Når man drikker seg dritings, får man blackout. Man våkner opp og husker ikke hva som har skjedd. Dermed har man ingen bevissthet fra festen.

Når man er død, så kan man vel si at man får blackout. Hvordan er det da mulig at jeg er bevisst akkurat nå, og husker dagene som har gått?

Når jeg er død, glemmer jeg nemlig dette. Det gjør at det føles helt unaturlig ut at jeg kommer til å dø.

Du, godt spørsmål. Var full hele forrige uke, drakk meg ekstra drita i helga pluss litt amfetamin. Bråvoknet plutselig på søndag og fikk en følelse av att jeg har vært død. Veldig rart men gjorde att jeg ikke frykter døden like mye som før.

Jeg syns det blir feil å se på det på denne måten.

En bedre analogi, etter min mening, ville vært å sammenligne med fra før du eksisterte til du opphører å eksistere.
Altså unnfangelse og tidlig fosterstadie, alt etter hvordan man beregner starten på det å eksistere - til det punktet hvor eksistensen opphører.

Når man ikke lenger eksisterer kan man ikke glemme noe, få blackout osv.

Bevissthet kan jo gjerne tenkes ut fra hvilke sanser man har, og hvilke sanser man er i stand til å føle. Eller fraværet av følelser, selv om man ikke føler at man ikke føler.

Døden vet en jo lite om så der kan jeg ikke svare noe på hvordan en sammenligning er. Minnet er noe annet, siden man lagrer sanseinntrykk man opplever i hjernen. Så husker man jo ei de gangene man ikke husker. Likevell så kan en både forestille seg at en husker noe, sant eller usant. Et minne er tross alt, kun det, et minne.