Warning: triste greier

Skjønte aldri hvorfor alt var så trasig. Hadde et dårlig utgangspunkt, misbruk og omsorgssvikt gjennom hele barndommen. Jeg var redd og urolig hele tiden. Passivt deprimert barn og alvorlig deprimert tenåring. Livet var hardt, men jeg tenkte faktisk ikke så mye over hva det var eller hvorfor. Skjønte faktisk ikke at jeg hadde angst før jeg var voksen. Etter jeg lærte mer om angst gikk det opp et ly, aaaahaa, er det det det er, jeg har hatt det hele livet!

Å innse det var egentlig ganske tungt. Skjønte at jeg ikke skulle være sånn. Det er noe galt med meg. Jeg har nedi så mange svarte hull opp gjennom årene. Er så sliten av dette. Har fått smakt skikkelig på depresjon. Har du vært så deprimert at du er på den absolutte bunnen, det er ikke mulig å gå dypere? Du blir helt paralysert, alt er så bunnløst håpløst at hjernen din bare skrur seg av. Ingenting betyr noe som helst. Du rører deg ikke, fordi hvorfor skal du? Du er beseiret, ingenting du gjør betyr noe eller hjelper. Du sitter å stirrer i veggen i 6 timer fordi ingenting har verdi. Null livsglede. Bare å eksistere er vondt. Håp finnes ikke. Du legger deg ned på badegulvet fordi du ikke makter å gå til sofaen. Angsten og depresjonen bare tar helt. System overload.

Man skulle kanskje tro at det går an å snappe ut av det og gjøre noe. Men når man er inni det mørket føler man seg helt fanget. Det eksisterer ikke noe løsning. Man kan kanskje se annerledes på det i ettertid, men i det øyeblikket, nei.

Jeg er så lei av angst. Vil helst bare slippe. Det er nesten sånn at det ikke er verdt det. Men jeg går ingen plass fordi jeg er en sta jævel. Men kom igjen da! Skal jeg ha det sånn for alltid? Jeg innser at skaden skjedde allerede som barn, så jeg er egentlig dømt til dette.

Har vært i en konstant hasjtåke i 10 år nå. Alt får meg til å føle meg annerledes, ja takk! Har innsett at rus bare gjøre det verre. Selv om jeg hadde det ganske dårlig fra før av. Nå kommer flere år med bortgjemte dårlige følelser til overflaten og det er ganske demotiverende. Er det mulig å bli frisk frisk?

Hvordan skal jeg finne glede i noe som helst igjen? Uansett hvor bra jeg får det er fryktsystemet mitt ødelagt. Det følger meg overalt, alltid, uansett hva.

Hva gjør man når man når bunnen? Hva gjorde du da?

Du slutter med daglig inntak av rusmidler (i dette tilfelle hasj) fordi det er som du sier at det gjør som regel bare vondt verre. Så er det jo psykolog da? Får ikke inntrykk av at du har prøvd noen form for terapi enda? Terapi fungerer, men du må legge inn en stor egeninnsats og det kan være en lang vei å gå, men hvorfor ikke? Hva er alternativet? Snakk med fastlege i første omgang, legg frem din historie så blir du henvist videre. Medisinering er også ett alternativ og det har best virkning parallelt med behandling. Om du går veldig lenge i en type behandling og ikke det har ikke helt den effekten du ønsker så er det flere typer behandling der ute.

Det er ikke sånn at du er ødelagt for alltid! Det meste kan fikses, men ikke over natta.

Glemte å si at jeg har fått profesjonell behandling flere ganger og det har ikke hjulpet noe som helst. Jeg skjønner ikke hva psykologene skal gjøre som hjelper meg. Alt jeg har blitt fortalt og rådet til i psykologitimene kunne jeg googlet eller tenkt meg meg til selv pga. sunn fornuft. Det er ikke noe magisk de kan gjøre for å heale deg. Jeg er sikker på at psykologer er kjempenyttige for noen, men det har ikke funket for meg..

Det er akkurat det, det er du som må gjøre noe for å hjelpe deg, ikke dem. De skal bare dytte deg i en viss retning. Mange missforstår litt og tror at det er bare å møte opp hos en psykolog å bli frisk og blir voldsomt skuffet når de ikke får den hjelpen de hadde håpet på. Nå kjenner jo ikke jeg deg og skal ikke sitte her å si at dette fungerer for alle 100%, men har du vært igjennom alt av forskjellige behandlinger eller har du vært på noen få psykolog timer nå og da? Ditt tilfelle virker for meg såpass alvorlig at jeg tror en innleggelse hadde vært på sin plass, f.eks depresjons avdeling på "modum" eller noe. Har du prøvd noen form for anti depp medisiner?

Mange sverger jo til psykedeliske stoffer som psilosibin (flein sopp) eller LSD mot sånne ting som det her, men effekten av sånne ting kan nok gå litt begge veger. Altså det er alltids en mulighet for å gjøre ting verre med sånne stoffer. Jeg vil ikke anbefale deg å prøve det ut før du har prøvd alt annet, men jeg har dog fått mye ut av visse opplevelser med psykedelika selv, men virkningen er absolutt ikke en selvfølge.

Så har du jo ketamin behandling da, dette er faktisk noe man kan få i Norge lovlig. Ketamin viser seg å ha en umiddelbar effekt med veldig god suksess rate mot depresjon, men det er heller ingen kur da effekten ikke varer for evig i seg selv. Tanken med det er at det skal være en super ting ved siden av behandling, da du kan få mye mer ut av en behandling når du ikke er så langt nede. Sånne opplevelser av å lette på depresjonen kan virke kurerende i seg selv også.

Uansett hva du prøver eller går for så vil det alltid være en stor egeninnsats du må gjøre for å dra deg ut av gjørma, ha det i bakhode og ikke gi opp.. Lykke til

Rusmidler burde kun bli brukt som verktøy og ikke som løsninger, i slike situasjoner ^v^ Er jo lett å bare glemme alt og gå tilbake til det vanlige, selvom man er super oppstemt og bestemt for å endre seg når man er høy på et eller annet rusmiddel.

Det er ikke slik at jeg mistet troen så raskt. Har hatt mange timer jevnlig over mange år med mange forskjellige behandlere. Forskjellige typer terapi. Det meste er prøvd. SSRI gjorde aldri noe mye for meg. De negative virkningene var større en de positive så det var ikke noe poeng. Har virkelig prøvd altså.

Har prøvd LSD, MDMA og DMT. Det har ikke gitt meg noe, hverken positivt eller negativt.

Ketaminbehandling har jeg ikke prøvd, skal sjekke det ut

Takk for innspill. Jeg skjønner at det krever veldig mye innsats fra min side, men jeg klarer det bare ikke. Jeg har så mange personlighetstrekk som kommer fra utrygge omgivelser. Hvordan kan man fikse noe som var så ødelagt allerede fra starten av? Jeg har vokst opp med dette. Angst og depresjon har totalt formet meg som person, jeg vet ikke om noe annet. Jeg klarer ikke fatte hvordan det er å våkne opp og føle seg bra. Av og til kan jeg til og med finne trygghet i depresjon. Hvis f.eks. ting begynner å bli litt for positive blir jeg engstelig og finner trygghet i det mørke hjørnet. Det er i hvert fall kjent for meg.

Du har nok rett i at det er en buttomless pit. Prøvde bare å forklare hvor ille det kjennes ut. Det er ikke noe konkurranse i hvert fall. Det finnes sikkert overraskende mange nivåer under det man tror er bunnen. Men når jeg kollapser i fortvilelse på gulvet fordi jeg ikke har motivasjon til å holde hodet oppe.. og jeg ligger i en skikkelig vond stilling, men det er faktisk en god ting fordi det er bedre å ligge å kjenne på den fysiske smerten. Man gir opp, venter på at rovdyrene kommer å endelig setter inn nådestøtet sånn at du slipper denne torturen. I bunnen er jeg helt klar i hodet og tenker ganske rasjonelt (tror jeg), men kroppen min angriper seg selv for ingen grunn. Det er en konstant battle.

Det virker ikke som folk er klar over hvordan alvorlig depresjon påvirker deg fysisk. Mange tror det bare er en følelse, men man kan føle seg skikkelig syk. Går konstant rundt med influensasymptomer. Magesmerter, uklart syn, smerter og stivhet ledd, hodepine. Se for deg at du våkner med tidenes hangover, også får du beskjed: YEPP, sorry mate, dette kommer aldri til å gå over. Du klarer å deale med det en stund, men over tid ødelegger det deg.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Jeg avsluttet faktisk behandling kun for noen uker siden. Det virker nesten ikke som helsevesenet vet hva de skal gjøre med meg heller. Hele behandlingsprosessen føles som et tidsfordriv Så jeg kan nesten ikke gå rett tilbake igjen, det er prøvd veldig mange ganger og har dessverre feilet.

Hva med å prøve ketaminbehandling?
Tror også det er verdt å prøve en elemineringsdiett (100% carnivore i begynnelsen) Spis bare kjøtt i 1 mnd, hvis det høres tungt ut, prøv 1 uke og se hvordan du føler deg. Research carnivore and depression.
Pluss alle de andre greiene du har hørt tusen ganger og sikkert prøvd som trening, zero drugs, ssri(verdt å prøve), meditering osv osv.

Om noe er ødelagt avhenger av at dets utgangspunkt til å være annerledes enn det er nå. Du kan ikke "lage" noe som er fundamentalt sett ødelagt fra starten av. Da er det simpelthen de aspektene ved produktet du misliker, ikke at produktet har endret seg til å bli noe du ikke liker. Grunnen til at jeg sier dette er at vi mennesker er ikke skapt onde, eller skapt ødelagt. Selv om du har opplevd mye negativt i livet ditt, betyr ikke det at essensen av ditt liv er ødelagt eller bundet negativitet.



Hele grunnen til at jeg forklarte deg at du ikke er på bunn av dypet, er nettopp fordi man kan da se hvor mer ille det kan gå om man ikke endrer tankesett før det er for sent. Det finnes utallige eksempler av mennesker som, av forskjellige grunner, har havnet i et dypt helvete av bitterhet og fordervelse fordi man aldri har klart å komme seg ut av den negative tankespiralen.

Om du virkelig er ute etter å hjelpe deg selv (noe det kan virke som du er), så må du være ærlig med deg selv og vite hva det er du misliker med oppveksten din. Du har sagt at du har avsluttet behandling flere ganger og tydd til psykedeliske midler som et håp om en utvei (virker det som). På samme tid har du alltid følt deg dritt, men vet ikke hvorfor. For meg, så virker det som du ikke har klart å bearbeide eller erkjenne (sette ord på) hva det er som har plaget deg og plager deg videre. Husk at terapeutisk behandling tar som regel fryktelig lang tid, og det er ikke noe som fikser noe som helst over natta.

Regner med at du ikke har ambisjoner om å bruke hele livet ditt på å stirre i veggen og leve i hasjtåka. Så kutt ut bønna, bruken din gjør ikke annet enn å ødelegge livssituasjonen din enda mer. Deretter må du faktisk tvinge deg selv til å gjøre ting for å starte prosessen. Vær ærlig med deg selv og godta hva som har hendt med deg, uansett hvor mye skam, avsky, usikkerhet, hat og generelt dritt du kanskje føler over det. Kom deg ut av huset. Møt med kompiser. Dra og tren. Dra på kino. Gjør et eller annet som bare får deg UT. Kanskje du ikke føler noe nå, men så sant du innser at verden ikke er et pessimistisk dystopi som er ute etter å ta deg, så blir alt mye lettere.

Det blir imidlertid veldig vanskelig for folk her inne å få et helhetlig bilde av situasjonen din mtp. at man ikke vet detaljene rundt hva som har hendt i livet ditt. Jeg tror ikke at folka som har kommentert her inne ser på depresjon som en lidelse uten fysiske konsekvenser heller. Helbredelsen av psykiske lidelser ligger tross alt i det psykiske aspektet ved vår helse, til tross for at det vil ha fysiske virkninger på kroppen.

Du må slutte med hasj.
Oppsøk hjelp, lege kan gi deg benzo og antidepressiver. Og eventuelt henvisning til psykolog.

Hvor mye jeg enn forstår rådene her om å slutte å røyke og ta ansvar for deg selv, så vet jeg veldig godt at det ikke er mulig når du er der du er nå. Du må skaffe deg noe behandling, selv om du har prøvd mye forskjellig så let videre til du finner en du får til å lage en relasjon til. Få h*n til å ta styringa derfra. Du må slutte å røyke, men du trenger ikke å begynne der. Det går ikke an å dra seg selv i nakken ut av en depresjon av det kaliberet du beskriver.

Hvordan er livet sånn ellers da? Kommer du deg ut og får gjort noe som helst eller blir du bare inne og bader i dine egne problemer?
Jeg skriver ikke det for å være nedlatende, men har touchet litt borti depresjon selv og for meg hjalp det ihvertfall å tvinge seg ut og gjøre noe.

Aller helst noe som både er fysisk krevende og litt sosialt. Det er også mye mindre noia å være sosial dersom det faktisk skjer noe, enn om man bare samles for å sosialisere.

Også bør du virkelig droppe å røyke flis hvis du er deppa, det gjør alt bare mer dritt.

Jeg er igrunn litt skeptisk til psykolog, selv om jeg vet det hjelper for veldig mange så kan jeg ikke helt se for meg at det skulle hjelpe for meg å sitte i timesvis å gå gjennom problemene mine. Vil heller tenke på noe annet gitt!

Innser at svaret mitt kanskje virket temmelig negativt og lite oppmuntrende, men hvis du vil ha mer personlige tanker så må vi ta det på pm.

Jeg tror ikke det er håpløst, men du virker å være litt forbi stadiet for positive tanker og frisk luft, for å sette det på spissen. Det er ikke alt man kan fikse selv.

Nei nei, du har helt rett. Av og til er det godt å få bekreftelse på at JA, det er skikkelig vanskelig også.

Jeg tror ikke dere skjønner hvor mye jeg har prøvd. Jeg har virkelig forsøkt mange ganger.

Jeg var nok ikke født ødelagt, Sopphuet. Men når man har foreldre som helst burde vært innelåst er det litt vanskelig. Moren min ville aldri ha meg og gjorde skikkelig bisarre ting med meg uten at jeg trenger å gå inn i detalj. Fra jeg kunne forstå fikk jeg fortalt at jeg var en drittunge, en byrde, at jeg ødela livet hennes. Jeg fortjente ikke noe. Plutselig ble jeg forlatt alene over lengre perioder. Jeg var livredd for andre mennesker veldig lenge. Jeg er så forbanna på barnevernet som aldri gjorde noe!!! I voksen alder har jeg gjort en del research rundt misbruk og omsorgsvikt hos barn. Det er temmelig skremmende å lese. Noen blir aldri friske igjen. Statistikken er ganske deprimerende.

En psykolog sa til meg en gang; Det er egentlig ganske utrolig at du er såpass oppegående ut i fra omstendighetene. Jeg kunne sikkert sittet på lukket avdeling og breakdancet i min egen avføring. Men jeg har et lite håp om at det går at å få det bedre.

Har ikke sprukket med rusen ennå, men jeg skal se det an. Hvis jeg skal komme meg noen plass må jeg slutte, men hvis det ikke er gjennomførbart.. så hadde jeg det faktisk verre før jeg begynte å røyke cannabis. Det har i hvert fall gitt meg litt livsglede. Rett før jeg begynte på bønna hadde jeg skrevet et avskjedsbrev, tok på meg fine klær stjal et jaktvåpen og gikk ut i skauen for å skyte meg selv. Den følelsen når jeg satt der helt klar er ubeskrivelig, alvoret slo meg plutselig. Har aldri fått den samme følelsen igjen. Men jeg dro i hvert fall hjem igjen, og her er jeg enda.

Jeg setter pris på alle som vil komme med råd <3 <3 Det er ikke at det er feil svar, men jeg tror ikke det går an å komme seg ut av dette uten noen veldig drastiske tiltak. Hvis du har hatt veldig alvorlig depresjon selv tror jeg du forstår hva jeg mener. Det blir noe helt annet med sorg f.eks av dødsfall eller lignende. Det er så og si umulig å distrahere seg fra det. Det følger deg uansett hva du gjør.

men takk for gode innspill alle sammen

Å la være å dyrke problemene er nok et godt livsråd generelt. Men når det er snakk om et svart hull som hele livet dreier seg rundt, så er jeg helt overbevist om at eneste vei ut er gjennom.

Skulle tro jeg hadde skrevet dette selv. Bortsett fra hva du skriver du har opplevd i barndommen (vondt å lese) kjenner jeg meg igjen i alle punkter. (Du skriver godt. ) Innså ikke at jeg var deprimert før jeg hadde starta på studiene.

Har brukt samme botemiddel mer eller mindre i samme 10 år. Og alkohol sporadisk siden før jeg kunne nyte det lovlig. Er sikker på at andre her i tråden har rett - det løser intet. Det har nok også utsatt en mulig løsning. Men har det gjort det verre eller har det latt meg holde ut og se ting fra andre vinkler? Høna og egget - jeg vet ikke.

Men nå til det positive:
"Nesten".

Du vil ikke nødvendigvis alltid ha det slik. Alt kan repareres. Ingen er dømt fra fødselen av. (Eventuelt, om du er kristen, alle er dømt til den samme lidelse og død, men skit samma.)

For min del innså jeg for en del år siden at jeg hadde totalt misforstått (ønsketenkning og propaganda) hvordan verden fungerer. Illusjonen raste sammen. På den ene siden så jeg lyset, på den andre var alt like ille som jeg hadde frykta og en god del værre. Og slik følte jeg meg også. Men siden har jeg arbeidet med å avlære min vranglære, og danne en ny forståelse av verden. Ikke der ennå, men ikke lenger i fritt fall. Her har det hjulpet mye å ha noen å kunne føre en fortrolig (både som i hemmelig og i ærlig) samtale med.

Hva gjør man når man når bunnen?

Ta den vel imot og plant føttene godt i den. Selv om brisen slutter å stryke deg og du sakner til det kjedsommelige så gjennoppnår du i det minste bakkekontakt og balanse.

Til inspirasjon: Pink Floyd - Talkin' Hawkin

Alt vel

Det er fint å se at du ihvertfall føler glede da, selv om det er noe som bønne. Det viser jo at du faktisk har et ønske om å leve videre og føle på gleden ved å leve. Dette er veldig bra!

Om det du sier her er sant og at du har prøvd utallige ganger, så vil vel ketaminbehandling være et reelt alternativet. Ut ifra det jeg har lest og hørt, så kan en slik type behandling virkelig hjelpe til med å skape undre.

Liker spesielt den videoen her:
https://www.youtube.com/watch?v=Rux4d-32fUQ

Den vekker virkelig sterke følelser, og det er fint at ketaminbehandling faktisk kan ha en slik lindrende effekt på slike hendelser.

Jeg kan nok ikke forestille meg den smerten du har gått igjennom i livet. Men vit at mennesker har gått igjennom et rent helvete og kommet ut av det. Derfor så veit jeg at du kan klare det også. Det handler om å ikke gi opp.

Jeg har vært der du er. Der håpløsheten har kommet til et punkt der det faktisk ikke fins et fnugg av håp. Det var noe som skjedde med meg etter flere år med depresjon. Det er en grusom plass og være. Eneste jeg hadde lyst til var og ta mitt eget liv, men «kunne» ikke pga samvittighet ovenfor barn og familie. Hadde også prøvd det meste av det leger og psykologer kunne tilby.

Jeg så en dokumentar om ayahuasca og ble veldig interessert, og brukte mye tid til å lese og samle så mye kunnskap jeg kunne om det. Samt forberede meg(få mot/styrke). Jeg dro på en ayahusca retreat i Europa for ca 2 år siden.
Bare og møte de frie og flotte menneskene jeg møtte betydde mye og gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Men den ene ayahuasca seremonien gjorde kanskje mer for meg en jeg turte og håpe på. Jeg gikk fra håpløshet til og Vite at jeg kunne bli frisk. Jeg fikk kontakt med følelser jeg trodde var borte, jeg fikk kontakt med meg selv.
Fikk motivasjon til og forandre kosthold, begynne og meditere og være mer i aktivitet (helst ute i naturen).
Ayahuasca er noe helt spesielt, det var veldig klart. Det jeg lærte viste jeg stemte, og det gjør jeg enda.
Det fikk meg til og se at man har mye mer valg en man tror. Og ting er IKKE som man tror, og det spesielt når man sliter med depresjon.

Jeg er ikke blitt frisk, men ting har blitt mye bedre. Mange skriver at psykedelika ikke er en «magisk» ting som fikser alt, og det stemmer. Men det er magisk! Det største jeg har opplevd i mitt liv. Den lettelsen jeg opplevde, det og kunne smile på «ekte» betydde så utrolig mye. Når jeg føler tiden er inne igjen så blir det ny retreat på meg.
Jeg tror aldri jeg hadde kommet meg videre uten ayahusca. Hvordan kan man det når man er fanget i et fengsel i sitt eget sinn!?
Det er vanskelig og anbefale noen andre og gjøre det fordi det er risiko, men jeg hadde ikke noe og tape.
Men jeg kan love deg at det er mye større og viktigere en noen som ikke har opplevd det kan tenke seg.

Ser du har prøvd lsd og dmt. Tok du det alene eller med venner? For meg var seremoni/retreat «opplegget» kritisk. Masse kjærlighet og ingen dømming. Jeg følte meg så trygg som jeg kunne gjort før sånn seremoni. Som gjør det mye enklere og gi slipp og la det skje det som skjer. Poenget mitt er at det var veldig viktig for meg. Jeg hadde ikke fått samme resultat om jeg hadde tatt det alene hjemme. Jeg har prøvd lsd og sopp hjemme i ettertid og klarer ikke og få samme hjelpen som jeg fikk av en Ayahuasca seremoni.

Kan anbefale deg og gjøre research og se om du føler Ayahuasca kaller på deg
Noen tips du kan starte er.
«How to change your mind» Bok av Michael pollan. Du kan høre den gratis på audible hvis du ikke har konto der fra før.
«The last shaman» dokumentar på Netflix

Det er håp ❤️

sannheten er vel at man aldri når bunnen, etter å ha vært i hardt vær lenge skjønner man det. Det er vel døden som faktisk er bunnen.

Det går an å karre seg ut av det. Har lik historie som din, hasjtåka ble flukten og dagens eneste høydepunkt men det gjorde meg også mer synkende, trist og tom. Etter 13 år ble løsningen antidepressiva fra legen og slutte å røyke hasj redningen. Etter jeg kom meg ut fra hasjmisbruket fikk jeg mer ut av livet de neste to åra enn jeg hadde gjort de siste 13. Var som et tungt slør letta fra sjelen og brystet og antidepressivaen stabiliserte serotoninnivået. Det tok tid, sakte men plutselig så slapp det taket. I dag kan jeg ikke skjønne at det går an å være så langt nede. Er fortsatt deppa iblandt men det er på level 3 av 50 forhold til sånn det var! You can do it! Hvis du er på nav så sjekk ut Aktiv på dagtid om de har det i din by for å komme deg ut og litt igang. Tiltak å dra seg i gang men veldig tilfredstillende og godt når man først har fått en rutine på det, bare det å komme seg i andre omgivelser og se folk selvom man er folkesky og helst føler seg tryggest bak gardina

Hei.

Har ikke lest de andre kommentarene, men jeg kan relatere til deg på forskjellige måter.
Noe som er viktig når man møter problemer eller har forskjellige problemer er å konfrontere probleme. Om du lager snarveier ved og gjemme deg unna problemer er du dømt til en mørk sirkel som bare blir vanskligere og vanskligere og komme seg ut av.

Det er to ting jeg ville tipset deg om. Om røykingen din er noe du gjør på grunnlag av og føle deg bedre (depresjon, etc), kutt det ut. Alt man gjør basert på det faktum av "Escape reality" er aldri noe som fungerer. Det er veldig quick fix, som ikke fungerer long term. Alt det gjør er å skape den onde mørke sirkelen man ikke kommer seg ut av.

Om du skal bli bedre og føle deg bedre, må du konfrontere probleme og ikke deg selv lette utveier som hjelper deg akkurat i momentet.

Det andre er å ha en ide. En mening. Hva du gjør og vil oppnå i livet. Ett simpelt view på dette som mange kan relatere til er å ha en stabil jobb man liker, dame og etterhvert unger.

Jeg vet ikke hvordan en normal dag ser ut i ditt liv nå, men det er normalt for folk som sliter depresjon å ha en mangel på mening i livet. Dette kan også være en effekt av en dårlig oppvekst. Den onde sirkelen kan starte så tidlig som når du er født.

Det som er viktig er at du som er voksen tar kontroll over ditt eget liv og prøver å legge fortiden bak deg. Når man klarer det og bare ser frem over, blir alt mye lettere. In the end betyr dårlige minner som ikke hjalp deg mentalt for nåtiden ingenting om du klarer og kontrollere det.

Om du kontrollerer det, kommer du det ut av den onde sirkelen som skaper depresjon. Nå er det mange grunner til hvorfor folk er deprimert og jeg kan ikke din situasjon. Jeg prøver på ingen måte og tyde at jeg vet eller forstår dine grunner, men snakker mer generelt om hva som normalt er likt i de som sliter med depresjon.

Jeg har selv slitt lenge med depresjon og noe som hjalp meg uendelig var boken 12 Rules for live - An Antidote to chaos av Jordan Peterson.

Søk han opp på youtube, han er en fantastisk person når det kommer til og hjelpe andre.
Gjerne PM meg om du vil snakke mer privat.

Regner med det er en del skrivefeil her. Lenge siden jeg har skrevet/snakket norsk så uff meg. Håper det går bra med deg!

Hvilken type(r) terapi er det du har prøvd egentlig? Har du noen tanker om hva det var som ikke fungerte?

Sjekk ut Pema Chodron på youtube!

Hei

Vil gjerne svare alle, men vit at alle innlegg betyr mye for meg.

Har ikke sprukket enda i hvert fall. Føler meg ganske frynsete og generelt bare trist. Kan plutselig spontant begynne å grine hvor som helst.

Jeg vet de har en treningsklinikk i byen jeg bor. Ringte å spurte om jeg kunne komme siden jeg har vært i behandling veldig nylig. Det gikk fint, så det er greit.

Nevøen min fikk meg med på å spille Pokemon Go igjen for en stund tilbake. Hadde en runde i 2016. Tenker ganske det er en god motivasjon til å komme seg ut. Eventuelt bli med i en av byens raiding discords. Fin måte å treffe andre mennesker.

Føler meg ganske positiv i dag, men det et litt skummelt. Har hørt om «The pink Claud» Kommer sikkert til å tryne med ansiktet først, men vi prøver.

Damn, fant ut at jeg er innlogget på en eldre bruker på telefonen. Vurderer å bare fjerne anonymiteten, men for å være ærlig er jeg litt redd for å dele for mye om meg selv. Tror folk som kjenner meg kan legge to og to sammen for å finne ut hvem jeg er.

Skjønner godt det, og selv om man er anonym føler man seg uansett ganske eksponert når så mange leser. Du må bare sende pm om du tror det har noe for seg å dele erfaringer.

Jeg er ikke utdannet hverken psykiater eller psykolog, men jeg vil nå si jeg har en del kunnskap om både rus, psykiatri (både av egen erfaring og i forbindelse med at jeg nå studerer sykepleie) og psykologi. Utifra det du skriver virker det som om du har ganske god innsikt i egen situasjon - noe som er et veldig godt utgangspunkt for å begynne å ta tak i problemene og skaffe profesjonell hjelp. Det virker også som om du er ganske motivert til å skaffe hjelp til tross for at du skriver du er dypt deprimert. Dette blir muligens ganske upersonlig, og jeg kan ikke gi deg noen individbaserte tips, men du burde absolutt kontakte f.eks din lokale DPS og begynne å åpne deg for noen med kompetanse.

Du er ikke alene.

Når du når bunnen har du vel egentlig bare to valg; bli igjen i tåken, på bunn, dømt til evig misnøye med deg selv og din situasjon, eller reis deg og gå alt faenskapet i møte. Det kommer til å være hardt, jævlig, ukomfortabelt og sa jeg jævlig?

Jeg har nådd bunn. Det er nesten et år siden jeg innså det.
Har enda ikke klart å reise meg, men vet at det er eneste mulighet.

Vi er ikke alene.

Jeg sier ikke at det vil gjøre underverker, men for meg så ga meditasjon i det minste litt ro mens jeg holdt på og det roet meg ned når det ble litt hektisk i hodet, noe som igjen gjorde at jeg tenkte over situasjonen som var vanskelig på en helt annen måte enn når jeg var i full panikk. Men du må jobbe med deg selv på alle plan. Kanskje kognitiv terapi kan være noe for deg?

Takk for denne tråden, jeg tenker alle som er ny til alle typer narkotika bør være fra noen som har både gode og dårligr erfaringer med det.

Etter å ha lest alle svarene, ser jeg at folk har flere forskjellige erfaringer med det å misbruke. Før jeg kom i en krets hvor narkotika var "normalt", tenkte jeg at det bare var unge folk som ikke hadde peiling på narotika, i dette tilfellet hasj, som slet med det. Men etter å ha ett søskenbarn som begynte i 30-årene med weed og som ble avhengig, vet jeg at det ikke er så enkelt.

ALT kan misbrukes, ikke alt er avhengighetsdannende, men alt kan misbrukes. Fra sjokolade til alkohol. Ikke hold noe hemmelig, snakk med venner og familie. Bruk den tiden du trenger.