Hei!
Det har seg slik at når jeg blir gammel (eldre..), om naturen går sin vanlige gang, så blir jeg siste familiemedlem igjen i Norge. Finnes det da noen alternativer til å lage et gravsted med dyr stein og dyrt vedlikehold, siden det er urimelig å forvente at noen skal reise jorden rundt for å besøke?

Mine første tanker var å kremeres og bli kvitt asken på en naturvennlig måte, og kanskje heller ha laget en statuett av meg selv i messing med ingravert info osv. som min niese ville fått. Er ikke helt låst til tanken, men er ganske innstilt på å ha en klar plan for å unngå alt som typisk inngår i klassisk norsk begravelse.

Er det noen som har noen tanker rundt dette? Andre forslag, kanskje egne planer?

Alle innspill er velkomne.

Jeg så noe greier at man kan bli kastet oppi en slags bag rundt stammen av et bra så vi blir tl kompost og gir kroppen vår tilbake til naturen som igjen kan nyttiggjøre seg via dyr osv.

Det hadde vært fett da

Hvis det er ingen etterlatte som vil arrangere begravelsen, så vil kommunen gjøre det

Du kan sikkert ordne det sånn at kroppe din blir flyttet og begravd i det landet som du har familie i. Men det koster nok.

Om jeg skal begraves må det nesten bli i mer hjemlige omgivelser Sender ikke mitt eget lik til midt uti stillehavet i steden for å bare arve bort pengene det koster.

Hva med alternativer til minnesmerke? Jeg tenkte at noe som er flyttbart kan være bra, ser for meg 30-40 cm høy messing statuette av meg selv f.eks., men kanskje creepy?

Du kan f.eks kremeres og legges i en urne, som nærmeste etterlatte kan få? En urne er ikke superdyr å frakte på tvers av landegrenser heller.

Forslaget om å donere liket sitt til vitenskap osv. Hørtes veldig bra ut i din situasjon. Du slipper å ordne det økonomiske med hvordan liket ditt behandler etter at du dør, og vil kunne bidra indirekte eller direkte til å redde andre liv eller trene andre mennesker til å redde liv.

Jeg ville gjerne satt meg opp til å doneres til forskning, frem til du finner en bedre plan. Da etterlater du ihvertfall ikke et "problem" til de som bestemmer over liket ditt, litt direkte sagt.

Jeg er det minst interessante mennesket i 10 mils omkrets, heller. Hva men meg selv i 10 cm høyde, printet i plastikk?


Om du fikk urnen til grandtante tilsend fra f.eks. sør-Argentina, hva hadde du gjort med den? Hva hadde barna dine gjort med den?

Jeg har hatt en klar tanke om at jeg skal kremeres, helst uten urnenedsettelse.

Vi har blitt en knøtte liten familie, ingen felles samlingsteder lengre. Om 25 år ser kanskje ting litt annerledes ut, men sannsynligvis ikke. Hva med å gjøre noe kreativt med døden?

Du kan bli kremert og satt ned i minnelund. Enten med navn eller helt anonymt.

https://jolstad.no/blogg/minnelund-s...n-felles-grav/

kremeres og kastes på sjøen, da kan familien sørge ved sjøen som er tilgjengelig over hele verden hvor det er sjø

Selv synes eg at å lage en statue av seg selv og gi bort til noen familie virker litt teit.

Skulle eg selv ha mottatt noe lignede hadde eg satt mye mer pris på et fint bilde av - eller sammen med personen. Dette kunne fint bli hengt på veggen sammen med resten av slektet/familien, og da får liksom litt mer sammenheng i rommet det henges opp i.

Hadde eg heller fått en statue av personen hadde nok dette blitt litt vanskeligere å plassere, mest sannsynlig ville denne blitt plassert i et skap eller hylle der det er plass, og ikkje sammen med resten av familiebildene.

Jeg tenker først og fremst: Hvordan er den mentale helsa di? Å hvorfor spekulerer du i det nå?

Nå sier du ikke hvor i Norge du bor, men i Oslo finnes det anonyme minnelunder uten forpliktende kostnader i ettertid. Det finnes sikkert andre steder i norge også.

https://www.oslo.kommune.no/helse-og...avtyper/#toc-1

Hvis slekt uansett er langt unna tenker jeg at det er like greit.

Nå vet jeg ikke hvordan forhold du har til slekta, men jeg har aldri vært på grava til mine andre avdøde slektninger enn de som er i direkte oppadgående (foreldre, besteforeldre osv). Har aldri hatt noe forhold til onkler, tanter, fettere, kusiner osv utover at man har møttes i familieselskaper en gang i blant.

Kanskje stygt å si det, men dette er ikke folk jeg trenger å ha noen minnested for og ville synes det var svært sært hvis en onkel hadde sendt meg urnen eller en liten statue av seg selv

For min egen del også så driter jeg i hva som skjer med minnet mitt når jeg er dau, for jeg er jo nettop det, dau uten noe oppfattelse av hva som skjer.