Hei, skriver veldig kort om meg selv her, er verken i humør eller orker å utdype særlig til å innlede med.

Er nå snart 24, ble diagnostisert med alvorlig depresjon og angst når jeg var 13. Etter mange år med rus (dog nykter'n nå, utenom en spliff i ny og ne) har jeg garantert kunne fått flere alvorlige lidelser, men vil egentlig ikke utredes. Har ok kosthold og mosjon, ingen faste tiltak i disse coronatider.
Hadde en rar og vanskelig barndom, foreldre var aldri til stede og tunge rusmisbrukere, hadde ingen gode roller rundt meg. Dette har gjort at jeg føler meg utrolig ukomplett og knekt. Har gått i terapi i alle år, uten noe særlig effekt, ingen klarer å knekke koden om meg liksom, og jeg er selv totalt blind på hva jeg trenger.
Føler stort sett ingenting forutenom sinne. Har lite familie igjen, men de få som er rundt meg gjør så godt de kan.
Føles som om alt er meningsløst, og at jeg har sett baksiden av medaljen i livet og den dukker ALLTID opp, hele tiden, uansett. Er stuck rett og slett.

Kjenner at jeg er på bristepunktet til å dra tilbake til rus, det eneste i mitt liv nesten som har gjort at jeg føler at ting faktisk er helt ok, eller i det hele tatt slipper å kjenne. Dere kan regla.
Kan noen komme med noe innspill, kanskje noen har vært/er i litt samme situasjon?

Hører kanskje ikke hjemme i dette underforumet, men poster her pga anonymitet.

Virkelig bra råd i første svar der.
Den meninsløshet følelsen er noe jeg også hadde. Tror en del unge mennesker har den. I perioder i alle fall.
Har du vært i jobb? Har du noe slags fullført utdanning? Jeg har sett folk som ikke har jobbet før (fortid i ungdomshjem, som sosial klienter osv) begynne å jobbe, og sett at de har hatt veldig godt av det. Det er noe med det å første gang jobbe, og å se at man har utrettet noe. Det ligger i oss mennesker at vi føler oss bra når vi har gjort noe. Fått lagd noe.
Vi lever i en kultur der vi ikke har noe ...(husker ikke hva det heter) opptaksprøve / opptakssermoni i det å bli voksen. De aller fleste "primitive" samfunn har dette i en eller annen form. Dette ser ut til å være veldig viktig for de.
Da jeg fikk fagbrevet mitt (dette var riktig nok før jeg begynte å ruse meg) følte jeg meg stolt, på en måte. Og jeg følte at jeg ville "være voksen", på en måte. Noe lignende så jeg i de folkene jeg nevnte over.
Det kan hende du har jobbet som bare F for alt jeg vet. I alle fall.
De siste årene har jeg tenkt en del på hvorfor jeg var angstfyllt og følte en stor meningsløshet da jeg var i slutten av tenårene og til slutten av 20 årene, og hvorfor jeg er stabil og tykkhudet nå. Hvorfor det ikke hjalp å gå til psykiater osv.
Det er en del uskrevne ting man som barn får med seg. Vel og merke barn som har en stabil og normal oppvekst.
Jeg tror det har noe å gjøre med at det er så vanskelig å forstå den verden vi lever i. Det er så mange innlysende selvmotsigelser. Som vi som barn lærer å glatte over eller å akseptere at vi ser gjennom fingrene på. Og jeg tror at en av grunnene til at jeg fikk det bedre var at jeg fikk floket ut og fikk innsikt i disse. Disse har ofte tilknytning til enten religion, eller politikk eller andre aspekt som gjør det vanskelig og polariserende å snakke om.
En ting som hjalp meg var å lese om fysikk og kjemi, astronomi og en del slike ting. Føler at det hjalp meg å forstå hvordan verden henger sammen på det plan også. I tillegg til politisk og mellommenneskelig.
Men det er muligens vanskelig å begynne å sette seg inn i ting hvis man føler den enorme meningsløsheten. Stå imot.
Et par videoer på youtube jeg anbefaler:
https://www.youtube.com/watch?v=GGztyhf2lxk&t=1414s

https://www.youtube.com/watch?v=WX9EK_BG_Mc

Du er ikke totalt blind kompis. Jeg ser at du skriver hva du har gått igjennom, kort forklart av deg men. DU deler det med OSS. Det er noe. Du leter etter svar tenker jeg. Same here... 22år.

Noe inni deg ser etter en vei ut.. Eller en vei inn til noe, som gir mening? Alt av trening til kosthold og sosialisering har du hørt før. Det hjelper og fyller livet med en liten "mening", det sverger jeg på.

uansett,
Beste "tipset" til livet jeg har fått er at "du er på din egen sti som du skal gå i ditt eget tempo. Du er akkurat der du skal være".
-Du lever og lærer (nesten) hver dag.

Pls, ikke noi........ Vi er mange her som er som et spørsmålstegn, fra 10ere til 1ere. Vi er mange i samme båt.