En pinne, en jonas, en indianer osv...

Der kan eg sannerleg være einig, og det er kanskje eit paradoks! Til vanleg brukar eg engelske ord og utrykk til dømes når eg har ein kjensle av at det norske språk simpelt hen ikkje strekk til, eg likar det ortografiske aspektet ved ein del engelske ord og utrykk betre enn dei norske. Samstundes byrja min fascinasjon for nynorsk på ungdomsskulen, i fyrsteomgong som litt lett real Life trolling (såg dykk kva eg gjorde der?) sidan eg kjem frå austlandet hvor nynorsk blant ungdom ikkje akkurat er sett på med dådyrauge. Men som faktisk endte med at eg la mi elsk på nynorsk heilt på skikkeleg og fekk ein femmar også. Eg er dog ikkje heilt vand med å skriva det lengre så årsak om nokre bokmålsord har sneke seg inn, eg prøver i alle fall så langt det lar seg gjere å helde nynorsken nynorsk når eg fyst skriv nynorsk.

Sånn for å vera heilt fullstendig seriøs her, så synest eg nynorsk er eit språk med meir substans enn bokmål. Eller, det blir feil å seia, det er jo innhaldet som skal ha substans. Men det er eit språk som avdekkjer substansen, eller den manglade substansen, betre. Det har ikkje først og fremst med ordtilfanget å gjera, men formuleringane. Det er så mange passive formuleringar på bokmål som skapar distanse, nynorsk språkføring er direkte og uslipen. Ikkje at distanse alltid er negativt, i mange formelle samanhengar kan det vera føremålstenleg. Men det kan fort bli tørt, som i "byråkratspråk" , eller tåkeleggja bodskapen, som i "politikarspråk" . Det er rett og slett vanskelegare å komma unna med oksedrit på nynorsk, er mi erfaring.

Eg trur vi er heilt på nett her! Eg er jo en dialektnerd så det helde, og eg snakkar mange av dei tilnærma perfekt, og det er jo ikkje til å komma frå at den same Paralellen kan trekkast til dialektane våre også. Sjøl er eg til dømes østfolding, og sjøl om Ivar Aasen etter kva eg har høyrd ikkje kunne fordra østfoldsdialekta kan eg med handa på hjartet seie at det er særs vanskeleg å ikkje fremstå som mykje meir direkte enn våre venner innanfor ring 3!

Jeg hang meg mest opp i at du blandet a- og e- infinitiv, men faen, hvis du ikke har skrevet mer nynorsk enn du påstår så har du bra språkfølelse. Mykje godt.

Jeg fikk sikkert ikke helt fram hva jeg mente. Det finnes gudhjelpemeg mye dårlig nynorsk der ute, faktisk finnes det lite bra nynorsk i slike sammenhenger. Det er stort sett bokmål med nynorskord. Man kan selvsagt skrive nøyaktig samme tekst på hvilket som helst språk, hvis man bare oversetter direkte. Det blir hverken mer eller mindre substans i teksten av det. Den du har skrevet er helt horribelt, kudos for det. Men hvis du skal bruke skikkelig nynorsk språkføring, altså ikke bare bytte ut ordene i en bokmålssetning, så blir nynorsksetningen mer avslørende (mener jeg personlig).

Denne setningen er for eksempel helt gangbar på bokmål:


Her understrekes viktigheten av å før oppstart gjøre seg kjent med prosjektets rammevilkår.


I nynorsk språkføring unngår man -het-ord hvis man kan, selv om viktigheit strengt tatt er lov å skrive. Man skriver heller om setningen. I stedet for at det finnes en "viktighet" som gjelder noe, så ER dette noe viktig. Det er et subjekt i setningen som faktisk er viktig. Det ligger ikke bare en abstrakt viktighet og svever over det hele.

Man unngår også passive formuleringer, som Her understrekes. Da må man ta ansvar: Hvem er det som understreker? Må det faktisk understrekes? Eller er det du som subjekt som velger å understreke det? Selv om det er helt forbanna opplagt og totalt unødvendig å understreke?

Genitiv-s (prosjektets) vil vi heller ikke ha. Det er lov å bytte den ut med sin/sitt, men man unngår helst det også hvis man kan, ved å bytte om på ordene.

Da ender man fort opp med noe sånt:

Me understrekar at det er viktig å kjenna til rammene for prosjektet før ein startar opp.

Det er egentlig ikke noe vanskeligere å skjønne innholdet i bokmålsstetningen, men jeg opplever nynorsksetningen som simplere. Det kommer bedre frem hvor opplagt det du sier egentlig er. Hvis det er en overflødig opplysning eller innholdsløs formulering, så blir det pinlig tydelig.

Dette er min helt personlige mening, selvsagt. Men den er basert på ganske lang erfaring med begge språk i jobbsammenheng. Jeg har mange ganger hatt behov for å skrive noe passelig formelt og innholdsløst og tenkt at "faen, her skulle jeg ønske jeg kunne skrive bokmål" . Og på samme måte ønsket å si noe mer ujålete og direkte og tenkt, "tykje ta, dette hadde svinga betre på nynorsk".

For å oppklare, så mener jeg altså det er vanskeligere å slippe unna med avføring fra maskulint storfe på nynorsk. Det kan nok som du sier ha litt med at det er vanligere å se svada på bokmål, og at det derfor sklir lettere ned. Her fikk jeg lyst å dra inn de russiske formalistenes fremmedgjøring som virkemiddel, men det blir faktisk for drøyt. Uansett, å se den samme setningen med litt uvante ord vil nok gjøre at man stopper litt mer opp og tenker over om det som blir sagt rent faktisk er meningsfylt, eller bare ekskrementer fra klovdyr. I mitt tilfelle er imidlertid ikke nynorsk noe uvant språk i det hele tatt, så jeg tror ikke det har den effekten på meg. Jeg tror nynorskformuleringene i seg selv gjør jobben med å avkle fe-fekaliene. Men det er altså gitt at man skriver nynorsk og ikke bokmål med nynorskord.

Det er litt vanesak, da. Det var nok cringe å skrive sjåfør i stedet for chauffeur også på et tidspunkt. Selv synes jeg da det er like greit å skrive førar, som man oftere gjør på nynorsk (se bort fra de brune konnotasjonene). Heller sideflesk og rullebrett enn beiken og skeitbård, altså. Vi ender jo til slutt opp med ord som ikke betyr en dritt for oss.

Er det egentlig et argument mot engelske lånord eller engelske lånord hvis ortografi har blitt voldtatt med tvangsfornorsking av verste skuffe?

Mest det siste. Jeg bruker en god del lånord tror jeg, ser ikke så mørkt på det. Men alternativet til å finne norske alternativer blir på sikt gjerne å endre skrivemåten til å passe bedre med norsk uttale. Cringen kommer man over, men man mister etterhvert noe av begrepsinnholdet.

Edit: bare for å oppklare i tilfelle misforståelser så mener jeg går meg en høy gang utelukkende i positiv forstand, jeg er mektig imponert over deres mesterlige ordforråd og deres evne til å sette ord på ting jeg selv ikke klarer å artikulere i huet en gang. Sånn, der fikk jeg en anledning til å si det også!



Jeg skal innrømme at min eneste kilde er min norsklærer på videregående, men han var til gjengjeld en svært pålitelig kilde.

Jeg var pinlig opphengt i det her for noen år siden, men bryr meg ikke noe særlig lenger. Når jeg er i det mer språkpoetiske hjørnet ser jeg hvor sammenvevde de nevnte språkene er uansett. En ting jeg syns er særlig snacks er hvor mye som er felles mellom norsk og engelsk og tysk.

Det viktigste er at språket ikke forflates. Av og til synes jeg det finnes engelske ord som uttrykker en nyanse jeg ikke klarer å uttrykke helt som jeg vil på norsk, og da er det nyttig å bruke det.

Engelsk er et utrolig rikt språk, verdens rikeste mener jeg å ha lest, da det har tatt opp i seg mye lånord. Likevel bruker Shakespeare mange færre ord enn både Ibsen, Hamsun og Wergeland. Det er det faktisk brukte ordforrådet som er viktig, og norsk er et rikelig stort nok språk til å dekke behovet. Vi bruker uansett bare en brøkdel av det disse forfatterne gjorde.

Er nyansert språk er viktig fordi språket er det redskapet vi tenker med. Hvis vi mangler språklige nyanser for å skille for eksempel ulike lignende følelser, så kan vi faktisk ikke gjenkjenne og reflektere over disse nyansene i virkeligheten heller. Langt mindre kommunisere dem til andre. Det får reelle konsekvenser for hva vi får ut av livet vårt. Av og til trenger vi å bruke virkemidler som metaforer og sammenligninger for å sette ord på, og dermed se, nyansene. Vi kan ikke tenke på ting vi ikke har ord for. Vi trenger å kunne bruke språket kreativt for å beskrive det ubeskrivelige. De som mener diktanalyse er selve symbolet på unyttig skolelærdom kan meditere litt over det.

Det virkelige problemet med ukritisk fornorsking er altså ikke at ordene ikke har norsk opphav, men at de i fornorskingen strippes for den eksakte betydningen og dermed mister nyansene. Slik som ordet kult. Det betyr jo cool, som betyr kjølig, kald. Å være en cool person kan assosieres med å være kjølig, altså ikke flammende oppgiret, men rolig, avslappet. En cool person er stødig, har selvtillit, lar seg ikke vippe av pinnen. Å si om en situasjon at "that's cool", betyr ikke helt det samme som å si "that's nice" for eksempel.

Det fornorskede ordet kult har derimot ikke disse spesifikke assosiasjonene. Det betyr bare positivt. I alle mulige varianter. Det motsatte av kjipt, som er alle nyanser av negativt. Mens cheap egentlig betyr billig, eller gnitent, lettjent, lite verdifullt, tarvelig, simpelt. Ikke for eksempel ondskapsfullt eller tragisk. Men det norske kjipt kan brukes som det også.

Som dere sikkert har fått med dere banner jeg i overkant mye. Jeg mener egentlig det er mya bra å si om banning, men også det kan forflate språket. Jeg er redd vi får et litt stusselig sjelsliv her til lands vis alle adjektiver skal erstattes med "kult" og "kjipt" som liksom skal dekke alt, med "jævlig" som forsterkende prefiks i hver ende av skalaen.

Men det er jo det som gjør språket levende og dynamisk. Slik har det vel alltid vært. At det skapes nye ting og kommer inn nye ord. Andre ord lånes fra andre språk. Vi lever jo ikke fullstendig isolert i vår egen boble. At språket farges føler jeg er så naturlig at jeg ikke klarer å ble irritert eller bruke særlig mye krefter på å tenke over det. Men så er jeg vel kanskje så lite språklig engasjert også da at jeg ikke engang evner å lære skikkelig rettskrivning så kanskje er hele denne tråden litt over mitt nivå.


Er dette utdrag fra en bok du har lest? Eller er dette noe du rablet ned for å få frem et poeng? Er det det siste så har du en godt utviklet språk og klarer å skrive utrolig morsomt.

Om dette er fra en bok må jeg nesten få navnet på forfatter og boka. For da må jo språkbruken være et svært bevist valg gjort for å få frem noe større, eller for å få frem et poeng eller fargelegge eller noe. Og nå har den passasjen med tekst rullet rundt i hodet i vel et døgn nå. Jeg bare må se hvofor dette ble skrevet som det ble.

Det er nok bare noe jeg dro ut av anus for å understreke et poeng. Teksten inneholder en masse fine ord, og setningene er konstruert på en slik måte at disse ordene passer inn - ja. Men det lille avsnittet formidler hverken sammenheng eller mening, og den ene setningen leder ikke naturlig til den neste. Det er slike virkemidler som funker knall når man skal tilfredsstille norsklæreren, men det er totalt uegnet til å formidle en historie.

Det funker knall når man skal skrive noveller på norsk også. Novelle er en vanskelig sjanger, det er svært få forfattere som mestrer den, og de som gjør det er gjerne perfeksjonister som bruker lang tid på å forfatte en kort tekst. Jeg tror jeg kan påstå at ingen norsklærer noensinne har fått gleden av å rette en god novelle, men de fleste har nok sett et godt essay eller kåseri en gang eller tre i løpet av karrieren. Dette vet læreren. Siden eleven uansett ikke kan lykkes i å skrive en god novelle, ja ikke en gang en middelmådig en, så blir kriteriet for suksess dertil senket. Læreren forventer ikke å finne en historie som gir mening. Helsike heller, de forventer ikke engang å finne en historie i det hele tatt! De eksempeltekstene fra norskboka man skal la seg inspirere av er stort sett uten unntak skrevet av pretensiøse pikkhuer uten noe av substans å formidle. De kompenserer gjerne for sitt manglende budskap ved å bruke et særegent språk og uforståelige symboler som leseren kan få tolke til sin forlystelse. Denslags vas er det fryktelig lett å skrive, og jeg har aldri vært utsatt for en lærer som ikke har latt seg smigre av det. Antakelig ble jeg gjennomskuet av de fleste, men på den annen side - gitt de absurde premissene, så må det nesten kalles et hederlig forsøk, og det skal som kjent belønnes.