Sitat av
slashdot
Dette er reinspikka synsing, og det ville vore artig om nokon kunne kommentert (Blåskimmelost?).
Mistenkte/tiltalte skal alltid ha tvilen på si side, så om retten finn det bevist at han har gjort det, kan dei fortsatt anta at han har handla i god tru; det vil eg tippe er to seperate vurderinger retten må gjere. Om det vil vere firnuftig å argumentere etter samme linjer mot politiet aner eg ikkje, men etterforskninga skal jo avdekke fakta i saka, uavhengig av om det er til tiltalte sin gunst eller ugunst...
I utgangspunktet skal jo etterforskningen avdekke sakens fakta, men det har forekommet at etterforskningen har vært i overkant sterkt farget av at man vil dømme noen. Se f.eks. Fritz Moen. At man bestemmer seg for å krangle, får nå være så. Jeg ville vel heller holdt munn.
Nå gidder jeg ikke bry meg mye om den opprinnelige saken her, dette blir mer generelt. I norsk strafferett er prinsippet som kjent at forholdet skal finnes bevist bortenfor enhver rimelig tvil. Det blir riktignok ikke helt riktig å si bevist, for en sak kan bygges opp helt og holdent av indisier, noe man har sett flerfoldige ganger. Det er ikke et spesielt sterkt indisium å besitte kunnskap om noe, men det kan selvsagt være en del av en totalvurdering.
Det trenger altså ikke være et eneste direkte bevis i saken. Så lenge en samlet totalvurdering av indisiene tilsier at det ikke kan være noen rimelig tvil, vil det være godt nok. Dersom totalvurderingen ikke fjerner enhver rimelig tvil, skal tvilen komme tiltalte til gode. Det er også gunstig å huske at det er fri bevisførsel. Politiet legger i utgangspunktet frem det de føler for, og så er det opp til retten å vurdere hvordan bevisene og indisiene skal prioriteres.
Hvorvidt man har handlet i god tro eller ikke, spiller ikke inn i denne vurderingen. Det er altså, som du sier, to forskjellige vurderinger. Bevisspørsmålet står for seg. Spørsmålet her blir dermed om din rettsuvitenhet (tidligere rettsvilfarelse) er unnskyldelig, og dermed medfører frifinnelse. Det kreves gjerne litt spesielle forhold for at rettsuvitenheten skal være unnskyldelig, det er kun i få tilfeller det holder å si at du ikke visste at noe var ulovlig (helst tilfeller der det kreves forsett). Det må også ha vært vanskelig for deg å vite at det er ulovlig. I noen tilfeller vil kanskje rettsuvitenheten ikke være frifinnelsesgrunnlag, men heller formildende omstendigheter. Det hele avhenger av vurderingen som gjøres. Se for øvrig
Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) for mer om dette.
Hvis dette ikke svarte på noe, skal jeg heller ta det for meg i våken tilstand i morgen.