Da har et halvår med jevnlige timer hos DPS resultert i absolutt ingenting. Jeg vil nok si at behandleren prøvde sitt beste, og er ikke misfornøyd sånn sett, men lurer jo litt på hva greia er. Det ble snakka mye om å finne et "prosjekt", noe å jobbe med, men vi klarte vel aldri å finne det. Mitt synspunkt er at jeg ikke selv klarer å finne noen underliggende årsak til mine problemer, jeg bare våkner en dag og kjenner livsgnisten er borte. Neste dag kan alt være OK, uten at jeg har gjort noe eller at det har skjedd noe. Jeg er med på tankegangen om at man må gjøre en innsats selv, men hverken jeg eller behandleren klarte å finne ut hvor og hvordan jeg kan gjøre en innsats. For min del virker det mer som "feilkobling" i hjernen enn at mine egne tanker og handlinger påvirker i noen stor grad. Jeg håpte på at medisiner skulle være løsningen, og i starten virka det slik, men dessverre forsvant virkningen etter hvert.
Uansett, for å ikke bare kjøre en endeløs rant, så skal jeg komme til poenget. Både fordi behandleren ikke klarte å komme frem til noe, og fordi jeg snart drar vekk i noen mnder, så ble min tid der avsluttet. Jeg spurte om de kunne henvise meg til en privat psykolog med refusjonsordning, noe de var enig i kunne være en god idé. Om det skulle ordne seg så vil jeg jo ikke kaste bort tid på å ikke komme noen vei. Er det jeg som gjør noe feil her? Blir det feil å skylde på at "hjernen ikke fungerer" og ikke klare å komme med noen årsak, eller noe som utløser dårlige dager? Samtaleterapi føltes ofte bare som å stange i veggen uten mål og mening, men på samme måte som at jeg ikke skjønner selv hva som er galt med meg, skjønner jeg heller ikke hvordan samtaleterapi skal hjelpe.
Uansett, for å ikke bare kjøre en endeløs rant, så skal jeg komme til poenget. Både fordi behandleren ikke klarte å komme frem til noe, og fordi jeg snart drar vekk i noen mnder, så ble min tid der avsluttet. Jeg spurte om de kunne henvise meg til en privat psykolog med refusjonsordning, noe de var enig i kunne være en god idé. Om det skulle ordne seg så vil jeg jo ikke kaste bort tid på å ikke komme noen vei. Er det jeg som gjør noe feil her? Blir det feil å skylde på at "hjernen ikke fungerer" og ikke klare å komme med noen årsak, eller noe som utløser dårlige dager? Samtaleterapi føltes ofte bare som å stange i veggen uten mål og mening, men på samme måte som at jeg ikke skjønner selv hva som er galt med meg, skjønner jeg heller ikke hvordan samtaleterapi skal hjelpe.
