Tripprapport
Fredag, 15. desember
Stoff: 2ct2
Mengde: 50 mg.
Location: hjemme hos fonzey
Levl: 5!
Forord:
mista fullstendig begreper om tid, så man får sikkert ikke så godt inntrykk av hvor lang tid det er i mellom tingene jeg skriver om her. men turen varte vel fra ca. 24-08. Er heller ingen stor skribent, er så vanvittig vanskelig å sette ord på ting. men håper dere kan ha glede av å lese det anyways
Jessda. Stoffet ble vel inntatt sånn ca. kl 22.30. RC’et var blanda ut i sprit for å få riktig blandingsforhold. Er tross alt innmarri ”små” doser det er snakk om.
Vi (jeg og Fonzey) startet med 30mg sprøyta inn i kjeften med sprøyte (sånn måle sprøyte, IKKE nål). Så ventet vi litt under en time uten at det skjedde spess mye, Jeg begynte riktignok å føle meg småloka, men Fonzey mente vi måtte ha mer så vi watta like godt opp med 20mg til. Herfra tok det ikke lang tid før stoffet tok tak i oss. Ting, som lysestaker og glass osv. begynte å flytte på seg, små svarte objekter fløy gjennom rommet og veggene begynte å rulle Jeg ble veeeldig tung i kroppen og litt kvalm. Greide ikke sitte for da føltes det ut som jeg dreit på meg. Hæhæ! Dette gikk seff over etter hvert som kroppen ble vant til følelsen.
Klokka var vel nå nesten 12. Og vi følte at det var på tide å komme seg ut en tur. Dette tok naturligvis sin tid som det alltid gjør når man turer, pga alle distraksjonene på veien til døra. Ute var det jævla vakkert. Det var stjerneklart og til og med nordlys på himmelen. Hele nabolaget gløda, og asfaltveien ned mot holmensenteret glittret som sola på vannet en digg sommerdag. I lufta forran oss så det ut som et slags fiskegarn som lyste i mange forskjellige farger. Så der gikk vi, to gode venner på snurr, med hver sin appelsin og en pakke petterøes. Og ting rundt oss ble bare heftigere og heftigere for hvert skritt vi tok.
Litt nedi veien traff vi på en katt som virka temlig happy for å treffe på akkurat oss. Den var ganske feit, og den svulma ut og inn. Det var sånn passe fascinerende for en stund, så vi satte oss ned med den og fyrte oss en sigg. Så bestemte vi oss for å rusle ned til stranda på holmenskjæret. Gjennom en gang-sti-tunnel med masse tagging, gav meg skikkelig urbane vibber. Så videre over ei bru. Brua er av den sorten man kan se igjennom og ned på veien under. Her ble Fonzey oppringt av ei tjei som vi prøvde å forklare hva vi holdt på med til. At vi var labbrotter som testa et chemical research stoff som het 2ccct2ct et eller annet. Tror ikke vi var helt nett..
Veien inn til stranda var bred og alt utenfor var bløøri. Alt utenfor var Wonderland, og det var dit vi hadde tenkt oss. Når vi kom ned til vannkanten var vi vel så fakka som vi aldri hadde vært før. Holmenskjæret, som er en svær flat slette hadde plutselig platåer og bakker. På samme tid hadde også vannet omringet oss, så vi skjønte ikke hvordan vi skulle komme oss videre. Vi prøvde likevel å gå på det, og det forrandret seg til rar sand. Så ut som kvikksand, men vi sank ikke ned heldigvis. Vi stod der en stund, lo og undret oss over hvordan et sted vi hadde vært tusen ganger før kunne bli så radikalt forrandret. Vi vurderte så å stikke til Shell, men fant ut at det var litt for kaldt og litt for langt. Så vi begynte å gå hjemover igjen. Flere steder på veien forran meg dukket det opp gjerder og bommer som ikke pleide å være der. De var så klare at jeg ikke greide å ”bare gå rett på”, måtte stoppe å stikke hånda igjennom hallisen for å vite at det faktisk gikk!
Følelsen av å komme inn i et hus var driiitfakka. Ute virket alt så endeløst stort og mørkt, mens inne var det ”trangt” og overveldene lyst. I vegger og tak var det spiraler og ormer som slynget seg rundt, hvis stirra lenge nok kunne man nesten forestille seg hva som helst. Vi ble værende på rommet til henrik en stund. Filosoferte, prata og hørte på musikk. Henrik spilte forresten bass i samspill med musikken vi hørte på. Det var helt rått å se på og sikkert enda råere for han.
Turen var nå kanskje på sitt sterkeste, vi greide ikke lenger gå rundt å ”oppdage” ting. Jeg husker det var vanskelig nok å gå igjennom en dør siden den svaiet så mye. Så vi satte oss forran tv’n og så på VH1 Classic. Vi så så mange vanvittig sjuke musikkvideoer, og vi fikk oss noen sinsyke lættiser. Der satt vi vel så å si resten av turen, bortsett fra et par turer ut på veranden for å paffe.
Klokka var vel omtrent 6 om mårran da vi bestemte oss for legge oss. Ting var fortsatt tura, men vi var passe slitne i hodet så det gjorde godt å legge seg ned i et mørkt rom å bare høre på chill musikk og kul’n, selv om d var klin umulig å sovne. Det gjorde vi vel ikke før i 10 tia.
Jeg vil anbefale 2ct2 på det sterkeste. Det minnet mest om LSD, men hadde en del av mystikken fra flein i seg, bra mindfuck lsm
Ha en fortsatt God Jul a folks!
Fredag, 15. desember
Stoff: 2ct2
Mengde: 50 mg.
Location: hjemme hos fonzey
Levl: 5!
Forord:
mista fullstendig begreper om tid, så man får sikkert ikke så godt inntrykk av hvor lang tid det er i mellom tingene jeg skriver om her. men turen varte vel fra ca. 24-08. Er heller ingen stor skribent, er så vanvittig vanskelig å sette ord på ting. men håper dere kan ha glede av å lese det anyways
Jessda. Stoffet ble vel inntatt sånn ca. kl 22.30. RC’et var blanda ut i sprit for å få riktig blandingsforhold. Er tross alt innmarri ”små” doser det er snakk om.
Vi (jeg og Fonzey) startet med 30mg sprøyta inn i kjeften med sprøyte (sånn måle sprøyte, IKKE nål). Så ventet vi litt under en time uten at det skjedde spess mye, Jeg begynte riktignok å føle meg småloka, men Fonzey mente vi måtte ha mer så vi watta like godt opp med 20mg til. Herfra tok det ikke lang tid før stoffet tok tak i oss. Ting, som lysestaker og glass osv. begynte å flytte på seg, små svarte objekter fløy gjennom rommet og veggene begynte å rulle Jeg ble veeeldig tung i kroppen og litt kvalm. Greide ikke sitte for da føltes det ut som jeg dreit på meg. Hæhæ! Dette gikk seff over etter hvert som kroppen ble vant til følelsen.
Klokka var vel nå nesten 12. Og vi følte at det var på tide å komme seg ut en tur. Dette tok naturligvis sin tid som det alltid gjør når man turer, pga alle distraksjonene på veien til døra. Ute var det jævla vakkert. Det var stjerneklart og til og med nordlys på himmelen. Hele nabolaget gløda, og asfaltveien ned mot holmensenteret glittret som sola på vannet en digg sommerdag. I lufta forran oss så det ut som et slags fiskegarn som lyste i mange forskjellige farger. Så der gikk vi, to gode venner på snurr, med hver sin appelsin og en pakke petterøes. Og ting rundt oss ble bare heftigere og heftigere for hvert skritt vi tok.
Litt nedi veien traff vi på en katt som virka temlig happy for å treffe på akkurat oss. Den var ganske feit, og den svulma ut og inn. Det var sånn passe fascinerende for en stund, så vi satte oss ned med den og fyrte oss en sigg. Så bestemte vi oss for å rusle ned til stranda på holmenskjæret. Gjennom en gang-sti-tunnel med masse tagging, gav meg skikkelig urbane vibber. Så videre over ei bru. Brua er av den sorten man kan se igjennom og ned på veien under. Her ble Fonzey oppringt av ei tjei som vi prøvde å forklare hva vi holdt på med til. At vi var labbrotter som testa et chemical research stoff som het 2ccct2ct et eller annet. Tror ikke vi var helt nett..
Veien inn til stranda var bred og alt utenfor var bløøri. Alt utenfor var Wonderland, og det var dit vi hadde tenkt oss. Når vi kom ned til vannkanten var vi vel så fakka som vi aldri hadde vært før. Holmenskjæret, som er en svær flat slette hadde plutselig platåer og bakker. På samme tid hadde også vannet omringet oss, så vi skjønte ikke hvordan vi skulle komme oss videre. Vi prøvde likevel å gå på det, og det forrandret seg til rar sand. Så ut som kvikksand, men vi sank ikke ned heldigvis. Vi stod der en stund, lo og undret oss over hvordan et sted vi hadde vært tusen ganger før kunne bli så radikalt forrandret. Vi vurderte så å stikke til Shell, men fant ut at det var litt for kaldt og litt for langt. Så vi begynte å gå hjemover igjen. Flere steder på veien forran meg dukket det opp gjerder og bommer som ikke pleide å være der. De var så klare at jeg ikke greide å ”bare gå rett på”, måtte stoppe å stikke hånda igjennom hallisen for å vite at det faktisk gikk!
Følelsen av å komme inn i et hus var driiitfakka. Ute virket alt så endeløst stort og mørkt, mens inne var det ”trangt” og overveldene lyst. I vegger og tak var det spiraler og ormer som slynget seg rundt, hvis stirra lenge nok kunne man nesten forestille seg hva som helst. Vi ble værende på rommet til henrik en stund. Filosoferte, prata og hørte på musikk. Henrik spilte forresten bass i samspill med musikken vi hørte på. Det var helt rått å se på og sikkert enda råere for han.
Turen var nå kanskje på sitt sterkeste, vi greide ikke lenger gå rundt å ”oppdage” ting. Jeg husker det var vanskelig nok å gå igjennom en dør siden den svaiet så mye. Så vi satte oss forran tv’n og så på VH1 Classic. Vi så så mange vanvittig sjuke musikkvideoer, og vi fikk oss noen sinsyke lættiser. Der satt vi vel så å si resten av turen, bortsett fra et par turer ut på veranden for å paffe.
Klokka var vel omtrent 6 om mårran da vi bestemte oss for legge oss. Ting var fortsatt tura, men vi var passe slitne i hodet så det gjorde godt å legge seg ned i et mørkt rom å bare høre på chill musikk og kul’n, selv om d var klin umulig å sovne. Det gjorde vi vel ikke før i 10 tia.
Jeg vil anbefale 2ct2 på det sterkeste. Det minnet mest om LSD, men hadde en del av mystikken fra flein i seg, bra mindfuck lsm
Ha en fortsatt God Jul a folks!
Sist endret av Tias; 27. desember 2006 kl. 15:54.
