Som jeg skriver, fuck det livet her!!!!
Jeg kan ikke huske sist gang jeg har følt så mye på følelser som nå, samtidig som det aldri har fristet mere med en overdose på hva enn jeg har liggende!
Jeg føler hodet mitt aldri blir normalt etter alt dopet jeg har stappa i meg daglig over lang tid!
Hvordan F klarer dere det???
Så mange relasjoner jeg har klart å ødelegge, hvordan klarer folk å leve med disse tingene??

Du må lære deg å gi faen, omgås med idioter til du skjønner at det eneste som betyr noe er hvordan DU har det å at det er DITT ansvar for at Du har det bra.
Vet ikke hva du legger i at hodet ikke funker normalt, men det at du har ødelagt relasjoner er jo din feil så du må bare komme deg videre å lage nye

Samme her men har latt være fordi det er bedre å prøve å gjøre noe med det enn å gi opp. Du har mange år igjen foran deg, utnytt de årene. Snakk gjerne med helsevesenet om dette. Lykke til!

Jeg har alltid vært av den personen som går til personen på en fest som sitter alene fordi jeg syntes «synd» på dem, og alltid den personen som har mye tanker i hodet!
Jeg klarer ikke gi faen og er kanskje derfor jeg jeg har fått i meg alt av diverse rusmidler i en større grad enn alle andre!
Hvorfor må jeg som egentlig er så sympatisk være den som skal slite mest??
Hater livet, skulle ønske jeg fikk tak i heroin den dagen jeg søkte etter dette, jeg hadde sikkert ikke vært her nå!
Jeg søker Ingen sympati, jeg forstår bare ikke hvorfor det virker som om de som gir faen har det best

Hvorfor de som gir faen har det best? Vi har ikke så mange bekymringer

Undersøk om du har ADHD?

Skulle ønske jeg kunne gi faen!!’ Hva har ADHD med dette å gjøre?

Kan man dø av 500mg diazepam samt 6øl??

Ville undersøkt om det er noe annet enn rusen, hilsen en som har vært rusfri i 5 år og ikke har det noe bedre til tross for jobb osv.

Skjønner at livet kan være kjipt i blant kompis, men ikke bland 500mg valium med en six-pack øl. Da har du gitt opp allerede.
Jeg forstår at folk søker sympati, men her må du stå i deg selv. Be om hjelp hvis du tør. Du har kanskje en litt dårlig dag?

Ditch rusen og du vil takke deg selv for ditt livs beste valg om fem år!

Har det en million ganger bedre psykisk men går fast til psykolog for å bearbeide traumer og følelser. Det vonde men fine og progressive er å begynne å lære seg å være menneske med de følelsene det medfølger, og ikke en junkie som går glipp av de gode tinga i livet

Takk for svar folkens.
Jeg stod på toppen av en 12etg blokk i natt og var på randen til å gjøre noe dumt.
Snakket med en hyggelig mann i selvmordstlf som kanskje hjalp, men usikker.
Gråtkvalt så gikk jeg ned igjen i skam om noen skulle bry seg :’(

Morsom eller? Tror du blander, gjerne med Bioplar type II

God morgen Det jeg tenkte på var at ettersom jeg selv nettopp fikk diagnosen ADHD som 30-åring, så merker jeg godt at diagnosen kan forklare veldig mye av ustabiliteten min, som har vært ganske lik det du beskriver her, og hvordan du fremstår. Ikke misforstå meg, jeg synes ikke du fremstår som en dårlig person eller noe sånt.

Jeg har hele livet opplevd at det er lett å bryte sammen. For et år siden ble jeg kjent med ei jente, og da var jeg veldig, veldig opphengt i å virkelig få forholdet mellom oss til å fungere, allerede fra dag en. Jeg hadde veldig ambisiøse planer og tanker om hvordan vi skulle gjøre det videre. Jeg misforstod mange signaler fra henne, og følte meg svært desperat etter å få bekreftelse hele tiden.

Til tross for at vi nettopp ble kjent, hadde hun ingenting imot å skrive et par små perverse ting som for eksempel «kommer du og tar på puppene mine hvis jeg tar silikon?».

Dette oppfattet jeg som et tegn på at det var helt greit for henne at jeg også skrev et par småperverse meldinger selv, så det var en dag jeg gikk ut på tur, så tok jeg bilde av joggebuksa mi og skrev «denne er lett for deg å ta av! »

Da ble responsen «Ærlig talt, kan du ikke skjerpe deg litt? Tenker du bare på sex eller?». Dette brøt meg veldig hardt ned. Hun la seg tidlig den dagen, så da jeg svarte på meldingen hennes med «beklager, jeg trodde du var med på å tulle litt.», så leste hun jo ikke meldingen. Hele den natta lå jeg våken og hadde et kraftig tankekjør. «Faen, ignorerer hun meg? Liker hun meg ikke lenger? Har jeg ødelagt alt nå?», og fikk ikke sove. Det var sykt ubehagelig. Da hun til slutt stod opp og svarte på snappen, sa hun at det var greit, hun tilgir meg, men jeg måtte være forsiktigere med hva jeg tullet om fremover.

Jeg tror at dette ville vært lettere for meg om jeg gikk på medisiner den tiden, av to grunner: Bedre impulskontroll, da ville jeg kanskje ikke sendt den snappen. Og jeg ville ikke hatt det tankekjøret.

Jeg synes det fremstår som at du kanskje kan ha en diagnose som utløser det at ting går så veldig opp og ned for deg, og den kraftige reaksjonen når det først går ned for deg. Da foreslår jeg at du tenker gjennom og sammenligner symptomene dine med det som er typisk for ADHD, og eventuelt ber om en utredning for det.

Hva tenker du selv? Har du nedsatt impulskontroll? Sier og gjør du mye dumt som du angrer på senere? Flau over deg selv av og til?

Ønsker deg lykke til!

Det er det overhodet ingen skam i, selv om det kanskje føles slik. Det står respekt av det valget, det er da mye vanskeligere å leve for mange enn det er å hoppe utfor en bygning.

Jeg er ikke av den oppfatning av at det er feigt å ta sitt eget liv på noen måter, det er tvert i mot merkelig at folk skal forvente at man absolutt skal leve i et totalt helvete. Det er som om det viktigste av alt er at hjertet banker, ikke livskvaliteten. Når det er sagt så er det fremdeles veldig modig å gå ned igjen og ta et valg om å prøve igjen. Bra jobba, nå fortjener du å være litt ekstra raus med deg selv spør du meg, ikke mtp. rus og utskeielser men noe som du normalt sett ikke ville unnet deg og som kan være positivt!

På en måte har du jo fått livet i gave

Tenkte ikke at dette hadde noe med ADHD og gjøre, men du beskriver meg veldig godt her..
Har ødelagt mange ben i kroppen grunnet impulskontroll. Vet ikke om jeg sier så mye dumt, men jeg angrer jo på mye om hvordan jeg oppfører meg ja. Går alltid rundt med en følelse om at jeg gjør dumme ting som blir lagt merke til og overtenker mye.
Takk for melding.

Tusen takk for melding Katt, har alltid tenkt at å ta sitt eget livet er dritfeigt, men fyfaen så tøff du skal være for å gjennomføre det! Det merket jeg i går..
Vil jo ikke dø, men mange ganger er det en VELDIG fristende tanke

Jeg har slitt enormt mye med selvmordsproblematikk selv, og selv den dag i dag er det noe som sniker seg inn tidvis, antar det er noe jeg må leve med resten av livet. For min egen del er det i dag som velfungerende vel så mye et tegn på slitasje og livs trøtthet som en reell sannsynlig handling per d.d. Det er selvsagt viktig å passe på at man ikke blir så sliten, lei og utslitt at det blir et mer legitimt valg.

Hvis du ikke vil dø per d.d. så er det et veldig godt utgangspunkt, da anbefaler jeg på det sterkeste at du forsøker å ta små men riktige valg i en retning som kan roe ned litt på trykket. Jeg tenker ikke på rus og utskeielser men ting som kroppen trenger for å fungere på et absolutt minimum. Søvn er alfa omega i en så utsatt situasjon som du er i.
Det handler ikke om å kurere eller løse, men om å lindre. I første omgang må du få ned symptomtrykket så du ikke går helt av skaftet her, så kan du begynne å bygge stein for stein senere.

Min personlige erfaring er at det kan hjelpe å la tankene komme til uttrykk uten skam og frykt, hvis du har lyst til å ta ditt eget liv i dag så er det helt en legitim tanke som gjerne kommer av en følelse av avmakt og at man rett og slett er så sliten at man ikke orker å lete etter lyset i tunnelen lengre.. Du trenger ikke gjøre det bare fordi om du tenker på det, man har fremdeles et valg på tross av alle tankene.
Jeg har selv mange tanker som jeg ikke agerer på titt og ofte, sammenligner det med når man får lyst til å klikke i kassa på butikken men allikevel står rolig og venter på tur. Det MÅ ikke være en sammenheng mellom tanker og handling, ellers hadde jeg gått amok på den lokale post i butikken for lengst..

Det er derfor jeg understreker at du ikke må finne noen løsninger på dette i dag, her og nå, umiddelbart. En agitert og rastløs tilstand av absolutt smerte som desperat griper etter løsninger kan være en fatal kombinasjon. Dessverre er det jo da slik at om det ikke skal "løses" nå så må det tåles, ergo må man bare holde ut enn så lenge hvis man kan. Det er dritt, men det er også det sterkeste kortet du har mtp. å få et bedre liv - tid.

Du skal ikke skamme deg, du skal være stolt av deg selv som var så modig at du ringte hjelpelinja! Veit at det sitter veldig langt inne å gjøre men det hjelper virkelig å ha noen å snakke med og få letta på trykket! Så ikke skam deg for å åpne opp til en god, helst rusfri venn eller familiemedlem heller.

Jeg er glad for at du er her og det er garantert andre rundt deg også! Tenk på de traumene du ville ødelagt familien din sine liv med og alle i blokken som hadde funnet og sett deg splættet på bakken.. Det er visst gjort noen undersøkelser på folk som har prøvd å ta livet sitt ved å hoppe fra en bro og overlevd og da angra de i lufta på vei ned. Jeg har vært gjennom andre type forsøk men er glas og takknemlig for at jeg lever i dag!

Livet kan være skikkelig vondt, føles meningsløst og håpløst ut.. Men livet er langt og det kommer til å bli bedre for deg!

Gi psykolog en sjanse, og bytt til en annen om du ikke får en god kjemi med psykologen. Det er så viktig for å være komfortabel med å åpne seg, men man må også selv legge vekk alle forestillinger om at det er teit eller svakt å vise seg sårbar og følsom. Det er menneskelig. Det er også menneskelig å være avhengig av støtte og hjelp.

Det er en akutt situasjon du står midt opp i nå med et selvmordsforsøk i går så jeg tror du har godt av å være innlagt en ukes tid så du har snille og profesjonelle folk rundt deg til du får landa litt. Disse hjelper deg med å få plass hos en psykolog også. Ring 116117 og si du vil bli satt over til akuttmottaket for psykisk helse (23487090 om du er i Oslo) og fortell om gårsdagen å si du trenger hjelp nå. Da kan du gå rett bort på legevakta å bli tatt i mot av noen som henter deg inn raskt. De vil snakke med deg og setter deg i kontakt med DPS sitt akuttmottak.
Det går også an å ringe direkte til din lokale DPS sitt akuttmottak, tror alle DPSer eller hvertfall kommuner skal ha det. Derfra får du taxi til innleggelse etter å ha snakket litt med de. Når du forteller så er det viktig at du forteller om gårsdagen og holder deg saklig og formidler hvor vondt du har det og hvor mye du ønsker hjelp, og ikke bare "fuck livet" - for det er det jo mange som syns. Er ganske sikker på at du vil få plass!

Rusmidler er en enkel flukt men blir en ond sirkel for psyken. Det letter kanskje der og da men går negativt utover psyken etterpå, så det kan være avgjørende for at du får det bra igjen å kutte ut rusmidler og gi hjernen tid til å reparere og normalisere seg etter all rusbruket.

Ikke gi opp kompis, livet har noe godt i vente for deg også! Takk for at du deler med oss, du er tøff og fin og har mange sjanser igjen i livet til å få det bra
All the best

Føler med deg dude, det er en jævlig følelse man har med seg vær dag 24/7 jeg har fåt såkalt suicidal syndrom sykdom av for mye dop bruk. Ikke det at jeg prøver og ta mit eget liv ,men jeg har ikke noe imot og dø

Ditt mindset er perfekt for iboga.
Sjekk det ut.

Det kan jeg personlig anbefale etter flere iboga seremonier. Over 7års periode

Er som en 15 år med psykiater innr i huet ditt som drar fram dine verste opplevelser, også mye undertrykte i min del som jeg ikke var klar over.
Å pappa ibogian setter deg hardt på plass men fy faen han renser huet ditt.

Aya er i motsetning den snille mammaen som koser med deg i forhold.
Lykke til TS. Ble glad du ringte etter hjelp. Sitter veeeldig langt innr.

Hey tjommi, du føler noe da, deter faen meg bedre enn mange andre. Ikke gi slipp på det, det er verdt så ufattelig mer enn du tenker nå!

Hei OP. Jeg bumpet borti denne tråden da jeg søkte på Iboga. Hvordan går det med deg nå? Noen ganger er det bare tid som skal til for å komme tilbake til den naturlige mentale helsen vi er født med. Som et sår som trenger tid for å helbrede i stedet for å klø på såret igjen med mer dop og/eller bekymring.

Uansett, så ville jeg si at jeg tar gjerne en samtale med deg. Jeg har mye erfaring som veileder, venn, bror, sønn og onkel. Du er ikke alene. Jeg har selv hatt selvmordstanker og kom sterkt gjennom det med kjærligheten til livet i behold. <3

Ts hvordan går det?