I Norge og i den vestlige verden lever vi i en tid hvor vi har mye resusjer. I Norge i alle fall har vi også en måte å fordele disse resusjene på slik at fattige, uføre, invalide osv egentlig ikke trenger å frykte å være sulten, ikke ha klær på kroppen eller å ikke ha tak over hodet. (Sier ikke at det er enkelt å være syk eller fattig, selv ikke i Norge. Men i alle fall.)
Selv om vi "har alt" ser det ut som det er veldig mange som ikke har det bra psykisk. Tenker på lidelser som depresjoner, angst osv. Særlig mange unge mennesker føler en enorm tomhet, føler at de ikke passer inn, tyr til rus, selvskading, har spiseforstyrrelser osv.
Etter det jeg har lest var det ikke langt på nær så vanlig at folk hadde det slik i mesteparten av menneskehetens historie. Da var det heller fysisk sykdom, invalidiserende skader og mangel på mat som folk bekymret seg over. Man trenger ikke gå alt for langt tilbake i tid før ernæring, og sykdomer vi i dag ikke ser på som et stort problem, drepte og invalidiserte mange mennesker hele tiden.
Hvorfor har vi det så dårlig, når vi samtidig har det så bra? Hva er galt med denne kulturen?

Kanskje ikke alle er enig i at det er noe galt med vår kultur. Men uansett, fakta forblir at svært mange mennesker som har "alt" de trenger alikevel er har angst, er deprimerte osv i en grad som forringer deres livskvalitet eller til og med gjør livet veldig vanskelig å leve.
Hvorfor er det slik? Hvorfor har vi det så dårlig?

Norge er lite, i en liten gruppe blir ting mer synlig. Vi mennesker vil passe inn, så det blir vel til at mange her i landet kopierer andre for å ikke falle utenfor. I tillegg så er det liksom mindre akseptert å være fattig her i landet som alt liksom er så lett.
Så er det utviklinga som går så fort at vi ikke henger med. Jeg tror vi kanskje får en raskere følelse av å være utdatert fordi ting forandrer seg så ekstremt mye fortere enn før.
Mange jeg kjenner sier isåfall at alt var bedre på 80 og 90-tallet, da det var mer å gjøre for folk (digitalisering har jo tatt vekk mange arbeidsplasser), nyheter og sosiale medier er tilgjengelig over alt så vi får inn info hele tiden.
Da jeg var tenåring hadde vi filmstjerner og artister å sammenligne oss med, disse var da i bladene. Nå er de med deg over alt, og sosiale medier fremmer kun de som har gjort lynkarriere i livet. Såklart man blir sittende igjen og føle seg håpløs da.

Det er det psykiske det ligger i: Selv om man har materielle goder så behøver det ikke å bety at man har det bra.
Jeg har vel alltid sett på meg selv som ganske selvstendig, periodevis frivillig "eremitt" som liker å holde på med ting for meg selv. Klart jeg setter pris på noen pils sammen med noen gode venner, eller stor middag hos bekjente/familie, men jeg kan også få nok av for mye sosialisering.
Men når jeg ble kjent med visse mennesker i livet mitt, og kjente på hvor flinke noen er til å få deg til å føle seg inkludert, og genuint virker interessert i hvordan det går og er gode mennesker som ser ut til å ha et overskudd som de gledelig bruker til å få andre til å føle seg bedre, var det et lys som tente seg opp i hodet mitt. Det var en interaksjon jeg ikke helt visste eksisterte, fra utsiden hadde jeg tolket slike ting som ganske falskt og kanskje til og med plagsomt, men det er en forskjell når du føler at det er genuint.
Ikke at jeg har "dårlige" venner, det er vel bare sånn det er i noen grupper der man kvier seg for å prate om det emosjonelle etc.

Vi trenger flere folk som faktisk bryr seg, og det kan ikke gode sosiale ordninger eller mye penger ordne.

Tja, i "gamle dager" hadde de ikke så mye fokus på psykiske lidelser som vi har idag. Det eksisterte heller ikke et kunnskapsgrunnlag og sosial aksept rundt temaet - folk snakket ikke om det, det var fremmed og tabu. Det fantes heller ikke Internett og andre massemedia som har bidratt enormt til å spre budskapet og belyse hvor omfattende og utbredt problemet er.

Hvis vi snakker om Middelalder f.eks. så hadde de aller fleste et "enklere" liv fordi det ikke fantes sosial mobilitet og frihet til å "bli det du har lyst å bli". Du var født som et barn av en fattig peasant og din skjebne var å bli en voksen fattig peasant som jobber livet ut for en rik herre, kanskje giftet du deg med ei fra nabobygda. Du visste veldig lite om verden, du levde i ei boble, du tok kristendom som fullstendig sannhet og for å oppleve glede trengte du bare å ha mat på bordet og at familien ikke sultet i hjel i vinter. Satt på spissen. Når overlevelse er prioritet nummer 1, så kommer de mer "høytidelige" behovene (som selvrealisering, eksistensielle spørsmål o.l) ganske langt ned på lista.

I moderne Norge har vi velstand, trenger ikke nødvendigvis å tenke utelukkende på å overleve, har enorm tilgang til informasjon (og dermed er mer klare over verdens problemer, hvor mye "bedre" enkelte andre mennesker har det, kulturen oppmuntrer til sammenligning), blir fortalt at vi er fri og kan gjøre det vi vil med livet. Kristendom og de enkle svar den gir på livets spørsmål er ikke lenger aktuelle å ta for god fisk. Så mange føler seg lost pga. større frihet og behov for å finne sin egen mening i livet, smi noe ut av seg selv uten instruksjoner (eller med for mange helt forskjellige instruksjoner). Folk fikk tid og kapasitet til å løse de høye behovene, og de ble nødt til å løse dem for å ha mening og tilfredsstillelse i livet, problemet er at disse behovene er mer sofistikerte å ta tak i og er sjeldent straight forward.

Så det er en sammensatt problem det her. Tommelfingerregel er uansett - det var ikke bedre før, alle tidsepoker har sine utfordringer. Livet har vært, er og forblir en clusterfuck. Hvorfor? Fordi det skal ikke være lett og du er ikke her på ferie

Jeg har også hatt tanker om dette temaet innimellom. Det er litt fascinerende for meg hvordan det å ikke egentlig ha store materielle bekymringer kan være akkompagnert med nedstemthet og en følelse av meningsløshet. Det er, satt litt på spissen, nesten som om det å ikke ha et problem, er å ha et problem.

Jeg har ingen gode svar til deg, men jeg vil allikevel foreslå Carl Jungs «Modern man in search of a soul» som et sted å starte. Som Dodecha skriver er nok mye i det psykiske. Om du ikke leser hele boken anbefaler jeg i hvert fall essayet «Stages of life». Du kan finne boken i PDF-utgave gratis på nett gjennom noen korte Google-søk. Boken kom ut i 1933, og som du ser av tittelen så berører den teamet ditt ganske nært. Allerede i 1933 var det klart at det er «noe» med det moderne samfunnet som gjorde at folk manglet «mening» med livet om du vil.

Det er en stund siden jeg leste boken, men «Stages of life» gjorde inntrykk. Det er to sentrale tema i essayet slik jeg husker det. Det ene er at livet er delt inn i stadier, fra barndommen, gjennom ungdoms- og voksentiden, og til slutt alderdommen. Det er i hvert stadie forventinger til hva man skal foreta seg og bør gjøre. Forventingene kommer både utenfra fra samfunnet, men også «innenfra» som et slags medfødt instinkt eller basisbehov. Riktignok instinkt og behov du kan velge å ignorere. Det å ikke leve opp til disse forventingene, eller leve opp til forventinger på et annet stadie enn det man befinner seg på, kommer med en viss kostnad til din psykiske helse. Det å få barn til feil tid, og da særlig for sent, tar jeg selv som et eksempel. Tradisjonelt har mennesker fått barn tidlig, mens vi nå får dem senere og senere. Dette bringer meg til et annet poeng lenger ned.

Det andre temaet i essayet berører tap av religion. Stray_Wanderer var innom dette i sitt innlegg. Kort fortalt så hanskes religion med det som skjer etter livet. Religion og gudetro gir deg en kontinuitet og videre mening til døden. Det er ikke vanskelig forstå at det å se livet som noe helt endelig kan være forbundet med en viss eksistensiell angst, om ikke åpenbart så i hvert fall skjult i underbevisstheten. Jung beskriver bortfallet av Gud med en følelse av genuint tap for den enkelte.

Det ovenstående bringer meg også til et annen tanke jeg har gjort meg, riktignok en som er ganske uferdig:

Vi er et gammelt samfunn aldersmessig. Det er veldig lite barn generelt i befolkningen nå, sammenlignet med før. Jeg tror at det å få barn og å ha barn er forbundet med en optimisme og tiltro til fremtiden. Og barn i seg selv kan gi ganske mange mennesker en egen mening med livet. Mangelen på barn generelt i samfunnet tar jeg som et tegn på at mange mangler en mening med livet og har en viss mistro til fremtiden. Jeg kan derimot ikke si om mangel av barn er fordi folk flest føler en meningsløshet og en mistro til fremtiden, eller om det er mangelen på barn som gjør at mange kan føle på slike tanker.

Jeg er klar over at økonomi og tidsklemma er en lett forklaring å gripe til for å forklare bortfallet av barn, men mennesket har vært fattig gjennom hele sin eksistens. Det har også måttet arbeide gjennom hele sin eksistens. Jeg er derfor ikke overbevist om at det er bedre permisjonsordninger og god økonomi som skal til for at flere skal få barn. Mitt inntrykk er at de som tjener godt, er også de som har minst tid til barna fordi de jobber svært mye. Det er altså også noe annet som mangler, det moderne mennesket leter fortsatt etter sjelen sin om du vil. Og inntil han finner den, hvorfor få barn hvis det ikke er noe meningsfylt å føde dem til?

Kanskje litt for metafysisk, og kanskje to litt usammenhengende poenger, men jeg håper det gir deg litt allikevel TS.

Samfunnet, kommunikasjon og produksjon har etter hvert blitt så effektivt at
vi sikkert kunne klart oss med halve befolkningen i arbeid.

Men hvis to millioner går ledig tar det ikke lang tid før folk begynner å gå på fylla å plotte mot staten.
Derfor er de satt til å utføre meningsløse tulle jobber, slik at de har noe å gjøre å penger de kan bruke
slik at økonomien går rundt.

Men innerst inne vet de at de ikke gjør noe av betydning.

Lykke er et av de store kunnskapshullene historikere streber med å fylle. Det er vanskelig å si om en bonde under landbruksrevolusjonen eller en jeger/sanker for 10 000 år tilbake var mer eller mindre lykkelig enn vi er i Norge i dag. Mye av grunnen er at det er vanskelig å definere hva lykke er. Den beste dataen vi har på lykke utføres ved bruk av subjektive spørreundersøkelser der testkandidater blir direkte stilt spørsmål om deres lykkenivå. Det lar seg dessverre ikke gjennomføre med våre forfedre. Så vi vet rett og slett ikke om komfort gjør oss mer lykkelig.

Jeg har likevel samme innstilling som deg, om at noe virker feil i samfunnet. Det føles som om vi har mistet noe som gjorde oss mer tilfreds med tilværelsen vår enn det vi er i dag. Det er tre faktorer blant mange bidragsytere som jeg tror er grunnen til dette:
* Sosiale medier
* Mindre fysisk bevegelse
* Uendelig mange muligheter

Høres kanskje boomer ut å si, men sosiale medier må på et eller annet nivå påvirke lykken til enkeltindividet. Før i tiden visste du bare om de personene som befant seg i området du levde i, som på skolen, på jobb og i nabolaget. I dag kjenner du til personer i land som kanskje oldeforeldrene dine ikke visste eksisterte en gang. Det betyr at vi kan sammenligne oss selv med mange flere mennesker enn vi kunne bare for noen tiår tilbake. I korte trekk øker dette standardene vi setter til oss selv da vi ser hvordan andre har det og skaper misnøye.

Vi er mindre i fysisk bevegelse enn før. Dette gjør at vi går glipp av en del "kjemiske goder" som hjernen slipper ut ved kroppslig aktivitet. Siden den menneskelige biologien er lik den vi hadde som jegere og sankere, krever kroppen fortsatt denne stimulien for å fungere optimalt. Vi vet at mennesket er et sosialt dyr og krever sosialisering for å ha det bra, men mennesket er også et aktivt dyr og kroppen trenger lik oppmerksomhet og oppfølging som det sosiale.

I dag blir vi fortalt at vi kan bli og få til det vi vil. Dette er vel mer sant i Norge enn de fleste andre land, og i hovedsak en veldig positiv gode. Likevel tror jeg dette i kombinasjon av mangel på religion og at vi blir fortalt at universet er en meningsløs kollisjon av tilfeldige hendelser skaper en mentalitet som virker negativt for tilfredshet i individet. Hvis vi kan bli og få til hva vi vil må vi først rekke å gå igjennom alle mulighetene, som for mange tar et helt liv. Det blir rett og slett overveldende og skaper umotiverte mennesker som alltid tenker på hva de heller kunne ha gjort enn det de valgte. Vitenskapen har gitt oss alle et stort klask i ansiktet og gjort oss klar over at vi er meningsløse og alt vi gjør er meningsløst, men vi skal samtidig stå på egne ben og gjøre meningsfylte valg i livet. Personlig tror jeg de mennesket liker rammer og en knippe valg å ta enn en stor åpen verden av forferdelige tilfeldige kollisjoner.

Disclaimer. Dette er bare ideer og tanker jeg har fra ulike videoer og bøker. Ingenting er faktasjekket.

Beklager grammatikk og setningsoppbygging. Jeg er trøtt og hopper til køys.