Jeg lurer ofte på om jeg er deprimert, eller kun lei med livet mitt. Jeg er ikke trist mer, men ofte føler jeg meg lei og finne det vanskelig å ha det gøy uten alko og grønn. Jeg har mange hobbyer, som å lage musikk, eller gå på tur på elsparkesykkelen min, men jeg finner dem også kjedelig.

Er det en tegn av depresjon, eller trenger jeg å finne nye tidsfordriver? Jeg prøvde å spille på videospiller men jeg finne det vanskelig å spille mer enn 10 minutter lang. Jeg blir deprimert så ofte i livet mitt, er jeg forvirret jeg husker ikke å gjenkjenne symptomene.

Jeg vil også finne meg en ny jobb som betaler mer enn minstelønnen, og jeg vet akkurat hva jeg vil gjøre (jeg vil jobbe i IT-sikkerhet), og vet akkurat hva jeg trenger å gjøre for å finne meg en ny jobb, men jeg har ingen motivasjon til å studere, og er alltid doven. Virker det mer som depresjon, eller er jeg bare altfor doven og bortskjemt? Takk på forhånd for svarene

Det kan være et tegn på at du har det. Jeg gamet vel i overkant mye før, men nå synes jeg det stort sett er kjedelig med mindre jeg har en god dag. med en gang depresjonen sniker seg innpå meg igjen, så mister jeg nesten alle interesser igjen, og youtube er det som det går mest i.

Når jeg er skikkelig nede så virker jeg nok veldig lat ifra et utenforstående synspunkt, men det er stort sett så mørkt da at man ikke har hjernekapasitet til å gjøre så mye utenom å stirre tomt på en tvskjerm eller lignende.

Når depresjonen avtar, så føles det litt ut som jeg våkner ifra en dårlig drøm.

Om det kvalifiserer til klinisk depresjon eller ikke har vel litt med alvorlighetsgrad å gjøre. Uansett så virker det sannsynlig at de samme tiltakene som hjelper mot lett depresjon kan hjelpe her også, så det er ingen grunn til å ikke prøve det. Rutiner, kosthold, trening, sosialisering, you know the drill. Gå til legen om det ikke funker.

Dette er faktisk et spørsmål som også driver meg helt vanvidd

Skal følge med på svarende her hehe

Jeg har allrede en kostholdsplan, men er altfor lat for å lage mat. Kanskje hver søndag kunne jeg lage maten for den hele uken, og spis dem, men jeg trenger fortsatt å kjøpe kylling og grønnsakene som jeg foretrekker (gulrøtter og blomkål), og komme med en treningsplan. Jeg prøvde PPL (push pull legs, 6 ganger per uke) og U.L (upper/lower, 4 ganger per uke).

Heldigvis er det et treningsstudio i arbeidsplassen min, og det koster bare 176k per år for å abbonere meg. Det er ikke en dårlig idee, men problemet er at jeg kan ikke bringe mobilen min inn i bygningen siden jeg jobber i en fengsel.

Jeg lurer ofte på hvis jeg vil ta steroider når jeg rekker 25 år gammel. Men jeg trenger å finne en kilde første, og lære hvordan man kjører en ordentlig testosteronsyklus andre.

Når jeg er deprimert, finner jeg ikke glede i livet. Ingenting interesserer meg. Jeg klarer ikke konsentrere meg. Tankene vandrer og er stadig negative. Jeg orker ikke dusje, jeg orker ikke pusse tenner. Å se glade mennesker gjør meg lei meg og å tenke på fremtiden er skummelt. Jeg unngår det. Jeg klarer ikke ta utdanning fordi jeg føler meg uegnet og jeg syns det er poengløst. Jeg syns livet er fælt. Det er vanskelig å føle glede og håp, til tider umulig. Betviler alt, overtenker alt. Man blir fryktelig selvsentrert. Alt er galt. Hvordan kan noe som helst noen gang bli riktig? Det strekker seg over lengre tid, og ødelegger livskvaliteten, ødelegger sjanser og knuser mange drømmer. Hos noen er følelsen tom, samtidig som den er intens. Hos andre er den sterk og gripende og gjør at man kan gråte og gråte til man ikke har tårer igjen. Noen ganger har jeg fått sår rundt øynene, og det svir som faen.

Det å kjede seg er et luksusproblem i forhold. Det å være deprimert er en sykdom og det ødelegger liv. Og det tar liv. Å vanne ut psykiske sykdommer er problematisk og respektløst ovenfor de som er syke. Derfor er det viktig å spre kunnskap.
https://www.helsenorge.no/sykdom/psy...ser/depresjon/
https://www.helsenorge.no/sykdom/psy...resjon-voksne/

Akkurat NÅ er jeg ikke deprimert, men jeg vet veldig godt hvordan det er. Det er helt jævlig og et håpløst mørke ingen kan dra deg ut av, du må redde deg selv, du ser kanskje et lys tenne seg her og der, løper etter det, og så slukker det seg når du er helt nærme. Det er vanskelig å redde seg selv når man føler seg evneveik og håpløs. Man føler seg kvelt og holdt nede, og i de periodene hvor det ikke er slik, så kjennes det ut som 50 kg lettet fra skuldrene, og man flyter på en rosa sky fordi ALT er bedre enn å ha det slik.

Men hvordan går det nå om dagen a? Hvis du ikke er komfortabel med å dele det her kan du sende meg en pm. Hvis det er noe spesifikke problemer eller symptomer du lurer mer på, så er det nok noen med en erfaring rundt det som eventuelt vil hoppe inn i tråden etterhvert.

I denne tråden tror jeg litt semantikk kunne vært på sin plass, vanskelig å diskutere et tema når alle har forskjellig mening av ordene som brukes.