Jeg synes reaksjonen er urimelig, men ikke uventet. Først og fremst tror jeg de reagerer fordi artikkelen (som faktisk ikke var så verst til å være Resett.no) er publisert av en nettside som blir ansett som innvandringsfiendtlig. Uttalelsene hans i artikkelen var saklig og ikke vinklet negativt, så jeg blir litt overrasket over at ledelsen på universitetet reagerer såpass sterkt. Samtidig (av egen erfaring) er de fleste akademiske institutter rimelig venstreorienterte politisk, så at det reageres på at en høytstående akademiker snakker med en nettside som resett er ikke spesielt overraskende.

Ja, jeg mener det finnes en sterk, skjult drivkraft i akademia ang. hvilke meninger man bør ha, eller i alle fall fronte offentlig. Jeg tror heller ikke det nødvendigvis handler om hva som kan være skadelig for samfunnet, men at akademia i stor grad består av en samfunnsgruppe som over lengre tid har stammet fra venstreorienterte miljøer. De med motstridende meninger tilhører derfor et fåtall, og blir følgelig presset til ikke å uttale seg eller moderere seg kraftig (j.fr artikkelen, selv om uttalelsene hans egentlig ikke er politiske i det hele tatt). På både lang og kort sikt tror jeg det er veldig skadelig, og dessverre ikke begrenset til akademia heller. Det er på høy tid at verden, Norge inkludert, begynner å være åpne om problemer massiv innvandring med sviktende integrering forårsaker, heller enn å børste det under teppet og håpe på at problemene forsvinner av seg selv.

Det er heller ikke veldig stor forskjell i praksis på retningslinjer som må følges og retningslinjer som bør følges. Resultatet er det samme, følg konsensus eller bli utestengt. Jeg har stor forståelse for at offisielle uttalelser fra universitetet må være underlagt en viss sensur, men det kan ikke være slik at i det du har en tittel fra et universitet kan du ikke lengre uttale deg fritt til media. Hvis forskere og andre ansatte ved universiteter blir underlagt en slik sensur, enten offisielt eller uoffisielt, mister vi en stor ressurs i samfunnsdebattene. Det er greit å ha kontroversielle meninger, og det er greit å fronte dem på en saklig måte. Det er diskusjoner vi er nødt til å ta offentlig uavhengig av hvilken side av debatten man tilhører. I dette spesifikke tilfellet var det kanskje feil arena og tidspunkt å uttale seg på mtp. at saken er veldig fersk, og det kan virke som om det er dette de reagerer på ut fra den første eposten i saken.

Bra at han har fått støtte fra dekanen etter at han gikk ut offentlig. Likevel tenker jeg at det er ganske indikativt for kulturen at kollegene er tidlig ute og presser han til å fjerne uttalelsene. Det kan selvsagt være et enkelttilfelle, og det trenger ikke å være noe annet enn en klønete håndtering fra kollegene, men det kan også være en pekepinn på en kultur som ikke aksepterer visse kontroversielle meninger.

I min erfaring er universitetene fylt med personer som sogner til "venstresiden" av politikken, spesielt innen humaniora er det et krøplende konsensus der avvik fører til isolering. Det har sine helt naturlige foklaringer at det er disse som er der også, en person som vil tjene penger og tradisjonelt vil stemme på høyresiden blir ikke sosialantropolog, de kommer seg inn og ut av universitetet så raskt som mulig. Om de i det hele tatt er innom.

Det jeg finner morsomst med det hele er hvor ignorant man må være for egen "politisk arv" for å ønske sensur på venstresiden. Rosa Luxemburg hadde noen fine sitater, hvorav hennes kritikk av sovjetunionen var på sitt beste "Freedom is always and exclusively freedom for the one who thinks differently." Dette av en dame som selv var marxist, og advarte mot tyranner som veiver med venstresidens flagg. Nå er ikke studenter eller professorer blodbolsjeviker heller, så det er sagt, men pragmatismen som kreves med selvpåført sensur for å ikke bli fryst ute er stygg. Har aldri satt fot der selv, men hengt mye med folk som går på humanioralinjer, og flere der har i hemmelighet "innrømmet" til meg at de ikke tør å si sine meninger.

Når høyere utdanning også ikke lenger er en luksus reservert de få, men et krav for mange jobber, er det ikke lenger bare "la de holde på". Det kan bli et seriøst samfunnsproblem om ting skal fortsette i den retningen. Desto viktigere var det dermed at andre korrigerte, men la oss være ærlige her: selv om noen kommer og korrigerer en feil, så har en feil skjedd.

Litt på siden, men hver gang ytringsfrihet og konsensus tenker jeg på Christopher Hitchens tale om ytringsfrihet, som er vel verdt de 20 minuttene den tar.

Jeg ser for meg at de nærmeste kollegaen reagerer med en typisk gruppereaksjon på atferd de oppfatter som avvikende. Det er veldig typisk, ikke bare for akademia, men alle grupper, at avvikere blir straffet, enten med konfrontasjon eller bare utfrysning. Dette er på ingen måte oppsiktsvekkende. Kollegaene så nok ikke for seg at det skulle bli noe offentlig ut av det, og benyttet dermed alle verktøyene de hadde for å forsøke å få avvikeren til å bøye seg etter gruppenormen.

I dette tilfellet virker dette kanskje noe voldsomt, men det er slik vi mennesker fungerer. Jeg vil hevde at det er samme mekanismen som benyttes når man for eksempel blir møtt med stillhet fordi vitsen man fortalte ikke passet seg i den gruppen. Det er helt nødvendig for å korrigere medelemmene i gruppen slik at de følger normen. Mennesker fungerer ikke slik at vi har en del moralske regler som aksiomer som vi bruker til å regne ut riktig respons i en hver situasjon vi møtes, tvert i mot mener jeg at vi er sosiale dyr som i en betydelig del av tilfellene bare følger en del uutalte prinsipper om hvordan te seg i grupper.
Følgelig er det helt naturlig at dekanen, som på sett og vis står utenfor situasjonen, og er konfrontert av pressen, kommer drassende med flotte tanker om at ytringsfriheten er fin og grei, mens kollegaene var opptatt av å oppretholde normen. Hadde det vært de som var dekan ville de nok handlet som nåværende dekan.
Alle grupper, universitetsledelsen på hvert enkelt fakultet, vil ha visse slagsider, det er uungåelig.
Jeg tror akademisk frihet er en vits, det er friheten til å være enig, og det er helt greit, jeg er usikker på om alternativet er å foretrekke. Dette ble litt rotete, men jeg håper dere forstår hvor jeg vil hen.