinere tid har jeg vært med på å mobbe. Det føltes deilig at det ikke gikk utover meg. Først i ettertid jeg skjønner hvor idiot jeg var mot visse mennesker, visste jo akkurat hvordan det føltes. Fikk en jente til å begynne å grine og storme ut av klasserommet i 8. klasse og først da jeg var stor nok til å skjønne hva faen jeg dreiv med og hvor hardt det var når jeg selv ble mobba.
Har ikke mobba noen siden den gang, selv om jeg nok har kommet med noen ekle kommentarer i ny og ne.

Var en jente som hadde en sykdom, aner ikke hva slags, men var veldig rar sosialt og gikk alltid aleine, som blei mobba av noen eldre gutter på skolen. Jeg valgte å være med henne i de friminuttene jeg kunne og sørga for at hun hadde det bra. Ingen fortjener det. Fikk mange kommentarer om hvorfor jeg gadd å henge med en retard i de friminuttene. Men så lenge hun slapp å få kommentarene og dritten slengt mot seg, var jeg glad.

Hva er main-reason til at du er på institusjon? Bare lurer..
Hvis du blir tvunget til å bli der, men nekter å være der, så kan du ikke stikke av og deretter besøke familie/venner, med mindre de ikke sier noe, for da vil politiet legge alt inn på rullebladet (som eks. etter fylte 18år). Dermed anbefaler jeg deg å stikke av evt bli der og trene deg opp fysisk og psykisk, slik at du kan ta skikkelig hardt igjen på de som plager deg, gjerne bli kongen til slutt over institusjonen. Det er jo hardt, men er bedre enn å bli dratt ned.
Om du ikke klarer det og selvmordstanker kommer i bildet, anbefaler jeg at du rømmer og finner ut av ting på egen hånd, tar tiden du trenger for å finne deg selv og sette bestemte mål, drit i alt annet, du kommer tilbake senere. Men jeg skal ikke pjatte i vei, har sikkert sagt nok.

Såklart er det å gå fysisk til verks en løsning. Skolen, dem bryr deg ikke om mobbing i det hele tatt, enn så mye dem vil ha oss til å tro at dem gjør det. Alle skjønner at å si ifra til læreren er meningsløst.