Ja , spørsmålet er : hvorfor tiltrekkes enkelte av rus, virkelighetsflukt og følelsen det gir?
Det kan ikke være så enkelt som at alle har blitt utsatt for traumer og forsøker å dempe dem med rus.
Jeg vet selvmedisinering er en stor gruppe og en jeg selv tilhører da alternativet er ingen hjelp. Jeg er gitt opp.

Hva er det med oss, er vi gjengen som har en kjemisk ubalanse i hjernen som gjør at virkeligheten er så mye tøffere å takle enn for andre?.
Merker jo også at de som ruser seg er som regel ikke den typiske A4 fyren , selv om jeg faktisk har sett en av dem snike seg ned mot Brugata. Så er det noe kombo av kjemisk ubalanse , ingen hjelp å få og virkelighetsflukt og selvsagt traumer som gjør at vi trekkes mot rus.
Hvorfor er det ingen hjelp å få før du faktisk sitter med nåla i armen?. Hva med oss andre som ikke er der , men røyker weed feks. Vi er i samme boks som alle andre tydeligvis og når ingen får hjelp før de går på heroin omtrent, da er det lite håp for alle oss andre.
Vi er syke , vi trenger hjelp men får straff. Hvor fucked up er ikke dette??.

P.s dette gjelder selvsagt ikke de som nyter en joint i ny og ne som en som tar seg en pils i ny og ne. Her er det snakk om de som føler de ikke fungerer i livet uten eller det er det eneste som holder de oppe i en tung hverdag.

Man får hjelp, men da må man selv innse at man trenger behovet for hjelp, så enkelt er den saken.

Ble trukket in fordi det ga meg en god varm følelse av trygghet og omtenksomhet,på den måten at jeg følte meg helt normal i hodet ,tankene klarnet og jeg følte ikke lenger på det kaoset som foregikk rundt meg ,hjemme og i hodet. En god følelse av eufori årvåkenhet å at man hadde funnet seg selv. Dette var jo bare en falsk trygghet da rusmisbruker eskalerte kom alle de negative sidene tilbake og jeg var være en før.

Plenty av hjelp å få. Men finnes ingen magi som gjør at man kan hjelpe dem som ikke vil ha hjelp, eller kanskje ikke selv vet at de trenger hjelp.

Og grunnen til at mange bruker rus er jo ikke bare fordi de har blitt utsatt for traumer etc. Mange som rett og slett ruser seg fordi de kjeder seg og andre som gjør det fordi de generelt ikke har det bra/er deppa.

Jeg fikk ikke hjelp og har fått beskjed at de ikke kan hjelpe meg da den vanlige medisinen ikke fungerer. Jeg innser det selv og har spurt om hjelp , så får man nei vi har ikke noe tilbud til deg. Da ender man på selvmedisinering da alternativet uten noe ikke fungerer.

Nå er jeg vel det du kan kalle heldig med det at jeg ikke er ute etter selve rusen som når du tar deg en øl og ville ikke fått problemer med å kutte det ut om noe nytt kom på markedet , så jeg kunne fint byttet om de hadde noe som fungerte. Det er verre med de som går på kraftigere ting enn meg som kun røyker weed.

Spørsmålet var også hvorfor enkelte ikke takler hverdagen ( generelt ) og ender opp med å ruse seg. Gjelder jo det samme med alkohol. Kjemisk ubalanse? Må jo være noe sånt da ett søsken kan klare seg helt fint mens den andre havner på kjøret. De burde kanskje fokusere på å forske litt mer på det , så kanskje noe kan gjøres før man er på det laveste.

Fordi det jeg brukte gjorde at jeg kunne fungere mer normalt, jeg gikk fra en som knapt pratet med folk til en som klarte å holde en interessant samtale, klarte å komme seg ut av leiligheten og jeg ble genuint mer glad. Problemet ligger jo i at når bruken eskalerer, så kommer problemene luskende i skyggene uten at man legger merke til det.

Hvordan hadde du det før du begynte å bruke?. Hadde du problemer da eller var det for å teste først og fremst?
Hvordan går det nå , er du tilbake til start eller bedre og har det bedre med deg selv?

Ja , jeg vil skille mellom de som ruser seg for å ha det kult og de som føler at hverdagen er deppresiv uten. Ikke alle som har det sånn trekkes mot rus , mange bruker kanskje antidepressiver. Så hvorfor velger noen rus fremfor hjelp av lege?

Hvordan klarte du å løse det når du innså at det kun gjorde ting verre?. Hadde legen om du gikk dit noe som kunne hjelpe deg?

Vil vel tippe på at de fleste gjør det fordi de der og da føler at det er den enklere veien å gå. Isteden for å innrømme ovenfor seg selv og fastlege at man har et problem.

Du kan som sagt kjøpe dop og ha en midlertidig løsning på et problem, og mange forstår ikke at denne «løsningen» fort blir et problem på toppen av problemet man prøvde å fikse.

Jeg vokste opp i et splitter hjem med alkoholikere på begge sider av familien. Generelt mobeoffer gjennom hele barneskolen pga rødt hår. Begynte på ungdomskolen og alt flipp 180grader når jeg begynte å henge med de eldre folka som gjorde faenskap.det ga meg en fslsk tryghet og da ble jeg med på ulovlighetene de selv holdt på med. Begynte med hasj så alkohol amfetamin og piller. Da var jeg vel 13år ca første røykingsen. 34ish nå og har det nogenlunde under kontroll. Blir noen sprekker nå og da men er ikke lenger å ruse seg daglig. Fikk først kontroll over det negative for en 4år siden når jeg begynte med daglig meditasjon og konfronterte alle problemene jeg hadde møt i livet for og gjøre opp med de og legge det bak meg.

Jeg slutta tvert. Kommer ikke til å unngå rusmidler, men jeg har et nytt syn på det. Legen/DPS har ikke hjulpet meg med noe, jeg har måttet klare meg selv. Samtaleterapi og gruppeterapi er de tilbudene jeg har fått og det gir meg rett og slett ingenting annet enn irritasjon over bortkastet tid. Har fått prøve det jeg vil av medisiner av legen, pga vi har et godt forhold. Fant ikke noe som funka uten bivirkninger eller ekstremt avhengighets potensiale.

Hei!
Slik jeg oppfatter det, så er ditt rusmisbruk foreløpig på et psykisk nivå. Det har ikke kommet så langt i forbindelse med fysisk avhengighet (nåla i armen for eksempel).

Du har søkt om hjelp, til hva? Å slutte å ruse deg? Her er problemet at det ikke bare er å si at du vil slutte å ruse deg, og håpe på at andre personer gir deg motivasjonen til å gjøre det.

Det var sånn jeg trodde det var, at det bare var å møte opp hos psykolog og si at jeg ønsker å slutte, slik at psykologen på magisk vis kunne gi meg et par oppmuntrende ord sånn at jeg plutselig ville jobbe for å slutte.

Det krever langt mer av deg. Du må selv aktivt gå inn for å slutte. Du må la være å ruse deg, for så å søke hjelp til å holde deg rusfri, for eksempel ved å prate med en psykolog. En psykolog kan gi deg gode råd til å la være å ruse deg, først etter at du har latt være.

Det er derfor du opplever at du ikke får hjelp. Det er rett og slett ikke mulig å hjelpe noen som ikke vil selv.

Første steg: La være å ta noe. En dag av gangen, som betyr: Du lar være idag. Hva du skal gjøre imorgen finner du ut av imorgen, ikke idag.

Andre steg: Når det er imorgen, les dette på nytt.

Tredje steg: Prøv å søke hjelp.

Alle mennesker rømmer fra noe, på hver sin måte. Det er nok et menneskelig behov i et samfunn hvor vi egentlig er ganske revet vekk fra menneskelig natur og levemåte. Se hvor mange som drikker i helgene, fester, eller hvor mange som trener til krampa tar dem, eller jobber for harde livet. Alle vil fylle et tomrom som ikke kan la seg definere på generell basis. Ikke alle har traumer og dårlig oppvekst men det er bevist at psykiske problemer er årsaken til at veldig mange av de som begynner å ruse seg begynner med det. Kanskje ikke traumer, kanskje det er depresjon, kanskje det er selvbilde komplekser, kanskje det er sosiale problemer. Men du skal heller ikke anta at få har traumer, for så mange som 1 av 10 jenter og 1 av 100 gutter utsettes for voldtekt og seksuelle overgrep, en overvekt før de er fyllt 18 år og det er veldig mange som har opplevd det som barn til og med. Så er det andre helt vanlige ting som vold i familien (1 av 10 grov vold), eller rusmisbruk i familien selvom dette er problemer som ofte ikke er kjent for andre enn de som bor innenfor husets fire vegger. I tillegg er det en markant økning av fedre som ikke er tilstede for barna sine i dag forhold til på 90 tallet, det kan også skape traumer og psykiske problemer. Så kommer faktorer som fattigdom, mobbing, stigmatisering og segregering inn også. A4 mannen kan lett være rammet av noe av dette. Og avhengighet er også genetisk. Som du ser utrolig mange faktorer som gjør folk ekstra utsatt for å søke rus flukt, tilhørighet der de blir tatt i mot, status der de får det (kriminalitet for eksempel).

Det er faktisk mye hjelp å få men problemet for mange er at de har opplevd omsorgssvikt på forskjellige nivåer og derfor ikke har tillitt til de som er her for å hjelpe. Da kommer man ingen vei. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at hvorvidt jeg fikk utbytte av hjelp eller ikke handlet om min innstilling til hjelpeapparatet. De var ikke slemme og "skjønte meg ikke" når de nekta meg piller jeg kunne ruse meg på, de prøvde å hjelpe men jeg var for closeminded til å skjønne det og ta det i mot så de ble en fiende, og da ble jeg også en stigmatisert fiende for de. Når jeg etter mange år snudde innstillingen min til å faktisk gjøre som de sa, tok til meg hjelpen og rådene, åpnet meg om mitt og begynte å nøste opp knutene inni meg i riktig ende så fikk jeg veldig mye utbytte av hjelpen også.

Så oppsumert enten en form for mental lidelse eller flere , gener eller traumer i de fleste tilfellene.

Så rart , da min første tanke da noe ikke var riktig var å gå til lege siden rus ikke løste noe av det jeg hadde problem med, men folk er jo forskjellige. Det kommer selvsagt også an på miljø og alder du velger dette.

Så bra du har klart å bremse bruken noe og har funnet din måte å legge problemene bak deg.

Ikke alltid, miljø og tilgang er også en faktor. Men det er nok mange med litt psykiske problemer eller problemer i hjemmet som knytter seg til miljøene det er tilgang til rusmidler, mens for enkelte også helt tilfeldig at noen i gjengen plutselig får tilgang og begynner å by resten på å prøve.

Dessuten er ikke psykiske problemer alltid en "mental lidelse". Det er mange med psykiske problemer som ikke har noen medisinsk mental lidelse så det blir stigmatisering av psykiske problemer eller relasjonsproblemer/omsorgssvikt å stemple alle som noen med mental lidelse.

Jeg fikk beskjed om at jeg ikke passet inn i noen gruppe jeg
Bra du fant en måte å løse det på selv om det ikke er å slutte helt. Har du kontroll ser jeg ingen problem med at du bruker , så lenge det ikke vipper helt tilbake igjen. Lykke til!

Det er jo ofte de som allerede sliter som kanskje ender opp i disse miljøene og får tilgang. Plutselig tilgang skjer kanskje ikke like ofte og gjelder vel yngre og nyskjerrige. De er vel en helt egen kategori.
Det var feil bruk av ordet mental lidelse ja, men psykiske problemer har nok flesteparten i disse miljøene , dessverre.

Jeg ser at du benekter diverse ting.
En rusmisbruker innser ikke ting før det er for sent. Har du denne holdningen, viser det meg at du kanskje burde slutte å ruse deg, dersom du gjør det.

Ja og rusen er også både forverrer og katalysator til psykiske problemer, det er noe som faktisk flere bør reflektere over. Jeg vil her sitere Cast "Rusen dreper alle sorger, men hva skjer når du våkner? Ingen mer ekstase og livet er vanskeligere å takle. (Husk én ting dere må ta vare på hverandre)"

Kort fortalt: på grunn av ensidig skresmselspropaganda fra autoriteter jeg allerede var mistenksom ovenfor kombinert med nysgjerrighet. Virkelighetsflukten var bare en bonus.

Hei StingRay,

Jeg må si meg ganske enig med deg på denne her. Æ har en kjæreste som drikke alkohol og jeg sier til han at han bør slutte. og heller prøve å få hjelp hos legen sin. Men han sier at det ikke er så lett. Men selvfølgelig er det ikke så lett når han ikke vil prøve! Hvor langt ned må han før han innser det selv at han trenger hjelp?