En del reagerer på pengeinnsamling til u-land med utsagn som «vi
burde hjelpe folka her hjemme først. Det finnes mange fattige i
Norge også»

Og så får de vel slengt tilbake noe som «Vi kan gjøre både og»,
oppfattes som lavpannede tapere som ikke klarer å tenke på flere
ting på én gang, og jeg har aldri sett utvekslinga gå lengre enn
dette.

Jeg forstår meninga godt; skattebetalere sammen, like verdier,
folk vi kunne møtt på gata, feie for vår egen dør, betydelig færre å
fokusere på, hvem om ikke vi, å ville leve i et land der vi ville fått lik
behandling om vi kom i den verste situasjonen.

Om du mener dette: Hvilken levestandard ser du på som
minstekravet? Gjerne kjør på så detaljert som mulig. Finnes det en
årsinntekt de burde sidestilles med? Noe de skal kunne ha råd til?

Hvilke leveforhold finnes i Norge, som du synes er uakseptable, og
hva bør de minst endres til?

Om du ikke mener dette: Gi folk som gjør litt tid til å svare
først. Jeg vet ikke hvordan responsen til denne tråden blir, men vil
hvertfall ikke at den drukner i folk som skryter av hvor flinke de
er til å speide utover våre landegrenser.

Jeg er genuint interessert.

Dette er ikke en enkel sak å diskutere, men dog et veldig spennende tema. For min del handler det mye om rettferdighet og rett vs. plikt. Jeg har jobbet og tjent mine egne penger siden jeg var 13 år og har prøvd mange yrker opp igjennom livet. Jeg er av den formening om at det finnes en jobb for alle. Når det er satt som mitt utgangspunkt så mener jeg at skal du ha noe fra fellesskapet må du yte tilbake det du kan. Jeg støtter flere organisasjoner som jobber ute i verden, samt organisasjoner som jobber lokalt. Jeg har og stilt opp på tv-aksjonen flere år og fått blant annet det svaret du nevner her slengt i ansiktet, tett før døren lukkes. "Hvorfor fokuserer dere ikke heller på de som sliter her i dette landet." Jeg har ofte stilt meg selv spørsmålet om de samme menneskene som sier dette ville gitt noen kroner i bøssa om det var til inntekt for sprøyterom, varmestue eller blåkors.

Jeg nevnte tidligere rettferdighet. Har du kommet deg inn i et uføre som du selv er skyld i og dermed er avhengig av fellesskapets ressurser for å overleve/betale dine utlegg så har jeg ingen sympati med deg når du skriver på facebook at du ikke har råd til sydentur eller ferie, og at NAV er slemme siden de ikke gir noe ekstra til ferier. Eller klagen over at NAV stopper utbetalingene dine når du er på Thailandsferie. Jeg jobber hardt for min lønn og har da selv knapt råd til sydentur. At du skal ha et verdig liv er en selvfølge, men er en sydentur en selvfølge i et verdig liv? Er det derimot barn innvolvert så er jeg mer sympatisk, men mener fremdeles at NAV ikke skal dekke ferier og lignende goder.
Det bør derimot tilbys bedre dekning i dag for normale aktiviteter for barn som fotball og idrett som per idag koster en del penger.

Min opplevelse er at vi har et bra velferdssystem i Norge, men det er helt klart forbedringspunkter her og.
Bommet jeg på det Jonta spør om her, er vedkommende velkommen til å fjerne innlegget mitt.

Både og eller enten eller lar jeg for min del ligge.

Det jeg kan si er at det er et par grupper i Norge som bør få et løft. Feks så er det blitt et langt større fokus på at studenter skal fullføre grad på normert tid, noe det er også er satt politiske føringer for i forhold til høyskoler og uni. Likevel så er levekostnaden blitt så høy at lån og stipend alene ikke er nok til å dekke levekostnader for veldig mange, eller kanskje jeg heller burde si de aller fleste. Kan en ikke fullføre studier boende gratis på gutte/pikerommet så må de aller fleste jobbe ved siden av. Ofte så mye at det kan gå utover studiene, og normert tid blir vanskelig. Tenker at det er på tide å øke satsene slik at det blir en reel mulighet for studenter til å kunne klare et studieløp uten deltidsjobb.

Noen kommuner har eksepsjonelt lav sats for feks livsopphold for de som for en periode ikke har andre muligheter til inntekt. Her burde det være større likhet, ja kanskje burde man hatt føringer for en felles sats?

AAP kan også være et problem for folk som blir syke feks i eller rett etter studier. Med lav eller ingen inntekt så blir AAP minstesats. Dessverre så kan AAP dra seg på i 4 år i hht reglene, men også forlenges utover de 4 årene. For de som endre på minstesats så kan det bety 4 + år i fattigdom. Hvor selv det å gå ut med venner for en kopp kaffe blir umulig, og økonomi alene eller sammen med sykdom kan da føre til isolasjon. Isolasjon er sjeldent bra for noen. Og at økonomi da skal minske sjansene for å vende tilbake til arbeidslivet er ikke bra.

Uføre, der bør det gjøres et løft. Tenk for en tragedie å bli ufør i relativt ung alder. Kanskje før bolig er kjøpt og ende opp som minstepensjonist resten av livet. Kanskje aldri kunne stifte familie pga økonomi, eller aldri komme seg på ferie eller unne seg noen som helst goder fordi alle pengene går med til husleie, strøm, livsopphold og kanskje medisiner, behandlinger som ikke omfattes av blå resept og egenandelstak. Disse menneskene kan se frem til 50 år i fattigdom. Og må dessuten leve med stigma rundt det å være ufør på toppen av rævkjørt økonomi.

Det er sikkert flere grupper som har det svært vanskelig men dette er nå de jeg kom på sånn i farten. Og av disse er det de uføre som risikerer mest. Tenk å få et liv i fattigdom pga sykdom.