Skjønner godt hvordan du har det, moren min oppfører seg som en arrogant drittunge mot meg og mine to brødre. Etter at jeg nå har blitt høyere og mye sterkere enn henne så tar jeg tilbake på lik linje mot henne. Hun dytter meg? Jeg dytter henne hardere og tar igjen med å si rolig og seriøst hvor drit lei jeg er av henne.

Vis henne at hun ikke har en rett til å kontrollere livet ditt og oppføre seg sånn mot deg.

Jeg VET at hun elsker meg, og dette bruker jeg mot hun. Når hun snakker til meg om vanlige ting, ignorerer jeg henne fultenig og utdyper at jeg ikke ser på henne som en mor

Lol? Postet på feil inlegg xD hvordan skjedde det ?

Never mind, var riktig tråd, fail av meg

Voldelige foreldre fortjener ikke barn..

Vil bare skyte inn at i henhold til helsepersonell loven er helsepersonell pliktig til å varsle videre til barnevernet selv med skjelig mistanke om at barn blir psykisk eller fysisk mishandlet i hjemmet. så der faller faktisk taushetsplikten bort.

Har vært hjemme en liten stund nå, og ting går på en måte bedre. Min mor har det vanskelig og har det vondt, og jeg unner henne det ikke og ønsker henne ikke noe vondt heller. Vi har kommet opp i en situasjon hvor min søster har fått en stor gjeld. Dette fortviler moren min mye, og mange av hennes tanker kommer ut.

Igår brøt hun sammen på rommet mitt, og fortalte meg at hun hadde det vondt, og at hun følte at hun hele tiden datt i et spor hvor hun aldri slipper ut fra. Hva hun sier og hva som plager henne er ikke noe jeg vil dele her. Jeg fikk satt med ned sammen med henne og vi hadde en rolig samtale. Jeg fikk trøstet henne og roet henne litt ned. Fikk også sagt at hun burde fått pratet med noen profesjonelle når hun føler det sånn. Det er ikke nok å bare prate med oss i familien. Fikk også sagt til min far at jeg mener hun bør prate med noen, han var enig i dette.

Det var godt å få ha en slik rolig samtale, og jeg tror det hjelper veldig på. Min mor har begynt å slippe litt taket på meg, og gitt meg litt friere tøyler. Det er veldig herlig, og det ser ut som om ting fortsetter riktig vei. Skal hjelpe mamma nå mens jeg er hjemme slik at hun ikke trenger å gå å bekymre seg for alt alene. Gjelden til søstra mi gnager mye på henne da min søster hverken har jobb eller utdanning, men det er mange muligheter der ute. Jeg og min søster har et godt forhold, så jeg skal prøve å prate med henne og gi henne litt vett i skallen.

For min bror sin del har han det supert. Når jeg er hjemme har vi det veldig koselig sammen, og han forteller meg hvor mye han gleder seg til å begynne på skolen. Det er mindre av kranglingen, og det tror jeg han merker. Han har det bra, og det tror jeg han kommer til å fortsette å ha. Føler også på mange måter at jeg angrer på at jeg har skrevet så mye som jeg har i denne tråden, samtidig som det har vært veldig godt å fått ting ut. Jeg vil så absolutt ikke framstille min mor som en dårlig person, og jeg bryr meg om henne. Derfor håper jeg at ting jeg skriver ikke blir misforstått.

- Mongotryne

Vil si du har gjort det som er rett her.

Jeg vil påstå at ingen er dårlige personer, oppfører de seg dårlig er det en grunn til det og det er det man må jobbe med for å løse problemer. Det at du er glad i din mor kan ingen nekte på, ditt ønske om å løse denne saken har bevist det MANGE ganger. Du ser problemene rett inn i øynene og er ikke redd for å møte vanskligheter, dette er en egenskap du bør fortsette med fremover fordi dette er en av dine sterke sider.

Vil også gjøre deg oppmerksom på at problemene er enda ikke er løst, man har bare funnet kjernen til problemet noe som er et stort skritt i riktig rettning. Ikke la henne utsette en prat med en profesjonell om hun ønsker det, om hu er enig i at en slik prat er riktig bør dere få i stand en avtale om en slik prat så raskt som mulig slik at hun ikke kan ombestemme seg.

Lykke til videre

//Bullhill

Har hatt det slik selv, Bare at dette var med min ste-far. Har hatt ulike historier der han har sparket mor, gitt meg trusler når vi var på camping turer som at jeg måtte sove ute, du får ingen mat osv. Jeg har gjort som du sier at du bare biter tennene sammen å prøve å bare å få dagene til å gå.. Det de faktisk innser når Ungene blir voksne at de ikke får noen kontakt med de, å da begynner de å angre på alt de har gjort. For min del så har det gått så langt at jeg har ikke kontankt med min ste-far. lite kontakt med min mor å flyttet 100 mil i motsatt rettning. Tips til deg er å bare tenke på at det er ikke lenge til du kan gjøre egene avgjørelser å jeg hadde flyttet så fort som mulig.
som flere har nevnt kan du kontakte barnevern osv, men det får bli helt opp til deg selv. Det kan være bra og dårlig i samme tingen. Ikke helt godt å si hva du bør gjøre

Men hjelper sinsykt bare det å snakke med en voksen person som kan sitte å lytte til hva du sier, slik at du får ut alt du har der inne som tærer deg ned. Da får du sove bedre å du føler deg bedre i hele deg.

Lykke Til!

Tjah, hva skal jeg si, ting endrer seg fort. Helt siden søstra mi fikk flere hundretusener i gjeld har mora mi vært veldig fortvilet. Jeg trodde det gikk bedre og bedre, og vi snakket litt ut sammen hvor jeg rådet henne til å gå til psykolog. Nå har det sagt pang og alt er tilbake som før, i alle fall nesten. Min mor bekymrer seg veldig over min søster, og at hun har klart å få noen titusener ekstra i gjeld samtidig som hun har mistet all for for pengestøtte ble dette mye verre. Min mor aner ikke hva hun skal gjøre, min søster lever sitt eget liv og gjør ikke stort for å komme ut av den situasjonen hun har kommet opp i.

Dette i tillegg til at broren min har fått et stort temperament og tømmer mamma for den siste energien hun har, fører til at hun kommer hjem og er på gråten. Nesten hver dag! Hun kommer noen ganger til meg for å spørre om råd til hva hun bør gjøre for min søster. Jeg aner ikke hvordan jeg kan hjelpe henne, annet enn å si det jeg mener. Det er alltid de samme spørsmålene som kommer fram, og derfor får hun også de samme svarene. Hun har også klart å fortelle meg at hun ikke er i stand til å prate med psykolog, men jeg prøver å forklare henne at det er for hennes eget beste.

Min mor har strammet inn tøylene mine igjen, men heldigvis har jeg mer frihet enn det jeg hadde før. Dette er nok fordi jeg har en kjæreste som det virker som om mamma stoler ganske mye på. Det er rene paradiset og kunne tilbringe en dag eller natt hos han og ha en rolig kveld. Jeg merker det stadig at jeg blir mer og mer sliten. Å bo i et hus med stadig krangling og grining tar på. I tillegg merker jeg at skolen begynner å ta mye mer av tiden og konsentrasjonen min da jeg holder på med ganske tunge fag. Før var det å reise på jobb en liten befrielse, men mistrivselen vokser og jeg får en klump i magen hver gang jeg reiser hjemmefra.

Det er heldigvis ikke lenge til jeg fyller 18! jeg skal ta på meg enda en jobb samt at jeg kanskje får noe støtte i fra lånekassen, slik at jeg og kjæresten kan flytte sammen i en liten leilighet. Da slipper jeg maset hjemme, samtidig som jeg bor nærme nok til å stikke hodet innom og se hvordan ting går, og prøve å hjelpe til med det jeg kan. Jeg er ikke flink til å prate med noen voksne om dette, siden jeg egentlig sliter å fortelle noe om det "indre" meg til noen. Jeg føler derfor egentlig at det hjelper mye å bare kunne fortelle det her, hvor ingen vet hvem jeg er og ingen kan dømme meg.
Vet ikke om jeg egentlig burde takke dere for så mange råd og så mye respons, så takk.

(beklager forresten om dette ble et meget rotete innlegg, men jeg følte for å lette litt på trykket før bussen min gikk til ingenmannsland.)

- Mongotryne

Kontakt barnevernet øyeblikkelig, tenk på lillebroren din. Slik som du gjenforteller her i tråden bør du gjøre det du kan for at din bror blir omplassert. Vil du at din bror skal oppleve det samme som deg? Kanskje også på et eskalert nivå. Er selv barnevernsbarn så kjenner meg igjen i situasjonen, dessverre er jeg yngste mann.

Nå er jeg meget usikker på om jeg vil knuse min mor helt ved å ta fra henne barna sine, når det hun trenger er hjelp. Han har en fult funksjonerende far, og dessuten er det jeg som tar støyten og ikke han. Jeg har også fått et innblikk om hvor mye hun sliter psykisk, og vil heller vite hvordan jeg kan birda for å hjelpe henne.

Jeg vil råde deg å kontakte barnevernet også, ut i fra den settningen der forteller det meg nok om at broren din ikke har det bra hjemme. Når han selv bare er 5år (?) så er det ikke like lett for han å gjøre slike grep. Du kan ikke alltid være der for broren din slev om du skulle ønsket det, du er til kjæresten din, du er på jobb, du er hos venner og som du skriver når du blir 18 så vil du flytte ut.

Virdere vil jeg annbefale deg at du prøver å få moren din til å snakke med en psykolog. At barnevernet kommer inn i bildet kan være det som må til, du kan faktisk hjelpe henne med det. Din bror trenger ikke å bo hos fosterforeldre til han blir 18, men komme tilbake til din mor når hu har fått livet i balanse igjen, her har du da gulroten som man må fokusere på.

Jeg vil ikke råde henne til det, selv om jeg deler din syn om at agressjonsproblemer hos en unge er sterkt varselsignal.

Blander man inn i barnevernet, må de være avhengig av å sanke informasjon og forsøke å finne ut hva som foregår. Dette blir en ytterligere stressfaktor for en overbelastet mor som allerede takler utfordringene hun har særdeles dårlig. Å koble inn barnevernet kan da gjøre at det vipper over og at moren kollapser.

Jeg ville holdt muligheten åpen, men sett ann utviklingen.

Først og fremst må jeg bare si at dette var en rørende tråd og det var en liten periode jeg var på gråten!

Nå er det på tide og dele noen av mine erfaringer med dere om min mor og barneværnet.

Det første som må sies at min mor bare var 15 år når jeg kom til verden så dette hadde jo sikkert veldig stor innvirkning på utviklingen min og hennes.

De 5 første årene bodde vi til min Bestemor dette gikk veldig greit da følte jeg meg som en normal gutt. Når mamma bestemte seg og flytte pga. jeg hadde blitt kidnappet det samme året tok livene våres store endringer. Mamma visste ikke hvor mye arbeid det var og ha en unge siden hun da hadde konstant hjelp av bestemor så det ble kanskje for mye henne så hun begynte og ruse seg, men det var en gang da jeg var 7 eller 8 år jeg hadde gjort noe som jeg ikke husker akkurat nå siden det er over elleve år siden, men hun slo meg skikkelig hardt i ansiktet ikke noe klask eller noe sånt, men ett virkelig slag i trynet. Det var også engang hun ble så sur på meg siden jeg hadde mistet 200.- i butikken som jeg skulle bruke på mat han hun kasta meg inn på badet med kveldsmaten min og ba meg om og vaske alt fra gulv til tak, fikk også veldig mye husarrest. Når jeg ble eldre, ble ting verre, rusmisbruket hennes ble større og større og pga. hun brukte mye pengene på dette så sleit vi økonomisk, det var også noen ganger jeg måtte sove i utenfor døren min eller til naboene mine siden hun ikke var hjemme på dette tidspunktet døde faren min så noe støtte fra han var det bare og glemme. Når jeg begynte og komme i tenårene ble det mye verre nå kunne hun være bort i i flere dager uten at jeg så noe til henne, til slutt fikk jeg nok etter at hun hadde vært bort i en uke uten at jeg hadde noe mat eller penger, så jeg gikk til bestemor, som da spurte om det var greit om hun kunne kontakte barnevernet. Jeg overveide dette en stund og sa at dette var greit, det endte med at jeg ble sendt til en fosterfamilie, dette gjorde alt være psykisk sett da jeg isolerte meg fra familien, til slutt fikk jeg nok av det også og flyttet for meg selv etter at jeg hadde bodd til fosterfamilien i over 2 år, min mamma hadde da flyttet til Danmark(Fikk vite dette på bursdagen min, knuste hjertet mitt siden jeg skulle besøke henne da), nå går det greit med meg, men har ikke noe kontakt med moren min, jeg prøver og holde kontakt med henne, men hun ignorerer meg. Tror dette er fordi hun har dårlig samvittighet over måten hun behandlet meg på.

Først og fremst må jeg bare si at dette var en rørende tråd og det var en liten periode jeg var på gråten!

Nå er det på tide og dele noen av mine erfaringer med dere om min mor og barneværnet.

Det første som må sies at min mor bare var 15 år når jeg kom til verden så dette hadde jo sikkert veldig stor innvirkning på utviklingen min og hennes.

De 5 første årene bodde vi til min Bestemor dette gikk veldig greit da følte jeg meg som en normal gutt. Når mamma bestemte seg og flytte pga. jeg hadde blitt kidnappet det samme året tok livene våres store endringer. Mamma visste ikke hvor mye arbeid det var og ha en unge siden hun da hadde konstant hjelp av bestemor så det ble kanskje for mye henne så hun begynte og ruse seg, men det var en gang da jeg var 7 eller 8 år jeg hadde gjort noe som jeg ikke husker akkurat nå siden det er over elleve år siden, men hun slo meg skikkelig hardt i ansiktet ikke noe klask eller noe sånt, men ett virkelig slag i trynet. Det var også engang hun ble så sur på meg siden jeg hadde mistet 200.- i butikken som jeg skulle bruke på mat han hun kasta meg inn på badet med kveldsmaten min og ba meg om og vaske alt fra gulv til tak, fikk også veldig mye husarrest. Når jeg ble eldre, ble ting verre, rusmisbruket hennes ble større og større og pga. hun brukte mye pengene på dette så sleit vi økonomisk, det var også noen ganger jeg måtte sove i utenfor døren min eller til naboene mine siden hun ikke var hjemme på dette tidspunktet døde faren min så noe støtte fra han var det bare og glemme. Når jeg begynte og komme i tenårene ble det mye verre nå kunne hun være bort i i flere dager uten at jeg så noe til henne, til slutt fikk jeg nok etter at hun hadde vært bort i en uke uten at jeg hadde noe mat eller penger, så jeg gikk til bestemor, som da spurte om det var greit om hun kunne kontakte barnevernet. Jeg overveide dette en stund og sa at dette var greit, det endte med at jeg ble sendt til en fosterfamilie, dette gjorde alt verre psykisk sett da jeg isolerte meg fra fosterfamilien, til slutt fikk jeg nok av det også og flyttet for meg selv etter at jeg hadde bodd til fosterfamilien i over 2 år.
Min mamma hadde da flyttet til Danmark(Fikk vite dette på bursdagen min, knuste hjertet mitt siden jeg skulle besøke henne da). Nå går det greit med meg, men har ikke noe kontakt med moren min, jeg prøver og holde kontakt med henne, men hun ignorerer meg. Tror dette er fordi hun har dårlig samvittighet over måten hun behandlet meg på.

Du burde ta kontakt med barnevernet eller noe lignende! I en slik situasjon har du ingenting å miste...

Alltid leit og høre om slike erfaringer! Nå er jeg veldig glad for at jeg ikke bor i et hjem med rusproblemer, selv om ting ikke er helt som de skal. Jeg merker jeg ofte får dårlig samvittighet over at jeg skrev denne tråden når jeg får kommentarer på å kontakte barnevernet snarest. Jeg vet ikke helt hvorfor, men vil tro det er fordi det er noe jeg virkelig ikke ville vært i stand til å gjøre.

Det som er skrevet her er mine egne ord, men jeg føler noen kanskje misforstår litt (eller så er det bare jeg som er for redd for å "overdrive" og tro at saken er verre enn den er). Jeg skriver som regel her når bobla sprekker for meg, og jeg er dritt lei. Derfor vil ikke de gode stundene komme fram, og ting vil kanskje virke verre enn det de egentlig er(?). Igjen kan jo dette være noe mitt lille hode bare innbiller seg.

Jeg hater å sette folk i dårlig lys, særlig når det er min egen mor. Jeg er trossalt glad i henne og mener på ingen måte å henge henne ut på en dårlig måte, likevel må jeg jo fortelle sakene slik de faktisk er. Føler også for å si at jeg har det bedre nå enn da jeg først laget tråden, selv om mye henger igjen. Ting har i det minste løsnet nok til at jeg kan drøfte ulike metoder med min mor, som kan bedre hele situasjonen vår. Jeg håper bare jeg får henne til å gå til en psykolog, om ingen her inne har noen andre tips å gi meg.

I en slik situasjon har jeg mye og miste. F.eks sjansen til et normalt familieliv med min egen familie, og sjansen til å gi barnebarna mine en mormor. Jeg vil ha et forhold med min mor, ikke ødelegge det ved å stikke av fra alt sammen. Kontakter jeg barnevernet, sier jeg farvel til henne, og det vet jeg godt av personlige grunner.

Jeg er enig, tror moren din har begynt og skjønne situasjonen og skjønner alvoret, ihvertfall av det du skriver. Jeg tror bare hun trenger mye tid, støtte fra familiemedlemmer og venner og kanskje det ikke hadde vært så ille med en psykolog? Så tror jeg dette ordner seg, for både din deg, din mor og familien din, det er ihvertfall det jeg håper.

Fordi som enda lurer, så kan jeg vel fortelle litt om hvordan ting går. Pengeproblemene har begynt å løst seg, og moren min og søsteren min har begynt å prate igjen. Mamma gråter ikke hver dag lengre, men det er tydelig at hun er deprimert. Når jeg tenker tilbake på julaften ifjor, så satt hun og fortale om selvmordstankene sine. Det at hun virker veldig deprimert nå gjør meg bekymra for om de tankene enda er der. Hun vil fremdeles ikke gå til psykolog. Heldigvis er ting litt lettere nå enn før. Hun har begynt å gå litt ut i helgene, og møter venner litt oftere enn før.

Nå er ikke jeg mye hjemme for tiden, men når jeg er hjemme så virker det som om sinnet mellom broren min og mamma også har roet seg. Små episoder er det jo, men det er jo normalt(?). Merkelig nok begynner det å bli en liten stund siden jeg har fått gjennomgått med kjeft også. Virker som om sinnet har forandret seg litt over til sorg. Jeg vet ikke om det er en bra eller dårlig ting. Jeg har slitt en god del med psyken tidligere, men den siste tiden har jeg klart å holde den ganske langt oppe. Jeg merker likevel hvor lite som skal til for å tråkke meg ned igjen.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal prøve å manne meg opp til neste gang jeg skal treffe fastlegen min. Har lyst til å fortelle han om hva mamma fortalte på julaften ifjor, og at hun er deprimert nå. Dette er jo noe som påvirker familien, og jeg vil ikke at min mor skal gå det å ha det på denne måten. Skulle ønske hun kunne svelget noe av stoltheten sin og gått til en psykolog.

Det er bra at ting er på bedringens vei hvertfall, selvom det ikke er helt bra.

Har du prøvd å sette deg ned og ta en alvorsprat med din mor angående det med å gå til psykolog?

En virkelig dyp prat tørr jeg ikke, da jeg ble trua med å bli tvangsinnlagt på psykiatrisk eller bli sendt bort på ungdomshjem sist gang. Men vi har hatt en normal samtale om det, da jeg fortalte henne om at det er best for henne. Hun sier hun ikke vil og at hun ikke er typen til det, virker som hun mest er redd. Skal prøve å få til flere slike korte, men rolige samtaler om emnet. Det at jeg faktisk kan nevne det og at vi kan snakke litt om det er ganske stort føler jeg.

Ja, da er det jo litt vanskelig, men det at du i det hele tatt kan ha en ordinær samtale om det er jo hvertfall et steg i riktig retning, prøv deg sakte fram og back ut av aggresive konfrontasjoner.

Gjerne beklag deg selvom du ikke føler du burde hvis hun reagerer sterkt på noe du sier.
Manipulering er lov i tilfeller som detta. Syntes hvertfall jeg.

Du satte et støkk i meg nå Ts.

Alle har vi vel blitt behandlet urettferdig av foreldre, men (unnskyld, men heldigvis)
så er det et fåtall som opplever slike ting som deg.

Snakk med fastlegen din. Han er der for deg. Så må du også ha det i bakhodet, om barnevernet blir koblet inn så er de der for dere. Et barn skal bo hjemme så lenge det lar seg gjøre. De tar ikke alle barn som det kommer bekymringsmeldinger på. Veldig få faktisk, ellers hadde veldig mange bodd i/på fosterhjem/barnehjem.

Det er langt fra sikkert at legen i det hele tatt vil ta kontakt med barnevernet. Så gjør som du sier. Mann deg opp litt så tar du deg en tur til legen. Men ta deg en prat med mor først.

Ingen barn fortjener å leve slik som du beskriver. Men det er dessverre unngåelig at enkelte gjør det.

Beklager om jeg kaprer denne tråden her litt nå. Men hva om personen som blir "plaget" av moren er over 18 ?
Og denne moren kommer på uanmeldt besøk i vedkommendes leilighet, der hun bor med typen sin. Hvilke skritt skal man ta for å få denne personen innlagt da hun er psykisk syk?

Tja lenge siden jeg har skrevet, men er ikke mye som skjer heller. Situasjonen er mye lik, men jeg merker at moren min gir meg litt mer for tiden. Samtidig krangler vi mye mer for tiden, og i går fikk jeg nok. Jeg stakk hjemme fra og ble til kjæresten min for natten. Det var full krig når jeg dro, og jeg kjente jeg gruet meg til jeg kom hjem igjen. I dag angrer jeg ikke et sekund! Jeg snakket litt med faren min over sms etter at jeg dro, og det virket som om han forsto med ganske godt. Etter at jeg kom hjem idag har jeg heller ikke hørt et ord om at jeg stakk.

Jeg tror ting kommer til å bli sakte bedre, da slike krangler løser opp i litt løse tråder. Jeg håper også moren min begynner å forstå at jeg faktisk er drita lei! Det virker som om faren min har begynt å forstå meg godt, da jeg ofte hører at han forsvarer meg når han og mamma står å krangler. Han har også heller vært koselig og snakket pent med meg etter krangler, isteden for å reagere slik mamma gjør. Dette får meg til å føle meg mye bedre, og jeg føler at jeg og faren min har fått et litt nærmere forhold.

Det er nå også bare tre mnd til jeg fyller 18, og da flytter jeg ut sammen med kjæresten min. Jeg er ganske sikker på at dette kommer til å løse ganske mye, og at jeg kan komme hjem til koselige kvelder slik at familieforholdet kanskje blir litt bedre. Jeg har også sagt fra at jeg kommer til å flytte ut, og moren min har ikke reagert så mye på det (enda!) bortsett fra at hun syntes det var litt tidlig. Et nytt år, nye muligheter!
- Mongotryne

Jeg har i mange anledninger ønsket å slette denne tråden fordi dette er et veldig ømt og privat tema for meg. (U)heldigvis har jeg aldri fått gjort dette. Derfor tenkte jeg at jeg kunne komme med en oppdatering om hvordan ting faktisk har gått, slik at denne tråden kanskje kan være til mer hjelp for andre.

Kan starte med å si at jeg ikke har bodd hjemme etter mitt siste innlegg, med unntak av noen få måneder i slengen. Da jeg ble 18 flyttet jeg sammen med kjæresten min, noe som var en mirakelkur for meg! Der hadde jeg fred og frihet til å leve hverdagen min uten ekstra stress hjemmefra. Jeg gjorde det bra på skolen, og hadde en fritid hvor jeg hadde tid til både trening og venner. I tillegg var kjæresten søylen som holdte meg oppe da jeg var langt nede. Jeg var lærling på et sted hvor jeg mistrivdes sterkt, noe som tidvis gjorde meg veldig deprimert. Mistrivselen var noe jeg aldri klarte å snakke særlig om, noe som gjorde det ekstra tungt å fullføre lærlingtiden min. Fagprøven gikk heldigvis strålende, men valgte (av åpenbare grunner) å ikke søke jobb i etterkant.

Etter jeg flyttet ut fikk jeg mer fokus på meg selv. Jeg distanserte meg fra familien, noe som hadde både positive og negative sider. Til tross for at jeg hadde det mye bedre begynte jeg å slite mer både med skolen, og psykisk. Jeg ble deprimert, ensom, og innesluttet som fortalte lite til de rundt meg. Disse problemene valgte jeg å gjemme, i frykt for at ting skulle bli verre om jeg snakket om dem. De første årene gikk det svært fint å holde ting for seg selv, men de begynte gradvis å tynge mer og mer. Da det ble slutt med kjæresten, ble jeg motivert til å få en ny start. Jeg gav faen i alt hjemme, og flyttet alene til en ny by for å studere. Jeg fikk meg raskt venner, og hadde det i grunn veldig fint! Dessverre ble jeg aldri flink til å dele problemene mine, noe som gjorde at jeg på ny ble deprimert, og jeg begynte distanserte meg igjen. Kort fortalt begynte motivasjon og konsentrasjon til skole (og andre ting) å synke. Depresjonen ble større, og jeg lå ofte i sengen og grudde meg til å stå opp dagen etter. Dette har fått nok konsekvenser for å si det slik. Har nå slitt med depresjoner en god stund, men aldri vært tøff nok til å søke hjelp. Det er en evig ond sirkel som tynger mye.

Når det kommer til familien, hadde jeg lite kontakt med dem når jeg flyttet. Forholdet vårt ble mye bedre når jeg ikke var hjemme, og veldig mye av "aggresjonen" fra begge sider forsvant. Vi snakker ikke ofte sammen, men når vi først har kontakt (for det meste over telefon) har vi som oftes svært hyggelige samtaler. Likevel blir ting fort mye mer anstrengt når jeg kommer hjem på besøk, og jeg har derfor holdt "ferier" så kort som mulig. Man kan si det sånn at vi fungerer best med et avstandsforhold. Situasjonen er altså mye bedre hjemme! Jeg har jevnlig kontakt med lillebroren min, og han har det veldig fint, i likhet med moren min som har det mye bedre! Jeg har nå endelig smått begynt å åpne meg litt mer for familien, og jeg er et babyskritt nærmere det forholdet jeg alltid har ønsket å ha.

For min del var det absolutt riktig å flytte! Jeg har nå et greit forhold til familien, selv om bare ses 1-2 ganger i året. Jeg har det generelt bra med både jobb, studier og egen leilighet. Jeg angrer likevel på at jeg aldri fulgte råd mange av dere kom med. Jeg skulle ønske jeg snakket med lege/helsesøster, eller en annen voksen. Jeg skulle ønske jeg lærte meg å snakke om problemene mine, isteden for å gjemme dem eller skyve de vekk. Om noen andre befinner seg i en lignende situasjon, håper jeg derfor de klarer å finne noen å betro seg til, uansett hvor skummelt det måtte virke.
Nå skal jeg ikke påstå at situasjonen hjemme har skyld for at jeg nå sliter psykisk, men jeg vil heller få fram at det er viktig (og ikke minst befriende) å kunne dele ting som føles vanskelige.

Til trådstarter: Godt å høre at ting går bedre nå. Jeg må si at det ikke var noe hyggelig å lese hvordan situasjonen din var tidligere. Veldig bra at du tok tak i ting og flyttet ut! Mitt forslag (kun ment positivt) er at du selv også kanskje vurderer å snakke med en psykolog. Psykologen kan gi deg teknikker for å håndtere følelser, og du får trent på å prate med dem til en profesjonell som også kan hjelpe deg når du føler deg deprimert.

Du virker som en god person, og jeg heier på deg!