Tusen takk for dyptgående innspill! Det er betryggende å vite at det finnes andre som tenker/har tenkt i samme spor som meg.
Halvfylt Rødrev: Barndommen var ikke så verst, jeg var en vill og sosial unge. I tenårene flyttet familien på bygda og jeg hadde noen tunge år med isolasjon, pluss en veldig kort periode med mobbing på skolen. Det hele gikk stortsett ut på utfrysning og varte i muligens ei uke før jeg sa stopp og forlanget å bli flyttet til en annen skole. Den episoden har påvirket meg ganske mye oppigjennom, men jeg føler at jeg har fordøyet den for det meste. Føles fortsatt skammelig da.
Jeg mistenker at jeg er i overkant sensitiv, og har alltid vært slik. Så hendelser som de fleste ville ha slått fra seg, gikk veldig inn på meg. Har faktisk lurt på om jeg er en høyt-fungerende autist, men er ikke helt der heller, føler jeg. Plusser man på mangel på teknikker for å håndtere følelser og bearbeide livshendelser på en sunn måte, så ender man opp som en nervevrak. Heldigvis kom jeg meg ut av den verste shit stormen for ei god stund tilbake, ikke uten hjelp fra de "fæle" rusmidlene
Kan ikke sammenligne alkohol med psykedelika, du bør ikke dømme det så hardt uten å vite hva det er
Tøffeltass: Meditasjon er noe som jeg vet vil hjelpe meg, og jeg vil satse på det, det jeg noe som holder meg igjen da. Det er akkurat som jeg har blitt komfortabel med å lide, som om jeg ikke ønsker eller er redd for å forlate komfortsonen og gjøre noe så simpelt som å meditere. Mulig det skyldes at jeg innerst inne hater meg selv og føler at jeg fortjener det. Føles som jeg har en svulst som forgifter meg, og den må identifiseres og fjernes. Det er, blant annet, derfor jeg er gira på å begi meg ut på ayahuasca og iboga. Håpet er at det vil sette hodet på plass for godt og "suge ut giften". Jeg synes likevel at din tilnærming er interessant og verdt å prøve, hjernen er jo plastisk, og man forsterker de nervekretsene man bruker mest, så å trene hjernen til å tenke mer positivt ved hjelp av meditasjon er absolutt en mulighet!
Du spurte også hvordan jeg føler meg etter en tur på psykedelika - avhengig av turen kan jeg oppleve enorm lettelse, sinnsro, sunnere selvbilde, verden blir mer fargerik og innbydende, jeg blir mindre kritisk til meg selv og andre, engstelse og nedstemthet avtar nesten fullstendig. Psykedelika er jo kjent for å få en til å se og innse det som en trenger mest. For min del er det nok trygghet og kjærlighet. Mine opplevelser har stortsett alltid vært av mystisk/"religiøs" karakter. Jeg var faktisk en nokså overbevisst ateist før denne "karrieren" startet. Ikke det at jeg er religiøs nå, men sinnet mitt er åpent for forskjellige tolkninger etter å ha sett, møtt og følt ting som jeg ikke kan beskrive som annet enn guddommelige. I DMT-riket har jeg gjentatte ganger blitt omgitt av kjærlighet, omsorg og støtte som jeg ikke har sett makken til før. Så ja, disse erfaringene hjalp meg å bygge meg selv opp igjen, men prosessen er langt fra over.
