Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  52 20095
Så til moral:

Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg mener helt alvorlig at moral er et tullete begrep hvis det ikke finnes fri vilje.
Vis hele sitatet...
Dette synes jeg egentlig er vanskelig å svare deg på, samt det andre om katter og mus og andre (gode) innvendinger du har. Jeg er ikke trent filosof og må innrømme at dette er et sårt punkt for meg når jeg skal forsvare ikke-eksistens av fri vilje. Men det finnes hele filosofiske skoler som gjør dette godt, altså. Eksempelvis innen kompatibilisme, hvor fri vilje er forstått slik jeg forstår det som friheten til å handle slik man ønsker, men der ønsket ikke er valgt fritt uavhengig av tidligere årsakssammenhenger. I utilitaristiske systemer er også fri vilje fullstendig irrelevant. Så det er ikke nødvendigvis bare tull med moral uten fri vilje, men man må tenke mye klarere, naturalistisk og pragmatisk på det. Uansett, here goes. Dette blir langt og vrøvlete, men jeg prøver å leke djevelens advokat litt her nå for å se om det finnes noe luke for moral her (slik du forsøker å finne en luke av fri vilje).

Diskusjon om moral og moralsk ansvar fører generelt til mye forvirring fordi vi ofte ikke har noen klar og distinkt konseptualisering av det. Det er også slik at de fleste filosofer og mennesker gjennom historien forutsetter fri vilje for moral. Det er bare i denne forutsetningen at moral blir tullete. Kant brukte til og med eksistens av moral som et slags bevis for fri vilje: Hvis du ikke har fri vilje kan du ikke være moralsk fordi du ikke er ansvarlig for dine handlinger. Men du er moralsk ansvarlig. Ergo finnes fri vilje. Hvis moral bare handler om å gjøre det rette så er det ikke så problematisk å separere dette fra fri vilje som man kanskje tror, men man må presiserer hva dette rette er litt mer praktisk sett. Dette er vanskelig terreng, men jeg tror de fleste intuitivt konseptualiserer moral på en måte som antar en implisitt og subtil form for dualisme. Når man forutsetter fri vilje for moral så snakker man ikke lenger kun om å gjøre det rette i praktisk forstand relatert til spørsmål om for eksempel lidelse og lykke, men nærmest om å få transcendente dydspoeng i tillegg - poeng bare mennesker har tilgang på. Som om det er noe eksternt og løsrevet fra vår verden som bedømmer godt og ondt. Dette reflekteres godt allerede hos Hume, som sier at beskrivelser av hvordan verden er (fakta) ikke kan fortelle oss hvordan vi burde oppføre oss (moral). Eller etter ham filosofen G.E. Moore som kaller det en “naturalistisk feilslutning” å forsøke å finne moralske sannheter i naturen (mer spesifikt hans “open question argument”). Men vi er ikke helt der lenger med hvordan vi strukturerer samfunnet vårt - vi er mer opptatt av menneskelig trivsel i alt vi foretar oss, fra bygging av sykehus, utarbeiding av offentlig helsetjenester, offentlig skolegang, velferdsstat, demokrati, menneskerettigheter, psykologisk forskning og så videre. Våre verdier er nødt til å i bunn være relatert til bevisste veseners opplevelse, aktuelle og potensielle, på en eller annen måte for å i det hele tatt gi mening. Og med eller uten fri vilje kan vi (i hvert fall potensielt) skille mellom lidelse og lykke, som er kausale tilstander i hjernen, og det er alt vi trenger for å lage en kurs av verdier og systemer som bringer oss nærmere lykke og blomstring og lenger bort fra lidelse, og dermed ha en idé om hva det betyr å “gjøre det riktige”.

Med eller uten fri vilje er det stadig en vesensforskjell mellom en psykopat som liker å drepe barn og en kirurg som heller foretrekker å redde dem. Uten fri vilje er ingen av dem den ultimate kilden til sin egen oppførsel og har derfor ikke noe “metafysisk” eller absolutt ansvar, men det er jo så absolutt soleklart hvem som skal løftes opp og frem og hvem som skal isoleres fra samfunnet. Det er også en stor forskjell på situasjonen med to drapsmenn, der drapsmann A over lang tid har planlagt og pønsket ut drapet, mens drapsmann B ikke har det men det viser seg etterpå at han har en hjernesvulst i sitt mediale prefrontale korteks. Forskjellen er bevart til tross for at ingen av dem, ultimat sett, har valgt hvordan de er. Drapsmann A er langt mer ansvarlig i den grad at planlegging og møysommelig utføring forteller oss mye mer om A sitt sinn globale egenskaper og hvor sannsynlig slik oppførsel er i fremtiden. Han handler fritt i den forstand at det er langt lettere å se hvordan valget har sitt utspring i ham og hans natur. Han handlet ikke under ekstern tvang. Vi trenger ikke hate ham, eller hevne oss, og vi kan forsøke å rehabilitere ham mens vi isolerer han fra samfunnet. Mens med drapsmann B så var det en hjernesvulst som var den umiddelbare årsaken, og sier langt mindre om de globale egenskapene til sinnet hans ellers. Det gir derfor ikke mening å holde han moralsk ansvarlig på samme måte, for han hadde en svulst som presset på området i hjernen som kontrollerer impulser og emosjoner. Han handlet derfor langt mindre fritt.

Hva vi egentlig holder på med er å fordømme intensjonen om å gjøre skade. Intensjon er en tilstand i hjernen, som alt annet. Det er ikke noe illusorisk over det. Vår dagligdagse oppfatning av moralsk ansvar er tuftet på intensjon og tvang og konsekvenser i bevisste veseners opplevelse. Det er pragmatikk og ikke metafysikk, selv om mange har lyst på transcendente dydspoeng. Eller en kan si at moralsk ansvar eller skyld i realiteten handler om kausal opasitet, eller ugjennomsiktighet, i oss selv og andre. For å illustrere det sistnevnte kan du se for deg dataprogram som styrer trafikklysene i ditt nærmeste veikryss. Når dataprogrammet gjør noe “galt” og for eksempel forårsaker en trafikkulykke så tillegger vi ikke dataprogrammet moralsk skyld eller ansvar. Vi går inn i koden og finner ut hvor feilen har oppstått og skylder i verste fall heller på programmereren. Dette kan vi gjøre fordi et slikt dataprogram er fullstendig kausalt gjennomsiktig; vi kan gå inn i koden, debugge det, knute opp labyrinten av årsak og virkning og spore “skyldsspørsmålet” tilbake til sin faktiske kilde. Men mennesker er ikke kausalt gjennomsiktig på denne måten. Vi kan ikke finne frem i labyrinten av årsak og sammenheng i de fleste tilfeller, så vi tillegger moralsk ansvar og skyld til en person. Vi har intet valg. Der vi klarer å spore opp årsaken, f.eks i tilfellet med en hjernesvulst, så voila - vi tillegger ikke skyld lenger. Vi reparerer og fikser istedenfor og synes kanskje heller synd på vedkommende. Se for deg så en super komplisert maskin som er konstruert til å være fullstendig kausalt ugjennomsiktig for andre enn et knippe ingeniører og programmerere. Og så gjør den en feil. Hva tror du resten av oss gjør nå? Vi skrur den kanskje av, ødelegger den eller innskrenker hva den kan gjøre. Vi har intet valg enn å tillegge maskinen skyld. Det spiller i realiteten ingen rolle hvorvidt maskin nummer to her har fri vilje eller ikke. Så spørsmål om fri vilje og moralsk ansvar/skyld handler om ignoranse og pragmatikk, egentlig.

Noen av dine innvendinger ser også ut til å komme fra å forvirre determinisme med fatalisme. Det er en vanlig fallgruve det er lett å dette ned i, men det er å ikke tenke helt klart og tydelig på hva det innebærer å leve i et kausalt univers. Valgene våre (som gjøres av hjernen), som likefullt er valg selv om de ikke ontologisk og absolutt er frie fordi de er en del av vårt kausale univers (med litt ekte tilfeldighet slengt inn hvis du vil), har jo absolutt en betydning. De har konsekvenser. Vi beveger oss ikke mot en uungåelig skjebne som gjør alt meningsløst. En annen stimuli, som en tro på at anstrengelsene dine ikke betyr noe, har konsekvenser for din oppførsel og ditt liv og andres liv. Å ikke bry seg om noe som helst, ikke anstrenge seg, bare sitte og vente, er selv et valg (prøv å gjøre dette og se hvor lenge du får det til). Dette innlegget skriver ikke seg selv heller. Jeg må skrive det. Og jeg gjør det ikke under tvang fordi ingen står med en pistol til tinningen min og tvinger meg til å gjøre det. Så frivillig og ufrivillig handling kan vi stadig skille fra hverandre. Jeg skriver her og kan ta ansvar for at jeg gjør det fordi det er i tråd med den overordnede kompleksiteten til mitt sinn. Det er ikke noe “out of character”. Det er i tråd med hvordan jeg er, rett og slett. Valget har sitt utspring i meg og hvordan jeg er, selv om det i realiteten er faktorer utenfor min bevissthet som har bestemt det (nevroner som fyrer, genetikken min etc.). I denne forstanden er valget fritt. Men jeg har ikke valgt hvordan jeg er. Jeg har ikke valgt genene mine, oppveksten min, landet jeg er født i, foreldrene mine eller besteforeldrene mine. Og selv om det krever vilje og pågangsmot å sitte og lese filosofi og skrive dette innlegget kan jeg ikke redegjøre for hvorfor jeg har en slik tilbøyelighet. Hvorfor sitter jeg ikke istedenfor og ser på TV? Eller stikker på puben og drikker meg sanseløs (litt fristende etter dette, må jeg innrømme)? Eller ser etter folk å banke opp? Eller planlegger å myrde min samboer? Jeg vet ikke. Mitt fortellende selv kan lage en fin og flott historie, et narrativ som rasjonaliserer og forklarer, men det blir en lang regress som til slutt ender i det komplette mørket. Jeg aner ikke engang hvorfor jeg ordlegger meg som jeg gjør! Dersom jeg sporer det tilbake til en episode av introspeksjon hvor jeg dyrket frem slike kvaliteter kan jeg ikke redegjøre for hvorfor ikke andre kvaliteter ble dyrket frem, eller hvorfor fokuset mitt gikk hit og ikke dit. Jeg kan derfor ikke egentlig ta stolthet eller creds her til det dypeste nivå, selv om jeg jo kan føle meg flink. Og jeg kan stadig verdsette og beundre at du entropi er så oppegående, kunnskapsrik og velskreven uten å bære noen illusjon om at du virkelig-virkelig egentlig kunne vært annerledes. Jeg kan stadig rose deg for det uten å tro du har fri vilje. Denne rosen er enten å forsterke og oppfordre din videre oppførsel i denne retningen, en manifestasjon av mine egne positive følelser ovenfor deg eller en kombinasjon av begge. Fordi jeg ikke har tilgang på de utallige komplekse årsaksammenhenger sammen med potensielle innslag av ren ikke-determinisme anser jeg deg i praksis ikke veldig annerledes om jeg tillegger deg en metafysisk fri vilje eller ikke. Din tilstedeværen og oppførsel har ekte og kausale konsekvenser for meg og andre og er verdt å bry seg om. Det er ingen illusjon. Det har konsekvenser at jeg skriver innlegget også. Det samme har alt annet. Og disse konsekvensene kan forstås. De vil ha innvirkning på den bevisste opplevelsen hos andre skapninger og kan dømmes som gode eller dårlige avhengig av om de bringer mer ulykke eller trivsel inn i verden, for eksempel.

Man kan snu på flisa og si at etikk og behaviorisme faktisk er mye mer reelt og viktig uten fri vilje. Diskusjonen skifter fra noe nesten implisitt dualistisk eller en arbitrær moralsk høygrunn (fra f.eks religiøse skrifter) til en fullstendig pragmatisk diskusjon om hvordan samfunn bør struktureres for å balansere frihet og generell velvære opp mot potensialet for individuell lidelse og frihetsberøvelse. Det gir oss et klart insitament til å forstå anatomisk, biologisk, genetisk, nevrologisk og på andre måter hvorfor folk gjør det de gjør fremfor at de bare valgte det av fri vilje. Det forplikter oss til å gjøre oss selv og andre mer kausalt gjennomsiktig. Ved å tviholde på en virkelig fri vilje har vi en lei tendens til å få oppheng i hvordan og hvorfor folk burde oppføre seg av prinsipp (og referanse til hva?) som leder til mer misunnelse, stolthet, arroganse, hat, hevngjerrighet og psykologisk lidelse, fremfor å tenke konsekvens og hvordan å forme slike konsekvenser - som jeg tror leder til mer forståelse, empati, omsorg, god behandling, gode medisiner og ikke minst humor.

La meg avslutte med Albert Einstein sin posisjon:

In human freedom in the philosophical sense I am definitely a disbeliever. Everybody acts not only under external compulsion but also in accordance with inner necessity. Schopenhauer's saying, that 'a man can do as he will, but not will as he will,' has been an inspiration to me since my youth up, and a continual consolation and unfailing well-spring of patience in the face of the hardships of life, my own and others'. This feeling mercifully mitigates the sense of responsibility which so easily becomes paralyzing, and it prevents us from taking ourselves and other people too seriously; it is conducive to a view of life in which humor, above all, has its due place
Vis hele sitatet...
BEVISSTHET:
Sitat av Sky Vis innlegg
Men det er ikke nødvendigvis noe konseptuelt inkoherent over det. (...)Vi møter altså ikke her det samme problemet vi møter i luken din av fri vilje, selv om vi ikke vet hva bevissthet er i utgangspunktet, hvordan å måle det (om overhodet mulig) og ikke kan forklare det slik som vi tilfredsstillende og konseptuelt håndgripelig kan forklare hvordan andre emergente fenomener, så som fluiditet, oppstår.
Vis hele sitatet...
Jeg er ikke så sikker på det. Du prøver alt du kan å argumentere for subjektiv opplevelse uten subjekt, det mener jeg er inkoherent. At noe skal være som noe for noen, men det finnes ingen noen. Du beskriver hvordan noen som mediterer kan føle seg som ikke-noen, men hvordan kan noen føle noe som helst uten å være noen, den som føler, eller ikke-føler og kan gjengi følelsen av ikke-følelse? Det er veldig lett å tenke at det må være en ånd i maskinen der et sted, og når vi alle tre avviser den tanken, så innebærer det at det oppstår en helhet i dette informasjonsprosesserende systemet som på en eller annen måte ikke lar seg redusere til summen av delene. Det går ikke helt opp det der, altså.

NOEN KJAPPE AVKLARINGER (så vi ikke trenger å diskutere ting vi er enige om):

Jeg påstår ikke at bevissthet forutsetter fri vilje, tvert imot mener jeg de fleste bevisste skapninger ikke har det. Jeg er også helt sikker på at vi har bevissthet, men ikke på at vi har fri vilje. Jeg påstår ikke at ikke-determinisme er tilstrekkelig for fri vilje. Jeg påstår ikke at tilfeldighet er noe mer fritt enn determinisme.

EVOLUSJON:
Fri vilje går dessuten rett i fleisen på evolusjon: hvordan kan naturlig utvalg ha formet mennesket dersom mennesket er fritt? Mennesket er et (svært mer sofistikert og komplekst) dyr blant andre dyr, og dersom et dyr “fritt” velger har ikke naturlig utvalg noe å jobbe med.
Vis hele sitatet...
Veldig godt tema! Mennesket er selvsagt ikke fritt som i upåvirket av gener. Veldig, veldig langt ifra. Spørsmålet blir jo hvorvidt fri vilje er en egenskap som øker overlevelse, og dermed favoriseres i evolusjonen. Jeg ser for meg at det gjør deg veldig mye mer fleksibel og tilpasningsdyktig i komplekse og skiftende samfunn hvis du har et verktøy som lar deg mekke på din egen autopilot. I spørsmålet om evolusjon er det også vesentlig å spørre om folk har ulik grad av fri vilje, altså ulik evne til å foreta introspeksjon og dermed påvirke sine egne handlingsmønstre. Det vil jeg intuitivt anta at de har, i og med at det er avanserte kognitive prosesser i spill her. Jeg vil tro både gener og miljø påvirker denne evnen. I så fall kan vi kanskje anta at denne eventuelle friheten er noe som kan vokse seg større gjennom artens utvikling. Siden det åpenbart finnes enklere og mer avanserte former for bevissthet allerede, så anser jeg det som ganske sikkert at bevissthet fortsatt utvikler seg mot mer avanserte former, og at fri vilje, hvis det finnes, også utvikler seg.

NOEN ARGUMENTER JEG IKKE HELT KJØPER:

Dette støttes videre av at denne følelsen av bevisst vilje vi har med hensikt kan trigges eller manipuleres i eksperimenter også. Man har klart å fremprovosere en følelse av vilje i subjekter som i realiteten ikke hadde noen kontroll.
Vis hele sitatet...
Jeg skjønner ikke innvendingen. Jeg påstår jo ikke at det ikke er veldig mye annet som også påvirker adferd, og endatil i mye større grad enn den eventuelle frie viljen vi har. Jeg har aldri påstått at emosjoner ikke stammer fra fysiske signaler, og at det ikke er frivillig når de dukker opp. Du kan ikke argumentere for at det ikke kan finnes noe som er fritt ved å peke på at det finnes noe som ikke er fritt.

Dette har jeg vært inne på i nevrologien rundt split-brain fenomenene også. (...) Er det da to frie viljer i hver hemisfære som er i konflikt med hverandre? Hvordan vinner den ene over den andre?
Vis hele sitatet...
Som dere begge vet så er jeg ikke helt ukjent med bevissthetsforstyrrelser. Jeg tenker imidlertid ganske motsatt som deg rundt akkurat det. Hvor vanskelig det er å forholde seg til en bevissthet som ikke er enhetlig sier ganske mye om hvor enhetlig den vanligvis er, når den fungerer. Jeg føler jeg må si det igjen: Jeg snakker ikke om en sjel her. Jeg snakker ikke om det evige meg, forhåndsbestemt av Gud den allmektige eller whatever og skjenket en hjerne og kropp å råde over på jorden. Da ville det være rart om den kunne splittes opp. Jeg snakker om et fenomen som oppstår i og av kroppen, den fysiske, av de mentale prosessene som foregår der, men som ikke er reduserbart til delene. Det kan ikke eksistere uten disse mentale prosessene, tuller man med dem så kan bevisstheten tulle seg til på mange rare vis, det er sikkert og visst. Fucked up- faktoren på de tilfellene sier mye om hvor viktig en enhetlig bevissthetsfunksjon faktisk er for å være et fungerende menneske.

Poenget er uansett at jo mer vi forstår om hjernen, fysiologi, anatomi og vitenskap forøvrig, dess tydeligere blir det at fri vilje er illusorisk. Alt tyder på det, og ingenting annet enn følt opplevelse tyder på noe annet:
Vis hele sitatet...
Hva annet enn din, og alle andre sin, følte opplevelse tyder på at det føles som noe å være? Du godtar allerede at det finnes noe som er noe mer enn summen av delene, en kvalitet som (plutselig eller ikke plutselig) oppstår og som ikke finnes i delene den oppstod fra, en kvalitet vi ikke kan erfare på noen annen måte enn subjektivt. Men i fri vilje-spørsmålet krever du at vi skal kunne åpne hjernen og peke på den eller forklare logisk hvordan den oppstår.

OM MORAL

Hvis moral bare handler om å gjøre det rette så er det ikke så problematisk å separere dette fra fri vilje som man kanskje tror, men man må presiserer hva dette rette er litt mer praktisk sett. Dette er vanskelig terreng, men jeg tror de fleste intuitivt konseptualiserer moral på en måte som antar en implisitt og subtil form for dualisme. Når man forutsetter fri vilje for moral så snakker man ikke lenger kun om å gjøre det rette i praktisk forstand relatert til spørsmål om for eksempel lidelse og lykke, men nærmest om å få transcendente dydspoeng i tillegg - poeng bare mennesker har tilgang på. Som om det er noe eksternt og løsrevet fra vår verden som bedømmer godt og ondt.
Vis hele sitatet...
Jeg ser ingen grunn til å innføre noe absolutt universelt rett og galt her, eller himmelske dydspoeng. Rett og galt etter samfunnets kultur eller lovverk funker i massevis. Rett og galt etter summen av lykke minus summen av lidelse funker også. Et ansvar forutsetter uansett et valg; rett eller galt. Hvis du ikke kan velge hva du gjør, så har du ikke noe ansvar for hva du gjør. Hverken overfor Gud eller kongen eller dine naboers netto lykkefølelse. Det er ikke opp til deg hva du gjør, så det er ikke noe mer ditt ansvar enn om naboen blir truffet av lynet. Jeg har lyst å gjøre det veldig klart fra starten av at jeg ikke tar stilling til noe universelt rett og alt her. Vi kan like godt kalle valgene A og B som rett og galt, poenget er at skal det være et valg, må det foreligge reelle alternativer.

Dette reflekteres godt allerede hos Hume, som sier at beskrivelser av hvordan verden er (fakta) ikke kan fortelle oss hvordan vi burde oppføre oss (moral). Eller etter ham filosofen G.E. Moore som kaller det en “naturalistisk feilslutning” å forsøke å finne moralske sannheter i naturen (mer spesifikt hans “open question argument”).
Vis hele sitatet...
Fordi naturen er amoralsk. Ikke fordi det ikke finnes lykke og lidelse der, det gjør det i massevis, også blant flaggermus. Men fordi ingen av aktørene i naturen har noe valg og dermed er moral et unaturlig begrep. Når katten leker med musen er det er naturens gang og har ingenting med moral å gjøre. Når den menneskelige overgriperen leker med sitt offer så er det ikke naturens gang, da er det plutselig umoralsk. Hvorfor? Hvis det ikke er fordi mennesket har frigjort seg fra denne naturens ubønnhørlige gang på ett eller annet vis? Forklar meg det!

OM ANSVAR UTEN VALG

Med eller uten fri vilje er det stadig en vesensforskjell mellom en psykopat som liker å drepe barn og en kirurg som heller foretrekker å redde dem. Uten fri vilje er ingen av dem den ultimate kilden til sin egen oppførsel og har derfor ikke noe “metafysisk” eller absolutt ansvar, men det er jo så absolutt soleklart hvem som skal løftes opp og frem og hvem som skal isoleres fra samfunnet.
Vis hele sitatet...
Det er åpenbart at den ene er nyttig og den andre ikke nyttig for samfunnet. Vi setter jo et fly på bakken hvis det ikke fungerer og dermed er livsfarlig å fly med også. Vi kan prøve å fikse det, eller erklære at det er for farlig til å slippes løs i lufta igjen. Men vi kan ikke være sint på det, holde det ansvarlig. Vi kan straffe morderen fordi det vil påvirke adferden til andre potensielle mordere slik at de slipper å myrde noen, men ikke fordi han er slem og fortjener straff. Han fungerer bare ikke, i den betydningen samfunnet har bestemt at å fungere skal defineres. Han er et defekt menneske i samfunnet, kanskje plager det ham, kanskje ikke, men han har uansett ikke noe mer ansvar enn det farlige flyet for at han er defekt.

Det er også en stor forskjell på situasjonen med to drapsmenn, der drapsmann A over lang tid har planlagt og pønsket ut drapet, mens drapsmann B ikke har det men det viser seg etterpå at han har en hjernesvulst i sitt mediale prefrontale korteks. Forskjellen er bevart til tross for at ingen av dem, ultimat sett, har valgt hvordan de er. Drapsmann A er langt mer ansvarlig i den grad at planlegging og møysommelig utføring forteller oss mye mer om A sitt sinn globale egenskaper og hvor sannsynlig slik oppførsel er i fremtiden. Han handler fritt i den forstand at det er langt lettere å se hvordan valget har sitt utspring i ham og hans natur. Han handlet ikke under ekstern tvang. Vi trenger ikke hate ham, eller hevne oss, og vi kan forsøke å rehabilitere ham mens vi isolerer han fra samfunnet. Mens med drapsmann B så var det en hjernesvulst som var den umiddelbare årsaken, og sier langt mindre om de globale egenskapene til sinnet hans ellers. Det gir derfor ikke mening å holde han moralsk ansvarlig på samme måte, for han hadde en svulst som presset på området i hjernen som kontrollerer impulser og emosjoner. Han handlet derfor langt mindre fritt.
Vis hele sitatet...
Dette er ulogisk. Hvorfor har A mer ansvar? Valgte han å planlegge drapet? Kunne han på noe tidspunkt i denne rekken av møysommelige handlinger ha stoppet seg selv fra å gjøre det? Er du mer ansvarlig hvis det er mange ufrivillige handlingsledd fram mot den uungåelige konklusjonen enn få? Er den femtiende dominobrikken mer ansvarlig for at den faller enn den tredje? Dette gir ingen mening for meg. Med min versjon av fri vilje er et overlagt drap mer ansvarliggjørende, fordi det er under selvrefleksjonene i det tidsrommet du har mulighet til å aktivt velge det bort. Et affektdrap har du ingen kontroll over i utførelsen, og i den grad du har kunnet påvirke autopiloten din så er det indirekte i hvordan du skal være som person, du har ikke kunnet forutse og forberede deg på at akkurat denne valgsituasjonen skulle oppstå.

Hva vi egentlig holder på med er å fordømme intensjonen om å gjøre skade.
Vis hele sitatet...
Nei, det gjør vi ikke. Vi fordømmer ingen for å ha lyst til å drepe noen, eller for å ha tenkt til å gjøre det. Vi dømmer dem for å faktisk gjøre det. I noen ganske omstridte tilfeller dømmer vi folk for å konkret planlegge terror, men det er av preventive hensyn. Vi er helt klar over det tvilsomme i å straffe planlegging og ikke utførelse handling, og det må være en praktisk, aktiv planlegging og ikke bare en innrømmet intensjon. Den eneste grunnen til at vi holder folk mer ansvarlig for planlagte handlinger er at vi antar at de har hatt større mulighet for å stoppe seg selv i å gjøre det når de har planlagt det lenge enn når de handler i affekt. Altså sammenfallende med slik jeg tenker fri vilje eventuelt fungerer.

Eller en kan si at moralsk ansvar eller skyld i realiteten handler om kausal opasitet, eller ugjennomsiktighet, i oss selv og andre. For å illustrere det sistnevnte kan du se for deg dataprogram som styrer trafikklysene i ditt nærmeste veikryss. Når dataprogrammet gjør noe “galt” og for eksempel forårsaker en trafikkulykke så tillegger vi ikke dataprogrammet moralsk skyld eller ansvar. Vi går inn i koden og finner ut hvor feilen har oppstått og skylder i verste fall heller på programmereren. Dette kan vi gjøre fordi et slikt dataprogram er fullstendig kausalt gjennomsiktig; vi kan gå inn i koden, debugge det, knute opp labyrinten av årsak og virkning og spore “skyldsspørsmålet” tilbake til sin faktiske kilde. Men mennesker er ikke kausalt gjennomsiktig på denne måten. Vi kan ikke finne frem i labyrinten av årsak og sammenheng i de fleste tilfeller, så vi tillegger moralsk ansvar og skyld til en person. Vi har intet valg. Der vi klarer å spore opp årsaken, f.eks i tilfellet med en hjernesvulst, så voila - vi tillegger ikke skyld lenger.
Vi reparerer og fikser istedenfor og synes kanskje heller synd på vedkommende. Se for deg så en super komplisert maskin som er konstruert til å være fullstendig kausalt ugjennomsiktig for andre enn et knippe ingeniører og programmerere. Og så gjør den en feil. Hva tror du resten av oss gjør nå? Vi skrur den kanskje av, ødelegger den eller innskrenker hva den kan gjøre. Vi har intet valg enn å tillegge maskinen skyld. Det spiller i realiteten ingen rolle hvorvidt maskin nummer to her har fri vilje eller ikke. Så spørsmål om fri vilje og moralsk ansvar/skyld handler om ignoranse og pragmatikk, egentlig.
Vis hele sitatet...
Vi gjør det kanskje, men er ikke det helt absurd? Er det ikke absurd å tillegge en datamaskin ansvar for handlingene sine fordi viikke forstår hvordan den funker? Jeg synes det. Jeg forstår jo i veldig liten grad hvordan en datamaskin funker, det kunne ikke falle meg inn å tillegge den moral av den grunn. Visst kan jeg få et anfall av sinne mot pc’en min og banne til den, men jeg vet godt at det er helt meningsløst. Jeg kan le av det etterpå, og jeg føler meg ikke sviktet av den, jeg saksøker den ikke. Banningen er en reaksjon som sier noe om at jeg i min mennesketilværelse forholder meg til fri vilje, det sier ingenting om datamaskinens ansvar for sine handlinger. Det er selvsagt ikke noe farlig å banne til pc’en for noe den ikke har skyld i for å få ut aggresjon, den blir ikke lei seg. Men det ville vært forferdelig å holde et følende menneske ansvarlig for noe det ikke har hatt noen som helst mulighet til å forhindre. Holde det borte fra samfunnet ved gjentakelsesfare, ja, men ikke holde det ansvarlig. Jeg begrenser friheten til, eller til og med avliver, aggressive dyr også, men jeg holder dem ikke ansvarlige for oppførselen sin, jeg anser dem ikke som umoralske for å følge innskytelsene sine.
Jeg tror ikke jeg kan svare avsnitt for avsnitt på resten, det blir så mange ord. Men jeg forstår det som at du tviholder på ord som ansvar, moral, valg og til og med fri-villig, i et system der ingen aktører har noen alternativer å velge mellom. De tror de har det, men de har det ikke.

Du skiller ofte mellom å være fri til å velge det du ønsker men ikke til å ønske det du ønsker. Det er ingen forskjell på det, du flytter bare problemet et hakk bak.

Av og til argumenterer du med at handlingen har reelle konsekvenser for bevisste, følende mennesker. Et lynnedslag har reelle konsekvenser for den det treffer, det påvirker hans lykke-/lidelseregnskap. Har lynet dermed et valg eller et ansvar? Noen steder tror jeg du mener at det at vi er klar over disse konsekvensene av handlingene våre gir oss ansvar. Vel, jeg er klar over at det er kjipt for naboen å bli truffet av lynet også, men jeg kan ikke hindre det. Jeg er også fullt klar over at det er vondt om jeg kjører ham ned med bilen, men jeg kan jo ikke hindre det heller. Ikke om det skjer i mørket ved et uhell, og ikke om jeg har planlagt det i månedsvis ved kjøkkenbordet i frustrasjon over at han ikke vil kutte ned det jævla treet som skygger for altanen min. Jeg kan ikke noe for at jeg liker sol, at jeg ikke liker naboen, at jeg ønsker å drepe ham, at jeg dreper ham. Jeg kan ikke på noe tidspunkt hindre denne hendelsessekvensen noe mer enn jeg kan hindre lynet i å treffe ham. Du sier det jo selv, mitt ansvar og valg i denne saken er bare noe jeg forteller meg selv i etterkant. Hvis jeg har en illusjon om at mine forbannelser av naboen forårsaket lynet som drepte han, er jeg ansvarlig for lynnedslaget da? Jeg ville at det skulle skje, jeg tror jeg fikk det til å skje. Bør jeg dømmes for mord?

Noen steder argumenterer du med kompleksitet. Det er bare tåkelegging. At det er en faktor som bestemmer et utfall er ikke annerledes enn at det er summen av en milliard faktorer. Det gjør bare at det føles mer frivillig for deg, fordi du ikke ser årsaksmekanismene. Du snakker om at det har konsekvenser om du tror på anstrengelser, om du anstrenger deg, om du bryr deg eller ikke, om du sitter og venter, at du skriver. Ikke en eneste ting av dette velger du. Du har ikke stor kontroll over det som over hvorvidt lynet slår ned i meg. Det bare føles sånn, fordi du lager deg narrativer i etterkant. Det du sier er egentlig at det er greit for deg at det føles som at ansvar og moral finnes, og det er greit for meg at du finner det nyttig å leve med den følelsen, men du kan da ikke påstå at det er sånn på ekte? You can’t have your cake and eat it, men hvis du kan leve med dissonansen så kan du kanskje klare å kjenne kakesmaken i munnen. Det funker ikke for meg. Ekte kake eller ingenting!