Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  23 3256
Når jeg er rundt familie - spesielt nær familie - klarer jeg aldri være meg selv. Jeg blir veldig stille og tilbaketrekt, og all humoren og personligheten jeg kan ha rundt andre forsvinner. Det føles helt forjævlig å tenke på til tider, da jeg føler at jeg holder de på avstand hele tiden. Holder meg liksom alltid bare unna, selv nå når jeg bor hos de over sommeren. Jeg tar nesten til tårene her jeg sitter nå, for jeg ønsker ikke at det skal være slik, men jeg får ikke til å gjøre noe med det.

Noen andre som kjenner seg igjen i dette? Hva er det som feiler meg...
Kjenner meg absolutt igjen i det du skriver. Familie er liksom de man skal føle seg nærmest til, og når det ikke samsvarer med virkeligheten er det absolutt noe man føler seg ræva over.

I mitt tilfelle er det nok pga barndommen, da de mishandlet meg ganske grovt. Foreldre - Barn relasjonen er liksom det som skal være det sterkeste båndet man har fram til man finner seg en partner eller de går i graven, ihvertfall virker det veldig sånn pga hva andre med en mer normal oppvekst og hva media sier. Så når foreldrene mine gjorde som de gjorde, så har jeg aldri klart å være nærme mine familie medlemmer igjen.

Har ingen tips til deg, da jeg ikke har funnet noen løsning enda. Men da vet du at du ikke er alene ihvertfall
Kjenner meg også veldig igjen her, tror kanskje det har noe med at jeg har en veldig "ordentlig" familie; det blir satt veldig fokus på det å være en "skikket norsk borger" eller hva enn jeg skal kalle det, spesielt på farsiden. Har alltid vært sånn, så med en gang jeg er med denne familien så blir jeg veldig rak i ryggen og oppfører meg så "eksemplarisk" som mulig, og da forsvinner den løse humoren jeg gjerne kan ha rundt samboer og kamerater/kollegaer.. Veldig irriterende. Dette gjelder spesielt rundt disse jeg er ekstra glade i og har et nærmere forhold til. Kan takke meg med at jeg vet at de setter pris på meg uansett, selv om det egentlig ikke holder oppe i skolten min. Forsøker stadig vekk å ruge meg ut av dette skallet, men det fungerer ikke da det er så mye automatikk i denne atferden.

Håper andre har noen gode tips slik at vi kanskje kan få noe hjelp for dette, hehe. Med mindre det bare er alt for normalt og rett og slett skal være sånn. Lykke til videre, TS!

Edit: Ett tips kan kanskje være det å hvertfall ikke holde seg unna, jeg er rimelig sikker på at de er veldig glade i deg uansett - de respekterer deg nok for den du er rundt de uansett. Jeg håper f.eks at de vet at jeg har en egen personlighet når jeg er med de, og at de er klar over det. Dette vet jeg ikke sikkert, men det er hvertfall noe jeg liker å tenke
Sist endret av Not Normal; 13. juli 2021 kl. 01:54.
Kjenner meg veldig igjen her, har det sånn med moren min å det føles så kjipt å ikke klare å tilbringe tid med henne sånn som jeg kan med de andre i huset. Føler meg skyldig når jeg forlater et rom så fort hun kommer inn:/ men jeg vet at dette bunner i at jeg ikke klarer/tørr å være meg selv rundt henne fordi hun er det mest dømmende mennesket jeg vet om så da føler jeg at det er litt rettferdiggjort
Har det motsatt hvis det er noen trøst... Kan spøke og tulle med det meste. Er veldig avslappet på alle områder. Ikke noe stress ting ordner seg osv. Er klar over at mange ikke har det slik og det er dumt.

Kanskje man må få fram på en eller annen måte at alt blir mye bedre hvis man tenker positivt og spøker litt og ikke tar ting så seriøst? Bedre å prøve noe slikt enn å evig være falsk. Enten blir det bedre eller verre.
Jeg ser at dere andre ser ut til å ha årsaker for at det er blitt slik. For min del så tror jeg det kommer fra en periode i ungdommen med mye skulking og tull, som skapte et litt dårlig forhold over en periode. Ingen tull nå lenger, men det henger liksom igjen. Når ting har gått bra på andre fronter har denne problemstillingen gjerne ikke vært like stor heller, men akkurat nå er jeg tilbake til å sitte mye alene for meg selv, og det hjelper ikke akkurat på.

Sitat av TylerDurden777 Vis innlegg
Har det motsatt hvis det er noen trøst... Kan spøke og tulle med det meste. Er veldig avslappet på alle områder. Ikke noe stress ting ordner seg osv. Er klar over at mange ikke har det slik og det er dumt.

Kanskje man må få fram på en eller annen måte at alt blir mye bedre hvis man tenker positivt og spøker litt og ikke tar ting så seriøst? Bedre å prøve noe slikt enn å evig være falsk. Enten blir det bedre eller verre.
Vis hele sitatet...
De fleste jeg kjenner virker å ha et slikt forhold til sin familie. Nå ser man jo gjerne ikke normalen når man er på besøk hos folk, men merker ihvertfall stor forskjel.

Jeg tar ikke ting så seriøst jeg heller. Tror ingen av oss gjør det. Jeg vet ikke helt hva som gjør at jeg holder igjen egentlig...
Kanskje du er redd ? Det er ikke farlig å prøve seg fram det er nok ikke lett antar jeg
Vet ikke om dette er til noen hjelp, og du trenger ikke svare på noe av dette hvis ikke du vil, men føler du det er en slags kløft mellom dere personlighetsmessig? Jeg har alltid hatt et veldig godt forhold til familien på morsida, men jeg husker godt da jeg begynte å forandre meg som følge av ungdom og dannelse av egne meninger og sånn så var det flere år jeg følte vi ikke lengre var på samme planet. Det tok ytterligere noen år før jeg innså at jeg fikk ganske mye positive gjenklang ved å spille på trekk som like fullt var meg, men som passer seg bedre i familiesammenheng. Turns out når jeg fikk tenkt meg om litt at jeg snarere var ganske lik dem like vel. det, i tillegg til at jeg er blitt voksen som dem gjør at nå kan jeg være meg selv fullt og helt der i gården innenfor visse rammer så klart. selv andre i en hvilken som helst familie har trekk og sider ved seg det er like greit man holder utenfor familien. Jeg tror trikset bare er å prøve seg fram. som sagt er jeg ikke 100% sikker på hvor jeg ville med det her, men det er mange veier til rom som de sier.
Mer vanlig enn du tror. Når jeg tenker tilbake til grunnskolen var jeg en helt annen person rundt venner enn da jeg var med familie.
En vil ofte fremstå som "kul" blant venner. Med familie er det mer emosjonelt.
Er gjerne ikke så uvanlig alikevel nei. Kanskje ikke så uvanlig å bli lei av å være hjemme på ferie som student heller, spesielt når det ender opp med å bli litt ekstra lenge. Klarer ikke unngå å ha mye dårlig samvittighet for at ting er som det er da. :/
ER nok veldig vanlig skal jeg si deg, og jeg kan garantere deg at det siste der i alle fall gjelder de aller aller fleste jeg har prata med, ever! Når man først har flytta ut er det helt annerledes å vende tilbake, selvom det bare er på ferie. Jeg og brodern hadde i alle fall lyst til å ta livet av hverandre!

Edit: tror Mamma hadde lyst til å ta livet av oss begge noen ganger.
Sist endret av equimanthorn; 13. juli 2021 kl. 20:24. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Det er ikke noe å ha dårlig samvittighet for, du bestemmer ikke hva du føler. Om familien er bra folk, så kanskje snakk med dem om det? Det hadde jeg ønsket om det var mitt barn eller søsken.
Anti-moralist
Mekkern's Avatar
Sitat av drewjuice Vis innlegg
Hva er det som feiler meg...
Vis hele sitatet...
Det kan være du har en unnvikende personlighet/-sforstyrrelse. Det kommer nok an på om du skammer deg fordi du ikke gir tilbake og tror at det forventes eller sømmer seg; eller fordi du føler deg emosjonelt "sperret", som om noe dypt inne stritter i mot å føle og vise kjærlighet rundt dem. Hilsen en som ikke har flyttet ut enda, men som er i en lignende situasjon.
Sitat av Mekkern Vis innlegg
Det kan være du har en unnvikende personlighet/-sforstyrrelse.
Vis hele sitatet...
Denne diagnosen dukker overraskende ofte opp her. Det er noen trinn på skalaen av emosjonelle/relasjonelle problemer før man er i kategorien personlighetsforstyrrelse, og jeg ser lite i ts sin forklaring som tyder på det. Dette gjelder kun relasjonen til familien der han ikke er slik han er ellers, og det er en historie der med et dårlig forhold som forklarer det.

TS, jeg tror sjansen er stor for at det ikke feiler deg noe som helst. Familieforhold kan være slitsomme av og til.
Sist endret av *pi; 13. juli 2021 kl. 22:30.
Har det ikke sånn med nær familie men mer med onkler, tanter, kusiner osv. Føler meg sykt klein, nervøs, stiv osv rundt dem.

For min del tror jeg det handler om at hjernen min fortsatt forbinder de med sånn jeg var rundt de når jeg var liten. Da var jeg alltid sykt nervøs og klein rundt dem. Så hver gang jeg er med dem nå så husker hjernen min sånn jeg alltid har vært rundt dem, og da låser den meg inn i det samme mønsteret igjen.

Tror jeg er for lite med dem (går gjerne et år eller to) til at jeg får "retraina" hjernen min til å være meg selv med dem.
Sist endret av RedGoldnGreen; 14. juli 2021 kl. 09:55.
χρωματικός
Chromatics's Avatar
Dette vil jeg tro er ganske vanlig blant mange.
Det er familiens forventninger til en, at man skal være et prakteksemplar i samfunnet og blant folk.

Familie er venner du ikke alltid kan "velge bort" eller kutte kontakten med når du vil.

Dette er nok vanskeligst når man er i tenårene, man er young, wild & crazy med vennene sine.
Også plutselig skal du på et stramt familiemiddag hvor du må leve opp til andres forventninger om hvor gullbarn du er.
I tillegg er mange oftere med vennene sin enn familie, så familiemiddag kan oppleves kjedeligere enn party med de nærmeste vennene.

Jeg selv er ganske laidback og prøver å være meg selv mest mulig rundt familie. Det er bare å prøve seg frem litt og litt - hva er egentlig det verste som kan skje? Prøv å kanskje få til noen dypere samtaleemner med familiemedlemmer og se hvem du "klikker" best med. Du må jo investere og legge inn litt initiativ selv, hvis ingen andre i familien gjør det. Nærmeste familie har alltid mer eller mindre betingelsesløs kjærlighet ovenfor hverandre. Og selv om det er familie så er folk forskjellige og noen er kjipere enn andre...
Jeg har det litt både og, kan ikke si hva jeg vil alltid fordi det kan utløse sinne, spesielt hos den ene. Noen tema er mer sårbare enn andre. Funnet ut at det er best å ikke reagere tilbake.

Var mer krangling før da jeg var yngre, nå syns de plutselig jeg har blitt så voksen i hodet. Jeg pleier bare å si hvis det blir noe de ikke liker med oppførselen min er at: Åja, så dere har ikke vært unge selv en gang i tiden?
Da snur de fort om å blir litt stille....

Blod er ikke alltid tykkere enn vann.
Sitat av RedGoldnGreen Vis innlegg
Har det ikke sånn med nær familie men mer med onkler, tanter, kusiner osv. Føler meg sykt klein, nervøs, stiv osv rundt dem.

For min del tror jeg det handler om at hjernen min fortsatt forbinder de med sånn jeg var rundt de når jeg var liten. Da var jeg alltid sykt nervøs og klein rundt dem. Så hver gang jeg er med dem nå så husker hjernen min sånn jeg alltid har vært rundt dem, og da låser den meg inn i det samme mønsteret igjen.

Tror jeg er for lite med dem (går gjerne et år eller to) til at jeg får "retraina" hjernen min til å være meg selv med dem.
Vis hele sitatet...
Kjenner meg igjen i dette. Det er noe jeg nesten kan huske at plutselig skjedde, at jeg ble så jævla klein og tilbaketrekt på et eller annet tidspunkt, og nå er det liksom blitt normalen. Er vel bare noe man må jobbe med.
«å være seg selv» er man faktisk alltid. Man oppfører seg forskjellig med forskjellige folk i forskjellige situasjoner. Jeg er ingen psykolog, og vet ikke hva som fungerer i ditt tilfelle, men kanskje du burde kontakte noen?
Adapt to any situation, be like water. Bruce Lee har kommet med flere inspirerende quotes enn mange av de såkalte lærde tenkere.
For meg var det veldig sånn de åra jeg ruste meg, ikke hadde det bra psykisk og hadde en type liv og kriminell vennekrets jeg på en måte måtte holde skjult for familien. Var et skall rundt familien og visste ikke hvordan å oppføre meg, de kom ikke inn på meg og jeg kom ikke inn på de og alt var bare jævlig wierd, anspent og føltes skikkelig falskt for meg å prate i vei og snakke om vanlige ting så jeg satt bare å holdt kjeft på besøk og julefeiringer og sånt.

Det har endra seg helt etter at jeg ble ferdig med siste dommen min og slutta å ruse meg. Har mye bedre forhold med familien min nå, før så jeg de et par ganger i året mens nå ringes vi nesten hver dag og ses ukentlig

For min del er jeg ganske sikker på at grunnen til at det har blitt lettere å omgås og være meg selv med de nå er fordi jeg ikke lenger har noe å skjule! Jeg har blitt tryggere på å ikke føle meg så uglesett og granska så fort jeg kommer inn døra og de har blitt tryggere på at jeg har et bedre liv nå. Jeg er ferdig med crimelife i den grad man kan bli ferdig med det, og det å være sosial med normale folk og ikke bare når man skal møtes for å ruse seg eller snakke om crimeshit har også hjulpet på at jeg klarer å te meg normalt uten å føle at jeg må spille en annen.
Sist endret av celtseus; 15. juli 2021 kl. 01:45.
Enig, og jeg er yngst og synes at flere i familien og venner generelt er greit å holde seg en teskje undav uansett har jeg skjønt. Men de er ikke alltid de som tar noe kontakt heller.
Sitat av drewjuice Vis innlegg
Når jeg er rundt familie - spesielt nær familie - klarer jeg aldri være meg selv. Jeg blir veldig stille og tilbaketrekt, og all humoren og personligheten jeg kan ha rundt andre forsvinner. Det føles helt forjævlig å tenke på til tider, da jeg føler at jeg holder de på avstand hele tiden. Holder meg liksom alltid bare unna, selv nå når jeg bor hos de over sommeren. Jeg tar nesten til tårene her jeg sitter nå, for jeg ønsker ikke at det skal være slik, men jeg får ikke til å gjøre noe med det.

Noen andre som kjenner seg igjen i dette? Hva er det som feiler meg...
Vis hele sitatet...
Kan ikke være "meg selv" med far og hans partner.
Kan være meg selv med mor og hennes partner.

Far hadde ekstreme forventninger til meg og intense press for å "vellykkes" under barndommen. Han forsøkte å velge ting for meg (indirekte og direkte)
Mor lot meg gjøre det jeg ville. Fritt fram.
Er det jeg tror er grunnen i mitt tilfelle.
Sitat av celtseus Vis innlegg
For meg var det veldig sånn de åra jeg ruste meg, ikke hadde det bra psykisk og hadde en type liv og kriminell vennekrets jeg på en måte måtte holde skjult for familien. Var et skall rundt familien og visste ikke hvordan å oppføre meg, de kom ikke inn på meg og jeg kom ikke inn på de og alt var bare jævlig wierd, anspent og føltes skikkelig falskt for meg å prate i vei og snakke om vanlige ting så jeg satt bare å holdt kjeft på besøk og julefeiringer og sånt.
Vis hele sitatet...
Kjenner meg litt igjen her og. Har aldri vært dypt inne i slike miljøer, men har røyka en del, og man ender alltid opp med en side av seg selv som man holder skjult for folk flest. Det har ikke hatt den helt markante forskjellen for meg når jeg ikke holder på med det, men litt deilig er det å slippe å bli stressa hver gang noen kommer inn på rommet.

Sitat av letrolltwo Vis innlegg
Kan ikke være "meg selv" med far og hans partner.
Kan være meg selv med mor og hennes partner.

Far hadde ekstreme forventninger til meg og intense press for å "vellykkes" under barndommen. Han forsøkte å velge ting for meg (indirekte og direkte)
Mor lot meg gjøre det jeg ville. Fritt fram.
Er det jeg tror er grunnen i mitt tilfelle.
Vis hele sitatet...
Har også hatt samme opplevelse her, uten at det stammer fra samme utgangspunkt. Min mor hadde en samboer i flere år, og ble ofte noe helt annet å være hos de. I en periode der jeg bodde fast hos de var det også noe annet å besøke min far.