Vel, det kan også være at du har noe fysisk som påvirker deg psykisk. Om du har høyt blodtrykk kan du kjenne deg stressa.

Så tenker jeg litt mer i banen at psykisk er fysisk det også. hjernen er en maskin. Men ja, man skal være forsiktig med hva man putter i tanken.

Edit: men jeg er enig i at fysisk aktivitet, og destressing er nok et bedre svar på et langt godt liv. Vi er ikke laget for å leve sånn vi gjør og kroppen vår sier ifra.

Du må lese hva jeg faktisk skrev før du konkluderer. Jeg anbefaler ingenting, jeg sier hva jeg ville tenkt. Jeg brukte betablokkere 1-2 ganger per uke i en periode og fikk likevel bivirkninger. Etter en prat med legen valgte jeg å ta rådet fra legen og forsøke terapi. Terapi er nok ikke full jackpot for alle, men basert på det jeg opplevde anbefaler jeg alle å prøve terapi mot angst. Terapien har også den fordelen at den er helt risikofri og fullstendig uten bivirkninger. Og den kan avsluttes når som helst uten nedtrapping og helt uten abstinenser om pasienten føler terapien ikke gir noe utbytte.

Terapi gjorde at jeg nå klarer å stå i situasjoner som historisk sett har medført angst. Selv om jeg fortsatt kjenner litt uro i slike settinger så når ikke angsten samme høyde som før terapien og er dermed håndterbar. For min del så var de kroppslige symptomene skjelvinger, spesielt hender men også bene kunne få kraftige skjelvinger rom angsten virkelig eskalerte. Pusten ble markant tyngre. Jeg kunne også få helt absurde svettetokter i situasjoner som trigget angsten, vi snakker svett som en idrettsutøver der det bare sildrer fra huet, håret klistret seg svett og ekkelt til skallen og skjorten ble gjennomtrekt på veldig kort tid. Svetten rant også ned i øyne og ansiktet glinset og alle kunne se jeg svettet som en gris.

Noe som også hjelper i tillegg til terapien er at jeg stort sett alltid har en sobril i lommen om jeg vet jeg skal i situasjoner der jeg kan få angst. Det er en mental krykkeløsning som noen fagfolk ikke anbefaler, men samtidig er det noe befriende med å vite at om ting blir for vanskelig så kan jeg ta den sobrilen og det hjelper meg. Stort sett forblir sobrilen i lommen og jeg gjennomfører det jeg skal på ok måte uten alle de gamle symptomene. Nå er ikke den indre uroen synlig for andre enn meg selv, og evt. andre som selv sliter eller har slitt med angst.