Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  24 3711
Så, jeg har en hjerne som begynner å tenke på de rareste tingene, som får omgivelsene til å hate meg, for det får også dem til å fundere over spørsmålene mine.

Her er nattens spørsmål som min hjerne tenkte var godt å begynne å tenke på; folk som er imot aktiv dødshjelp, avliver de kjæledyrene sine, eller er det også definert for å være aktiv dødshjelp? I så måte, er personers motforestillinger mot aktiv dødshjelp, faktisk rasebetinget, og mennesker rangeres lavest.
Tror muligens du vil slite litt med å finne noen her som er sterkt motstander av aktiv dødshjelp.


PS klokka er fem på ettermiddagen.
Jaja, trenger ingen svar, men liker å slenge ut tankekors til folk. Svar med to streker under finnes det få av.

Og det går et skille mellom mygg og kjæledyr; du glemmer det relasjonelle og emosjonelle båndet bak en gjensidig opprettholdelse av nettopp et slikt betydningsfullt bånd.
Jeg er for.vist det var mulig i norge ville jeg brukt tilbudet for lengst.
Jeg er absolutt for det. Fatter ikke at en fullstendig samtykkekompetent person med feks store smerter og ingen kur eller ordentlig lindring ikke skal få lov til å klokke ut når de selv vil det. I Sveits har dem jo til og med innført egne kapsler man kan legge seg i og selv trykke på knappen når man er klar. Jeg hadde sprøyta venn eller familie full av fentanyl hvis de var i en slik situasjon.
Vil våge å påstå at mange avliver kjæledyrene sine for sitt eget beste, og ikke nødvendigvis dyrenes.
Man slipper dyre veterinærregninger, man slipper klynk og andre fæle lyder, dritt og piss og annen elendighet. Bruk og kast ting som man kvitter seg med når det ikke funker som vi vil lenger
Jeg skyter katten hvis den blir syk, men gjør ikke det med bestemor.
Sitat av Sterol91 Vis innlegg
Jeg skyter katten hvis den blir syk, men gjør ikke det med bestemor.
Vis hele sitatet...
Hvis bestemor sier skyt meg da?
Sitat av Bolebenny Vis innlegg
Hvis bestemor sier skyt meg da?
Vis hele sitatet...
Da hadde jeg ikke gjort det, hadde hun vært døds syk og hatt bare uker igjen og selv ønsker og slippe smerte så hadde jeg godtatt att hun selv avsluttet livet.

Har sett nok hvor mye folk lider bare for og bli holdt i live sånn att de lever 2 uker ekstra.
Men det har nok ikke du.
Jeg er for.

Skulle dette bli innført i Norge tenker jeg at en viktig ting å få på plass vil være et lovverk.
Det landene i Europa som praktiserer dette Nederland, Belgia, Sveits og Luxembourg har nokså lik lovgivning på området.
En del ulikheter med Norge kanskje, men ikke så radikalt forskjellige at man umulig kan sammenlignes.

Har ikke satt meg så nøye inn i hvordan reglene er og hvordan dette praktiseres. En dødelig injeksjon administrert av
helsepersonell eller at man blir gitt en dødelig dose man selv kan administrere hvis man ønsker er vel fellesnevneren.

Hva må endres for få på plass dette i Norge (bortsett fra ja eller nei)?. Hvilke mulige beslutningstagere (politiske) er i mot
eller for? Hvilke kriterier bør ligge til grunn?
Sist endret av vindaloo; 4. april 2022 kl. 04:41.
Sitat av acid-übermensch Vis innlegg
I så måte, er personers motforestillinger mot aktiv dødshjelp, faktisk rasebetinget, og mennesker rangeres lavest.
Vis hele sitatet...
Nei det er tvert om: mennesker rangeres så høyt at et menneskeliv er mye mer verdifullt enn andre organismers liv. Det å drepe et menneske anses derfor av forskjellige grunner som mye mer alvorlig enn det å drepe en katt, et grantre eller en maur.
Vell... så fort dyret ditt er for sykt så er det bedre å "la den sove" men når din bestefar er skrøpelig så skal han stappes full av tramadol til han dør?

Jeg er for.
Jeg har alltid vært for aktiv dødshjelp, men jeg skal innrømme at jeg i dag er litt mer delt.

Hvem skal få benytte seg av aktiv dødshjelp? Hvilke kriterier ligger til grunne for at den enkelte skal få satt en dødelig injeksjon? Hvilke krav stilles til den psykiske helsen hos den enkelte? Hvordan vurderer man om personen er psykisk syk eller ikke? Eller, har det ingenting å si om personen er psykisk syk? Skal man for eksempel la en person som lider av periodevis dyp depresjon, få innvilget assistert selvmord i den perioden han er langt nede? Om aktiv dødshjelp var mulig i Norge, hvor mange ville kjenne på et press om å benytte seg av det? Hvilket menneskesyn skildrer vi når vi sier at ja, du er veldig syk og har fått nedsatt livskvalitet, ikke kan du jobbe for samfunnet heller, så du har rett på en dødelig injeksjon for å forlate jorden? Hvem skal få lov og hvem skal ikke? Hvordan kan man bestemme det samtidig som man bevarer et likeverdig menneskesyn? Jeg tror ikke man kan det. Man sorterer plutselig mennesker og får et inntrykk av hvilke menneskeliv som er mer verdt enn andre. Og selvsagt vil det menneskelivet som er mest verdt, ikke få lov til å avslutte livet. Skal man la alle få avslutte livet? Hvor går grensen og hvem er det som setter den, og ikke minst, hvem er kompetente nok til å vurdere hvem som skal få dø?

I samfunnet i dag er det mange som engasjerer seg når det kommer til mental helse, og mange ønsker å få ned selvmordstallene. Vi snakker mer om selvmord enn noen gang. De fleste jobber FOR at folk ikke skal ta livet sitt. Det blir da rart å samtidig diskutere aktiv dødshjelp. La meg slenge ut noen eksempler. "Nei, du får ikke lov til å ta livet ditt selv om du har traumer fra helvete som følge av seksuelle overgrep som barn, nei det hjelper ikke at du er godt voksen og at ting aldri blir bedre, du må fortsette å prøve, men han herremannen her som går multiorgansvikt i møte som følge av årevis med rusmisbruk og som har nedsatt livskvalitet på grunn av en kropp som ikke fungerer lenger, han skal få lov".... Døden er en permanent løsning på et "midlertidig problem". Forventet multiorgansvikt er ikke noe midlertidig, det er garantert at det kommer, men man vet ikke når. Et selvmord hos et menneske som daglig, hele livet, har kjempet mot vonde tanker og følelser, som gang på gang prøver å bli bedre men som ikke klarer det... Er det midlertidig? Vil han noen gang få det bedre?

Så ja, hvem skal egentlig aktiv dødshjelp gjelde for? Hvordan skal man bestemme hvem som får dø, og når kan man ikke lenger være i stand til å ta det valget? For eksempel en eldre mann som nettopp har fått demensdiagnose. Er han da i stand til å ta en slik beslutning, et så stort valg, når han er i en svært sårbar fase i livet etter å ha fått påvist en kronisk sykdom med døden som resultat? I denne fasen blir han opplyst om at aktiv dødshjelp er et alternativ. Er ikke det ekstremt uetisk, å antyde at døden er en løsning fremfor å leve så godt man kan med sykdommen de siste årene? Man gir vedkommende valgmuligheter, jeg ser den, men jeg tror tilbudet om aktiv dødshjelp vil pålegge den syke en forventning om at det burde benyttes. Det er jo ikke alle som ønsker å dø fordi de er syke, eldre osv. Noen vil leve ut tiden de har igjen, og det skal jo de selvsagt få gjøre selv om aktiv dødshjelp er et tilbud. De velger selv om de benytter seg av det.
Her fikk jeg ønsket diskusjon om emnet. Hvorfor er det slik at menneskets liv er verdig i seg selv helt til en blir alvorlig syk og ens liv kun dreier seg om smerter og lidelser? Selv er jeg i denne situasjonen, og det at man er ung, uten gode utsikter, gjør ikke situasjonen til noe i mindre favør for mitt henseende.

Personlig mener jeg at det burde være opp til den enkelte hvor mye man skulle tåle, for hvis et liv dreier seg som setningen: "Hvor mye mer takler jeg nå?", hva liv er vel det? Og det er nettopp dette spørsmålet som melder seg når det gjelder våre kjæledyr; det er inhumant å la et dyr leve for ens egen del, mens det selv har lidelse hvert enda sekund av hver enda dag, og hvor symptomtrykket blir mer og mer presserende. Dette er veldig rettet til @Koldun sitt svar her; hadde jeg vært et hvilket som helst annet dyr, ville det vært tortur å la meg eksistere i en tilværelse hvor ingen basale funksjoner ivaretas, og jeg trenger hjelp med næring, urinering etc. Å drepe et menneske er vel mot dens vilje, men hvis et menneske sier at nok er nok, og at dets tåleevne er overskredet, blir vel det egentlig kun å la vedkommende utøve den autonomi som er iboende i det selv?
Sitat av acid-übermensch Vis innlegg
Personlig mener jeg at det burde være opp til den enkelte hvor mye man skulle tåle, for hvis et liv dreier seg som setningen: "Hvor mye mer takler jeg nå?", hva liv er vel det? Og det er nettopp dette spørsmålet som melder seg når det gjelder våre kjæledyr; det er inhumant å la et dyr leve for ens egen del, mens det selv har lidelse hvert enda sekund av hver enda dag, og hvor symptomtrykket blir mer og mer presserende. Dette er veldig rettet til @Koldun sitt svar her; hadde jeg vært et hvilket som helst annet dyr, ville det vært tortur å la meg eksistere i en tilværelse hvor ingen basale funksjoner ivaretas, og jeg trenger hjelp med næring, urinering etc. Å drepe et menneske er vel mot dens vilje, men hvis et menneske sier at nok er nok, og at dets tåleevne er overskredet, blir vel det egentlig kun å la vedkommende utøve den autonomi som er iboende i det selv?
Vis hele sitatet...
Men så er det vesentlig stor forskjell på et menneske og et hvilket som helst dyr. Om jeg faller på glattisen og brekker beinet, så kan jeg dra til sykehuset for å få hjelp til å fikse beinet. Om en hjort faller ned et stup og brekker beinet sitt, så kan den ikke få hjelp fra andre dyr, og hjorten vet heller ikke hvordan den skal spørre om hjelp eller hvordan den skal fikse det selv. Et menneske kan ta med hjorten til veterinær og bruke penger på å hjelpe hjorten - eller han kan skyte den og servere den til middag. Om et menneske kommer til legen sin og sier at han har lyst til å dø, så vil så klart legen prøve å hjelpe han på best mulig måte for å unngå at han skal ta sitt eget liv. Jeg syns ikke det riktige burde være et tilbud om assistert selvmord?

Man må så klart skille mellom friske og syke mennesker, men hvordan skiller man de fra hverandre og når er man "syk nok" til at aktiv dødshjelp kan være aktuelt?
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Men så er det vesentlig stor forskjell på et menneske og et hvilket som helst dyr. Om jeg faller på glattisen og brekker beinet, så kan jeg dra til sykehuset for å få hjelp til å fikse beinet. Om en hjort faller ned et stup og brekker beinet sitt, så kan den ikke få hjelp fra andre dyr, og hjorten vet heller ikke hvordan den skal spørre om hjelp eller hvordan den skal fikse det selv. Et menneske kan ta med hjorten til veterinær og bruke penger på å hjelpe hjorten - eller han kan skyte den og servere den til middag. Om et menneske kommer til legen sin og sier at han har lyst til å dø, så vil så klart legen prøve å hjelpe han på best mulig måte for å unngå at han skal ta sitt eget liv. Jeg syns ikke det riktige burde være et tilbud om assistert selvmord?

Man må så klart skille mellom friske og syke mennesker, men hvordan skiller man de fra hverandre og når er man "syk nok" til at aktiv dødshjelp kan være aktuelt?
Vis hele sitatet...
Det å skille ett faktisk sykt menneske, og ett psykisk sykt menneske er vel i utgangspunktet ganske lett tenker jeg.

Altså, er du såpass syk at aktiv dødshjelp er ett alternativ, så er du allerede på sykehuset eller at sykehuset er kjent med deg og sykdommen din.

Jeg syns derimot det å bevisst holde dine nærmeste i kunstig live, for å tilfredsstille dine egne behov er ganske sykt. Enda sykere at man faktisk vil huske den siste tiden med dine nærmeste på den måten også. Jeg er veldig for aktiv dødshjelp, og vil mye heller huske mine nærmeste på dems beste, ikke når de var på sitt svakeste og ikke selv ønsket og være der.

Selvom jeg tror nok beslutningen er vanskelig å a der å da, men er man nogenlunde oppegående og aktivdødshjelp er ett alternativ, vil jeg si det er det beste for alle parter.
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
hvordan skiller man de fra hverandre og når er man "syk nok" til at aktiv dødshjelp kan være aktuelt?
Vis hele sitatet...
Ved å snakke med personen?
Jeg er for aktiv dødshjelp for psykisk syke også om de har hatt en lang sykdomshistorie og ikke blir bedre av behandlinger. Dessverre ikke alle som blir bedre. Tror det var Belgia som tillatte aktiv dødshjelp for psykisk sykdom.
Sitat av tmortenk Vis innlegg
Det å skille ett faktisk sykt menneske, og ett psykisk sykt menneske er vel i utgangspunktet ganske lett tenker jeg.

Altså, er du såpass syk at aktiv dødshjelp er ett alternativ, så er du allerede på sykehuset eller at sykehuset er kjent med deg og sykdommen din.

Jeg syns derimot det å bevisst holde dine nærmeste i kunstig live, for å tilfredsstille dine egne behov er ganske sykt. Enda sykere at man faktisk vil huske den siste tiden med dine nærmeste på den måten også. Jeg er veldig for aktiv dødshjelp, og vil mye heller huske mine nærmeste på dems beste, ikke når de var på sitt svakeste og ikke selv ønsket og være der.

Selvom jeg tror nok beslutningen er vanskelig å a der å da, men er man nogenlunde oppegående og aktivdødshjelp er ett alternativ, vil jeg si det er det beste for alle parter.
Vis hele sitatet...
Men er det egentlig så lett? En del fysiske sykdommer vil påvirke en persons psyke ganske mye. Man kan i utgangspunktet være psykisk frisk, men oppleve at den psykiske helsen blir dårligere som følge av den fysiske helsen. Kan det tenkes at det å ønske å dø som følge av en somatisk sykdom, være et tegn på psykisk sykdom? Om en person hater livet og ønsker å dø så vil en jo anta at vedkommende ikke er psykisk frisk? Eller?

Interessant det du skriver om at det er sykt at ens nærmeste ønsker å holde en person i livet for å tilfredsstille egne behov. Er det ikke like sykt å ønske at en person skal velge aktiv dødshjelp, slik at en slipper å huske personen "på sitt svakeste"? Bare en liten tanke. På en annen side, jeg jobber på sykehjem og har sett mange eldre mennesker lide under sykdommer vi ikke har en kur for. De aller fleste er mett av dage og lei på slutten. De vil ikke mer. Kommer ikke gud for å hente meg snart? Kan ikke du ta livet av meg? Har fått de spørsmålene noen ganger, men overhodet ikke fra alle. Noen slutter å spise og kaster inn årene, og pårørende blir desperat og redd. Dere må ikke sulte mamma, dere må hjelpe pappa og hele den rekka der. Ja, det er faktisk ganske sykt. Mennesket er lei og mennesket vil avslutte, vi driver ikke med livsforlengende behandling. Vi følger de ut av livet.

Jeg tror døden for mange er vanskelig å akseptere, og da er det også vanskelig å akseptere at noen velger døden der de kunne valgt livet. Nå merker jeg i diskusjonen her at det allerede er ganske uklart hvem det er som har rett på denne typen hjelp. Eldre på sykehjem? Mennesker i alle aldre som er lam fra halsen og ned? Hva med de som har hjerneskade? Hva skal aldersgrensen være? Når er man syk nok, når er aktiv dødshjelp et alternativ? Hvilke mennesker med hvilken kompetanse skal vurdere alt dette? Hvordan kan man gjøre dette etisk forsvarlig i praksis?
Sitat av Donaukinder Vis innlegg

Interessant det du skriver om at det er sykt at ens nærmeste ønsker å holde en person i livet for å tilfredsstille egne behov. Er det ikke like sykt å ønske at en person skal velge aktiv dødshjelp, slik at en slipper å huske personen "på sitt svakeste"?

Vis hele sitatet...
Jeg kom ikke på noe bedre ord, og forstår at det høres teit ut. Var ikke ment som å se ens nærmeste på sitt svakeste.

Poenget var at det handler ikke så mye om hva man vil, men hva som er best. (om aktiv dødshjelp er det beste eller ikke er en annen diskusjon).

Men når man kommer i en situasjon at noen av dine nærmeste er dødsyke, er det logisk å tenke at man skal gjøre alt, alt for å få mest mulig tid med de, og det er det jeg mener er egoistisk. Ett godt eksempel er Den nye filmen "ingenting å le av". Han har 6 uker igjen å leve, og legen vet dette, likevel blir han pushet på cellegift.
Jeg nevnte dette med samtykkekompetanse. I prinsippet er jeg imot aktiv dødshjelp for psykisk syke ettersom det da mest sannsynlig vil være uprøvde metoder for å bli bedre og pasienten kan ta avgjørelser basert på feilaktig i formasjon grunnet sykdommen. Fysisk sykdommer er noe annet. ALS feks. Hvor det bare går en vei og det ikke er noen kur eller noe som gjør det bedre. Det må forskes på, men først og fremst må samtalen tas opp i offentligheten.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Jeg har alltid vært for aktiv dødshjelp, men jeg skal innrømme at jeg i dag er litt mer delt.

Hvem skal få benytte seg av aktiv dødshjelp? Hvilke kriterier ligger til grunne for at den enkelte skal få satt en dødelig injeksjon? Hvilke krav stilles til den psykiske helsen hos den enkelte? Hvordan vurderer man om personen er psykisk syk eller ikke? Eller, har det ingenting å si om personen er psykisk syk? Skal man for eksempel la en person som lider av periodevis dyp depresjon, få innvilget assistert selvmord i den perioden han er langt nede?
Vis hele sitatet...
Det som vanligvis diskuteres er: dødelig syke folk uten håp om å bli frisk, og som er tilregnelige. De fleste tenker vel også i baner av folk som lider og burde få slippe det, og jeg tror de fleste diskusjonene tar utgangspunkt i at fordi psykiatri er drittvanskelig, holder man blikket på somatisk sykdom.

Jeg tror uansett ingen mener at dette skal tilbys uten solide sikkerhetsmekanismer på plass.

Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Om aktiv dødshjelp var mulig i Norge, hvor mange ville kjenne på et press om å benytte seg av det?
Vis hele sitatet...
Tror det kan være nyttig å snu på dette spørsmålet: hvorfor skulle dette utgjøre noe press? Utgangspunktet er vel at vi har ganske strenge krav til å "kvalifisere"?

Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Hvilket menneskesyn skildrer vi når vi sier at ja, du er veldig syk og har fått nedsatt livskvalitet, ikke kan du jobbe for samfunnet heller, så du har rett på en dødelig injeksjon for å forlate jorden? [...] Hvordan kan man bestemme det samtidig som man bevarer et likeverdig menneskesyn?
Vis hele sitatet...
Så lenge formuleringen er "rett til", ser jeg ikke det store problemet. Alternativet blir jo "ja, du er veldig syk, kommer til å dø, og har nedsatt livskvalitet/smerter/osv, men det skal du fortsette med helt til kroppen din kutter ut på egen hånd". Her veier man et konkret menneskes tilværelse opp mot "menneskesyn". Da er det helt klart ikke det faktiske mennesket eller vedkommendes kamp man respekterer, så hva er det dette menneskesynet går ut på, helt spesifikt? For å sette det på spissen: hvorfor er det en god nok grunn til at folk skal seigpines?

Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Man sorterer plutselig mennesker og får et inntrykk av hvilke menneskeliv som er mer verdt enn andre.
Vis hele sitatet...
Nei. Dette har ingenting med verdi å gjøre.

Sitat av Donaukinder Vis innlegg
I samfunnet i dag er det mange som engasjerer seg når det kommer til mental helse, og mange ønsker å få ned selvmordstallene. Vi snakker mer om selvmord enn noen gang. De fleste jobber FOR at folk ikke skal ta livet sitt. Det blir da rart å samtidig diskutere aktiv dødshjelp.
Vis hele sitatet...
Hvorfor blir det rart?

Sitat av Donaukinder Vis innlegg
La meg slenge ut noen eksempler. "Nei, du får ikke lov til å ta livet ditt selv om du har traumer fra helvete som følge av seksuelle overgrep som barn, nei det hjelper ikke at du er godt voksen og at ting aldri blir bedre, du må fortsette å prøve, men han herremannen her som går multiorgansvikt i møte som følge av årevis med rusmisbruk og som har nedsatt livskvalitet på grunn av en kropp som ikke fungerer lenger, han skal få lov".... Døden er en permanent løsning på et "midlertidig problem". Forventet multiorgansvikt er ikke noe midlertidig, det er garantert at det kommer, men man vet ikke når. Et selvmord hos et menneske som daglig, hele livet, har kjempet mot vonde tanker og følelser, som gang på gang prøver å bli bedre men som ikke klarer det... Er det midlertidig? Vil han noen gang få det bedre?
Vis hele sitatet...
Hva er sammenhengen mellom disse to? Fyren med organsvikt vil eventuelt få slippe fordi han ikke har sjans. Overgrepsofferet kan derimot overleve på ubestemt tid og har til og med en viss sjans for å bli bedre dersom man oppdager nye behandlinger. En måte å se det på er hva man eventuelt mister: dager/uker med smerter i ei sykehusseng vs potensielt flere tiår med et fungerende liv.

Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Så ja, hvem skal egentlig aktiv dødshjelp gjelde for? Hvordan skal man bestemme hvem som får dø, og når kan man ikke lenger være i stand til å ta det valget? For eksempel en eldre mann som nettopp har fått demensdiagnose. Er han da i stand til å ta en slik beslutning, et så stort valg, når han er i en svært sårbar fase i livet etter å ha fått påvist en kronisk sykdom med døden som resultat? I denne fasen blir han opplyst om at aktiv dødshjelp er et alternativ. Er ikke det ekstremt uetisk, å antyde at døden er en løsning fremfor å leve så godt man kan med sykdommen de siste årene? Man gir vedkommende valgmuligheter, jeg ser den, men jeg tror tilbudet om aktiv dødshjelp vil pålegge den syke en forventning om at det burde benyttes. Det er jo ikke alle som ønsker å dø fordi de er syke, eldre osv. Noen vil leve ut tiden de har igjen, og det skal jo de selvsagt få gjøre selv om aktiv dødshjelp er et tilbud. De velger selv om de benytter seg av det.
Vis hele sitatet...
En mann med demens ville enten ikke kvalifisert, eller måtte blitt grundig evaluert for å finne ut om han er kompetent til å ta det valget. Jeg ser ikke logikken i resten av dette. Ingen skal presses til å dø, og jeg har ikke sett noen ta til orde for det. Det er snakk om å gi en siste utvei til folk som allerede er døende og hvis siste fase i livet ligger an til å bli uutholdelig.
Ser at det er mange "kriterier" her som slenges rundt for at noen skal være berettiget aktiv dødshjelp. Personer som befinner seg i en slik situasjon, ønsker da ikke å dø, men det livet som har rammet dem, er så marginalt og umenneskelig at det ikke kan defineres for å være et liv. Jeg valgte å dra parallellen til kjæledyr, da grensen mellom hva dyret skal måtte tåle, og hva et menneske skal måtte gå gjennom, tydeligvis tegner seg som et stort skille. En katt som mister pelsen grunnet sykdom, kaster opp, orker ikke stort, og som utviser symptomer på lidelse, viser seg å være mer humant å avlive enn å la katten fortsette sin tilværelse. Hvis dette derimot var et menneske - være seg kronisk sykdom med forverring, uviss sykdom - er tanken om aktiv dødshjelp (eller assistert selvmord) fremmed for omgivelsene rundt. Men tanken og ønsket hos personen er noe som ikke vies plass. Er da stor forskjell på å aktiv ville dø, og det å ikke makte mer av livet som ikke er et liv.
Tydeligvis mange som fortsatt mener at psykisk sykdom ikke er smerte. Ofte er den mer uutholdelig enn det somatisk smerte ofte er.
Her er en sak jeg fullt ut støtter: https://www.abcnyheter.no/helse-og-l...oldelig-smerte

Jeg har Aspergers Syndrom og har i tillegg svært lav smertetoleranse.
Posten brukte nylig over 1 uke på å levere litt Rivotril. Jeg har ikke vært så suicidal på ca. 3 år.
Jeg har også en fastlege nå som nekter alt av smertestillende som ikke er C-preps (f.eks. Parlagin Forte) uansett hvor mye smerter jeg har.
Min forrige ville gitt dette uten å nøle dersom jeg ikke fikk nok lindring av paracet.

Får ikke engang Imovane når jeg står i fare for søvnmangel-utløst paranoid psykose. Som nå har skjedd flere ganger.
Ene gangen endte dette med at jeg lett kunne blitt farlig.

Garantert fordi jeg er rusavhengig (at jeg ikke får utlevert noe, altså).

Jeg blir også nektet noe så enkelt som timer hos psykolog. Fordi jeg er for syk og bruker rus.
Ironisk nok ville jeg fått mer hjelp om jeg endte i fengsel.

Ble nylig også brakt inn av politiet, som kjørte meg til lege for å bli undersøkt.
De kom fordi sykepleiere på en omsorgsbolig hadde oppfattet meg som truende. Det verste var at politiet kom utstyrt med Pistol og Maskinvåpen (1 pistol og 1 med maskinvåpen).
Følelsen av at folk ser på meg som en så stor trussel kan ikke beskrives. Nå skal det også sies at det er ca. 30 min jeg ikke har hukommelse om. Jeg visste ikke engang hvorfor de var der.

De vil ikke la deg forsøke å bli bedre dersom du bruker rus (anser ikke benzoer som rusmidler personlig) eller er veldig syk. De vil heller ikke la deg dø uansett hvor mye man lider - Det er det mest uetiske jeg kan tenke meg. De egoistiske er de nærmeste som trygler om at man ikke tar selvmord fordi de ikke vil miste deg.
Ble også nylig nektet henvisning til innleggelse fordi legen mente jeg ikke ville ha noen nytte av det.
Sist endret av einsteindragon; 5. april 2022 kl. 21:49.
Psykisk smerte er like ekte som fysisk smerte, men den er vel kanskje ikke like godt kanalisert som sistnevnte. Min eneste hemsko her hva psykiske lidelser, som ikke kan tilbakeføres til fysiologiske avvik, er kontrollen personen egentlig innehar. Er ikke opp til personen selv å f.eks. bedre smerter grunnet arterier som klemmer tarmen, kramper grunnet epileptiske anfall, ascites grunnet leversykdom osv., mens en som har en psykisk lidelse, har verktøy som kanskje kan bedre, om enn ikke lindre, smerten. Her mener jeg ikke å trå noen på tærne!

Kontroll over eget reisverk, herunder kroppen, er et privilegium nesten alle tar forgitt.