Irriterer det deg at folk synes det er godt de bor i Norge når de ser alt det forferdelige som foregår ute i værden?
Vennligst forklar hvorfor det irriterer deg?

Innlysende. Han bor ikke i Norge selv

Det er det som er poenget kronidioter. Jeg har aldri vært spesielt patriotisk, og når noe såpass ekstremt skjer i norge burde det ikke være slik stor reaksjon når det foregår verden over. Folk klarer jo ikke å relatere til ting med mindre det skjer i deres eget miljø, å da hype på det opp med en trendbølge på en kvasi spiritualistisk måte får det til å virke som en verdenskatastrofie og det er forferdelig tåpelig. Derfor jeg nevnte at det måtte skje her en eller annen gang, og vi reagerer sikkert ikke noe anderledes enn folk gjør i landene der hvor ting som dette skjer hver dag.

^Word. Det er det at man så lett kan sette seg inn i hvordan de har hatt det, som gjør at det blir så sykt. Og det betyr jo selvfølgelig ikke at man ikke bryr seg om de som har det jævlig i andre steder av verden.

Ah flere som er som meg! Jeg så reklame i går kveld for et program TV2(tror jeg ) skal vise med interjvu med de overlevende. Det var han AUF duden med det rare håret samt noen andre som stirret inn i kamera med babmi øyne, og noen som til og med så ned og til siden. Det hele var veldig Amerikansk og det fristet like mye som å drikke en liter majones på styrten.

Vet ikke om du fikk det med deg, for jeg gjorde det nesten ikke selv, tror jeg. Men, Veyasu, du menger altså vanligvis med mennesker som ikke bryr seg i det hele tatt, men personlig så ble du veldig involvert i hele tragedien?

Personlig så brydde jeg meg ikke noe særlig. Synes det var spennende at en bombe gikk av i Oslo. Etter det kom jo nyhetene om at en person utkledd som en politimann skjøt ungdom på Utøya. Det var ikke akkurat "spennende" i den sammenhengen, men følte meg ikke berørt på noen måte. Jeg kjente ingen som var Utøya, så hvorfor skulle jeg? Vi hører jo om folk som dør overalt i verden konstant, så bortsett fra måten Breivik utførte det på så var det jo ikke noe særlig nytt.

Om man skal være helt rasjonell, så er det mye mer synd på syv-ti år gamle barn i Afrika, som over flere måneder går konstant sultne, mangler vann, lider av smertefulle sykdommer og så dør uten å få fine begravelser, tusenvis av roser og hele verdens oppmerksomhet. De lider en mye verre skjebne enn det Utøya-ofrene gjorde, og de fikk færre år å oppleve ting på.

Og ja, jeg føler nasjonalisme. Når Northug vinner i ski så øker pulsen og jeg trekker på smilebåndet!

Det berørte meg lite, og har ikke påvirket hverdagen overhodet. Har medfølelse, men må si det blir litt mye på nyhetene og over alt. Ikke frekt ment, men tenk på hvor mange hundre personer hver dag som dør av sult. Vil si det på sin måte at det er mye værre. Sry guys, min mening.

Jeg ble sjokkert som alle andre over bomben og alt, men livet mitt går sin gang og jeg har ikke brydd meg stort med hva som har skjedd. Det jeg irriterer meg over er alle avisene som melker saken for det den er god for og alle de som sitter på sosiale medier dagen lang og huffer seg over hva som har skjedd. Er jo en forferdelig tragedie men det er mye annet og.

folk må få føle hva de vil og skjønner godt at bekjente av de på øya o.l. er i dyp sorg. det som irriterer meg er disse folkene som har ingen bekjente og hver gang det skjer en "mediakatastrofe" ala abb, tsunami, 911 så skal de bruke så mye krefter på akurat den saken og alle som ikke bryr seg er drittsekker... det dør så skinnsykt mange mennesker i verden hvert sekund liv disse personene kunne redda om vi var litt mere empatiske hele tiden i stedet for under hvert media sirkus. donere penger til å bygge opp utøya.. rike japanere under atomsaken der tidligere.. redd heller de som lever i tragedie hver dag hele livet sitt enn å bygge opp huset til noen som har hatt det godt hele livet sitt men som synst mer synd på for de er i en mer lik situasjon som deg selv..

Rundt 16000+ hver eneste dag faktisk, og det er bare av sult...

Jeg satt på en pub, drakk øl og hygget meg når ekstrasendingen på TV2 kom. Den første tanken som slo meg var 'For guds skyld, håper ikke det er folk med innvandrer-bakgrunn som er ansvarlige'
Og riktignok, i løpet av de påfølgende timene merket jeg at den latente rasismen og de innvandrerfiendtlige holdningene begynte å ta rot blant menneskene rundt meg. Det var en lettelse når det viste seg å være en nordmann, for å være helt ærlig, ettersom jeg frykter hva som ville skjedd med minoriteter dersom det var muslim-ekstremister som hadde begått handlingene. Dagen etter pratet jeg med min fetter som kunne fortelle at hans noe mindre intelligente arbeidskollegaer hadde ytret svært rasistiske holdninger hvor de deriblant snakket om å ty til vold mot arabere. De var svært fiendtlige mot et innvandrer-par på båten.. Og de viste seg å være sikher.
Så etter et par dager returnerte jeg hjem og stakk på kebab-sjappa hvor jeg fikk høre fra gutta som jobba der at en kamerat som kjører buss hadde blitt dratt ut av bussen av noen sinna unge menn og mildt banka opp i timene etter bomben. Jeg er redd for at dersom dette skulle faktisk vist seg å være terrorister med innvandrer-bakgrunn så ville en god porsjon av norges befolkning vist sine sanne farger.

Dette var uten tvil en brutal og feig handling. Men verre ting skjer hver eneste dag på denne kloden og hendelsen hadde ingen emosjonell slagkraft for min del. Å si noe slikt vil kanskje få meg til å virke en smule kynisk, noe jeg må protestere. Allikevel hjelper det neppe meg eller de pårørende at jeg lar dette gå innover meg. Riktignok var det en forferdelig hendelse og jeg sympatiserer med alle de pårørende. Jeg var på moldejazzen når dette skjedde og stemningen smittet over på meg. Allikevel klarer jeg ikke å gjøre annet enn å riste på hodet med et lite sukk når slike ting skjer. Lidelse, krig og brutale forbrytelser er ikke noe nytt for meg, og jeg føler meg ikke del nok av den kollektive bevisstheten til å føle særlig mye større sympati for de som døde i Oslo og på Utøya enn det jeg føler for demonstranter i syria og andre steder i verden. Framfor å instinktivt reagere med avsky følte jeg en distansert og nysjerrig følelse - hvem er dette, hva vil de og hvilket virkning vil det ha? Jeg observerte og reflekterte. Det jeg observerte bekreftet mange av mine tanker om hvordan den kollektive psyken fungerer samt. mine tanker om selektiv medlidenhet. Beklager, vet at mange tar dette tungt, men det er slik jeg reagerte. Jeg respekterer og sympatiserer, men jeg føler liten sorg utover min ellers kroniske oppgitthet over menneskets evne til dumhet og ondskap.

Det som er spesielt med denne hendelsen og som har størst effekt er at dette er Norge - et av verdens rikeste land med høy levestandard, et velfungerende velferdssamfunn, talefrihet og lite fattigdom. Å høre at brutale hendelser forekommer i et land i Afrika som har vært preget av borgerkrig de siste tiårene har ikke like stor sjokk-effekt, for det er nesten litt forventet. Dette derimot har sjokk-effekt fordi det skjedde i et av verdens fredeligste samfunn.

Var ganske "deppet" om jeg kan si det slik, 2-3 dager etter det skjedde.

I begynnelsen var jeg mest "thrilled", satan som ting skjer følelse. Når jeg hørte hvor mange som var drept på Utøya ble jeg sjokkert. Så kom en fase hvor jeg fikk veldig nok av hele greia, men klarte ikke å slutte å surfe på nyhetsartikler, lese om Breivik og om livet på Utøya og ble egentlig ganske nedfor. Det ble en verden av elendighet, klarte ikke tenke på noe annet en hel uke. Det blir lett sånn hvis en kommer på å sette seg i situasjonen til de overlevende og de pårørende til de stakkars drepte. Som noen skrev før her, tror det er lettere å tenke sånn hvis en har barn selv.

Forstått hva? Hva har det med Breivik å gjøre?

Norge driver ikke massemord i MØ.

Selvsagt burde det være det. For det første er det sjelden kost i Norge, og for det andre går det ut over nordmenn, og det er 100% menneskelig å være mer opptatt av ting som er nærmere en selv.

Vi gjør nok det, jo.

Ærlig talt så ble jeg ikke spesielt opprørt når jeg så på nyhetene om angrepet, mer nysgjerrig. Jeg er nok en av mange som fulgte med nyhetene konstant i de første 3 dagene og leste delvis igjennom ABB sitt manifest, men kun av ren nysgjerrighet. Ingen emosjonell reaksjon.

Det som derimot fikk meg til tårer en ukes tid etter angrepet er all samholdet Norge visste og all støtte som div artister har kommet med i form av sanger, talene som kom fra Stoltenberg, rosenes dag i Oslo og å høre "Til Ungdommen" blant annet. Gledestårer rett og slett.

Jeg var også på Moldejazz, og skulle ta en musikkquiz på torget. Der sto quiz-mannen med en video på telefonen kobla til masse høytalere han reklamerte for, og jeg tenkte "Hva skjer? Hvor blir det av quizen?"
Jeg trodde først det var en spøk av noe slag.. men da jeg så at det var NRK gikk det opp for meg, og jeg forsikret meg om at mine nærmeste var trygge.

Det jeg tenkte, og diskuterte med vennene mine på vei opp til Romsdalsmuseet, var at det forhåpentligvis ikke var muslimer som stod bak. Vær så snill, ikke la det være muslimer. På konsert var det litt rar stemning. Festivalledelsen fortalte at de hadde pratet om det og besluttet å fortsette programmet som planlagt. Så der stod vi og hadde det utrolig fett med Jarle Bernhoft Band mens Oslo lå i 'ruiner.' Vi fant et sted å sitte under tak, ved siden av to gutter som pratet om en skyteepisode et annet sted; jeg fikk det bare sånn halvveis med meg, og kan ikke huske at vi pratet så veldig mye om Utøya da vi spiste senere.

Vi ble enige om å kjøpe alle avisene dagen etter, men siden alle kjente hadde det forholdsvis bra og jeg ikke kan komme på noen som ville vært på AUF-leir gjorde det ikke så veldig mye inntrykk på meg. Jeg ble veldig rørt av samholdet over hele landet, og var tilfeldigvis i nærheten av en lokal minnestund noen dager etterpå. Jeg pratet litt med en mann som jobbet like ved der vi sto, og etter han gikk sang de nasjonalsangen på torget. Da gråt jeg.

I etterkant har jeg lest litt om ABB, og det som skremmer meg er at jeg til dels kan sympatisere - når det kommer til politikerne våre og hvilke jobber de gjør og ikke gjør. Ja til mer demokrati og JA til mer åpenhet! Men på folkets premisser.

Jeg arbeidet og hørte på radio i "øreklokkelydbeskyttelses-devicen" min da jeg hørte det var en bombe som hadde gått av i regjeringskvartalene. Det første jeg tenkte umiddelbart var at "nå kommer alle til å tro at dette er al-quida, men jeg vedder på at det er noen som rett og slett har fått nok av alt bullshittet", jeg skal ærlig innrømme at jeg følte en viss glede på dette punktet da jeg forestilte meg at dette var et attentatsforsøk på samtlige regjeringsmedlemmer. Men så tenke jeg videre på at det tross alt var sommerferie for de fleste der og at det sannsynligvis ikke var noen betydningsfulle personer til stede og at dette kun ville gå ut over uskyldige personer. Senere får jeg høre om at det er en politimann som løsner skudd på AUF sommerleiren, og da fikk jeg for meg selv bekreftet at dette virkelig var en person som hadde fått nok, rett og slett. Ingen av journalistene kunne i ettertid forstå denne ondskapen. Jeg kan forstå nødvendigheten av å spre et visst budskap, noe av de flere budskapene, men jeg misliker STERKT metoden som ble brukt til å fremme det. Det er mulig det kunne være noen fremditige landssvikere som ble drept, men uansett.. Dette er helt uakseptabelt, hver og en som var på denne leiren visste isåfall ikke bedre, om man skal ta morderens perskeptiv, hvordan kan han da gjøre det, når han MÅ ha visst at hva de enn måtte ha sagt, gjort eller kjempet for var ubevisst? Det er deres metode, altstå makten, å bruke tilsynelatende gode grunner for sine intensjoner. Det er derfor de aldri kan tape og de alltid vinner. Hva jeg mener med tilsynelatende gode grunner er at de misbruker gode menneskers gode intensjoner på en kynisk, slu og utspekulert måte. Det er ingen sak å styre en nasjon, hva som er en sak er å beholde makten og å fremme sine dypeste ideologier, og det er nåværende regjering eksperter på.

Må si at jeg ikke brydde meg noe serlig. trodde først at hun som sa det hadde trollet med meg. men det var ikke noe o fuck øyeblikk......

Jeg synes det var forferdelig å høre om det på nyhetene. Naiv og stigmatiserende som mange andre, trodde jeg at det var muslimer/innvandrere som stod bak. Stakkars. De kan ikke ha hatt det noe godt før det ble oppklart at ABB stod bak.

Jeg synes ikke noe særlig om de norske flaggene på facebook, føler at det virker mer nasjonalistisk, enn de de har hensikt til å være.

Det at vi i Norge har fått god kritikk for å være gode, kjærlige, og det at vi ikke sprer HAT og HEVN av de utenlandske journalistene er bra. Men det blir litt drøyt. Vi fremstiller oss som mye bedre enn amerikanerene, og deres reaksjon på 9/11. Vi er jo så kjærlige og viser aldri noe hat. Vi er jo nordmenn, - best i alt. Men vi vet hvem som sto bak hele tiden, vi har tatt han som stod bak. Det gjorde ikke USA fra dag 1. Jeg synes dermed det blir feil å sammenligne på den måten.

Jeg ble lei meg. Men som DumdiDum sier, jeg var mest sjokka over at dette skjedde i NORGE. Lille, rike, trygge Norge. Jeg tror ganske mange synes det var rimlig bra sjokkerende.

jeg kan Nada om politikk og har aldri stemt. men jeg var på minnestund og ble veldig preget av det som skjedde i oslo og særlig på utøya. kjenner noen som var der men som heldigvis kom seg unna.. men jeg fikk tårer i øyekroken når jeg fulgte med på nyhetene, siden det var helt forferdelig og jeg ble sint å lei meg, dagen min gikk i dass og jeg var ganske nedstemt.. å vil også si at jeg ikke finnes nasjonalist i det heletatt, jeg bruker ikke flagg eller feirer jul å påske engang, men det gikk veldig innpå meg av en grunn.

Å drepe folk for å være politisk uenig med deg (eller uening generelt) er bare ...galt på så mange måter.
Å ha bombet regjeringskvartalet er noe som det forunderer meg at ingen har gjort før, så mye som folk elsker å klage på regjeringen her i landet. Å gå rundt og høste sympati for en handling som riktig nok er gjort innen landegrensene våre, men ikke preger deg personlig (ingen familie eller kjente innvolvert på noen måte) er bare feil.

Folk høster oppmerksomhet, tilhørighet og empati for en handling som ikke preger deres hverdag hverken før eller etter handlingen, det er bare feil. At folk bærer sin avsky mot ABB og Utøyamassakren som en fakkel i sitt eget korstog for å få medfølelse og sitte som en egen gjeng rundt bordet og endelig ha noe felles å preike om så de føler tilhørighet til hverandre er utnytting. Og media er den verste som vet å sko seg økonomisk i agurktider på å gjøre det ABB ville oppnå mest: publisitet rundt seg, sine holdninger og manifestet sitt.

La mannen sitte ansvarlig i rettsaken for åpne dører å flåse av seg så folk får se med egne øyne hvor vridd en må være mentalt for å gjøre slikt. Unnskyldningen om at de ikke vil inspirere andre som sitter med samme holdning til å følge i hans fotspor blir litt for drøy. All info som dem vil ha ligger bare et google-søk unna uansett og de som vil ha tak i det får tak i det. Folk på FB i grupper som hater/elsker ABB er av samme typen som trenger fler enn seg selv med samme syn på sine ting for å føle seg sterk. Minner meg mye om hvordan religiøse felleskap fungerer, og jeg blir intet annet enn irritert av hele greia. Må legge til at her snakker jeg mest om min vennekrets og folk ellers rundt meg, men jeg nekter å tro at det ikke kan trekkes store paraleller herfra til flere sosiale grupperinger i landet.

Samtidig vil jeg overbringe mine kondolanser, ønsker om hurtig bedring og sympati til de som faktisk hadde en venn, kjæreste, samboer, sønn, datter eller øvrig familiemedlem på Utøya eller i regjeringsbygget den dagen. Jeg ser på det nermest som et hån mot de som faktisk var direkte pårørende av hendelsen at folk kan sitte å strigråte mange km unna uten å engang vite navnet på hvem som var innvolvert. At folk skal få utrykke sin mening og omsorg til de pårørende og holdingene bak terrorhandlingen, -javisst, men å bruke handlingen i ettertid for å fremstille seg selv i det store felleskapet som moralsk riktig er feil vei å gå.

Hadd en kompis som bei skutt og drept... Ikke nå nærmere en en kar jeg jobbet sommeren ifjord med han, men så på han som en ungdom med både gode fremtidsutsikter og bare godhet i. Han ble skutt totalt 4 ganger mens han sprang, en i håndflaten og resten ryggen og hals... Eneste foreldrene hadde og trøste seg med var at to skudd var dødelig (Altså han døde momentant)... Hvem jør noe sånt? ;((((

Hvilken virkelighet er blitt fortrengt?

Det berørte meg lite, men jeg gikk i fakkeltog. Ikke fordi jeg ikke ville virke som en som ikke brydde meg, men for å vise respekt for de pårørende.

trodde selv jeg var den eneste, helt klart at det er tragisk det som har skjedd - men avisene overdriver . er enda på forsidene, synes rett og slett det er for drøyt. egentlig er det latterlig, han oppnår jo det han vill ? nemelig publisitet.

Jeg vil ikke si det rystet meg noe særlig. Jeg kjente faktisk en del som var på Utøya, og en av de avdøde er fra samme by som meg. Ble veldig trist av at han døde etc, men utover det så betydde ikke massakren særlig mye for meg. Verre ting enn dette skjer daglig verden over, men med en gang noe sånt skjer i Norge tar vi helt av og sørger i flere måneder i etterkant.

Synes jo selvfølgelig det er trist og tragisk, men blir liksom ikke særlig påvirket. Den eneste sterke følelsen jeg sitter igjen med etter angrepet, er rett og slett glede. Glede over at det var en etnisk nordmann som utførte det. Føler liksom Norge som nasjon "fortjente" at det var en av deres egne som gjorde det. Hadde det vært en fra Midt-Østen feks (så lenge han ikke hadde vært norsk) hadde det blitt stor sjau, endring av lover og regler, helt uten grunn.

16 000 barn dør hver dag av sult, unødvendig å si påvirket 22/7 meg lite. Det betyr selvfølgelig ikke at det er greit det som skjedde, eller at vi skal glemme det, men det er på tide at enkelte får huet ut av rævva og begynner å fatte hva som skjer i verden hver bidige dag.

Hva er dette for noe reaksjonært tøv? Det faktum at det foregår verre ting ett eller annet sted betyr selvsagt ikke at man ikke skal kunne ta dette inn over seg. Jeg tror kanskje du mener godt i det du sier, men det er ødeleggende for folk å få bedreviterlignende beskyldninger om at man "ikke bryr seg om de rette tinga" sånn som du prøver på.

Hvorfor skal man bry seg om sultkatastrofen når det er barn i Sri Lanka som i tillegg til å sulte blir voldtatt hver dag? Hvorfor skal man bry seg om barn i Sri Lanka når det er barn i Bangladesh som har det enda verre enn det igjen?

Skjønner du hva jeg mener?

En undersøkelse i Klassekampen viste forøvrig at rundt 25% av befolkningen kjenner noen som har blitt rammet, direkte eller indirekte, av 22/7. Norge er et lite land og båndene mellom oss er tette. Det er strålende at folk gir penger til sultkatastrofer men man skal ikke ha dårlig samvittighet hvis man føler oppriktig sorg over 22/7 på tross av hva som skjer i resten av verden.

Føler at eg er mer nasjonalistisk etter denne hendelsen, faktisk. Er utrolig stolt over måten Norge, både folket og regjeringen har taklet situasjonen på, og vist kjærlighet og støtte. Er selv ikkje direkte berørt av hendelsen, men har flere venner som igjen hadde venner som omkom under massakren.

Har grått mange tårer under minnestunder, rosetog og under talene til Kongen og statsministeren, og er langt ifra flau over det. Det er lov å vise følelser!

Jeg brukte de 16000 barna som et eksempel på all jævligheten som skjer i verden.

Og nei, man skal på ingen måte ha dårlig samvittighet hvis man føler sorg. Alt jeg sier er at man burde få et perspektiv over det som skjer i verden, før utenomstående gråter seg tørr på det som skjer innenfor vårt lille land.

Empati eller følelser generelt kanskje, har aldri sett på døden som noe negativt eller veldig trist verken for meg eller mine nærme. Broren min døde når jeg var 18, felte ikke en tåre og trodde det var normalt og at ville gå opp får meg senere, men det gjorde det aldri. Savner han selvfølgelig, men det er ikke noe å gjøre med det nå.
Man bryr seg selvfølgelig om de man står nær, og ja jeg føler empati for de som har mistet noen de er glad i. Det betyr ikke at det går noe særlig inn på meg eller at jeg engasjerer meg i saken, for det er virkelig et støvkorn i verden når det kommer til hva som skjer hver bidige dag. Siden 22/7 har over en halv million barn sultet ihjel (skal man tro statistikkene), og jeg sett toppen to-tre artikler om dette i avisen, mulig jeg leser feil aviser men du skjønner poenget.
Ikke missforstå, jeg syns det er helt jævlig det som skjedde 22/7, men det er like jævlig det som skjer med sultkatastrofen. Forskjellen er at 22/7 får masse-oppmerksomhet i media og blant folk, vi tenner lys og gir tanker til ofrene, skriver i blogger og går sammen med venner for å sørge etc. Sultkatastrofen er ikke noe nytt, selv om det har blitt betydelig verre de siste ukene. Men dette er jo ikke noe man ser bare i Norge, men den vestlige verden generelt. Vi (og jeg) bryr oss generelt lite eller ingenting om den resterende verden så lenge vi har det bra (det finnes selvfølgelig unntak).
Jeg mener at folk generelt mangler perspektiv over det som skjer i verden, for hvis hele Norge har så mye kjærlighet å gi til det grusomme som skjedde 22/7, hvordan kan man da akseptere det som skjer andre steder i verden og bare feie over det?

Jeg synes massakren var forferdelig å høre om. Det ble litt for mye, for dette er noe som skjer i andre land, ikke i Norge. Men samtidig synes jeg synd på Anders Behring Breivik, for dette er et menneske som er forlatt av alle, som nå er landets mest forhatte mann. Og i tillegg føler jeg han blir unødvendig demonisert, for vi har tross alt hatt grovere saker i Norge.

Også jeg ble i en viss henseende «berørt» av disse begivenhetene, men ikke på noen måte som dekkes av alternativene i denne avstemningsundersøkelsen. Hvis man følger med meg gjennom et par avsnitt, vil jeg på forskjellige måter gå inn for å utdype hvordan og hvorfor.

Man har gjennom år kunnet oppleve det forskjelligste med hensyn til alle mulige skakende og brutale formentlige hendelser som dernest antar en viss pregning i det som folk gjerne kaller «media» osv. Det som er felles for mange av disse tingene, er at det kun ved å se på og å oppta de ytre tingene som meldes, er umulig uten videre å danne seg noen tilfredsstillende forestilling om hva de egentlig skal bety eller hva som skal inneholdes som opphavlige kjensgjerninger i dem. Nå forholder det seg imidlertid slik at de rareste små ting fremkommer dersom man ettergår tingene nærmere. Hvis man ettergår tingene noe nærmere, fremkommer nemlig at mange av tingene som meldes, peker tilbake på visse pussige bevegelser som viser tilbake til ganske andre ting og som ikke er å forstå uten videre i den grad man liksom på autoritet bare på en måte anerkjenner det bilde som kommer ut gjennom alle mulige hovedsakelige offentlige kanaler. Denne foreløpig noe uklare antydningen vil vi la stå som en viss slags inngangsdør til et par videre betraktninger.

Enhver som har vært stilt inn i nødvendigheten av å kjempe i livet, har erfart hvordan særinteresser og maktinteresser er å forstå som reale virkekrefter som består i det sosiale liv. De er ikke utledet av en abstrakt teoretiserende spekulasjon, men de foreligger i verden som helt konkrete virkeligheter.

Slike interesser spiller høyst virksomt gjennom det sosiale liv uten at det nødvendigvis derfor består en klar bevissthet i de fleste om deres bevegelser og lover. Det kan endog være at disse interessene inntil sterk grad overveier og undertrykker all bevissthet, og spiller så å si gjennom det underbevisste som rene kjensgjerningskrefter man er stilt uvilkårlig inn i.

Ofte er det som flyter ut av menneskers munner, å utlede av rene særimpulser og maktimpulser som ingenting har å gjøre med en bevisst streben etter sannhet og fri menneskelig utvikling. Dette er da ting som de overhodet ikke selv trenger å være seg bevisst. En såkalt politiker ikler de interesser han egentlig maskerer, i en mengde tomme og svulstige fraser og så videre. Tingene er i slike tilfeller å utlede av de interessekonstellasjoner de er stilt inn i, snarere enn av at de egentlig skal fremgå av det menneske som sådant som til enhver tid uttaler dem. I det hele tatt forekommer disse tingene på løpende bånd.

Nå er det slik at de fleste overhodet ikke er bestrebet på å lære å kjenne hvordan disse lovene virker.

Dette at man er utilbøyelig til å gå bevisst inn på disse tingene, gjør det mulig for andre, som går bevisst inn på tingene, å nyttiggjøre seg disse interessene. Da handler det ikke om noen politisk, økonomisk eller annen type grå og obskur kjedelig, lavere interesse, men en enda høyere interesse som gjennom manipulasjon av f.eks. de politiske, økonomiske interesser igjen oppnår det som den særskilt har for øye.

Denne slik antydede høyere interesse har som sine kjennetegn og bruker som sine virkemidler fabrikasjon, provokasjon og suggesjon. Med et begrep hentet fra internett kan den gjerne betegnes som en form for verdenstrolling.

Nå kan det være interessant å forfølge den foreliggende sak med henblikk på å undersøke om det kan ligge en slik bestrebelse i bakgrunnen.

Da har man mulighet for å begynne ved prøvende å bringe i indre forsoning hele sakens vesensinnhold. Dette kan være vanskelig for den som ikke har noe dypere inntrengende kjennskap til verden. Men det er også mulig simpelthen å begynne ved de eller de tilfeldig valgte enkeltheter i saken og gå nærmere og sammenholdende igjennom hva disse inneholder. Rent som eksempel og rent for fremstillings skyld kan vi akkurat her – det er i denne forbindelse et fullstendig tilfeldig valgt eksempel – ta for oss å betrakte en og annen av dem som er meldt omkommet i saken. Vi kan gå på http://www.viglemmerikke.no/ og for eksempel betrakte personen Henrik Rasmussen (http://viglemmerikke.no/henrik_rasmussen.html). Hvis man leser og ser på tingene nøyaktigere, viser et par interessante ting seg. Det viser seg for eksempel først – det ville her kanskje være hensiktsmessig å forstørre bildet – at fotografiet som er lagt ut av denne personen, delvis utgjøres av visse påfallende kjennetegn. Det er et bilde som for den som kjenner slike ting, avgjort bærer spor av å være blitt tuklet med. Ansiktet er, iallfall delvis, blitt behandlet med visse fordreiningsverktøy, med en slags programvare for billedmanipulasjon. Dette trengte inntil videre overhodet ikke å uttrykke noe spesielt, det tas bare med som en foreløpig bemerkning.

En videre ting som melder seg som interessant og bemerkelsesverdig ved betraktning av denne personen, er at han nevnes som den som «var den store drivkraften i gjenreisningen av Hadsel AUF». Dette er interessant fordi lignende ting forekommer hos en stor, stor rekke av de personene som skal være involvert i denne saken. Det er et gjennomgående fenomen at en rekke personer omtales som de som «blåste nytt liv» i de og de forlengst innsovnede, egentlig ikke lenger eksisterende lokallag. Slike kjensgjerninger trengte foreløpig ikke å uttrykke noe av interesse, men ved sammenhold av mange, adskillige andre ting kan dette være av en viss betydning.

Atter en ting som fremkommer hvis man leser dette nøyere, er at de «siste hilsener» som er avgitt i denne forbindelse, oppviser besynderlige kjennetegn. De er ihvertfall i de aller fleste av tilfellene å bestemme som en automatisk eller vilkårlig dannet form for spam, skjønt uttrykket ikke er brukt helt riktig i sammenhengen. Det kan være at den blir dannet gjennom et program. Dette fremkommer av betraktning av helheten, samt ved å sammenholde de øvrige minnesidene. F.eks., og det er bare tilfeldig valgt som karakteristisk anskueliggjørelse og ikke som «bevis» eller hva vet jeg, er det en «Simone» som avgir følgende siste hilsen til Henrik:

Simone
Hvil i fred Ketil!

Dette kunne peke tilbake på at det nevnes en «Ketil Johnsen» som partikamerat i beskrivelsen av personen. Disse slags ujevnheter og pussigheter forekommer så å si overalt gjennom disse tingene, og nemlig på karakteristiske, påfallende måter.

Ingen av disse foreløpig behandlede tingene ville hverken i og for seg eller tilsammen trenge å uttrykke noe som helst. Nå går det imidlertid an å etterforske disse tingene enda nærmere, og da vil man etterhvert avdekke flere og flere mystiske kjensgjerninger. Man kan etterforske disse personene og sette dem sammen i et slags puslespill, og finne ut at det går visse kjennetegn gjennom de ting som man finner som historiske dokumentavtrykk. For den som besitter kyndighet på områder som skiptracing, spionasje, identitetsforfalskning og utplantning av falske biografiske dokumentspor, fremkommer adskillige ting i denne sammenheng som tegner et meget interessant bilde. Det fremkommer at det går en form for intriger gjennom alle disse tingene.

Disse antydningene kunne også tjene som innledning til f.eks. et visst skrift som utkom fra obskure undergrunner for en ukes tid siden. Det ser ut til å være ubearbeidet og ufullstendig i mange av enkelthetene og faller tidvis ut i alle mulige patetiske avsporinger; det kan være både dårlig og ufullkomment her og der, men det inneholder noen iakttagelser som det absolutt er verdt å gå inn på for den som er interessert i å trenge videre inn i disse tingene. http://www.mediafire.com/file/ry1uj0...osenesleir.pdf http://rosenesleir.trykker.com/

Jeg skjønner hvem du har lært av.

Hva mener du egentlig, hvem var han forlatt av? Han hadde venner, bodde hos sin mor osv. Og hvilke grovere saker har vi hatt?

Regner med du køddet, men måtte spørre

Jeg mener at han levde som normal, med venner og familie, men etter 22/7 har han blitt forlatt av alle. Selv fengselsprest Odd Cato Kristiansen ved Ila fengsel så ut til å ha problemer med å kunne gi en forsonende samtal til ABB, som han ellers gir til alle innsatte.

Vi har da hatt flere grovere saker. Grovere fordi de var sadistisk gjennomført, ikke fordi flere mennesker ble drept. Nevner bl.a. Baneheia-saken, Overhalla-drapene og drapet på Mysen i 1989.

Hvis og bare hvis denne kommentaren skal uttrykke noe saklig, vennligst utdyp den for meg så obskure formulering. I den grad det bare skal være en slags forsøkt «vittig» insinuerende beskyldning, vil jeg ikke besvare noen eventuell «utdypning» og be om at denne også holdes tilbake av rene hensiktsmessighets- og tidsbesparelsesgrunner.

Selv om du ikke vil jeg skal utdype så gjør jeg det likevel. Du er et riv ruskende galt menneske som hevder at massakren på Utøya ble konstruert av "noen" for å fremme egne interesser. Du mener også at drapsmannen ikke eksisterer, men at han er datagenerert. Jeg gidder ikke nevne flere eksempler. I tillegg skriver du ekstremt usammenhengende, patetisk pompøst og med en latterlig mengde fremmedord for å få folk til å tro at du er smart.

Jeg er tilhenger av ytringsfrihet og mener du skal få si det du vil si. Samtidig er jeg i min fulle rett til å mene at du tramper på de hundretusener (ja, faktisk) av medmennesker som vil ha med seg tragedien resten av livet, og at du er et avskum av menneskelig søppel.

Jeg er ved dette punkt tvunget til å innskyte et par kommenterende betraktninger rettet til den som måtte lese disse tingene i forbigående, og disse skal på ingen måte skal være rettet som noen som helst besvarelse til den hysteriske personasje ovenfor som greide å utbasunere blant annet følgende:

Grunnen til at vi må fremheve dette, er at det resumerer noe som er høyst interessant og karakteristisk for de tingene som foreligger i disse tilfellene. Slike uttalelser er å bestemme som rent psykologisk betinget. Vi ber for det første om at man prøver liksom å etterføle noe av den «spenningen» som ligger inneholdt i disse setningene som kontradiksjon mellom for- og ettersetning. Man sier på sett og vis: «Ja, jeg anerkjenner verdien av fri tankeutveksling hvor tanker antas som sådanne uten at vold eller bakvaskelse skal inntre som følge av slike utvekslinger; samtidig må jeg på vulgær og insinuerende måte betone at du utgjør menneskehetens avskum ved å forsøke på helt fri og saklig måte å behandle bestemte ting.» Denne uttalelsen fremgår av hysteriske psykologiske betingelser. Enhver kan, ved ærlig ettersyn, etterføle den grad av korrupsjon som består i en slik setning. Denne slags korrupsjon er betegnende for bestemte hysteriske foreteelser.

Nå består det ytterligere, utfyllende forhold her som også bør tas i øyesyn av den som vil danne seg en objektiv innsikt i hva disse tingene egentlig fremgår av. Den hysteriske korrupsjon ytrer seg f.eks. videre i at man først griper noe ut av en større sammenheng som man da fordreier i bakvaskende hensikt. I dette tilfellet er det slik at man i et noe lengre innlegg, hvor ingenting egentlig var noe saftig eller nærgående formulert, men bare meget tørt egentlig, at man her griper ut det ene liksom «saftige» som man vilkårlig leter etter, dvs. iallfall det som kan forekomme «saftig» grepet ut av sin sammenheng, og fordreier dette i usammenhengende retninger gjennom f.eks. insinuasjon. Så sier man: «Jeg skjønner hvem du har lært av.» Og når man nå forsøker å trenge inn i hva som menes med denne høyst insinuant forekommende, fremdeles ikke oppklarte gåten, «klikker» det på en måte og det utfoldes rå bakvaskelser. Spørsmålet ble ingensteds besvart, og samtidig anklages undertegnede for å skrive «usammenhengende». Dette uttrykker en form for hysterisk projisering.

Symptomatisk i forbindelsen er at det som ble grepet ut av sammenheng, omhandlet hvordan mennesker kan benytte tomme fraser som en maske for utfoldelse av rene herskeimpulser. Her ligger det en ytterligere stor «spenning» som kan etterføles i den grad man klarer å holde dette sammen med de store henvisninger som ble gjort til «ytringsfrihet» osv. Disse tingene henger sammen. Nå laster det hele seg ut i en voldsom, voldsom bakvaskelse som inneholder alle mulige innbilninger og beskyldninger om hva denne personen som opphavlig skrev noe, måtte «mene» om både det ene og det andre, mens alle disse bakvaskelsene foreløpig bare beror på ren innbilning. Disse tingene henger altså sammen og viser symptomatisk hen på hysteriske foreteelser; hvis man kan begripe disse tingene slik de fremgår i nettopp dette tilfellet, har man et eklatant eksempel på konkrete hysteriske foreteelser i ren, uforfalsket virksomhet. Den forbigående leser som begriper dette, kan vinne dyp innsikt i hvordan disse tingene fungerer. Det peker tilbake på en suggestivt bevirket innflytelse i foreliggende kasus. Dette til en slags orientering.

Nå er det å betone at vi absolutt ikke går inn for å treffe noen, men vi blir satt i nødvendigheten av å forsvare oss mot rå bakvaskelser. Derfor denne foreløpige diagnostikk av et bestemt kasus, som kan fornemmes som irriterende avsporende, men som altså er å oppfatte som nødvendig selvforsvar. Dette er ikke ment som en besvarelse til den hysteriske person, men som et nødvendig forsvar og til orientering slik at den som måtte lese disse tingene, kan danne seg en riktig oppfatning av hva som egentlig ligger til grunn.

Hvem er det du egentlig skriver for? Du snakker om "vi" men du utdyper ikke hvem "vi" egentlig er.
Det er egentlig det minst oppsiktsvekkende med innlegget ditt.

Jeg lurer på om du hadde skrevet samme innlegg hvis noen av dine nærmeste hadde blitt henrettet på Utøya? Men det blir synsing.