I det minste så klarer du å gjøre skuespill, å gjøre det frivillig er en skam for meg, og til og med skylde på en diagnose blir skam. Jeg har asberger diagnosen på papriet jeg også, men det rambla for meg etter en speed-psykose jeg hadde når jeg var 16-17 å trodde alle i leilighetsblokka snakka dritt om meg (ikke uvanlig å føle det) men det knakk meg helt, jeg ble aldri den livlige gutten jeg en gang var å skapte mye drama og blindt hat med folk jeg en gang satt pris på å som hadde en stor positiv impakt på livet mitt. Den tiden bodde jeg på instutisjon og ble ofte hentet av politiet å kjørt til sjukehus for mistanke av psykose selv om jeg var helt rolig og den regla der.. Grunnen for at jeg tror at akuratt det var psykosen som tok kaka var fordi jeg var overbevist selv en stund etter, helikoptret fra sjukehuset viste seg å på vinduet å en rød laser-tag pekte på vinduet der jeg lo å helikoptret lyste med det store lyset sitt på etasjen der jeg sov. (dette er ikke tull da, jeg klarer å skille tankene mine med hva jeg faktisk ser) Jeg har vært i utallige speed-psykoser før og etter det, jeg klare ikke fungere uten rus, jeg finner ikke gnisten for å holde det i gang lenger siden jeg har mistet det meste av det jeg kan kalle et nettverk også litt fordi halvparten av ungdomstia mi har vært låst inne på instutisjoner 9 ganger (jeg var i avisa ). Nå får jeg 1200 i uka å har ikke råd til å bruke speed daglig engang å strever med å få ordna noe pga mye angst (men kommer alltid over et 100-glass rivotril en gang iblandt da)

Er ikke interessert i å bli narkoman.
Men jeg er redd meg selv fordi jeg misforstår ofte osv.

Du skrev litt rart. Jeg kan ikke hjelpe deg. Du kan jo lage egen tråd og se om noen kan komme med noe fornuftig. Fore meg over hvor ille du har det? Hæ, bare hæ....
Jeg misforstår ofte beskjeder.

Når jeg leser posten jeg skrev og som du svarte på så går det nok begge veier. Er ikke alltid det jeg skriver er veldig greit for andre å forstå.

Det jeg forsøkte å få frem var at jeg også slet mye med tanker om hva andre tenkte om meg og hvordan jeg ble oppfattet i visse situasjoner. Og også for meg tok disse tankene overhånd og ble noe jeg ikke klarte å stoppe.

Så startet jeg i terapi. Der jobbet vi med en kognitiv tilnærming til disse tingene. Jeg ble stilt kontrollspørsmål for å validere mine tanker og bekymringer. Og allerede da når jeg fikk disse spørsmålene så kunne jeg i et kort glimt se at, dette det handlet faktisk mest om mine følelser, mine tanker og mine bekymringer. Ikke egentlig om hva andre tenkte.

Så var det eksponeringsterapi. Ut å møte verden. Gjøre de tingene jeg var opphengt i og bekymret for. Og det gikk veldig fint. Ting ble ikke bedre umiddelbart. Men vi jobbet jo med dette over tid. Og gradvis ble ting bedre. Jeg var mindre bekymret, fikk mindre angst og klarte å takle angsten bedre. Fikk mindre tankekjør og devaluerte ikke meg selv i samme grad som tidligere. Jeg skal ikke si at jeg fikk selvaksept eller et helt fint selvbilde, for det ville vært å dra det litt langt. Men jeg fikk det veldig mye bedre. Og har nok bedre selvtillit og jeg hater ikke meg selv slik jeg gjorde da.

Det viste seg at veldig mye av det jeg slet med, det var ting som oppstod inne i mitt eget hode. Det jeg forventet var ikke reelt, det handlet om tanker og følelser. Men siden jeg ikke helt skjønte det så klarte jeg ikke å finne en måte håndtere alt det som skjedde inne i hodet. Og da ble det økt angst, tankekjør osv.

Dette var noe av det jeg fikk hjelp med når jeg først tok skrittet og ba om hjelp og våget å starte i terapi. Og det er nok mange andre som har svart deg i tråden som også har personlige erfaringer som tilsier at det er mye hjelp å få dersom man går i terapi. Det er ikke alt en klarer å tenke seg ut av - ofte så tenker en seg mer fast.

Jeg vet ikke hvilket opplegg du vil få i terapi, men det vil jo bli et opplegg som passer deg, og det du sliter med. Føler du har skrevet mye bra om hvordan du har det og hva du sliter med i denne tråden. Kanskje kunne du printet ut tråden og tatt den med til lege eller terapeut om du synes det er vanskelig å komme igang eller det er tungt å be om hjelp?

Orker ikke sitte her og klappe deg på hodet TS og argumentere i mot det du sier så du kan føle deg bedre TS. Jeg tenker etter å ha lest innlegg på innlegg du skriver TS at absolutt alt du sier og tenker om livet ditt er helt korrekt TS.

DU HAR RETT

Livet ditt suger. Spørsmålet er hva faen skal du gjøre med det? Hvis alt du vil dag inn og dag ut er sitte og velte deg i din egen elendighet som en personlig sadist så STFU og gjør det i stillhet.
Hvis du ønsker en legitim forandring så gjør noe da for faen. Slutt å sitte og kverne på nettet i alle forum som vil høre i det ganske land hele dagen som en papegøye.

Hvis du ikke liker noe så fucking change it. Begynn å gjøre ting som gjør livet bedre eller slutt med å gjøre ting som gjør livet værre. Makan til jævla mas. Her på berget har vi enorme problemer med å møte hverdagen halve medlemsmassen. Du er jo helt tydelig ikke noen idiot ettersom du kan sette ting i sammenheng og reflektere, så slutt å oppfør deg som en.

Ja, livet er dritt, mamma er dritt, ting er dritt, alt er dritt. Det er noe som heter "å stå i det!" som det gneldres om i psyk. dag ut og dag inn, men hvis du våkner opp en dag stående i et kar med dritt så må du ikke bare "stå i det" men stege ut av karet og vaske deg på beina.

Noen flytter, noen får seg en hobby, noen søker terapi, noen ruser seg, andre begynner å hekle(!). Hva vil du gjøre med din situasjon? Slutt å sutre så helt forjævlig om alt mulig piss hele dagen! På tide for handling. Ta deg sammen, for faen. Rett deg opp i ryggen!

Husker ikke følelsen. Nå er det dag og jeg har medisinen innabords. Skulle bare likt å vite hvorfor jeg får raseri rett før natt. Og iløpet av natten

Ritalin

Du fikk svart vedkommende det jeg ville svare, men du fikk det mer frem.

Nei jeg er så lei av å ta hensyn til aspergersen. Det er liksom den som bremser alt! Hvorfor vil legen gi meg det da?
Hun vet at jeg har det!
Men selvfølgelig, en med Asperger bør droppe alt! Absolutt alt skal jeg droppe!! Vet du hva?
Jeg tror jeg bare skal søke om uføre. Det har blitt så demotiverende å jobbe mot noe som helst. Bare sitte alene, i egen verden resten av livet. Kaste alle drømmer og motivasjon for jeg har Rumpe-berger. Selvfølgelig veier denne mer enn adhd, selvfølgelig.
Jobb kan jeg glemme, ihvertfall her, og mange andre steder.
For jeg er ikke likt.

Forstå meg rett nå. Jeg bagatelliserer ikke det å ha aspergers. Og jeg kan kanskje også delvis forstå litt av hva dere med aspergers sliter med jeg også har mitt å stri med og ofte ikke passer inn eller oppdager begrensninger i valg mtp det jeg sliter med.

Jeg forstår at sosial omgang i de fleste former er vanskelig for aspergers, og jeg ser også alt av trøbbel det medfører. Trist. Men lite å gjøre med det. At det skaper endel begrensning feks jobbmessig ser jeg. Aspergers vil sikkert slite som selgere, eller stillinger som innebærer tett kontakt med andre mennesker. Men jeg kan ikke annet enn å tro at det må være svært mange muligheter for folk med aspergers også i arbeidslivet. Om en sier til seg selv at slik er ting, og dette er mine begrensninger i forhold til jobb. Hvilke jobber kan jeg fungere ekstra godt i i forhold til hva de uten aspergers? Det vil sikkert variere fra person til person, men feks evnen til å holde enorm fokus på smale felt over tid er noe mange med aspergers kjenner godt til. Kan du finne et felt du er unik i?

Et eksempel. En analytiker kan gjøre en kjempejobb og være skikkelig respektert som tallknuser uten å ha særlig mye sosial forståelse, EQ eller innsikt i mellom-menneskelig relasjoner. Men i kraft av sin evne til å finne sammenhenger, som kanskje ingen andre klarer se så vil de vinne både respekt og beundring over tid. Det er noe om å snu på ting. Gjøre det aller beste ut i fra de kortene en har på hånden.

Det jeg skrev ble kanskje et noe krøkkete forsøkte å få frem er at svært mange mennesker sliter i forskjellig grad. Og det de sliter med vil eller kan legge begrensninger på hva de kan bli, hvilke studier de kan eller bør ta eller hvordan de forholder seg til andre mennesker. Så må de likevel leve livet sitt som best de kan. Det er helt ok å tenke innimellom at en skulle ønske ting var annerledes eller at en ikke var syk eller ikke hadde plager, men hva hjelper det å tenke slik? Og blir disse tankene en vane så tror jeg man drar seg rett ned i det mørke hullet. Der ønsker en ikke å tilbringer særlig mye tid.

Og ja - brutalt som det er så vil mange mennesker ha langt bedre forutsetninger for et godt og rikt liv enn mange andre av oss. Det er liksom livets lotteri. Vi kan bli født inn en ekstrem fattigdom i et u-land men var heldige og ble nordmenn. Men så er det jo forskjell også på nordmenn. Noen har "jern-gener" og har vokst opp i gode kår, med ekstremt våkne foreldre som har løst ting på best mulig måte når episoder har oppstått. Andre not so much. Eller de har kanskje fått genetiske problemer, eller at problemene oppstår fordi foreldre ikke strakk til i formative år.

Tror at det jeg ønsket å få frem er at alt vi kan gjøre er å være den vi er også forsøke å leve livet på best mulig måte utifra de forutsetninger og ressurser vi har disponible. Og kanskje kan vi finne vår plass om vi bare forsøke å se på hva vi kan som mange andre ikke kan. Eller som vi kan gjøre bedre.

Det eg ikkje grokker er at du vel å la det definere så mykje, og samtidig tar til orde for at du er meir enn diagnosen.

Er det først når du vart diagnostisert at det påverka livet ditt? Det framstår nesten slik ut frå det du skriv.

Før levde jeg i usikkerhet. Tvilte nesten på at det var det, for jeg tok en slik test der de oppdager mulige diagnoser først. Jeg scoret mest på adhd. Så var det Asperger og Dystymi.

Jeg var redd for å oppfylle Asperger men det gjorde jeg altså.
Jaja.
Nei man ser jo, enkelte mistenkte diagnosen hos meg og hadde rett. Jeg misunner derfor så de med mer spenstige diagnoser.
AS er liksom en slik treig diagnose.
Du har rett i at det er mulig å finne best måte å leve på. Men det blir en smule irriterende når alt du prøver går i dass. Nå forandrer jeg meg igjen. Jeg vet ikke om det er pga Corona eller medisinen men jeg ser annerledes på ting, ihvertfal på dagtid.

Nei du trenger ikke glemme jobb. Det er garantert en hel masse ting du kan gjøre bedre enn de aller fleste andre. Og kan du det ikke i dag så kan du det om kun kort tid. Bruk din laserfokus på å finne ut hva du kan gjøre.

En bedrift blåser i om den beste analytikeren, eller den mest kreative skaperen i stallen ikke er særlig sosial eller ikke "helt passer inn". Når du finner din greie så bare gir du deg tillatelse til å være akkurat slik du er, gå all-in og gjør et skikkelig dypdykk og lev deg så inn i akkurat det som bare aspergers kan gjøre.

At det sosiale kan bli utfordrende og kan være de motiverende skjønner jeg. Men jeg vet også at enkelte aspergers faktisk ikke ønsker særlig kontakt med andre. Så det varierer vel som for de fleste andre. Men kanskje kan du finne mennesker du ønsker å omgåes og som du liker å henge med via feks en hobby?

Jeg tror du kan få en helt fin hverdag, men du må kanskje jobbe litt med å snu tankegang og forsøke å se muligheter heller enn begrensninger?

Det har jo vært flere innlegg i tråden om yrker som kan være ekstra bra for aspergers. Forsøk å lese tråden en gang til å se om dette er noe du kunne tenke deg. Eller om du kan finne andre ideer selv etter å ha lest tipsene. Jeg heier på deg og tror du klarer å løse dette om bare er deg selv og starter der.

Realiteten er jo at du alltid har hatt aspergers. At du no har fått eit ord som plasserer deg i ein kategori endrar ikkje på det, og det endrar ikkje på kven du er.

Så kvifor insisterer du på å la det definere deg?

Men du som skrev at jeg bør kutte ut Ritalin, hvorfor er dette verre for noen med Asperger?

Jeg har også aspberger, står på elvanse. Brukt ritalin tidligere. Å det stemmer ikke for meg. Hadde det ikke vært for ADHD medisineringen hadde jeg hatt redusert livskvalitet. Sliter litt med å fortelle folk om diagnosen jeg også. Men det preger meg ikke i stor grad i værdagen, jeg er litt "rar" men er meg selv. Mener selv jeg har den kun i liten grad.

Grunnen til at jeg svarer det du synes er galant er fordi jeg ikke ser noen sammenheng mellom mine og deres problemer. Folk som begynte med narkotika, altså, det kan jeg virkelig ikke gjøre noe med. Jeg holder meg til medisinen og evt snus.
Jeg vet hvor dumt det er å ruse seg på slike virkelige rusmidler.
Har jo erfaring med alkohol.

Jeg bare vet ikke hvor mye jeg fortrenger. Kanskje er det mer alvorlig en jeg liker å tro. Kanskje er det tankens kraft, at jeg tenker meg syk, for «jeg har tross alt autismediagnose).
Det er bare at når jeg googler Asperger så kommer det opp masse tråder skrevet til leger på nett og diverse forum. Og «hvilken diagnose er verst tror du». Alle svarer at Asperger er den de IKKE ville hatt av diagnosene som ikke er psykisk utviklingshemmede.
Jeg er bare så plaget av tanken på at jeg kunne vært noe mye større. Jeg lurer på hvordan der er å kjenne denne mestringsfølelsen. Som jeg aldri kjenner. Jeg hadde ikke forsinket språkutvikling eller noe bekymringsverdig, jeg bare slet så sosialt og med skoleoppgaver.
Jeg har alltid vært dårligst i det meste.
Noen her nevnte utseende. Jeg har ikke er sært utseende, men det er noe jeg ser går igjen hos meg som også går igjen hos andre uten suksess, nemlig lite smil.
Suksessfolk har ofte en bred smilelinje. Den linjen som går fra nesekroken til munnvikene. Den er bred.
Hos meg ligger den helt inntil munnviken.
Altså den er litt smal.

Jeg har også sett at diagnosefolk har en annerledes navle. Jeg er den eneste i min familie som jeg har sett som har delvis utover. Var også den eneste i klassen.
Enda et usexy trekk.

I dag har jeg bare sittet med angst. Redd for fremtiden. At jeg må gi opp. At jeg blir gammel og dør alene.

Yup, der gjorde du det igjen. Fikk et langt, velment svar, ignorerte absolutt alt av meningsinnhold som stod der, og brukte det som en anledning til å gnåle videre om din egen navle. Helt bokstavlig.

*pi fikk sagt det veldig bra. Heldigvis er ikke «følelses-vampyr» i seg selv en diagnose, og det finnes veier ut av det.

Her er en hendig quiz med guide til hvordan du kan (begynne prosessen med å) slutte å bruke folk på denne måten.

ARE YOU AN EMOTIONAL VAMPIRE?
Stop sucking the life out of every room you walk into.

Et oppriktig lykke til videre!

Start en blogg istedet for å bry oss noe mere. Erik Ribsskog v. 2

*Uendelig latter- og facepalm smileys*

Folkens, dette er et kjent Internett troll som er utestengt fra andre forumer pga akuratt samme trollinga og historiene her. Kan godt sammenlignes med Incels som en nevnte, og som suger til seg all oppmerksomhet hun eller han kan, og lever på nye notifications og svar i trådene sine og tapper alle andres empati og tid.

Til aspergertrollet, om du virkelig hadde slitt som du sier hadde du gjort noe av det du fikk råd om. Jeg tror ikke du engang er syk, du bare digger å få sympati på nett for så å rakke ned på alle som skriver til deg. Det er trakassering og psykisk og emosjonell mishandling det du driver med, faller perfekt inn i den kjente voldssirkelen med å gå i offerrolle for å fraskrive deg ansvaret for hvordan du er en dust mot andre. Det er ikke noe gøy så slutt å dra andre mennesker inn i dritten din. Det er ikke den du er som er feil, men hvordan du oppfører deg og hvordan du snakker til og om andre, og deg selv. Hvis du ikke vil ha hjelp så drit i å spør om råd, og hvis du vil ha hjelp så gå til psykolog og gjør det du blir rådet til. Logg av nettet, start der du.

Dont feed the troll anymore.

Du må slutte å klage. Jeg har aspergers jeg delte min opplevelse. Det første du må gjør er å akseptere at du har aspergers og hva det innebærer. Innse dine styrker og svakheter og gå ut ifra det. Jeg kan se på denne tråden at det at du ble diagnosiert med aspergers var et sjokk, du har gitt opp før du har prøvd. Det virker som at du lever litt i denial. Når jeg begynte min reise med å forebedre mine egenskaper ville jeg ofte tenke det var meningsløst siden jeg følte jeg ikke kom noe sted, det var flere ganger jeg vurderte å bare gi opp droppe ut av vidregående og bli en narkis. Du må slutte å tenke at du kunne vært noe større visst du ikke hadde aspergers jeg tenker ofte det samme, men så må du huske at det går ikke vekk så det å bare fokusere på det negative vil ikke gjøre noe som helst bedre. Du må ta fatt i saken selv og ikke forvente at heile verdenen skal bøye seg for deg.

Du må begynne med et blank ark. Hvordan jeg fikk opp mine sosiale ferdigheter var med å begynne å less How to Win Friends and Influence People. Begynn med denne boken og les den grunding flere ganger igjennom. Dette vil gi deg en blueprint som du kan bygge videre på. Av alt jeg har brukt så er det denne som virkelige ga meg håp. Du må forstå at folk uten aspergers har uskrevne regler som ikke gir mening til oss, men disse små grunnleggende tingene er noe du må lære. pugg pugg pugg. Begynn smått og bygg opp. Aspergers survival guide er en bok som ble skrevet av en med aspergers han forklare disse normene. Det finnes utallige nettsider med bilder av folk med ansikts utrykk og så skal du svare hva de føler. Dette er en god måte å lære kroppsspråk på. Det er ekstremt mye ressurser på nettet som du kan bruke og for all del bruk dem. Det er folk der ute som forsker på psykologi og menneskelig oppførsel. Jeg begynte med dette når jeg var 16 og nå har jeg veldig god teken på sosiale ting, det tok meg rundt 2år med trial and error. Dette høres lenge ut men tiden flyr og om 2år vil du takke deg selv.

Du sier du trener og det er bra. Vi lever i en veldig utsende fokusert verden så prøv å se så bra ut som mulig, gå i reint tøy, tren mye og få en fin kropp og stå i speilet og lær deg å smil. Det er ikke noe magi du må ta det steg ved steg. I fjor sommer ville jeg gå til byen og gå opp til tilfeldige folk hvem som helst og starte en samtale. I starten vil det være kleint, men etterhvert lærer du å slappe av. oss med aspergers blir ofte nervøse i sosiale sammensetninger og derfor er det viktig å kunne slappe av siden normale folk vil fort merke det. Men det du får ut av å bare starter randome samtaler er at du kan blir flinkere i alle sosiale situasjoner. Du lærer hva som funker eller ikke funker. Jeg har en mental checkliste som jeg går igjennom før hver sosiale interaksjon. En annen ting er også å gå til et litt folksomt sted, men hvor det ikke er mye lyd. Bare sitt der og observer og prøv å høre hva folk snakker om og Kopier hva de gjør.

Fake it til you make it er noe jeg også bruker nå tildags jeg går rett i ryggen jeg ser folk i øynene og sier hei. Komplimenter folk, men ikke på utsende direkte heller noe de gjør. Folk kan forsatt merke at jeg er litt ''rar'' men når du går rundt med høy selvtillit nesten litt cocky og du er bra kled og har et bra utsende vil mange overse det. Det er mye å lære og du må virkelig konsentrere deg i sosiale situasjoner det er slitsomt, men jo mer og mer du gjør det jo lettere blir det. Jeg har mange venner i min gamle by som jeg snakker med og henger med, men jeg blir fort utbrent og mens vi går ut på byen så drar jeg hjem klokka 11 istedenfor 3 på morgenen siden jeg er så kjørt, men det er viktig å kunne ha gode venner alikevel om det virker slitsomt å opprettholde vennskap med noen.. Du trenger ikke å være en med hundrevis av venner, men et par gode venner som du har god kjemi med. Jeg har funnet ut i senere tid at jeg må ha begrensninger på hvor mange venner jeg kan ha. Jeg har åpnet opp om mine diagnose til noen av dem og de viser forståelse og mange av dem forteller meg hva jeg gjorde riktig/galt her og der. Mange med aspergers bare isoloerer seg selv og så blir dem sine sosiale egenskaper dårliger og dårliger og etterhvert er du så sosialt retardert at du ikke kan gå tilbake. Så jo tidligere du begynner jo bedre.

Du snakker også om å bli ufør. Det er noe du må bare droppe med engang. Du sier du er isolert vell hva tror du kommer til å skje visst du bare sitter i en leilighet heile dagen og kjeder deg. Det kommer til å rable for deg og du kommer til å ekstremt ensom. Prøv å få en jobb du er god i. Jeg er stor fornøyd med lærling plassen min. Jeg jobber som faen og jeg får skryt, det at noen verdsetter deg er bra for selvtilliten. Det som er bra med jobb er at du også får en rutine og et mønster du kan gå etter. Det er viktig at du også har en outlet. Det kan være hva som helst som du liker. Det er viktig med oss med aspergers å ikke kjede seg, jeg merker at kjedsomhet hos oss er manifester annerledes. Kjeder jeg meg blir jeg rett og slett aggresiv og deprimert så fin flere hobbyer. Et kjæledyr er også veldig beroligende når ting blir trøtt

Basically det jeg prøver å si gå ut å prøv å lær deg å passe bedre inn, det er virkelig bare trial and error. Alikevel om jeg velger å ikke få noen nye venner her hvor jeg har flytter prøver jeg å fortsatt å bli flinkere siden den dagen jeg vil ha en venn så har jeg egenskapene til det. Det er viktig at du er optimistisk, det er veldig fort for oss å bare fokusere på det negative det er mange tekniker du kan bruke, google er din venn og det er noen privat psykologer i oslo området som jobber akuratt med dette for oss med aspergers.