Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  8 2781
jeg er 23 år gammel, har jobb og har en sosial sirkel (som har krympet veldig). Jeg Har fikk aspergers diagnose som 7åring. Jeg er også fra bibel beltet. Jeg skriver dette bare for å dele mine problemer jeg vil ikke ha sympati og jeg håper at kanskje dette kan hjelpe de yngre som tenker på denne veien.

Alle mine problemer kommer fra denne dritt diagnosen.
Mobbingen skjedde pga jeg var en rar kødd som barn, jeg har faktisk forståelse for hvorfor jeg ble mobba for jeg gjorde nok folk ukomfortable med å være annerledes. Kort fortalt så skjønte jeg ikke når jeg var yngre at dette har påvirket meg mer enn det jeg lot meg til å tenke. Mye av problemene som jeg har selskapt er pga jeg er så mye psykisk sterkere enn alle andre. Jeg hadde alltid noe å bevise, noe folk la merke til med trening og arbeid. Jeg skal alltid gjøre det bedre enn alle andre. grunnen til at jeg fikk den holdningen var at gjorde jeg et bra arbeid så ville jeg få et komplemang, en ''bra jobba'' ''du er flink'' Jeg arbeidet ikke hardt fordi jeg ville det selv jeg gjorde det fordi jeg ville bare få en annerkjennelse.

Så kom rusmiddlene inn.
Jeg hadde som et mål å prøve alt av rusmiddler. Når jeg var 19 hadde jeg nådd dette målet. Til og med heroin, jeg var så smart (ironi) og skjønte at heroin er akuratt det samme som morfin og oxy så det er ikke noe værre å bruke enn de sist nevnte. Jeg leste meg opp på diverse rusmiddler og siden jeg har andre sosiale antenner så fikk jeg ikke den ''icken'' når noen nevner xanax, heroin, meth etc.


Poenget mitt med det jeg skriver er at jeg som tennåring trodde at jeg skjønte rusmiddler og livet generelt. konsekvensene vil ikke påvirke meg siden jeg informert. Ikke bare det jeg var psykisk sterk, jeg var en tøffing, jeg kan ikke bli avhengig siden jeg er så sterk psykisk og var en hard arbeidene kar.

De andre jeg ruste meg sammen med fikk avhengigets problemer, de droppa ut av videregående, de rakna. Noen stoppa og gikk videre, noen ble mer påvirket, andre mindre.

Jeg ser tilbake og føler meg flau over å si det. Som tennåring og tidligere i 20årene så følte jeg meg ''kul'' fordi jeg sitter å bruker mye rus, men er oppgående med trening og arbeid. Jeg ruste meg fordi det var digg jeg var ikke som de andre som flykte fra virkeligheten

Nå skjønner jeg at all mobbingen fra ung årene skapte arr i hjertet mitt så og si. Jeg har brukt en fasaden av at jeg er tøff selvstendig og smart mann som en forsvar mekanisme.

Andre som ble mobbet ville innrømme at de ble mobbet og føle skam for noe de ikke gjorde galt.
Jeg følte en viss stolthet i at jeg ble så grovt mobbet og så kom ut en herda mann. Det var ikke før ganske nylig at jeg klarte å si til meg selv ja jeg ble påvirket av mobbingen. Det er ikke noe om å være sterk eller svak hvordan ting påvirker deg. Du kan ikke velge å bli traumatisert og jeg skammer meg over holdningene jeg hadde for folk som sleit med ting jeg anså som bagateller i forhold til det jeg gjorde. ''å ja foreldrene dine skilte seg som 14åring og du ble lei deg av det pfff jeg ble mobbet grovt i 13år og klager ikke til noen'' ja sa aldri dette til noen men det var det jeg tenkte

jeg følte også en viss kulhets faktor i at jeg brukte disse farlige rusmiddlene og fortsatt var oppegående. Jeg så ned på de som brukte rus og ikke var i arbeid, jeg kalte de svake. Jeg skammer meg over holdingen, jeg ble ikke vist kjærlighet når jeg var yngre og snudde dette til å ha en forakt og hat mot de som var ''svakere'' enn meg.

Vell hele poenget med posten er det jeg kommer til nå.

Nå er jeg i en posisjon hvor jeg har innsett av jeg ruser meg for psykiske grunner ikke fordi jeg synes det er digg. Før når jeg var ferdig på jobb var det wooohoo hjem å røyke seg stein, poppe piller, game, trene og bare være en konge. Livet var på topp.

Nå så ser jeg hvorfor jeg ruser meg, jeg gjør det for å glemme det som har skjedd. Jeg synes opiater fjerner den smerten best det er jo brukt for smerte og jeg skjønner hvorfor. Du har det fett med å ikke ha det fett.

Jeg Bruker sterke opiater av og på, jeg kan ikke ta det hver dag det vet jeg, men den krigen som foregår i hodet. Amfetaminer og kokain gjør ingenting for å hjelpe meg her så har aldri brukt dem mye. Benzoer funker ikke i det hele tatt heller, hasj hjelper noen ganger. Noen ganger blir jeg stein og fokusert på prosjektene mine eller gaming. Mange ganger surrer tankene over den gangen jeg ble dytta ned trappa skolen og erta fordi jeg helte melka før frokost blandingen i skåla.

De fysiske abstinensene som snufsete nese og smerter i ledda som jeg har skada fra å trene masse og bruke steroider er barnemat i forhold til alt det som skjer i toppen.

Alt jeg har lyst til å gjøre er å ta selvmord. Døden er bedre enn et liv hvor hodet mitt torturer meg med ting som har skjedd i barnedommen. Jeg logisk dekonstruerer alt som har endt om og om igjen. Følelsene som var der som barn kommer like sterkt tilbake. Jeg er faktisk ikke deprimert fordi jeg føler mye glede til og med uten rus når jeg trener, leser meg opp på mine interreser, henger med dama, familie og venner. Det er når jeg er alene.

Til mine nærme så forteller jeg om problemene mine og ingen forstår fordi fra utsiden så virker alt veldig bra.

Jeg føler dette er litt straffen jeg fikk for å være høy på pæra og se ned på de stakkarene som ikke klarte å opprettholde fasaden mens de kriga med demonene sine.

Litt av grunnen til at jeg har klart å ha ''kontroll'' er at visst det blir kjent at jeg har et rusproblem er jeg ''svak'' siden jeg ikke har selvkontroll.

men rus bruken har blitt mer synlig. Jeg har nå begynt å få helse problemer somatisk, høyt blod trykk, ekstremt ekstremt dårlig kondis, jeg blir fort syk. Jeg har høyt kolestrol, blod prøver viser at jeg har veldig høye verdier av noe med nyrene. Altså at musklene mine lekker protein eller noe.

Jeg kvier meg om å spørre om hjelp siden da innrømmer jeg at jeg har vært svak fordi mobbingen har påvirket meg. Det er en logisk tanke problem som stopper meg fra å gjøre tiltaka som trengs, ironisk nok så er dette svakt i seg selv. At noen tørr å spørre om hjelp er tøft, det så modig og de som klarer deg må jeg ta hatten for.

Så nå prøver jeg å slutte på egenhånd og det er en 24/7 krig i hodet. Jeg har faktisk sluttet mange ganger med rus, å gå 2-3 dager uten rus pga lite penger, gjøremål eller diverse problemer har jeg klart mange ganger før. så dette skulle være lett tenkte jeg.

Jeg har vært så dum, så jævlig dum. Jeg følte meg som en g for 3år siden når jeg var rusa foran denne pcen, blæsta rapp musikk, ferdig trent med maten og mange ''bra jobba'' fra kollegaene mine.

Nå sitter jeg her og innser at jeg har fucka opp så jævlig hardt og big time så det går ann. Jeg har latt rusmiddler endre og forme meg og det skjedde uten at jeg la merke til det.

Jeg husker jeg ble advart av eldre at jeg det ''sniker'' opp på deg. Fy faen som det gjør. Rusen som var så digg før er bare en friske melding, ikke engang en fysisk friske melding men bare mentalt.

Hver gang jeg ruser meg så endrer jeg kjemisk hjernen til å bli enda sykere når jeg tar dem. Jeg som var så informert og skjønte kjemisk hva som skjedde har lurt meg selv. Dette så jeg komme men valgte å lukke øynene fordi jeg er psykisk sterk og ikke som de andre.

Hadde jeg vært 17 og sett meg selv fra utsiden nå hadde jeg nok nikka og smilt. Tenkt inni meg Se på den fete karen som ruser seg, dealer drugs, er en thug, med utdannelse og dame.

Så når er jeg den karen jeg drømte om som 17åring, den gangsterene. Jeg må bare si fyfaen så cringe jeg var/er. Det er ingenting kult med å ruse seg.

Så nå sitter jeg og tenker på ta selvmord, dør jeg ender jeg disse fysiske og psykiske smertene jeg har. De rundt meg sier til meg å sykemelde meg, men jeg kan sykemelde meg og så etter det er ferdig er jeg der igjen.

Så til dere unge som tenker på veien og tenker på rus. Vær så snill ikke gjør det, du ender kanskje opp som de som henger på brugata som du føler kanskje er veldig trist eller så ender du opp som meg. En person som har akuratt det samme problemene som de du ser på den plassen bare du ikke ser de ''problemet''

Du vil føle deg bra i noen år med å ruse deg, du vil ikke merke noen problemer. Kanskje de vil faktisk hjelp deg, kanskje du demper den angsten og får til å være mer produktiv som lurer deg til å tro at dette hjelper deg.

Vennene du vil få ved å ruse deg har du bare en ting til felles det er rus. Alle samtalene dine vil gå i rus, hvorden den skal skaffes, hva som selges til pris og sånt. Alt vil være over en joint, en linje et sniff og samtalene deretter vil ofte være anngående dette.

Så har du det mega fett i flere år, du selger kanskje og har mye penger, du får respekt.

Så smeller det en dag et eller annet vil skje og du vil bli konfrontert med en virkelighet som har en værre nedtur enn noe annet du kan prøve å ta.

Det vil være mange som ikke vil få disse problemene jeg har, men det er ikke verdt risken. Jeg vet at det er ganske så ubrukelig å prøve å advare folk fordi INGENTING, INGENTING som folk sa endra mine tanke ganger.

Jeg hadde lest meg opp på alle rusmiddler og var denne PSYKISK STERKE OG HERDA MANNEN som visst det ble problemer så slutter jeg bare med rein viljestyrke.

Og nå er jeg i et selvskapt helvette og jeg klarer ikke engang å ta hånda i været å si hjelp meg!

Kanskje dog så er dette det første steget, å innse at jeg har et problem. eller er dette bare en kort vindu før jeg fyrer j'en som har ligget rullet og klar en stund nå, eller hiver meg til byen å kjøper en kvarting. Øl salget er stengt, men jeg liker ikke alkohol.

Sorry for denn lange posten, det er nok bare en suppe med ord, men visst du leste hele veien så vil jeg bare si takk for at du ihvertfall lytta. Jeg vil også bare beklage på det sterkeste for mine fordommer og tanke måter når jeg var i mine yngre år. Ord kan ikke beskrive skammen jeg nå føler.
Damn. Du virker som en fet type og ikke pga rusbruk, men fordi du er reflektert og oppegående. Å bli kvitt den apekatten du har på ryggen er ingen lett jobb, men det lar seg gjøre. Terapi for traumer kan også hjelpe.

Ikke gjør det slutt for det kan du bare gjøre en gang.

Du skriver nå for å advare andre og det er bra. Jeg oppfordrer deg til å lese noen av trådene som er opprettet av de som kom seg ut av mørket. Som tenkte at det var umulig men fikk det til.

Stay strong. Å overleve det du har gjort med den diagnosen er vanskeligere enn prosjektet du har forran deg så jeg heier på deg!
Du har jobb, dame og hører til i en sosial sirkel. Hvis du slutter med rusmidler så er du fortsatt mange steg foran veldig mange andre.

Jeg sier ikke at det blir enkelt, men de tre tingene er som regel målet til de fleste som slutter, så kanskje du ikke skal være så jævla hard mot deg selv? Alle skammer seg over ting de har gjort, særlig når de var 17.

Jeg vet ikke hvilke endringer som må til for deg, men slutt å pin deg selv bare for å ta en joint. Det er ikke verdens undergang, de fleste mennesker ruser seg på en eller annen måte, det er en helt naturlig ting å gjøre, så ikke la det påvirke synet ditt på din egen verdi.
Det virker tross alt som du får ting gjort til tross for bruken, i følge Carl Hart har man ikke rusproblemer før det går utover andre gjøremål som jobb og sosialt, og han må vell sies å være en av de fremste ekspertene på feltet.

Mener ikke å bagatellisere problemene dine på noen måte, men kanskje det hjelper å høre at du ikke virker så long gone som det fremstår fra ditt perspektiv? Selvmord er iallfall ingen god løsning, så hvis en joint eller noen trekk heroin klarer å fortrenge den følelsen…… så er det kanskje bedre å ruse seg? Iallfall inntil du klarer å gjøre noe med den tanken.
Sist endret av DrDeath; 27. oktober 2023 kl. 00:33.
Ps: det er ikke svakt å måtte be om hjelp. Få folk klarer det der alene.

Og at du nå sitter og er så klar over hva som skjer i din egen skalle syns jeg er jævlig bra gjort. Det er halve jobben.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Sitat av DrDeath Vis innlegg

Det virker tross alt som du får ting gjort til tross for bruken, i følge Carl Hart har man ikke rusproblemer før det går utover andre gjøremål som jobb og sosialt, og han må vell sies å være en av de fremste ekspertene på feltet.

Mener ikke å bagatellisere problemene dine på noen måte, men kanskje det hjelper å høre at du ikke virker så long gone som det fremstår fra ditt perspektiv? Selvmord er iallfall ingen god løsning, så hvis en joint eller noen trekk heroin klarer å fortrenge den følelsen…… så er det kanskje bedre å ruse seg? Iallfall inntil du klarer å gjøre noe med den tanken.
Vis hele sitatet...
Jeg skjønner logikken i det du sier, problemet er at visst jeg fortrenger følelsene mine med heroin eller en joint fikser jeg dem ikke jeg bare utsetter og gjør problemet værre. Men jeg kan ikke slutte går jeg uten rus i noen dager så blir jeg så sint og frustrert alle traumene kommer Til overflaten og har lyst til å skade andre og meg selv. Ender ofte med å smelle hodet i veggen flere ganger.

Jeg er i en fucka posisjon jeg trenger rus for å ikke gå amok, men så er det rusen som gjør ting værre. Har vært flere ganger jeg har måtte gå til legevakten og trygla dem om å tvangsinnlegge meg fordi jeg vil ha hevn for all drittet jeg har gått igjennom.

Er helt jævlig jeg kan ikke være ærlig med noen om problemene fordi da mister jeg alt jeg har. Jeg vurderte psykolog men går jeg til psykolog og nevner problemene , så forsvinner jobben så forsvinner alt jeg har. Jeg har gått flere ganger når jeg yngre til psykolog og det var bare vas egentlig. Jeg vet at psykologer kan hjelpe de fleste men siden autisme er et nevrologisk problem så kan mann ikke snakke seg ut av det. Har hatt disse problemene hele livet. Så nå har jeg alt de fysiske problemene som plutselig bare dukka opp.

et helvette på jord og jeg takka aldri ja til denne dritt diagnosen eller å leve forsåvidt:
Det høres ut som at du er i en tøff kamp med deg selv nå. Jeg håper du kan legge ned våpnene mot deg selv og bli litt venn med deg i stedet. Den mobbingen du ble utsatt for var ikke din feil, uavhengig av diagnose. Du skriver at du ikke fikk kjærlighet som barn, det var ikke din feil. Du skulle vært elsket, uavhengig av diagnose.

Har selv hatt Aspergers-diagnose. landet tydelig innenfor kriteriene til diagnosen, men noen år senere tok jeg testene på nytt og da fjernet de den plutselig. Det er litt lettvint å si at Aspergers er nevrologisk, når alle tester som gjøres for å diagnostisere deg er basert på samtaler, og jeg er jo selv et levende bevis på at disse testene er såpass upresise / at diagnosen er såpass plastisk at du ikke trenger la den definere deg. Aspergers-diagnose finnes jo ikke i virkeligheten, det er bare en merkelapp man har satt på noen mennesker som har oppførsel som likner, og selv om merkelapper kan være nyttige kan de også være farlige: plutselig tror man at de har makt over deg, også begynner du å adlyde som om du var underlagt dem. Det er du ikke.

Du er et menneske som fortjener respekt, kjærlighet og å bli møtt med omsorg og forståelse. Du har mye omsorg for de rundt deg, og for fremmede mennesker. Du har omsorg for de rundt deg siden du er så redd for å skade dem at du ber om å bli tvangsinnlagt. Du har omsorg for fremmede fordi du vil ut og advare på denne tråden. Du er god på omsorg. Jeg håper du kan rette den samme omsorgen mot deg selv.

Husk: Aspergers-diagnosen er ikke en smart guru som kjenner deg inn og ut. Aspergers-diagnosen er en veldig «dum» og overfladisk beskrivelse av oppførsel. Det er en merkelapp som ikke kjenner deg, som ikke vet om historien din, hva som driver handlingene dine, eller hvem du er i verden.

Jeg kjenner til så mange som har fått denne diagnosen feilaktig at det er direkte pinlig for helsevesenet. Jeg vet selv hvor utrolig belastende det kan være få å en sånn merkelapp på seg, og hvor frustrerende det er at folk som knapt kjenner en først tror de forstår meg bedre enn meg selv, og så skriver inn i journalen min at det er noe grunnleggende feil med hvordan jeg kan være rundt andre mennesker, og hvem jeg er i verden.

Hvis du føler at Aspergers-diagnosen er til hjelp, så fint. Men det virker ikke som at det gjelder deg. Og da vil jeg si: fuck den jævla merkelappen
Sist endret av sulua; 17. november 2023 kl. 19:15. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av sulua Vis innlegg
Det høres ut som at du er i en tøff kamp med deg selv nå. Jeg håper du kan legge ned våpnene mot deg selv og bli litt venn med deg i stedet. Den mobbingen du ble utsatt for var ikke din feil, uavhengig av diagnose. Du skriver at du ikke fikk kjærlighet som barn, det var ikke din feil. Du skulle vært elsket, uavhengig av diagnose.

Har selv hatt Aspergers-diagnose. landet tydelig innenfor kriteriene til diagnosen, men noen år senere tok jeg testene på nytt og da fjernet de den plutselig. Det er litt lettvint å si at Aspergers er nevrologisk, når alle tester som gjøres for å diagnostisere deg er basert på samtaler, og jeg er jo selv et levende bevis på at disse testene er såpass upresise / at diagnosen er såpass plastisk at du ikke trenger la den definere deg. Aspergers-diagnose finnes jo ikke i virkeligheten, det er bare en merkelapp man har satt på noen mennesker som har oppførsel som likner, og selv om merkelapper kan være nyttige kan de også være farlige: plutselig tror man at de har makt over deg, også begynner du å adlyde som om du var underlagt dem. Det er du ikke.

Du er et menneske som fortjener respekt, kjærlighet og å bli møtt med omsorg og forståelse. Du har mye omsorg for de rundt deg, og for fremmede mennesker. Du har omsorg for de rundt deg siden du er så redd for å skade dem at du ber om å bli tvangsinnlagt. Du har omsorg for fremmede fordi du vil ut og advare på denne tråden. Du er god på omsorg. Jeg håper du kan rette den samme omsorgen mot deg selv.

Husk: Aspergers-diagnosen er ikke en smart guru som kjenner deg inn og ut. Aspergers-diagnosen er en veldig «dum» og overfladisk beskrivelse av oppførsel. Det er en merkelapp som ikke kjenner deg, som ikke vet om historien din, hva som driver handlingene dine, eller hvem du er i verden.

Jeg kjenner til så mange som har fått denne diagnosen feilaktig at det er direkte pinlig for helsevesenet. Jeg vet selv hvor utrolig belastende det kan være få å en sånn merkelapp på seg, og hvor frustrerende det er at folk som knapt kjenner en først tror de forstår meg bedre enn meg selv, og så skriver inn i journalen min at det er noe grunnleggende feil med hvordan jeg kan være rundt andre mennesker, og hvem jeg er i verden.

Hvis du føler at Aspergers-diagnosen er til hjelp, så fint. Men det virker ikke som at det gjelder deg. Og da vil jeg si: fuck den jævla merkelappen
Vis hele sitatet...
Det er kanskje en merkelapp, men jeg har definitivt et eller annet. Jeg har lest gjennom journalen min og blitt ganske sjokka i hvordan ordene jeg brukte ble twista om, har blitt veldig flink den siste tida på å overkommunisere hva som skjer i toppen av hodet mitt. Blitt mistenkt som potensiell skole skyter fra en ung alder. Det værste har vært lærene opp gjennom, jeg har massive mage problemer og hele tida bli stilt spørsmål til hvorfor jeg går på dass flere ganger i løpet av dagen.
Blitt anklaget for speed bruk flere ganger når jeg ble litt eldre.

Men jeg tror jeg har det greit med denne merkelappen, jeg hadde mista det helt om jeg ikke visste at jeg hadde den diagnosen. Hele livet føles det ut som skal klikke for meg, folk kaller det sosial angst, men når du faktisk merker at du blir forskjell behandla og mistenkeliggjort er det ikke ''angst'' det er virkeligheten. Jeg har klart å forbedre meg sosialt ganske mye og folk har blitt overasket når jeg sier at jeg har aspergers. Hadde jeg ikke visst at jeg hadde aspergers kunne jeg nok aldri ha funnet grunnen til at jeg blir behandlet annerledes. Driter fult om det er et merkelapp eller noen personlighets trekk, kroppen min funker annerledes enn folk flest.

Skulle dog ønske nesten at folk kunne se det lettere på meg. Fra utsiden virker jeg vell fungerende, men det er den krigen som skjer 24/7 i hodet mitt. Jeg er ikke deprimert men vil blåse av meg hodet siden alt gjør vondt hele tida, kanke sove, konstante ledd smerter. Virker som at noen av sanse problemene har blitt værre over tida. Jeg blir blenda av gate lykter og enkelte lyder treffer en nerve hvor jeg blir fylt med adrenaline.

Jeg vet at mye av problemene har jeg gjort værre med mine livstils valg og nå er jeg stuck i et helvette jeg ikke valgte. Jeg kanke drepe meg selv fordi jeg kommer til å fucke opp for hele familien min. Som en retard overdosa jeg engang på dolcontin. Husker bare denne nydelige følelsen den BESTE FØLELSEN noensinne så våkner jeg med en maske på trynet omringet av politi, ambulanse personell og halve familien rundt meg. Skulle ønske at jeg aldri ble funnet den kvelden.

Så nå er jeg her 2år etterpå og kriger med hodet mitt. Er flaut å skrive dette på dette forumet men har i det siste begynt å gå mot Jesus. Jeg har det kanskje dritt, men jeg følger de ti bud. Det er feil å lyve så skriver alt som er på hodet mitt nå, har ikke sovet i det hele tatt i kveld og fikk 3 timer søvn. Jeg har bestemt meg at i dag så skal jeg ikke ruse meg når jeg er ferdig på jobb det er virkelig et tro på en større makt som hjelper meg i krigen. Hva jeg gjør i morgen vet jeg ikke, det er heroin tørke i oslo og bare det i seg selv gir meg angst. Kanskje dette er et tegn fra ovenfra?

Når det kommet til kjærlighet så har faktisk jeg blitt vist ekstremt mye kjærlighet av familien og kjæresten. De vet at jeg ruser meg på hasj og opiater. Når jeg ruser meg forteller jeg de jeg er med sånn at de kan være klare med naloxone. Trodde aldri som ung at jeg ville bli en av ''dem'' jeg skulle være så mye sterkere enn alle andre. Satan så fett jeg hadde det i den korte perioden som tennåring når rusen bare ga positive ting. Ignorance is a bliss, jeg trodde virkelig at jeg var mer ''våken'' enn min omgangs krets. Jeg så hvordan alle jeg hang med som 17-19 er uføretryda, OD, fengsel, drept eller klart å mirakuløst komme seg ut av det. Jeg skammer meg veldig over at jeg så ned på disse stakkars sjelene og følte meg så mye bedre siden jeg var oppegående, bodybuilda og utdanna meg. Det føltest mye bedre på tida når dette skjedde siden noen av disse folka mobba meg som barn og så ble vi venner i senere tid.

Nå sitter jeg her og skammer meg så jævlig, matteus 7:1-5



sorry for denne satans lange ranten

Mye negativitet, men jeg er takknemlig for at jeg har et tak over hodet, jeg spiser bra hver dag, har en fet gaming pc, jævlig chill jobb og en god familie og kjæreste.
▼ ... mange måneder senere ... ▼
Klikker snart for meg og det har det gjort lenge. Bestemte meg nylig for at jeg ikke orker gangster tilværelsen og det å være okey med kriminalitet.

Kanskje jeg bare har blitt eldre who knows, men jeg har stadig brutt meg selv ned med å tenke at løpet var kjørt og begynte å se på meg selv som en junkie uten vei tilbake.

Kanskje mindsettet mitt var toksisk er det som fikk meg til å prøve alt, hadde som mål å prøve alt for å kunne flexe det. Gjorde det og førte til flere år med lidelse, stress, paranoia, blandings misbruk og et kjærlighet for opioider som jeg aldri blir eller har lyst til å kvitte meg med.

Bestemte å søke meg inn i behandling usikker på hva neste steg er. Hvorfor vil jeg plutselig i avgiftning? Vell leker du gangster/kriminell kommer dagen hvor alt begynner å rakne rundt deg. Mine geniale penge skaper planer stoppa å funke aka noe gjorde det mye mye bedre enn meg,
Spare kontoer ble da tappa. Plutselig kontoer sperra av banken
alle rundt begynte å skjønne noe ikke var som det stemte.
Så et epilepsi anfall som gjorde at jeg kollapsa og knuste skuldra.

Faktisk var det skulder bruddet som virkelig ødela det siste jeg hadde igjen av selvtillit og drepte helt masken jeg bærte.

Høres rart ut, men når du er fysisk ekstremt mye større alikevel om du ikke kan sloss for shit så føler du deg beskytta på en måte. Nå nesten 5mnd etterpå kan jeg trene men å gjøre et slag med høyre skuldra går faktisk ikke, har to skruer og en plate. Det som noen har helt lim i hele skulder leddet mitt. All eksplosivitet er vekke.
Plutselig er jeg ikke så tøff lengre, jeg er ikke denne svære udødelige mannen.



Så Trengte bare en kommentar fra hu jeg var sammen med «du er avhengig» som virkelig sendte meg i en spiral av selvhat i noen sekund, før jeg ble sint, plutselig var dette en ond kjærring hu visst hvem hu ble sammen med!!! Men kunne ikke bli sint på hu, hu hadde rett. Og dette var ikke en del av en krangel, jeg ville bare ikke dele litt av ghb som ble kjøpt for de siste av penge mine. Første ting var inni meg å skylde på alle rundt meg og oppveksten, skylde på diagnosen, skylde på traumer. Gå på en feit rant hvor jeg ærklerte at dette var verdens feil for at jeg har blitt slik.

Men klarte det ikke da, innså at jeg må begynne med meg selv……


Jeg synes selv det interresant at jeg innerst inne siste 2årene visste at jeg hadde totalt mistet kontroll, men på papiret, det folk rundt meg så, så gikk ting bra. Jeg kunne forsvare meg selv med noen punkter som bekrefta «jupp trynefaktor_69 er ikke junkie helt enda»

Det trengte bare å skje altfor mye uforventa ting på kort tid før jeg innså ok jeg er fucked jeg trenger faktisk proff hjelp nå.

Har time for avgifting, er dog så mye shit jeg har stappa i meg over årene jeg ikke vet lengre hva som er abstinenser, vanlige meg, varige bivirkninger/sen skader. Jeg føler at jeg legit har blitt gal/scizo/bipolar. Helt forferdelige humør svinginger et sekund virker det som at jeg kan lappe alt sammen og kjøre på som før, en annen del av meg er så langt nede fordi alt jeg gjorde var fake, det var ikke den ekte meg. Samtidig hvem er jeg? Jeg bare vet at jeg ikke vil ende opp i fengsel, gate langs eller trygda. Kjenner en sterk ambivalense. Vil klare dette men helvette kampen har så vidt begynt.
Håper du kommer deg av denne karusellen, og kan begynne å bli kjent med deg selv uten stoff. Du har ruset deg og tatt steroider siden du var ca 17 år, og nå er du tidlig i 20-årene? Dette er viktige år hvor mye utvikling skjer. Du legger stor vekt på asperger -diagnosen virker det som, men husk at det også er mange andre ting som spiller inn. Hard mobbing og traumer kan i seg selv gi adferd som minner om autisme. Alle stoffene du tar påvirker selvfølgelig følelser, kognitiv funksjon, psykisk helse, fysikk og sosiale relasjoner. Som igjen påvirker hverandre. Og så er det dette med at man ikke er ferdig utviklet i denne perioden av livet, selv om ungdommen gjerne føler seg supersmart og moden så er det ikke alltid tilfelle. Poenget er at jeg tror du har veldig rett når du spør "hvem er jeg?". Samtidig så er du hele tiden den du er i øyeblikket. Og du har noe rom til å bestemme hvem du har lyst til å være